Oppdaget autisme som voksen

[AnonymBruker]

Søker å høre erfaringer fra andre kvinner som innser i voksen alder at de kan være på spekteret. Da jeg vokste opp på 80-90-tallet, var dette veldig lite på agendaen, og det var såvidt adhd var kommet mer i søkelyset og autisme var mest når det var veldig utpreget.

Spør meg selv i voksen alder om jeg har maskert hele livet? Var sjenert og har store deler av livet slitt med å snakke. Har blitt diagnostisert med unpf.

Anonymkode: c9b9d...517

[AnonymBruker]

Jeg skjønte at jeg var på spekteret etter min eldste datter fikk diagnosen som femåring. Jeg kjente meg sånn igjen i ting hun sliter med. Jeg har et voldsomt behov for å forstå ting og er i tillegg langt over gjennomsnittet interessert i alt som har med psykisk og fysisk helse å gjøre (skulle ha ringt noen bjeller der allerede) og begynte å studere autisme. Da ble det klart for meg at jeg har maskert autisme hele livet, og den realiseringen var en enorm lettelse. Det er en ubeskrivelig følelse å slippe en blytung bør du ikke har visst at du har bært i nesten 30 år!

Jeg fikk også diagnosen unnvikende pf. Den ble senere endret til kompleks ptsd. Etter dette har ikke DPS villet ta meg inn for å evaluere på nytt. De mener symptomene jeg tror kommer av autisme er ptsd. Men siden de ikke vil evaluere meg vet de ikke hvor sterke symptomer jeg hadde lenge før ptsd-symptomene kom. Begge kan eksistere samtidig, og jeg mener det er rett å anta at udiagnostiserte autistiske barn har langt større sannsynlighet for å utvikle kompleks ptsd! Jeg hadde helt klart spesielle behov som barn, men som aldri ble møtt, og som jeg selv aldri forstod. Jeg følte meg som en raring og passet aldri inn, og følte alltid på skam over at jeg ikke «tålte» ting alle andre gjorde, som høye lyder, ekle konsistenser, kroppskontakt, lukt og mat - jeg hadde og har fortsatt ARFID, en spiseforstyrrelse utbredt blant folk på spekteret. 

En annen ting som skjedde var at jeg åpnet øynene for autisme lengre ut i slekta, og det er jo så tydelig!! 😂 Jeg har vokst opp med å bli forklart at han og hun bare er «spesielle». Men så fikk søskenbarnet mitt et barn med autisme, et annet søskenbarn (kanskje to) fikk autismediagnose selv, og så har vi bestefaren min som aldri har eid sosiale antenner, aldri snakker om annet enn båt, som ikke har brukt sokker i alle år jeg har kjent ham, som ble helt hysterisk da skobutikken han alltid gikk til ikke lenger solgte den typen joggesko han hadde brukt i 15 år, for ikke å glemme onkelen min som aldri ga øyekontakt og snakket som ei papegøye. De er overalt i slekta, på begge sider. Verd å nevne at det er mye adhd også, men mer av den uoppmerksome typen. Hvis man har både adhd og autisme er det lett at de to maskerer/eliminerer hverandre, spesielt hos jenter, som gjør det enda vanskeligere å oppdage (og leve med 😭). Jeg for eks var veldig flink på skolen, men pratet non stop i timen. Jeg har et stort behov for orden og rutiner, men er ikke i stand til å opprette det selv (så behovet for orden svinner ut i et sviktende arbeidsminne). 

Jeg ble sett som et «begavet barn» fordi jeg, selvlært på piano med absolutt gehør, spilte Bach og Mozart da jeg var 7. Og det er klart at sånt går under radaren når man har flere «underlige og begavede folk» i slekta som aldri har blitt diagnostisert…

Du MÅ ikke få diagnosen av psykolog for å akseptere at du er som du er. Jeg tok testen de bruker på nettet og fikk en score som er langt over grensa, så jeg har satt diagnosen selv, og det gjør den ikke mindre verdig! Livet mitt er mye bedre etter jeg skjønte at jeg er autist. Alt gir mer mening, og den største endringen er at jeg er i stand til å gi meg selv mye mer omsorg og forståelse i situasjoner jeg tidligere ville ha følt på skam, og ikke minst for mannen min som nå forstår at jeg faktisk har reelle behov og utfordringer på samme måte som datteren vår.

