Bagatellisering av følelser omkring tapet av min kjæreste.

[AnonymBruker]

Samboer døde på en dato som er lett å huske, og på ett årsdagen for samboers død gikk jeg på graven med blomster, og jeg hadde gruet meg i lang tid til denne dagen.

Jeg tok et bilde av graven og sendte til min svoger, og fikk kommentar på at han var overrasket over at jeg husket på denne dagen, og at jeg ikke måtte gå rundt å huske på alt, for det gjorde ikke han.

Jeg skrev da at jeg syntes det var merkelig at han ikke husket på dagen hans bror døde, siden han selv var tilstede og fordi det skjedde på en spesiell dato, og da sa han at han ikke husket på slikt.

I formiddag ga jeg bort på finn.no noe teknisk utstyr kjæresten hadde, og jeg hadde blandede følelser for å kvitte meg med det, men tenkte at jeg kan ikke ta vare på alt som kjæresten eide.

Sa til hans søster at jeg syntes det var vemodig/ trist å gi bort ting han har brukt, selv om det var bare datautstyr, og da fikk jeg den samme type kommentar igjen om at jeg måtte slutte å tenke slik og huske på alt.

De samme kommentarene har jeg fått fra avdødes søsken, når jeg har fortalt de at jeg har vært på graven feks 2 ganger i løpet av 4-6 uker, som ikke er mye overhodet, og har fått kommentar på at jeg ikke må "løpe på kirkegården" hele tiden.

Blomster må vannes/skiftes ut og man kan jo ikke gi helt blaffen heller, og det er jo tross alt graven til min elskede mann.

Jeg forstår meg ikke på de🤨

 

Anonymkode: 340f8...393

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert de forstår seg på deg heller. Sorg håndteres ulikt, og noen ønsker helst å fokusere på å leve videre. Kanskje de egentlig ønsker at du skal prate mindre om han?

Ingen av dere gjør galt, dere har ulike behov.

Anonymkode: 99f60...8e2

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å svare på dette uten å vite hvilket forhold dere hadde til samboeren din. De kan bære nag som ikke er kommunisert frem. Dessuten sørger vi ulikt. Noen unngår og vil unngå alt som minner om avdøde, mens andre har behov for å beholde alt. Begge parter burde la hverandre sørge på sine måter, men du kan ikke forvente at de skal forstå din sørgeprosess, og de kan ikke forvente at du sørger som dem. 

Anonymkode: b20e6...501

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Samboer døde på en dato som er lett å huske, og på ett årsdagen for samboers død gikk jeg på graven med blomster, og jeg hadde gruet meg i lang tid til denne dagen.

Jeg tok et bilde av graven og sendte til min svoger, og fikk kommentar på at han var overrasket over at jeg husket på denne dagen, og at jeg ikke måtte gå rundt å huske på alt, for det gjorde ikke han.

Jeg skrev da at jeg syntes det var merkelig at han ikke husket på dagen hans bror døde, siden han selv var tilstede og fordi det skjedde på en spesiell dato, og da sa han at han ikke husket på slikt.

I formiddag ga jeg bort på finn.no noe teknisk utstyr kjæresten hadde, og jeg hadde blandede følelser for å kvitte meg med det, men tenkte at jeg kan ikke ta vare på alt som kjæresten eide.

Sa til hans søster at jeg syntes det var vemodig/ trist å gi bort ting han har brukt, selv om det var bare datautstyr, og da fikk jeg den samme type kommentar igjen om at jeg måtte slutte å tenke slik og huske på alt.

De samme kommentarene har jeg fått fra avdødes søsken, når jeg har fortalt de at jeg har vært på graven feks 2 ganger i løpet av 4-6 uker, som ikke er mye overhodet, og har fått kommentar på at jeg ikke må "løpe på kirkegården" hele tiden.

Blomster må vannes/skiftes ut og man kan jo ikke gi helt blaffen heller, og det er jo tross alt graven til min elskede mann.

Jeg forstår meg ikke på de🤨

 

Anonymkode: 340f8...393

Du vet jo selv at hans søsken ikke er de helt normale her? Det har ikke hatt et særlig godt forhold disse søskene. Kanskje begge hans søsken er super kalde narsistiske? Eller de er så frakoblet følelsene sine at de ikke klarer forholde seg til at han er død?

Du må jo få lov skrive det her altså det du tenker, for all del.....,men du forstår vel like så godt som svarene du vil få her at hans søsken er rare rett og slett🙈 Selvfølgelig er det normalt huske datoen ditt søsken døde ( om man har kontakt), Selvfølgelig er det ikke normalt med slike kommentarer om man er emosjonelt moden. Det trenger du ikke Kvinneguiden til å forklare.

