Øko mellom sambuarar der den eie eig Synspunkt?

[Deli]

Eg tenkte å få ulike reaksjonar på ordninga vår, og gav meg i kast med å skrive og forklare. Men det vart så langt og så mykje. Så eg prøver å gjera det enkelt:

Kva er det rettferdig at eg betaler i leige når eg bur i lag med kjærasten min i hans leilegheit??

Leilegheita kosta 2,5 mill, sambuaren min har 1,5 i lån (hadde altså mykje eigenkapital). Vi flytta inn her for snart eitt år sidan. Dagen etter kjøpet fekk han tilbod frå meglar om å selja for 3 mill. Eg tok allereie ved kjøpsdato opp moglegheitene for at eg på sikt kunne kjøpe meg inn. Sambuaren min var "ullen", svara ikkje skikkeleg på det, vi vart einige om at det kanskje kunne vera aktuelt "ein gong" og at eg i fyrst omgang skulle betale ei låg husleige.

Vel, etter kvart vart det stadige diskusjonar og ein del krangling om dette. Eg ville veta kva han skulle ha av meg pr. månad nå og framover, ville også ha sambuarkontrakt som gav meg rett til å trekkje frå det eg hadde betalt i leige når eg ein gong skulle kjøpe meg inn. Eg la vekt på at det er ein dårleg deal for meg, sidan eg snart kunne få lån (var ved innflytting snart ferdig utdanna), at eg jo ønskte å kjøpe leilegheit, at eg hadde leigd lenge nok.

Nesten eitt år har gått. Mykje krangling. Det viser seg at han ser på denne leilegheita som si. Han synest det er freidig av meg å påstå at eg burde få kjøpe meg inn. Han seier han regelrett "subsidierer" meg ved å ta så låg leige. Eg betaler 3.500 kr.

Eg meiner at eg faktisk betaler ein del. Dette pga.:

1) eg vil jo faktisk ikkje leige, eg vil eige

2) det det faktisk kostar å bu her er jo husleia til sameiet (1750 kr pr. mnd). Den kunne eg i ein overgangsfase gått med på å betale. Men 3500 kr er for mykje.

3) med utgifter på 3500 kr/månad kunne eg betent eit lån på nærare 750.000. Det er jo også halvparten av det han har i lån på leilegheita pr i dag. Da hadde eg også fått skattefordelar og betalt ned på min eigen del av leilegheita. Hadde det vorte slutt, hadde eg fått min del av eventuell verdiauke.

Sambuaren min seier også at den halve millionen han fekk tilbod om vil han ikkje utan vidare gje bort til meg ved at eg kjøper meg inn til kjøpspris. Er det berre eg som synest dette er egoistisk???

Vidare seier han at 3500 er billeg ettersom han ville fått kanskje 12000 hadde han leigd ut heile leilegheita. Hallo! Eg seier at det er forskjell på leigeburar og kjærastar. Kva meiner dykk?? Er eg på bærtur når eg meiner det er naturleg å eiga saman, og feil å la den eine bu til leige hos den andre.

Han vil ikkje ha sambuarkontrakt, seier kva skal vi med det?? Han har kanskje rett, vi eig jo ingenting saman. Kva meiner dykk?????

Han seier det lønner seg for meg å bu til leige. Eg som bur så billeg, eg kan jo legge opp pengar. Eg er ikkje einig. Meiner det handlar om kva eg vil og ønskjer. Eg vurder å kjøpe leilegheit og leige ut, men synest det er eit nederlag. Hadde sett for meg å eiga i lag med sambuaren min. Kva hadde du gjort???

Er det riktig å tenkje på korleis ein sjølv best kan sikre seg ved eit eventuelt brot????

Inntil nyleg stod eg fast på at eg ville kjøpe meg inn slik at eg eig halve leilegheita. Eg er av den meinig at det er det mest rettferdige. Sjølv om den eine har meir eigenkapital enn den andre. Det å eige like store, eller omtrent like store delar, er viktig for å stå likt, bety like mykje, også emosjonelt. Eg meiner også at ved å nekte meg å kjøpe meg inn, avviser han meg som partnar. Kva meiner dykk andre om dette???????????

Eg er misfornøgd med situasjonen min fordi eg ønskte å kjøpe, eiga der eg bur. Og at min sambuar hindrar meg i dette. Frå ein reint økonomisk ståstad er det vel slik at det er ein vinn-vinn-situasjon for han og regelrett dumskap for meg. Eller hur???????