Noen andre små ting jeg har skjønt kommer av autisme:

- Jeg blir gal av ubesvarte spørsmål, og kan bli på ekte sint hvis noen forteller A og ikke B. Å høre «bare fordi» skaper en voldsom konflikt i hodet og kroppen min. 

- Får nærmest panikk hvis ting ikke går som jeg hadde tenkt. Som hvis vi er ute og kjører og jeg vet hvor vi skal, og mannen plutselig kjører av et sted i en annen retning (snarvei for eks). Det kan også være noe så lite som at jeg lager kaffe latte, og oppdager ikke før etter jeg har lagd espressoen at vi ikke har melk. Da blir det skikkelig kræsj i hodet, for da ble det ikke kaffe på meg, og jeg står der med en espresso jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med, fordi den kan jo ikke bare kastes?! 🥴 Forskjellen på folk utenfor og på spekteret er hvordan man opplever og håndterer en slik situasjon. Hos meg er det reell krise med kaldsvetting, hjertebank og kanskje til og med gråt.

- Jeg ønsker meg nytt dusjhode fordi jeg synes dusjen vår høres aggressiv ut. Selve strålen er ok, men jeg føler dusjen hveser til meg og det er skikkelig ukomfortabelt, så ille at jeg gruer meg til å dusje.

- med mye mer.

Anonymkode: 981a9...dc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

 

- Jeg ønsker meg nytt dusjhode fordi jeg synes dusjen vår høres aggressiv ut. Selve strålen er ok, men jeg føler dusjen hveser til meg og det er skikkelig ukomfortabelt, så ille at jeg gruer meg til å dusje.

 

Anonymkode: 981a9...dc5

Men er autismen sånn at den gjør deg ute av stand til å bestille et nytt dusjhode på internett, få det i posten, og skru av det gamle og skru på det nye dusjhodet? Det koster ikke all verden med et nytt dusjhode, det vet jeg av erfaring da jeg for litt tid siden gjorde akkurat dette selv Det var veldig enkelt å montere, bare å skru av og skru på. 

Jeg har en sønn med autisme, så har erfaring med syndromet (Asperger). Han er høytfungerende, og det høres ut som du er også.

Anonymkode: d84b2...a67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men er autismen sånn at den gjør deg ute av stand til å bestille et nytt dusjhode på internett, få det i posten, og skru av det gamle og skru på det nye dusjhodet? Det koster ikke all verden med et nytt dusjhode, det vet jeg av erfaring da jeg for litt tid siden gjorde akkurat dette selv Det var veldig enkelt å montere, bare å skru av og skru på. 

Jeg har en sønn med autisme, så har erfaring med syndromet (Asperger). Han er høytfungerende, og det høres ut som du er også.

Anonymkode: d84b2...a67

Nei, det er det ikke! Men jeg orker ikke styret med å bestille nytt og så er den også like sint eller verre 😂 Så jeg holder på å lete etter den perfekte akkurat nå. Og det er dumt at det ikke går an å prøve dusjen i butikken! Man vet jo ikke hvordan det høres ut før man har kjøpt og montert det selv.

Vil forresten bare si at «høytfungerende» er stigmatiserende og et uttrykk vi ønsker å bli kvitt. Det er et uttrykk som mest av alt sier noe om hvor langt en autist kan tilpasse seg en nevrotypisk standard enn faktisk funksjonsnivå og opplevelse av egen identitet. Å sammenligne en nevrotypisk med en autist for så å sette en merkelapp på autisten ut i fra hvor mye de ligner på en nevrotypisk er diskriminering.

Anonymkode: 981a9...dc5

[AnonymBruker]

Jeg er AuDHDer, og fikk først ADHD diagnosen i tenårene, og siden autismediagnosen i starten av 30-årene for nærmere 10 år siden. 

Begge deler kom etter at jeg møtte veggen, og da ble fanget opp. 

Jeg er typisk flink pike. Maskerer mye, men sliter massivt. Har alltid slitt litt sosialt, og det har til tider vært lett for at det låser seg i oppveksten. Jeg vokste opp med mye vondt, så reaksjonsmønsteret mitt ble begrunnet med det. 

Jeg var ikke utagerende mot folk, men jeg stakk av om det ble for mye. Jeg ble massivt mobbet gjennom hele skolegangen, så igjen en relaterte mye til det. 