 

 

Anonymkode: 92eb5...374

[Kålrota]

Sorg er så ulik og individuell, jeg hadde nok unngått å nevne disse tingene til dem fremover. Snakk med venner eller egen familie som ikke selv er direkte involvert i sorgen og som du stoler på. 
Kondolerer.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er ikke sikkert de forstår seg på deg heller. Sorg håndteres ulikt, og noen ønsker helst å fokusere på å leve videre. Kanskje de egentlig ønsker at du skal prate mindre om han?

Ingen av dere gjør galt, dere har ulike behov.

Anonymkode: 99f60...8e2

De har faktisk snakket mer om han enn hva jeg har gjort.

Jeg nevner omtrent aldri deres bror når vi møtes, utenom slike spesielle ting som jeg nevnte i hovedinnlegget.

Bare synes det er merkelig at de ikke husker dagen for sin brors død, og iallfall når det skjedde på en spesiell dato, som alle kommenterte etterpå.

Det er forskjell fra å være i forhold med en som dør, og å være søsken til en som dør som man så to til åtte ganger i året, men likevel synes jeg det er merkelig.

Ts

Anonymkode: 340f8...393

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du vet jo selv at hans søsken ikke er de helt normale her? Det har ikke hatt et særlig godt forhold disse søskene. Kanskje begge hans søsken er super kalde narsistiske? Eller de er så frakoblet følelsene sine at de ikke klarer forholde seg til at han er død?

Du må jo få lov skrive det her altså det du tenker, for all del.....,men du forstår vel like så godt som svarene du vil få her at hans søsken er rare rett og slett🙈 Selvfølgelig er det normalt huske datoen ditt søsken døde ( om man har kontakt), Selvfølgelig er det ikke normalt med slike kommentarer om man er emosjonelt moden. Det trenger du ikke Kvinneguiden til å forklare.

 

 

Anonymkode: 92eb5...374

Hvordan kan du si dette, uten å vite mer? Dette kan være deres måte å håndtere sorgen på, og det er kanskje for tidlig for dem at andre maser på dem og minner dem på broren sin! Hjelpes! 

Anonymkode: b1a81...bb8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

De har faktisk snakket mer om han enn hva jeg har gjort.

Jeg nevner omtrent aldri deres bror når vi møtes, utenom slike spesielle ting som jeg nevnte i hovedinnlegget.

Bare synes det er merkelig at de ikke husker dagen for sin brors død, og iallfall når det skjedde på en spesiell dato, som alle kommenterte etterpå.

Det er forskjell fra å være i forhold med en som dør, og å være søsken til en som dør som man så to til åtte ganger i året, men likevel synes jeg det er merkelig.

Ts

Anonymkode: 340f8...393

De husker det, men vil kanskje bare prøve å komme forbi datoen fordi den er tung for dem. 

Anonymkode: b1a81...bb8

[AnonymBruker]

Jeg er mer som deg, og jeg forstår meg heller ikke på din svigerrinne og svoger. Men husk at din sorg er din sorg, og du er forståelig, selv om de ikke forstår deg. Jeg synes det er bagatelliserende og rar ting å si, jeg tror likevel de forsøker å trøste. Hva kunne hjulpet fra oss her? Det høres ut som du står veldig alene i denne sorgen. 

Anonymkode: bbebc...20f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du vet jo selv at hans søsken ikke er de helt normale her? Det har ikke hatt et særlig godt forhold disse søskene. Kanskje begge hans søsken er super kalde narsistiske? Eller de er så frakoblet følelsene sine at de ikke klarer forholde seg til at han er død?

Du må jo få lov skrive det her altså det du tenker, for all del.....,men du forstår vel like så godt som svarene du vil få her at hans søsken er rare rett og slett🙈 Selvfølgelig er det normalt huske datoen ditt søsken døde ( om man har kontakt), Selvfølgelig er det ikke normalt med slike kommentarer om man er emosjonelt moden. Det trenger du ikke Kvinneguiden til å forklare.

 

 

Anonymkode: 92eb5...374

Jeg tenker det samme som deg, men så begynte jeg faktisk å lure på mine egne følelser siden de blir bagatellisert.

Søsknene var ganske nære når de var små og de har snakket mye om hva de gjorde sammen i oppveksten, men når det var unge voksne så levde de hvert sitt liv.

Etter at søsknene blev godt voksne og fikk barn, møttes de flere ganger i året i bursdager og i julen, og de har vært  hyggelige og høflige mot hverandre, og jeg har aldri hørt de krangle, men litt baksnakking har jeg jo hørt fra min avdøde samboer.

