Prenatal depresjon - erfaringer?

[AnonymBruker]

Hei,

 

Er det noen her som har erfaringer med prenatal depresjon?

Vi har et ønsket(og hardt jobba for) svangerskap, det er planlagt og riktig for oss.

Men, etter at de første mnd var svært tunge med kvalme og uttmattelse så er all glede borte, og jeg kjenner meg bare hul og likegyldig. Jeg har værtnpå to kontroller nå, og alt står bra til med baby - men jeg kjenner ingen glede eller interesse for det. Jeg føler meg bare tom. Jeg finner ikke glede i svangerskapet, og heller ikke de tingene jeg brukte å finne glede i. Jeg er ikke engasjert i hobbyene mine, leser ikke, trener ikke, er ikke så interessert i å snakke med samboer(som er fantastisk og jeg elsker), dra på trening og blir flatt ut provosert og fortvilt over at så mange er glad på våre vegne. Hver gang noen gratulerer, så sliter jeg med å ta imot og holde samtalen gående. Deg er direkte flaut hvor lite følelser jeg klarer å finne.

Jeg er ikke negativ heller, det er ingen farlige tanker - for verken meg eller baby - men det er bare a whole lotta nothing.

Er det noen som har hatt det slik? Ble det bedre?

Jeg har ingen historikk med depresjon eller andre psykiske lidelser, så det er veldig nytt og uvant og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

Anonymkode: 29f83...ccd

[AnonymBruker]

Har ingen erfaring, men ville bare komme hit for å si at jeg har det ganske likt 😔 hadde håpet at når jeg kom meg over kvalmen og godt ut i andre trimester, at gleden da begynte å komme slik som i mitt første svangerskap. Men nå er jeg i uke 18, fortsatt uggen dagen lang, vondt i bekkenet, fatigue, forstoppa og feit og er bare likegyldig til alt egentlig.. klarer ikke glede meg. 

Anonymkode: 2a95e...ab6

[AnonymBruker]

Oddly så hjelper det litt å høre  ❤️

Alle er sånn, bare kom deg gjennom første trimester, bare vent på x,y og z - men sånn har det ikke vært i det hele tatt. Det har bare vært dødt på innsiden siden uke 6... og det er fortvilende for man vet jo egentlig at man vil og at man gleder seg, men så er det bare... flatt.

Anonymkode: 29f83...ccd

[AnonymBruker]

For meg hjalp det å tenke at dette er ikke meg, det er bare gravid-meg. Hormonene var overalt, og enten var følelsene overalt eller ikkeeksisterende. Jeg var en utfordring å bo med for min kjære tålmodige samboer, og jeg var ikke klar over hvor påvirka jeg psykisk kunne bli. Det er nå mest snakk om det fysiske.

For min del endret alt seg da ungen kom ut, det var som om alt falt på plass igjen nesten momentant.

Føler med deg, og håper du får bedre dager!

Anonymkode: 4dc03...250

[AnonymBruker]

Snakk med lege eller jordmor. Du skal ikke gå rundt å ha det sånn. Det er større sjanse for å få fødselsdepresjon når du har en svangerskapsdepresjon. Sier ikke at du får det, men sjansen er større.

Søk hjelp for deg, barnet og mannen sin del 

Anonymkode: 04ff4...358