Jeg kunne sagt mye om oppveksten, men om jeg skal mer si hva jeg sliter med i dag som voksen, så har jeg slitt med autistisk utbrenthet i en del år nå. Valg og avgjørelser tar mye tid, og jeg har mye heng-UPs. Jeg sliter med prokrastinering, men kan både jobbe godt under press, og kollapse helt. Veldig typisk for AuDHD. 

Jeg starter dagen med for få skjeer, og må ofte velge mellom ulike primære behov, for jeg klarer ikke alt. Jeg er i tillegg deprimert (med diagnose) som er ganske vanlig for disse diagnosene. Jeg må velge mellom primære behov. Evneprofilen min er ekstremt ujevn. Jeg kan ha masse ansvar innenfor noe jeg er frivillig med, men samtidig slite med å velge hva jeg skal spise, ha på meg eller annet. Jeg er god til å snakke for meg, og har høyere utdannelse så jeg blir ofte vurdert til å ha et høyere funksjonsnivå enn jeg har, og blir da utmattet, og klarer da enda mindre. 

Jeg har måttet løse en del ting på enklest mulig måte. Flere like klesplagg så jeg slipper å velge. Kjøpe nytt som jeg har fra før av. Holde meg til trygge farger, for å redusere stressnivået. Redusere på hva jeg spiser, samtidig som jeg med adhd også trenger en del variasjon. Veldig vanskelig balansegang. Det blir helt krøll i hodet om det er plutselig endring innenfor noe, mens annet håndterer jeg helt fint. Trenger veldig mye trygghet, samtidig som jeg gir trygghet til andre som jeg er leder for. Det fine er at jeg forstår en del ting bedre nettopp pga disse diagnosene og får mye skrytt for hvor inkluderende jeg er, og hvor godt jeg ser enkeltmennesker og detaljer. Så alt er jo ikke negativt, men det tar veldig mye krefter. 

Jeg bruker mye tid på enkle ting, men er også god på å forenkle en del ting, og er blitt bedre på å spørre om hjelp om enkelte ting. Det er likevel en utfordring at helsevesenet kan altfor lite om disse diagnosene, og da særlig hvordan «høytfungerende» kvinner har det. Jeg blir ofte møtt med at ting ikke er et problem, eller en «enkel» løsning, men så er det mye mer komplisert for meg. Jeg savner veldig noen å samtale med om hverdagen og hvordan løse ting, som har tid og skjønner, men det er vanskelig å få til. 

Jeg har valgt å være frivillig innenfor et av mine særinteresser, så der har jeg mulighet for å snakke om det temaet mye uten å være sær, og det er veldig fint 🤪😆🫣 Enkel løsning når en er veldig opptatt av et emne. 

Jeg har masse humor, inkludert ironi og sarkasme, og det er ikke det folk forventer av noen med autismediagnose, men jeg sliter ikke der. Jeg er likevel rolig, og kan forsvinne i mengden, men er heller ikke redd for å ta ansvar og ta tak i ting. Jeg har aldri vært sjenert, men blir sett på som stille, dog med mye humor blant de som kjenner meg. Jeg snakker lett med både naboer, og f.eks folk jeg treffer på bussen, men det krever jo sitt. Jeg er så vant med å maskere at det går av seg selv, og jeg ønsker å være vennlig og inkluderende, og tar da den smalltalken selv om det er vanskelig. 

Jeg synes det er veldig vanskelig å være AuDHDer, da særlig fordi det mangler sånn på kunnskap. Jeg har vært mer åpen om diagnosene tidligere, men holder mer igjen nå, nettopp på grunn av hvordan jeg har blitt møtt. 

Jeg er ufør, men det er av flere grunner, inkludert somatiske sykdommer. 
 

Anonymkode: 4a2eb...00e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Søker å høre erfaringer fra andre kvinner som innser i voksen alder at de kan være på spekteret. Da jeg vokste opp på 80-90-tallet, var dette veldig lite på agendaen, og det var såvidt adhd var kommet mer i søkelyset og autisme var mest når det var veldig utpreget.

Spør meg selv i voksen alder om jeg har maskert hele livet? Var sjenert og har store deler av livet slitt med å snakke. Har blitt diagnostisert med unpf.