Jeg synes de virker litt frakoblet fra følelsene sine, og svogeren min sa faktisk til meg 2 uker etter dødsfallet at han var "ferdig sørget, og at han nå kunne konsentrere seg om jobben sin"

Ts

Anonymkode: 340f8...393

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

De husker det, men vil kanskje bare prøve å komme forbi datoen fordi den er tung for dem. 

Anonymkode: b1a81...bb8

Det hadde jeg forstått, men de sier de ikke husker de.

Ts

Anonymkode: 340f8...393

[AnonymBruker]

Noen folk er usentimentale og blir fort ferdige med ting, eller de forbinder ikke avdøde med datoer/ grav/ ting. 

Min tante er sånn. Tror knapt hun har vært på sin søsters grav noensinne (dette sier hun selv). Det er ikke fordi hun ikke bryr seg, for hun tar gjerne opp søstera som tema. Men hun tenker ikke grav ol. Det har liksom ingenting å gjøre med sorg/minner for henne. Det er nok litt uforståelig for min far hvordan hun er skrudd sammen, men det er bare sånn hun er. 

Anonymkode: a15d6...07c

[AnonymBruker]

Merkelig at de ikke husker det! Helt enig med deg, - det er noe de burde. Riktignok er du nærmest og sikkert følt det vondest at han døde, men likevel.

Jeg husker godt datoene begge mine foreldre døde, og selvfølgelig mannen min. Har ikke søsken, så det kan jeg ikke svare på.

Anonymkode: 0758c...d7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg er mer som deg, og jeg forstår meg heller ikke på din svigerrinne og svoger. Men husk at din sorg er din sorg, og du er forståelig, selv om de ikke forstår deg. Jeg synes det er bagatelliserende og rar ting å si, jeg tror likevel de forsøker å trøste. Hva kunne hjulpet fra oss her? Det høres ut som du står veldig alene i denne sorgen. 

Anonymkode: bbebc...20f

Man står alene med sorgen når man mister partner, for de andre har mistet en annen relasjon enn hva jeg har.

Hjemme hos meg er det tomt, men hos avdødes søsken er det ikke noe som konstant minner de på at deres bror er borte.

Fikk et veldig godt råd fra en prest, og han sa  at den beste medisinen for å takle sorgen og komme seg videre, er å snakke om avdøde mest mulig.

Han sa at folk tror at ting blir verre hvis man nevner avdøde, men det er det motsatte som skjer.

Det å snakke snakke og snakke om avdøde, og trekke frem både positive og negative ting, er det beste man kan gjøre som etterlatt.

I begynnelsen snakket jeg mye med avdøde søster, men nå som det har gått ett år har alle sluttet å snakke om han, mens jeg har fremdeles behov for å snakke om han...

Ts

 

Anonymkode: 340f8...393

[AnonymBruker]

Du trenger ikke «forstå deg på dem». Folk er ulike. Folk skal være ulike. Hva gjør at du føler det er riktig at du evaluerer og dømmer deres adferd? (Og ville du synes det var ålreit om de gjorde det samme med dine handlinger?)

For deg gir gravstedet verdi. Det er på grunn av dine livsvalg og din bagasje fra barndommen. For andre har gravsted og personen de har mistet ingen korrelasjon fordi de har tatt andre livsvalg og har andre skikker med seg fra barndommen.

Poenget er: verken ting, datoer eller steder har innebygget verdi. Det er du som velger (eller ikke velger) tillegge dem verdi. Det er et aktivt valg du har tatt. Og som du har all rett til å ta, og som du bør stå for (gitt at de ikke skader andre og gitt at du ikke er dømmende ovenfor andre sin frihet til å ta valg ulike dine). Og du har rett til å bli møtt med normal sympati for valgene dine. 

Det ville vært bedre om dine venner og slekt sa noe ala: «så fint du finner verdi i x eller y» heller enn å si du ikke burde finne verdi. Det ville vært mer høflig å si «du kan beholde tingene så lenge du vil, det er helt udramatisk» heller enn å dømme deg for å spare dem en stund. Men å forvente at de ønsker å aktivt sørge på din måte er å trå over grensen for det rimelige.

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det hadde jeg forstått, men de sier de ikke husker de.

Ts

Anonymkode: 340f8...393

Men datoen har ingen iboende viktighet. Du har valgt å ilegge den betydning. Andre står fritt til å velge å ikke ilegge den betydning. Ingen av de to er riktig eller gal metodikk. Slik de ikke kan si du bommer ved å markere dagen kan du ikke si de bommer ved å glemme den. 