Han får jo alle fordelar. 28% skattefråtrekk av renteutgiftene, sambuar som (motvillig) går med på å bu her utan kontrakt, han risikerer ingen ting ved å la vera å blande økonomien med meg.

Er eg heilt på jorde når eg opplever dette som lite sjarmerande????

Han betaler vel ca 8300 kr pr månad i renter og avdrag, pluss husleige på 1750. Eg betaler, som sagt, 3500 kr til han. Kvar gong eg overfører til han HATAR eg det, blir minna på alt det dumme. Kva gong eg høyrer om folk som kjøper saman, eller ser unge par feks. på trikken på veg til visningar, med prospekt i hendene, brest det inni meg. Er dette pga. egoismen min???? Korleis kan eg handere det???

Min sambuar tener 600 000 i året, eg tener 370 000. Eg har 350 000 i studielån, han har ingen slags lån anna enn på leilegheita, da.

Vi deler 50/50 på alt av forbruksvarer, inkl. mat, hushaldsartiklar, hygieneprodukt som begge brukar og dei ein kjøper på daglegvarebutikk. Dyre kremar, sminke og dill, hårpasta til han, synskorreksjon betaler vi kvar for oss. Når vi et ute betaler vi sjølve. Deler likt på rekningar som breiband, straum, tv.

Denne ordninga har eg teke initiativ til, det fungerer supert, vi har kvart vårt kort tilknytt ein skandiabankkonto som berre er til dette.

Sambuaren min har betalet det meste av nye møblar pga eg var student da vi flytta inn, han hadde jobba i mange år (og sikkert også pga. han, ettersom eg nå har skjønt, ser på leilegheita som si..). Eg er den som ryddar og held orden, blant anna sett eg alle kvitteringar etc. på møblar osv. i system i ein perm. Kjærasten min fiksar elles mange andre ting i huset. Eg vaskar og ryddar, han fiksar diverse og lagar omtrent all mat. Vi har det bra, masse felles interesser. Men har dette problemet som går utover mykje.

Kva viss ein får barn oppi dette???

Når eg sist tok opp at eg ville kjøpe meg inn med 750 000 og betale leige "til meg sjølv", avfeide han det ved å seie uff, skal du aldri gi deg med dette maset, ja, ja du skjønner jo ikkje dette her, du... Eg tenkte faen, dette er hersketeknikk. Har landa på at eg nå legg ballen død, har ikkje betalet leige for mars. Har det klart. Har bestilt time på familiekontor, fokuserer på alt det positive i forholdet vårt.

Kan nokon kommenetere dette??? Takkar for svar. Kritser meg gjerne. Fortel korleis dykk ordar det, eller korleis du ville takla min situasjon.

(Beklagar at det vart så langt likevel.)

[Gjest allium]

Du gjør endel feilslutninger angående hva leiligheten koster ham.

Hvis han selger leiligheten, kan han få 3 millioner, som han kan investere og få avkastning på. Hvis dere så leide en leilighet sammen, ville du vel ikke protestere på at dere skulle dele leieutgiftene på den? Fra hans side er situasjonen den samme.

Så jeg synes ikke hans beregninger av husleie er så urimelige.

Men jeg synes det er veldig urimelig at han nekter deg å kjøpe deg inn i leiligheten. Det gjør dere ikke til likeverdige partnere, og er et dårlig utgangspunkt for fremtiden.

Men igjen - det er isåfall 3 millioner som er pris. Det leiligheten er verd idag, ikke det han en gang gav for den.

[Gjest Gjest]

Vel, kanskje er eg naiv, men eg hadde trudde det naturlege var at eg i så fall kjøpte meg inn i forhold til den prisen han betalte for omtrent eitt år sidan. Dette pga. eg tok opp og gjorde det svært klart at eg såg for meg å kjøpe meg inn veldig tidleg, allereie da vi var der fyrste gong og såg på leilegheita.

Så klart forstår eg at det kostar å ha eit lån. Dessutan er det eit stort ansvar.

Kanskje kan du Allium seie litt meir om kva du legg i at eg gjer "endel feilslutninger angående hva leiligheten koster ham". Eg er veldig klar over at eg tenkjer meg, meg, meg. Men alternativet er jo å halde fram som eg gjer. Med attlatne augo, bu til leige, betale til han, ikkje krevja noko. Er ikkje det så feil som det går an??

[Gjest Gjest]

Jeg synes du skal ta opp et lån for å kjøpe deg en liten leiligheter som du kan leie ut. Dermed eier du også fast eiendom.