Anonymkode: c9b9d...517

Om du har klart deg i livet, hva har det å si om du er på spekteret eller ikke? Finnes ikke medisiner mot det, tross alt. 

Anonymkode: 98d79...775

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Vil forresten bare si at «høytfungerende» er stigmatiserende og et uttrykk vi ønsker å bli kvitt. Det er et uttrykk som mest av alt sier noe om hvor langt en autist kan tilpasse seg en nevrotypisk standard enn faktisk funksjonsnivå og opplevelse av egen identitet. Å sammenligne en nevrotypisk med en autist for så å sette en merkelapp på autisten ut i fra hvor mye de ligner på en nevrotypisk er diskriminering.

Anonymkode: 981a9...dc5

Jeg skjønner at du mener det godt med å forklare begreper som høytfungerende her men vær så snill og ikke si vi som i alle autister.

Jeg har tilnærma samme erfaring og diagnosevei som deg men ble endelig diagnosert hos dps med aspergers for noen år siden. Mannen min har samme diagnose, jeg og han kaller oss autister, er autister og sier høytfungerende om oss selv selv om andre med samme diagnose kanskje vil foretrekke å si de har autisme eller for den del aspergers og hater høyt/lavtfungerende. Folk er forskjellige og ingen har mer rett til begrepsbruk enn andre. Det er ikke diskriminering å bruke utrykk som forklarer noe om seg selv, det kan være diskriminering å bruke samme begrep om grupper eller andre individer.

Anonymkode: e0cb0...628

[AnonymBruker]

Jeg fikk autismediagnose i førtiårene. I likhet med mange andre, gjenkjente jeg diagnosen i meg selv da jeg fikk barn med autisme. Det var ikke noe noen tenkte på på åttitallet da jeg var barn. 

Har også tidligere blitt diagnostisert med unnvikende personlighetsforstyrrelse, som nevropsykologen vurderer det sannsynlig var et uttrykk for autismen. Jeg kjente meg heller aldri igjen i den diagnosen - jeg blir utmattet av nye sosialt, ikke primært engstelig.

 

 

Anonymkode: d50cc...c34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Nei, det er det ikke! Men jeg orker ikke styret med å bestille nytt og så er den også like sint eller verre 😂 Så jeg holder på å lete etter den perfekte akkurat nå. Og det er dumt at det ikke går an å prøve dusjen i butikken! Man vet jo ikke hvordan det høres ut før man har kjøpt og montert det selv.

Vil forresten bare si at «høytfungerende» er stigmatiserende og et uttrykk vi ønsker å bli kvitt. Det er et uttrykk som mest av alt sier noe om hvor langt en autist kan tilpasse seg en nevrotypisk standard enn faktisk funksjonsnivå og opplevelse av egen identitet. Å sammenligne en nevrotypisk med en autist for så å sette en merkelapp på autisten ut i fra hvor mye de ligner på en nevrotypisk er diskriminering.

Anonymkode: 981a9...dc5

Jeg skulle kjøpe ny vinterdyne for noen år siden. Helårsdyna var for kald, og det var jo ikke lett 🤪 Jeg måtte finne en som knitret og hørtes ut som den jeg alt hadde, så ikke overgangen ble for stor. En venninne lo godt av den 😆 Jeg fant heldigvis, så det løste seg, men dette er helt reelle problemer for mange autister 😆🥰

Anonymkode: 4a2eb...00e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Nei, det er det ikke! Men jeg orker ikke styret med å bestille nytt og så er den også like sint eller verre 😂 Så jeg holder på å lete etter den perfekte akkurat nå. Og det er dumt at det ikke går an å prøve dusjen i butikken! Man vet jo ikke hvordan det høres ut før man har kjøpt og montert det selv.

Vil forresten bare si at «høytfungerende» er stigmatiserende og et uttrykk vi ønsker å bli kvitt. Det er et uttrykk som mest av alt sier noe om hvor langt en autist kan tilpasse seg en nevrotypisk standard enn faktisk funksjonsnivå og opplevelse av egen identitet. Å sammenligne en nevrotypisk med en autist for så å sette en merkelapp på autisten ut i fra hvor mye de ligner på en nevrotypisk er diskriminering.

Anonymkode: 981a9...dc5

 

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg skjønner at du mener det godt med å forklare begreper som høytfungerende her men vær så snill og ikke si vi som i alle autister.

