Ulik økonomi/prioriteringer - råd?

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg føler meg dårlig som skriver dette. Jeg klarer i liten (ingen?) grad å prate med samboeren min om dette heller.

Da jeg møtte samboer var han et par måneder fra og fullføre sin utdanning. Han var investert i det, og klar for å bli ferdig. Selv var jeg tidlig ferdig med utdanning og hadde på dette punktet jobbet i 5 år.

Etter han ble ferdig viste det seg at det var vanskelig å få jobb innenfor dette feltet, og det indirekte er nødvendig og jobbe freelance med en type arbeid han ikke er interessert i å jobbe med. Det kom også frem at han manglet en eksamen, som gjorde at graden ikke anses som fullført. Han glemte å sjekke frist for oppmelding til ny eksamen.

Han tok et kort jobboppdrag som betalte godt, og valgte og bruke større deler av disse pengene på hobby, fritid og fornøyelser. Deretter over i ufaglært jobb med det han anser som lav lønn, samtidig som han har over 6000 i måneden i studielån. Han glemte også å sjekke frist for oppmelding til den eksamenen i år.
 

Han bor sammen med meg, og betaler 5000 i måneden, som jeg vil si er svært lave boutgifter. Et rom i kollektiv i nærheten ville kostet 7-10k.

Nå lurer han på om han skal begynne å studere igjen til neste høst, og være student i 3 år til.

Jeg føler meg på mange måter lurt - jeg gikk inn i dette forholdet med tro om at han straks var ferdigutdannet, og på vei inn i lønnet arbeid ift den utdannelsen han hadde tatt. Nå føler jeg meg økonomisk ansvarlig for oss begge, og for meg som var innstilt på to voksne med «voksenøkonomi» blir plutselig potensielt de første fem årene av vårt samliv preget av dårlig økonomi. Det er jeg som er ansvarlig for hoveddelen av våre «hygge»-utgifter, da jeg ikke har lyst til å leve som en student sammen med min partner… Også hans manglende evne til å f.eks. melde seg opp til eksamen irriterer meg, da fullføring av studiet i allefall vil gi litt omgjøring av et allerede stort studielån.

Han kan tidvis også komme med litt «tullekommentarer» om at jeg utnytter økonomisk/tar meg godt betalt, fordi han betaler en liten husleie. Han sier at han ikke mener det slik, men at han synes det er kjedelig å føle at han har dårlig råd.

Samtidig synes jeg at han, i mitt perspektiv, har brukt mye penger på «gøy», altså mer enn jeg ville gjort på egen full lønn… Så jeg tenker at prioriteringene kunne sett annerledes ut.

Han er flott ellers, men kanskje litt «laissez-faire» holdning til dette.. 

Andre som har vært i linkende situasjon som kan si litt om hvordan det gikk/ikke gikk? 

Anonymkode: 0e527...556

[AnonymBruker]

Hvor mye er dine utgifter på boligen? Kjæresten og meg betaler likt på vår bolig, selv om han tjener 40% mer enn meg.
Om kjæresten din har lyst til å utdanne seg videre, så kan/bør du ikke bremse han, men du kan sette grenser for hva som fungerer for deg. Du kan fortelle han at det var forventet at han skulle bidra mer etter endt utdanning, og at han må betale markedspris for å bo hos deg. Så kan du jo forklare han hva du har måtte ofre for å stå slik du gjør i dag. 

Anonymkode: 6bfed...3fe

[Enmanelskeråhate]

Hadde krevd å være særboer hvis han skal studere, du betaler allerede alt for mye for han, be han få seg fulltidsjobb eller flytte ut

[AnonymBruker]

Han er jo direkte økonomisk uansvarlig. Når han først får penger, bruker han de på egen morro. 

Særbo eller deling av boutgiftene 5050. 

Anonymkode: fdb71...148

[Rødvinsfilosofen]

Tror dere vil forskjellige ting, uten at noen av dere «tar feil valg».

Hvis du har sett for deg å kunne gå ut i helgene, reise på noen ferier, og kanskje på sikt kunne tenke deg barn, så er det nok litt dumt at han har vært så lenge uten ordentlig inntekt.

Samtidig tror jeg han gjør lurt i å ta seg en utdanning. 
Men man får jo ingen garantier i kjærligheten. 

Si at du finansierer livet hans i tre år til og det så blir slutt. 
Var det da verdt det? 😬

[AnonymBruker]

En «flott» mann som driver dank og skal forsørges, og i tillegg ræva kommunikasjon. 

Nei takk. 

Anonymkode: 9a50d...a20

[AnonymBruker]

Føler med deg TS!

Jeg hadde en lignende situasjon med min ekssamboer. Vi møttes da vi begge var unge og studerte. Jeg fullførte min utdanning og fikk en godt betalt jobb, han dreit i eksamen, droppet ut og fikk en dårlig betalt jobb. Jeg støttet han igjennom udanning nummer to, men samme greia, droppa ut etter første året. Han sto på et tidspungt uten jobb i flere måneder også, og jeg følte på et enormt stress. Han brukte alle de resterende pengene sine på dilldall til seg selv og var utrolig dårlig til å spare. JEG sparte egenandelen til vår første leilgihet og JEG kjøpte bil osv. 