Forøvrig synes jeg det er synd at han ikke lar deg kjøpe deg inn i leiligheten hans. Han burde absolutt gi deg lov til det hvis han ser for seg fremtiden sammen med deg.

[Gjest regine]

Tja - jeg ville iallfall ikke godtatt å leie hos samboeren uten at det var et bidrag til å kjøpe meg inn i leiligheten. Jeg ville heller ikke levd sammen med en mann uten samboerkontrakt.

Å ønske seg en viss økonomisk sikkerhet og forutsigbarhet er ikke egoistisk.

Jeg ville insistert på en annen ordning, ellers ville jeg vurdert hele forholdet. (og jada - lett for meg å si som ikke sitter oppi det).

syns forøvrig det med familierådgivning var lurt, det kan være ok å få en utenforstående til å "se" på saken.

[Gjest Gjest]

Kan skjønne hans side her også. Dersom du kjøper deg inn må det bli til markedspris på det aktuelle tidspunktet mener jeg.

Det beste er om du får han til å selge sin leilighet og kjøpe en ny sammen med deg - da er dere likestilte.

Syntes forresten ikke at 3500 var dyrt..? Men jeg skjønner at du du eie fremfor å leie. Selg og kjøp nytt sammen!

[Gjest allium]

Kanskje kan du Allium seie litt meir om kva du legg i at eg gjer "endel feilslutninger angående hva leiligheten koster ham". Eg er veldig klar over at eg tenkjer meg, meg, meg. Men alternativet er jo å halde fram som eg gjer. Med attlatne augo, bu til leige, betale til han, ikkje krevja noko. Er ikkje det så feil som det går an??

←

Jeg mener at du vurderer hans kostnader ved å ha leiligheten feil. Og at hans vurdering av rimelig husleie slett ikke er så gal.

Har du forresten mulighet til å skaffe 1.5 million for å betale halvparten?

Jeg er enig i at ordningen deres blir feil, men ikke basert på tall og økonomi, basert på likeverdighet i parforhold.

Han burde la deg kjøpe deg inn med halvparten, hvis du har råd til det da.

Et alternativ for din egen økonomis skyld, igjen hvis du klarer å finansiere det, er å gjøre som en annen foreslo, kjøpe en leilighet og leie ut, og bruke inntektene fra den på husleie. Men det blir fortsatt et rart forhold synes jeg.

[Gjest Gjest]

Tja - jeg ville iallfall ikke godtatt å leie hos samboeren uten at det var et bidrag til å kjøpe meg inn i leiligheten. Jeg ville heller ikke levd sammen med en mann uten samboerkontrakt.

Å ønske seg en viss økonomisk sikkerhet og forutsigbarhet er ikke egoistisk.

Jeg ville insistert på en annen ordning, ellers ville jeg vurdert hele forholdet. (og jada - lett for meg å si som ikke sitter oppi det).

syns forøvrig det med familierådgivning var lurt, det kan være ok å få en utenforstående til å "se" på saken.

←

Enig. Det trådstarter betaler i leie, evt om hun betalte mer, burde etter min oppfatning bli registrert som hjelp til å betale ned lånet hans, og dermed som noe som du kunne ta med deg ved et evt samlivsbrudd, eller ved salg av leiligheten. Særlig ettersom du ønsker å kjøpe leilighet og ville gjort det om du hadde vært aleine eller samboeren mer samarbeidsvillig.

Jeg ville evt fått en ny takst på leiligheten om dere ble enige om at du kan kjøpe deg inn. Det høres praktisk ut å kjøpe seg inn i halve. Og om det blir til dette ville jeg insistert på kontrakt. Du bør vel også uansett (nå) ta opp med juridisk rådgiver om det er riktig at du blir sittende igjen med ingenting mens han betaler ned lånet sitt ved hjelp av deg - om dette hadde gått an å gjøre noe med i en kontrakt. I såfall ville jeg OGSÅ insistert på kontrakt.

[Nabodama]

For meg høres det ikke ut som han planlegger livet sammen med deg, akkurat.

Da hadde han ikke vært så motvillig til at du skal kjøpe deg inn.

Har dere et seriøst forhold, som er ment å vare, burde du kunne kjøpe deg inn i forhold til den prisen han betalte den gang han kjøpte, i og med at du faktisk så tidlig ville gjøre det.

Det blir feil å si at du skal kjøpe deg inn i forhold til det leiligheten er verd nå. Da blir det jo sånn at jo lenger han venter, desto mer må du betale. Du skal ikke betale mer fordi han vil vente.