Jeg har tilnærma samme erfaring og diagnosevei som deg men ble endelig diagnosert hos dps med aspergers for noen år siden. Mannen min har samme diagnose, jeg og han kaller oss autister, er autister og sier høytfungerende om oss selv selv om andre med samme diagnose kanskje vil foretrekke å si de har autisme eller for den del aspergers og hater høyt/lavtfungerende. Folk er forskjellige og ingen har mer rett til begrepsbruk enn andre. Det er ikke diskriminering å bruke utrykk som forklarer noe om seg selv, det kan være diskriminering å bruke samme begrep om grupper eller andre individer.

Anonymkode: e0cb0...628

Jeg bruker heller ikke høyt og lavfungerende, annet enn her for å illustrere. Jeg sier også at jeg er autist, ikke har autisme. Kan si jeg har en autismediagnose da. 

Det jeg likevel ser i autismemiljøet at det er store variasjoner hva folk ønsker å bli kalt, og generelt omtalt. Særlig blant de som har hatt den gamle aspergersdiagnosen er det mange som foretrekker skillelinjene etter hva jeg har sett. Jeg er med i mange grupper på Facebook og dette går igjen. 

Jeg tror vi skal være rause med hverandre og tillate at folk får kalle seg det de føler for selv, og da kun snakke for oss selv 💚 

For meg så er det vanskelig å bli vurdert så «høytfungerende» at folk ikke ser hva jeg sliter med, og jeg foretrekker at en ikke bruker den benevnelsen. Jeg har full forståelse for at andre har andre tanker rundt det da.

Det er uansett en avsporing til tråden her. 

Anonymkode: 4a2eb...00e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Søker å høre erfaringer fra andre kvinner som innser i voksen alder at de kan være på spekteret. Da jeg vokste opp på 80-90-tallet, var dette veldig lite på agendaen, og det var såvidt adhd var kommet mer i søkelyset og autisme var mest når det var veldig utpreget.

Spør meg selv i voksen alder om jeg har maskert hele livet? Var sjenert og har store deler av livet slitt med å snakke. Har blitt diagnostisert med unpf.

Anonymkode: c9b9d...517

jeg får ikke dette til å stemme forr selv jeg som vokste opp på 70 tallet hadde medelever med diagnoser! Og jeg tror at de aller fleste voksne som får diagnosene utmerket godt vet at de har hatt noe, det er bare ikke ferdig "definert" om dette noe er "add, ADHD, Aspergers osv osv.., Jeg fikk mitt første barn tildig på 90 tallet og da var det mye fokus på dette med utvikling, utfordringer, konsentrasjonsproblematikk osv.. 

Anonymkode: d658c...4c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, det er det ikke! Men jeg orker ikke styret med å bestille nytt og så er den også like sint eller verre 😂 Så jeg holder på å lete etter den perfekte akkurat nå. Og det er dumt at det ikke går an å prøve dusjen i butikken! Man vet jo ikke hvordan det høres ut før man har kjøpt og montert det selv.

Vil forresten bare si at «høytfungerende» er stigmatiserende og et uttrykk vi ønsker å bli kvitt. Det er et uttrykk som mest av alt sier noe om hvor langt en autist kan tilpasse seg en nevrotypisk standard enn faktisk funksjonsnivå og opplevelse av egen identitet. Å sammenligne en nevrotypisk med en autist for så å sette en merkelapp på autisten ut i fra hvor mye de ligner på en nevrotypisk er diskriminering.

Anonymkode: 981a9...dc5

"Vi" ønsker å bli kvitt? Snakker du på vegne av alle autister nå, mener du? Høres ikke riktig ut i mine ører. Min egen sønn har absolutt ingenting i mot betegnelsen "høytfungerende" i alle fall, og han er autist. 

Mulig du har noe i mot det, men jeg forholder meg ikke til deg. Det er ingenting skjemmende eller nedrakkende å si høytfungerende. 

Anonymkode: d84b2...a67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

jeg får ikke dette til å stemme forr selv jeg som vokste opp på 70 tallet hadde medelever med diagnoser! Og jeg tror at de aller fleste voksne som får diagnosene utmerket godt vet at de har hatt noe, det er bare ikke ferdig "definert" om dette noe er "add, ADHD, Aspergers osv osv.., Jeg fikk mitt første barn tildig på 90 tallet og da var det mye fokus på dette med utvikling, utfordringer, konsentrasjonsproblematikk osv.. 