I noen kulturer markerer de dødsdagen til den avdøde. I andre fødselsdagen. Og i enkelte er skikken å ikke markere. Ingen av dem har rett - det er bare en differanse i vaner. 

Anonymkode: ddce8...71c

[Gulline]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Samboer døde på en dato som er lett å huske, og på ett årsdagen for samboers død gikk jeg på graven med blomster, og jeg hadde gruet meg i lang tid til denne dagen.

Jeg tok et bilde av graven og sendte til min svoger, og fikk kommentar på at han var overrasket over at jeg husket på denne dagen, og at jeg ikke måtte gå rundt å huske på alt, for det gjorde ikke han.

Jeg skrev da at jeg syntes det var merkelig at han ikke husket på dagen hans bror døde, siden han selv var tilstede og fordi det skjedde på en spesiell dato, og da sa han at han ikke husket på slikt.

I formiddag ga jeg bort på finn.no noe teknisk utstyr kjæresten hadde, og jeg hadde blandede følelser for å kvitte meg med det, men tenkte at jeg kan ikke ta vare på alt som kjæresten eide.

Sa til hans søster at jeg syntes det var vemodig/ trist å gi bort ting han har brukt, selv om det var bare datautstyr, og da fikk jeg den samme type kommentar igjen om at jeg måtte slutte å tenke slik og huske på alt.

De samme kommentarene har jeg fått fra avdødes søsken, når jeg har fortalt de at jeg har vært på graven feks 2 ganger i løpet av 4-6 uker, som ikke er mye overhodet, og har fått kommentar på at jeg ikke må "løpe på kirkegården" hele tiden.

Blomster må vannes/skiftes ut og man kan jo ikke gi helt blaffen heller, og det er jo tross alt graven til min elskede mann.

Jeg forstår meg ikke på de🤨

 

Anonymkode: 340f8...393

Nei, det var ikke mye. Jeg er en av de som overdrev det veldig da jeg mistet mannen min. Var på graven hver dag de første årene. Heldigvis så har jeg klart å slutte med det. Aldri noen som sa noe til meg, jeg fant ut selv at jeg måtte slutte med det. Det er ikke bra å dyrke sorgen, men det er viktig at man gjør det som føles rett for den enkelte. 

[veronica<3]

Tråden er ryddet for brukerdebatt.

veronica<3, mod.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

De har faktisk snakket mer om han enn hva jeg har gjort.

Jeg nevner omtrent aldri deres bror når vi møtes, utenom slike spesielle ting som jeg nevnte i hovedinnlegget.

Bare synes det er merkelig at de ikke husker dagen for sin brors død, og iallfall når det skjedde på en spesiell dato, som alle kommenterte etterpå.

Det er forskjell fra å være i forhold med en som dør, og å være søsken til en som dør som man så to til åtte ganger i året, men likevel synes jeg det er merkelig.

Ts

Anonymkode: 340f8...393

For meg er det du som er veldig merkelig her. 

Jeg husker ikke alle datoer og slik rundt mammas død (ca 3 år siden). Jeg er ikke så opptatt av graven.

Men å snakke om henne liker jeg, det holder minnene i livet. I motsetning til å kun dvele med noe "dødt" (som en grav, eller en dato) 

Anonymkode: f7a95...066

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Man står alene med sorgen når man mister partner, for de andre har mistet en annen relasjon enn hva jeg har.

Hjemme hos meg er det tomt, men hos avdødes søsken er det ikke noe som konstant minner de på at deres bror er borte.

Fikk et veldig godt råd fra en prest, og han sa  at den beste medisinen for å takle sorgen og komme seg videre, er å snakke om avdøde mest mulig.

Han sa at folk tror at ting blir verre hvis man nevner avdøde, men det er det motsatte som skjer.

Det å snakke snakke og snakke om avdøde, og trekke frem både positive og negative ting, er det beste man kan gjøre som etterlatt.

I begynnelsen snakket jeg mye med avdøde søster, men nå som det har gått ett år har alle sluttet å snakke om han, mens jeg har fremdeles behov for å snakke om han...

Ts

 

Anonymkode: 340f8...393

Ja, en vegg i livet ditt er borte. Jeg håper du har gode relasjoner og situasjoner som støtter deg også i det du står i. Hedre minnet til din kjæreste akkurat slik du trenger og ønsker. ❤️ 

Anonymkode: bbebc...20f

[monican94]

sorg er ulikt, imgen gjør rett eller galt her..Dødsdato er for mange uvesentlig, likeså å være på graven. For deg er dette viktig, og dere alle respektere hverandre uten å ilegge noen å være kaldere, mindre glad i osv