Sånn som det er nå, sitter han med alle verdier. Du vil ikke ha noenting igjen ved et brudd. Samtidig må alle betale for å bo, og leie på 3500 i mnd er ikke dyrt. Men du kaster bort tiden i forhold til at du ikke har noe igjen for det senere.

[Susan Sto Helit]

Jeg er i litt lignende situasjon som din samboer. Jeg eier leilighet, men vi bor begge i denne.

Han solgte sin leilighet for å flytte inn i min, så han har litt egenkapital. Grunnen til at han ikke har kjøpt seg inn hos meg, er ikke at jeg nekter, men at vi snart skal kjøpe noe sammen, og at dette har vært planen hele tiden.

(Vi gifter oss snart, så da blir det ikke lenger snakk om dine og mine, men våre, penger.)

Vi har valgt en slik løsning at han betaler halvparten av de faktiske utgiftene vi har. Jeg må stå for lån, renter og evt. oppussing alene, siden det kun er meg som får ta del i prisøkningen på boligen. Har ca 2000,- i husleie, så han bor billig, ca 1000,-

Vi har samboerkontrakt, så vi er godt dekket sånn sett.

Min anbefaling er at du bør få lov til å kjøpe deg inn i hans leilighet. I og med at du har vært med på å betale litt av hans utgifter på lånet, burde du kunne trekke fra dette i kjøpsprisen.

Hvilken pris som enn settes, så bør den ikke være lavere enn den prisen han kjøpte leiligheten for, og hvor mye han har i lån på sin andel må være uvesentlig i forhold til hva du skal betale.

Bli enig om hvor stor % andel du skal kjøpe deg inn i, og for all del, sett opp en samboerkontrakt!

Samtidig vil jeg mene at ettesom hen tjener såpass mye mer enn deg, vil det være naturlig å "skeivfordele" fellesutgiftene.

OG vil han absolutt ikke la deg kjøpe deg inn, og heller ikke skrive samboerkontrakt, så hadde nok jeg tenkt på meg selv først!

Begynn med å be om lån i banken, finn ut hva slags og hvor dyr leilighet du kan kjøpe alene. Gå på visninger, be gjerne din kjære om å være med.

Snakk seriøst om å kjøpe leilighet, og forklar han hvor lei du er av å leie av andre. Si klart ifra at hvis du ikke får kjøpe deg inn hos han, så kjøper du deg noe selv, og flytter!

Han gir ikke noe inntryk av å planlegge en framtid sammen med deg, tvert imot, han bruker deg og din økonomiske støtte til å gjøre sin egen økonomiske framtid lettere!

Lykke til!

[Gjest Elfrida]

Hvis du skal kjøpe halvparten av leiligheten hans må du i det minste betale halvparten av det han ga for den, nemlig 1,25 mill, og ikke bare halvparten av lånet. Hvis du bare kan få 750' i lån kan du jo eventuelt kjøpe en mindre del av leiligheten, det blir vel nesten 1/3,

Hadde det vært meg hadde jeg nok også insistert på å få kjøpe meg inn i leiligheten, hvis det var et forhold jeg så for meg skulle vare lenge. Men jeg hadde nok bedt om en verdivurdering rundt kjøpstidspunktet, og så brukt det som et utgangspunkt for å diskutere fram en sum.

Hvis han absolutt ikke vil er det lite du kan gjøre - annet enn å kjøpe en annen leilighet for å leie ut slik det er foreslått tidligere.

[Titti72]

Hvis min samboer skulle kjøpt seg inn i min leilighet i dag så blir det til full markedspris. Jeg har prioritert lån og avdrag i 7 år, og han har sløst med sine penger.

Jeg har opparbeidet meg en egenkapital på over 600.000,- og ikke faan om jeg gir han halvparten av dette.

Det er fullstendig uaktuelt!! Og vi har vært sammen i maaange år.

Jeg skjønner din samboer godt. Du vil "på papiret" at han skal gi deg mange hundre tusen kroner. Hadde du gjort det samme?

[Mossa]

Jeg skjønner han godt, men midt oppi det hele må jo du også sikre deg. Dersom han er så motvillig til å la deg få noen fordeler og at han ikke vil skrive samboerkontrakt, så står du på bar bakke dersom dere går hver deres vei...og du har betalt ned mye på hans lån på huset!!

Her er vel den eneste løsningen at du kjøper deg noe, så kan du enten leie ut eller flytte.