Anonymkode: d658c...4c8

Jeg husker fra min oppvekst som er ca på samme tid som TS, så var det ikke snakk om jenter med disse diagnosene uten at det var veldig utartede utfordringer. Vi hadde en autist i klassen. Han hadde ikke språk, og hadde personlig assistent. Denne assistenten hjalp meg med påkledning, for jeg slet så motorisk at jeg fikk ikke av og på vinterdressen selv, og denne assistenten fant en god løsning. 

Jeg har også dysleksi, og jeg vet det stod i papirene mine til ppt, at jeg også slet sosialt. Jeg tenkte ikke over at jeg kunne være autist, før jeg begynte å lese om det etter jeg fikk beskjed fra dps at de trodde jeg hadde den diagnosen. Jeg kjente meg jo igjen da. ADHD var veldig vanskelig å få beskjed om. Det var det jo bare «ville, kriminelle gutter» som hadde, sånn satt på spissen. Det var stor sorg i familien når jeg fikk ADHD-diagnosen og noe en ikke skulle snakke om. 

Familien får det jo til å stemme, særlig da autismediagnosen er lettere for dem. Jeg tror det er flere i familien som har en eller begge diagnoser, men jeg er eneste som er utredet. Det går litt lettere for dem nå i forhold til begge diagnoser, men jeg hadde med PPT hele oppveksten for både det ene og det andre, og det var ikke et tema med utredning for flere diagnoser før Bup kom inn i bildet. 

Det kan godt være det er lokale variasjoner her, men det var uttalt få med disse diagnosene når jeg vokste opp, og enda færre som var jenter. 

Anonymkode: 4a2eb...00e

[Abra]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

"Vi" ønsker å bli kvitt? Snakker du på vegne av alle autister nå, mener du? Høres ikke riktig ut i mine ører. Min egen sønn har absolutt ingenting i mot betegnelsen "høytfungerende" i alle fall, og han er autist. 

Mulig du har noe i mot det, men jeg forholder meg ikke til deg. Det er ingenting skjemmende eller nedrakkende å si høytfungerende. 

Anonymkode: d84b2...a67

Å si høytfungerende er å bagatellisere vanskene de kan ha. "Du fungerer jo så bra, så du trenger vel ikke så mye hjelp".  
 

Det deler også autister inn i høyt, og lavtfungerende, som skaper et hierarki. Det kan føre til at noen føler seg mindre verdt, eller for vanskelige. Mens andre ikke blir tatt på alvor med sine vansker. 
 

Fagfeltet begynner å gå mer og mer bort fra begreper som høyt og lavtfungerende, nettopp fordi det gir et skjevt bilde.

 

 

[AnonymBruker]

Abra skrev (Akkurat nå):

Å si høytfungerende er å bagatellisere vanskene de kan ha. "Du fungerer jo så bra, så du trenger vel ikke så mye hjelp".  
 

Det deler også autister inn i høyt, og lavtfungerende, som skaper et hierarki. Det kan føre til at noen føler seg mindre verdt, eller for vanskelige. Mens andre ikke blir tatt på alvor med sine vansker. 
 

Fagfeltet begynner å gå mer og mer bort fra begreper som høyt og lavtfungerende, nettopp fordi det gir et skjevt bilde.

 

 

Akkurat bruker jeg ikke dette om meg selv. Jeg blir sett på som «høytfungerende», og folk ser ikke hva jeg sliter med, eller bagatelliserer det veldig. Så møter jeg veggen og krasjer komplett og folk får en aha-opplevelse, og så er det påan igjen. 

Ujevn evneprofil er utrolig vanlig, og gjør det å få hjelp og blir møtt riktig mer komplisert.

Likevel er det for noen veldig viktig med dette skillet, og jeg velger å respektere at noen ønsker de merkelappene om seg selv, selv om jeg ikke ønsker å bruke de selv. 

Anonymkode: 4a2eb...00e

[AnonymBruker]

Abra skrev (Akkurat nå):

Å si høytfungerende er å bagatellisere vanskene de kan ha. "Du fungerer jo så bra, så du trenger vel ikke så mye hjelp".  
 