Jeg følte jeg var tålmodig og ventet på at han skulle "vokse opp" eller "ta seg sammen", men jeg innså etterhvert at vi rett og slett ikke er kompatible. Jeg følte meg rett og slett stuck. Jeg ønsker å gifte meg, med hus og kanskje barn, men jeg så det rett og slett ikke for meg med han. Jeg gjorde det slutt etter over 10 år, men brukte 2-3 år på å faktisk gjennomføre bruddet. Føler meg som en ego, overfladisk bad guy, siden vi hadde det veldig fint sammen ellers. Er nå i begynnelsen av 30-årene uten hverken mann, barn eller hus, men føles ut som livet nettopp har startet.  

Anonymkode: 75d00...333

[AnonymBruker]

Om man ser forbi det med det økonomiske så virker han som en sløv fyr. Først velger han en utdanning der man må freelance som fordrer at man er en person som kan selge seg selv inn og har driv.

Så «glemmer» han å melde seg opp til avgjørende eksamen flere ganger på rad. Og nå begynner han å sulle med tanker om enda et studie. 

At økonomien blir som du beskriver er et resultat av hvordan han er som person. 
 

Tenk litt over om han er rett for deg. Vil han kunne f.eks. være en dugende og pålitelig Pappa i fremtiden? Vil han kunne støtte deg i tunge perioder? Og vil han kunne støtte deg om du skulle ha lyst til å bytte karriere senere?

Har hatt en sånn type før, tok ikke ansvar for noe og alt bare «hendte» med han. Han klarte til og med å møte opp på feil flyplass en gang og kom seg ikke til lege fordi ingen «vekte» han på morgenen. Det ble et kortvarig forhold for å si det sånn.

 

Anonymkode: 2b89e...521

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Hei,

Jeg føler meg dårlig som skriver dette. Jeg klarer i liten (ingen?) grad å prate med samboeren min om dette heller.

Da jeg møtte samboer var han et par måneder fra og fullføre sin utdanning. Han var investert i det, og klar for å bli ferdig. Selv var jeg tidlig ferdig med utdanning og hadde på dette punktet jobbet i 5 år.

Etter han ble ferdig viste det seg at det var vanskelig å få jobb innenfor dette feltet, og det indirekte er nødvendig og jobbe freelance med en type arbeid han ikke er interessert i å jobbe med. Det kom også frem at han manglet en eksamen, som gjorde at graden ikke anses som fullført. Han glemte å sjekke frist for oppmelding til ny eksamen.

Han tok et kort jobboppdrag som betalte godt, og valgte og bruke større deler av disse pengene på hobby, fritid og fornøyelser. Deretter over i ufaglært jobb med det han anser som lav lønn, samtidig som han har over 6000 i måneden i studielån. Han glemte også å sjekke frist for oppmelding til den eksamenen i år.
 

Han bor sammen med meg, og betaler 5000 i måneden, som jeg vil si er svært lave boutgifter. Et rom i kollektiv i nærheten ville kostet 7-10k.

Nå lurer han på om han skal begynne å studere igjen til neste høst, og være student i 3 år til.

Jeg føler meg på mange måter lurt - jeg gikk inn i dette forholdet med tro om at han straks var ferdigutdannet, og på vei inn i lønnet arbeid ift den utdannelsen han hadde tatt. Nå føler jeg meg økonomisk ansvarlig for oss begge, og for meg som var innstilt på to voksne med «voksenøkonomi» blir plutselig potensielt de første fem årene av vårt samliv preget av dårlig økonomi. Det er jeg som er ansvarlig for hoveddelen av våre «hygge»-utgifter, da jeg ikke har lyst til å leve som en student sammen med min partner… Også hans manglende evne til å f.eks. melde seg opp til eksamen irriterer meg, da fullføring av studiet i allefall vil gi litt omgjøring av et allerede stort studielån.

Han kan tidvis også komme med litt «tullekommentarer» om at jeg utnytter økonomisk/tar meg godt betalt, fordi han betaler en liten husleie. Han sier at han ikke mener det slik, men at han synes det er kjedelig å føle at han har dårlig råd.

Samtidig synes jeg at han, i mitt perspektiv, har brukt mye penger på «gøy», altså mer enn jeg ville gjort på egen full lønn… Så jeg tenker at prioriteringene kunne sett annerledes ut.

Han er flott ellers, men kanskje litt «laissez-faire» holdning til dette.. 

Andre som har vært i linkende situasjon som kan si litt om hvordan det gikk/ikke gikk? 

Anonymkode: 0e527...556

Dette hadde jeg aldri orket. Han kommer til å fortsett å glemme ting i fremtiden.. Ønsker du familie? I såfall kommer du til å bli sprø av å måtte ta alt ansvaret både økonomisk og praktisk. Mens han bare fortsetter å flyte videre i livet sitt…

Anonymkode: 8cd86...8d6

[AnonymBruker]

Har vært i en lignende situasjon der jeg finansierte det nødvendige og samboer brukte mesteparten av sine penger på hobby og moro når han hadde penger. Det ble aldri bedre selv om jeg ble ufør og tjente minst etterhvert. Hadde jeg visst det jeg vet nå hadde jeg avsluttet forholdet lenge før jeg gjorde det (var sammen i 13 år).

 

Anonymkode: 8f8e3...6ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har vært i en lignende situasjon der jeg finansierte det nødvendige og samboer brukte mesteparten av sine penger på hobby og moro når han hadde penger. Det ble aldri bedre selv om jeg ble ufør og tjente minst etterhvert. Hadde jeg visst det jeg vet nå hadde jeg avsluttet forholdet lenge før jeg gjorde det (var sammen i 13 år).

 

Anonymkode: 8f8e3...6ce

Og det er? 

Anonymkode: 9a50d...a20