[Nabodama]

Hvis min samboer skulle kjøpt seg inn i min leilighet i dag så blir det til full markedspris. Jeg har prioritert lån og avdrag i 7 år, og han har sløst med sine penger.

Jeg har opparbeidet meg en egenkapital på over 600.000,- og ikke faan om jeg gir han halvparten av dette.

Det er fullstendig uaktuelt!! Og vi har vært sammen i maaange år.

Jeg skjønner din samboer godt. Du vil "på papiret" at han skal gi deg mange hundre tusen kroner. Hadde du gjort det samme?

←

Hun ville jo betale seg inn fra det tidspunktet han kjøpte leiligheten, hun sa jo fra om det da de var på visning sammen.

Hvorfor skal hun måtte svi økonomisk fordi han vil vente med at hun skal kjøpe seg inn?

Det blir noe annet med dere, hvis du eide leil lenge før han kom inn i bildet.

[Mossa]

Hun ville jo betale seg inn fra det tidspunktet han kjøpte leiligheten, hun sa jo fra om det da de var på visning sammen.

Hvorfor skal hun måtte svi økonomisk fordi han vil vente med at hun skal kjøpe seg inn?

Det blir noe annet med dere, hvis du eide leil lenge før han kom inn i bildet.

←

At han venter lengst mulig er jo smart, da må hun betale mer...og hans gevinst vil være større!!

Urettferdig ordning, og noe som ikke du burde godta. Du må sikre deg!!

(det kan hende jeg er helt på bærtur nå, men jeg synes det lukter litt svidd her!! At han drøyer så lenge, og at han ikke ønsker at du skal få en samboerkontrakt...

Trodde man ville sikre den man var glad i, i tillegg til seg selv!)

[Titti72]

Hun ville jo betale seg inn fra det tidspunktet han kjøpte leiligheten, hun sa jo fra om det da de var på visning sammen.

Hvorfor skal hun måtte svi økonomisk fordi han vil vente med at hun skal kjøpe seg inn?

Det blir noe annet med dere, hvis du eide leil lenge før han kom inn i bildet.

←

Hun kunne ha kjøpt seg inn fra dag 1. Han gjorde et varp og allerede dagen etter var det et nytt og godt bud på leiligheten. Kjipt for henne og gevinst til han. Men at han drøyer dette ut er ikke riktig, og hun burde stikke i banken og ordne lån så alt er klart og hun kan kjøpe seg inn til dagens pris. Ang. meg og mitt så har jeg kjøpt ut sambo for noen år siden (til markedspris) og har ingen planer om å la han kjøpe seg inn til annet en markedspris hvis det skulle bli aktuelt igjen.

At han venter lengst mulig er jo smart, da må hun betale mer...og hans gevinst vil være større!!

Urettferdig ordning, og noe som ikke du burde godta. Du må sikre deg!!

(det kan hende jeg er helt på bærtur nå, men jeg synes det lukter litt svidd her!! At han drøyer så lenge, og at han ikke ønsker at du skal få en samboerkontrakt...

Trodde man ville sikre den man var glad i, i tillegg til seg selv!)

←

Ser vi på statestikker så har ca. 50 % av alle forhold ingen overlevelsesmulighet. Derfor ville ikke jeg tenkt at jeg skulle sørge for at min samboer er sikret. Jeg sørger for at min datter er sikret i tilfelle noe skulle skje med meg.

TS burde sørge for seg selv og ta fighten helt ut med sin samboer. Få innvilget lån og kjøpe seg inn pr. d.d. Hun har jo leid møblert fram til i dag og ikke særlig dyrt heller. Da har jo hun hatt mulighet til å spare seg opp til en ok egenandel i cash i tillegg til lån hun må ta.

Tenk det verste tenkte tilfelle. Hun får "viljen sin" og får 1/2 hans gevinst som er 500.000,-. Så dør hun og fam. hennes tar over hennes del fordi hun ikke har skrevet testamente, eller han må betale arveavgift og dokumentavgift på "sine egne" penger hvis testamentet er skrevet og leiligheten skal overføres til han igjen.

[Titti72]

Litt av grunnen til at jeg er så steil til dette er at jeg kjenner til 2 tilfeller hvor den ene parten har gjort det TS ønsker.

Etter 1 og 1 1/2 år ble det slutt mellom de 2 parene og da var helvete løs.