Det deler også autister inn i høyt, og lavtfungerende, som skaper et hierarki. Det kan føre til at noen føler seg mindre verdt, eller for vanskelige. Mens andre ikke blir tatt på alvor med sine vansker. 
 

Fagfeltet begynner å gå mer og mer bort fra begreper som høyt og lavtfungerende, nettopp fordi det gir et skjevt bilde.

 

 

Men herregud da, det ER jo sånn at de fungerer forskjellig! Et helt spekter er hva autisme består av. Hva hjelper det å slutte og bruke ordet høytfungerende? De som ikke fungerer, fungerer ikke noe mer eller bedre av det. Det er ikke sånn at jeg foreslår at man skal begynne og bruke ordet "lavtfungerende" i tillegg.

Min sønns psykolog brukte uttrykket for 3 år siden, og det var helt normalt.

 

 

Anonymkode: d84b2...a67

[Abra]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Men herregud da, det ER jo sånn at de fungerer forskjellig! Et helt spekter er hva autisme består av. Hva hjelper det å slutte og bruke ordet høytfungerende? De som ikke fungerer, fungerer ikke noe mer eller bedre av det. Det er ikke sånn at jeg foreslår at man skal begynne og bruke ordet "lavtfungerende" i tillegg.

Min sønns psykolog brukte uttrykket for 3 år siden, og det var helt normalt.

 

 

Anonymkode: d84b2...a67

Norge følger fremdeles ICD-10, hvor asperger og disse merkelappene fremdeles er en greie. Dette har de gått bort fra i ICD-11, av åpenbare årsaker, samt de jeg nevner, norge henger som vanlig litt etter. 
 

De fleste autister bruker ikke disse merkelappene, og fagfeltet går mer og mer bort fra de. Men for all del, du og dine kan da godt fortsette å være blant minoriteten. 

Endret 16. september 2025 av Abra

[AnonymBruker]

Jeg tolker "høytfungerende" som en måte å beskrive hvordan man oppfattes av andre, altså hvordan man rent overfladisk fungerer i samfunnet. Jeg oppfatter ikke at det beskriver hvordan man egentlig fungerer. Det er jo veldig ofte sånn at man fungerer tilsynelatende bra fordi man maskerer dagen lang og tilpasser seg for harde livet, men sliter i skjul.
Jeg har ingen diagnose, men har alltid følt meg rar og slitt med tullete småting som andre klarer uten problemer. Jeg er likevel der at jeg har tatt utdannelse, har jobb, har samboer og en liten gjeng med venner. På overflaten virker det jo som at jeg er helt "normal", for autister sliter jo mye mer enn jeg gjør. Det er i hvertfall det jeg har fortalt meg selv. Da jeg var ung (på 80-90-tallet) hadde jeg knapt hørt om autisme, og de få tilfellene jeg hørte om var gutter uten språk som trengte masse hjelp. Autisme var liksom noe jeg aldri hadde tenkt på, og i hvertfall ikke vurdert som en diagnose som passet meg. Jeg er jo kvinne og har klart meg greit gjennom livet...

Jeg hadde bikket inn i 40-årene da jeg plutselig fikk opp en video i algoritmen på Youtube, og av nysgjerrighet så jeg den. Videoen var laget av en kvinne i England som fikk diagnosen i 30-årene, og hun fortalte hvordan barndommen hadde vært og veien frem mot diagnosen. Jeg innså at hun på veldig mange områder beskrev min barndom/oppvekst og mine utfordringer i livet. Da begynte jeg å se flere videoer om temaet, og tok også noen av testene som ligger på nett (RAADS og lignende). Jeg slår ut på alle. Mange brikker har falt på plass, og jeg ser plutselig oppveksten min i et nytt lys. Jeg begynner også nå å ane hvorfor jeg klarte meg såpass fint gjennom utdannelsen, men begynte å slite mye mer i jobb. I utdannelsen styrer man mye av showet selv og driter man seg ut, går det ut over en selv. I jobb styres man i stor grad av andre, og driter man seg ut går det i verste fall ut over både bedriften og kollegaene. Jeg sliter veldig med å jobbe etter andres krav og forventninger. Uansett hvor gøy noe er, mister jeg helt interessen når det blir jobb og noen andre skal styre tiden min og fortelle meg hva jeg skal gjøre og hvordan det skal gjøres. 

Da jeg ble godt voksen og kom i perimenopausen (som jeg heller ikke var klar over var en greie), begynte jeg å slite veldig med jobb. Jeg følte meg utbrent og stresset, var i konflikt med leder, og følte at jeg sto helt fast i livet. Var gjennom noen runder med depresjon, har vært plaget med mørketidsdepresjon/dystymi i mange år, og utviklet også en autoimmun sykdom for noen år siden. Jeg har nå fått en ny leder som er greiere å forholde seg til, men som er ung og full av energi og ideer. Noe som jo er positivt for arbeidsplassen, men som på mange måter sliter meg ut da jeg mangler helt piffen. Jeg ønsker å bytte jobb, men aner ikke hvilken annen jobb jeg vil ha. Alt av jobb føles overveldende og stressende og motivasjon er på null. Jeg føler at en blanding av mulig autisme og overgangsalder, krydret med autoimmun sykdom, gjør meg helt lammet og ute av stand til å finne noen utvei og ta tak i eget liv. For er det noe jeg alltid har vært dårlig på, så er det å ta tak i ting. Jeg er verdensmester i å prokrastinere, og spesielt når det er noe jeg ikke har så lyst til å gjøre eller noe jeg føler meg forpliktet til å gjøre.

Jeg hater å snakke i telefonen, blir utmattet av å være sosial, får ofte sosial hangover og overtenker og analyserer alt som har blitt sagt når jeg har vært sammen med andre. Jeg har alltid vært kresen på mat (konsistens, ikke så mye smak), jeg reagerer veldig på lukt (spesielt parfyme), jeg kan ikke fordra metall mot hud (jeg hadde til og med en favoritt teskje hos bestemoren min som hadde plastskaft, og ble stresset når den ikke var ledig), og takler ikke tvungen kroppskontakt med folk jeg ikke har et nært forhold til. Bare det å håndhilse har alltid vært ubehagelig for meg. Da jeg var ung danset jeg aldri noen form for pardans, da jeg mislikte sterkt å ha tett kroppskontakt med folk jeg ikke hadde noe nært forhold til. Jeg hater øyekontakt og slapper faktisk mer av i en samtale om jeg slipper å se folk i øynene. Jeg kan miste helt tråden i en samtale fordi jeg plutselig bare tenker på hvor mye/lite jeg ser vedkommende inn i øynene og hvordan de oppfatter det. Nå har jeg skjønt at dette handler om denne evige søken etter å "oppføre seg normalt" og tilpasse seg sosiale regler. Og jeg hater høflig småprat! Det er slitsomt og jeg klarer ikke engasjere meg.

Jeg kunne ha nevnt masse mer. Spør man bekjente av meg, vil de sikkert fnyse av tanken på at jeg er autist (samtidig som de nok innrømmer at jeg er litt rar på flere områder og har irriterende måter å si og gjøre ting på).
Jeg vurderer å gå til psykolog privat gjennom jobbforsikring, først og fremst for å få hjelp til å takle følelsen av å stå fast og være lei av alt, men også for å drøfte autismeutredning. Men så føler man seg jo litt dum som begynner å "mase" om det i slutten av 40-årene... Og så er det den snikende tanken om hvor teit det blir om man ikke får diagnosen og faktisk bare er rar og må ta seg sammen. Gaaah, dette er kjempevanskelig.

Anonymkode: b49ab...88c

[AnonymBruker]

Abra skrev (1 time siden):

Å si høytfungerende er å bagatellisere vanskene de kan ha. "Du fungerer jo så bra, så du trenger vel ikke så mye hjelp".  

Det deler også autister inn i høyt, og lavtfungerende, som skaper et hierarki. Det kan føre til at noen føler seg mindre verdt, eller for vanskelige. Mens andre ikke blir tatt på alvor med sine vansker. 

Fagfeltet begynner å gå mer og mer bort fra begreper som høyt og lavtfungerende, nettopp fordi det gir et skjevt bilde.

Alle folk har sitt å stri med. Derfor er "høytfungerende" en god beskrivelse. 

Anonymkode: 98d79...775

[Abra]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Alle folk har sitt å stri med. Derfor er "høytfungerende" en god beskrivelse. 

Anonymkode: 98d79...775

Er på ingen måte en god beskrivelse.