1. eieren av leiligheten tapte masse penger på dette og måtte betale ut den andre (som hadde får knall god pris ved innkjøp) til full markedspris. Hva h*n tapte på dette har jeg ikke anelse om men det var MYE!!!

Så fordi de ventet felles barn så ble den ene parten 3-400 tusen fattigere og den andre 3-400 tusen rikere. Hva er logikken i dette?

Gjett om det er kos å være det lille barnet i de familiene. Det er ikke noe annet en hat igjen mellom disse foreldrene.

Tror ikke det hadde vært halvparten av alt bråket hvis de ikke hadde delt og separert sine penger på denne måte.

[Deli]

Takk for synspunkt!! Godt å veta at andre også ville reagert hadde dei vore i mine sko.

Enklete stussa kanskje, men eg meinte ikkje at 3500 kr er ei for høg leige. Klart det kostar å bu, klart eg måtte betalt ein eller annan stad unasett. Eg betaler jo studentpris omtrent. Kanskje er 4-5000 meir riktig leige. Men slik eg ser det løyser det ingen problem så lenge eg og sambuaren min ikkje har ei kontrakt som gjer at mine bidrag blir tilgodesett som nedbetaling på hans lån.

Naturlegvis kan eg kjøpe mi eiga leilegheit. Kanskje er ikkje det så dumt. Kan leige ho ut, eg eig fast eigedom og er såleis inne på boligmarknaden, dessutan har eg ein stad å flytte dersom dette forholdet skulle ta slutt. Men, det er eit men. Kvifor skal eg måtta gjera det??? Eg vil fyrst prøve å få han til å forstå at dette med leilegheit handlar om så mykje meir enn pengar. At måten han møter meg i dette gjev meg dårlege vibbar, det blir vanskeleg å tenkje framover på oss som eit par. Så ja, det er klart eg vurderer heile forholdet slik nokon lenger oppe i tråden kommenterte.

Når det gjeld fleire av hans argument, har eg ingen som helst problem med å fortå dei - reint økonomisk. Det klart han ikkje vil ha formueskatt (noko han sikkert får dersom eg kjøper meg inn, særleg dersom eg kjøper meg inn med 50%), sjølvsagt er det greiare på alle måtar å ha ein leigebuar som betaler eit liten, men fast beløp per månad. Han ofrar ingen ting, tek ingen risiko. Dersom eg hadde kjøpt meg inn, og dersom det hadde vorte slutt måtte vi styra og orda og han måtte kjøpt meg ut. Sikkert ein del pes, kanskje vil han tape på det dersom vi hadde teke ny taks. Sjølvsagt mykje betre slik vi har det nå.

Men: Forhold handlar om å dele, ofte må ein oppgje noko. Det handlar om å vera to, om å tenkje på båe to. Så klart skal ein ikkje vera dumsnill, la seg utnytte, men møtes på noko som begge vinn på, eller tapar minst mogleg på.

Dersom situasjonen var omvendt, eller eg seinare skulle koma i ein situasjon der eg har meir enn partnaren min, trur og håpar eg at eg hadde opplevd det som naturleg å dele. (Så klart ikkje med ein gong, fyrst veka av forholdet liksom, men dersom ein såg for seg ei framtid i lag). Eg blir derfor forundra over enkelte som tydlegvis tenkjer litt annleis, inkludert min eigen sambuar (eller huseigaren, han eg leiger rom av LOL (:

Takk for at folk har engasjert seg. Eg måtte berre få det ut.

[Mossa]

Allerede da han kjøpte leiligheten for ett år siden ønsket hun å kjøpe seg inn, og etterhvert som tiden går vil leil. stige i verdi. Og jo lengre han drøyer, vil prisen hun må betale bli enda høyere.

Det er faktisk ganske fair å sikre begge parter i forhold. Jeg og sambo har sikret oss begge...fordi ingen av oss ønsker at den andre skal stå på bar bakke dersom noe skjer med oss.

Samboerkontrakt og testamente er utrolig viktig...men hva i pokker gjør man når den ene bare svarer ullent på spørsmål om mulighet for å kjøpe seg inn??

At hun kjøpte seg inn til markedspris DA ville vært rettferdig, men å drøye det til den har steget med nye 500 000 til er jo nesten det han driver med. Hun har tross alt betalt ned på hans lån 1 år nå, og jeg regner sterkt med at leil. er mer verdt nå enn for 1 år siden!!

[Deli]

Det handlar om at han har meg i eit jerngrep reint følelsesmessig. Eg bur jo her fordi eg er glad i han, så det er jo ikkje berre å flytte heller.