Dere som har "mistet" dere selv når dere ble syke, ble du noen gang deg selv igjen?

[AnonymBruker]

2025 er hittil mitt verste år som kronisk syk. 
Jeg ble sendt på rehabilitering etter mitt første svangerskap. Ble utredet og de fant ut av at jeg har en sjelden medfødt sykdom. Den kunne fint holdes i sjakk ved regelmessig trening, kosthold. Jeg ble etter dette så og si frisk, fikk flere barn med legen sin velsignelse, men etter min tredje ble jeg veldig syk, fikk andre sykdommer i tillegg til min medfødte sykdom. 
Jeg har brukt alle mine år i 30 årene på å prøve å bli bedre, masse nye medisiner, bivirkninger, så ser fremtiden lys ut før jeg igjen når bunnen. Sånn har jeg nå holdt på en stund. 
All denne kjempingen har nå gjort meg sykere enn noen gang. Jeg er mye sengeliggende og når jeg ligger alene i senga tenker jeg på den jeg engang var. 
Den som likte en fest med venner, elsket å danse, en med masse liv, energi, hadde mye hobbyer, tok i et ekstra tak på jobb, var den som alle kunne lene seg til, en som skrudde på høy musikk å danset med barna mine på gulvet (de kan ikke i dag huske dette) rett og slett en med masse energi. 
I dag har jeg minimalt med venner, jeg er en som er svært preget av smerter, barna mine ser meg mer kaste opp enn danse på noen gulv. 
Jeg er den samme inni meg, masse drømmer og planer.
Jeg har ikke mistet håpet på at jeg snart bli bedre, det er mye igjen å prøve for å bli frisk heldigvis. Det tar derimot tid. 
Tenker en del på hvor bra er alle disse medisinene, men det er kanskje bedre med kortere liv om jeg får lov å ha et godt liv. 
Dere som har vært igjennom dette, har dere klart å funnet deg selv igjen? 

Ja, mange synes sikkert jeg lever i offerrollen her, kanskje jeg gjør det.
I dag er det en ekstra tung dag. Jeg tenker mye på den jeg var, og hvor hun morsomme, gode mammaen ble av. 
Jeg skulle selvsagt ikke fått 3 barn når jeg i bunn hadde en sykdom, men de ble diskutert med leger først. Ingen av de så for seg at det kom til å ende slik, jeg er veldig heldig som har så fine barn så kan jo ikke angre på de. Kanskje angre mer på at jeg aldri lyttet på de småtegnene som var da vi var på vårt 3 år uten søvn vår minstemann. Den som kunne sett inn i fremtiden. 

Anonymkode: 723fa...9fb

[AnonymBruker]

Hva mener du med å bli deg selv igjen? 

Jeg ble utbrent for 2 1/2 år siden, følgt av angst og depresjon som gjorde at jeg gjorde mye dumme ting som endte meg at jeg ble utsatt for overgrep og sliter nå med ptsd. Men først nå har jeg kunne leve et "normalt" liv igjen, men ikke slik jeg gjorde før. Og det vil jeg heller ikke. I min syke tilværelse måtte jeg også ta avstand fra noen venner, familie og ting som jeg trodde ga meg energi, men som egentlig ikke var bra for meg. Jeg vil heller ikke bli slik som jeg var før. De nye grensene jeg har satt, har også gjort at jeg sitter med mye mer overskudd og som gjør at jeg trives i min tilværelse. 

Det jeg har opplevd har gjort at jeg nå setter klare rammer for meg selv. Og jeg liker den tilværelsen, selvom ptsd ødelegger en del, men jeg holder ikke på slik jeg gjorde. Jeg vil virkelig ikke bli den jeg var, nå er jeg på vei til et nytt og bedre menneske. 

Men det tar tid. Men den det verdt å ta den tiden

Anonymkode: 4a03c...5eb

[AnonymBruker]

Nei jeg ble aldri "meg selv som før igjen", men har brukt de siste 6 årene på å bli en meg selv som jeg liker i dag.

Anonymkode: db63e...dcf

[AnonymBruker]

Jeg har blitt et mye helere og tøffere menneske enn jeg var, men dessverre henger ikke kroppen med. Det får vi ikke endret på, og selv om jeg prøver å ikke grave meg ned er det umulig å ikke bli preget når livet er endret så fundamentalt.

Jeg gruer meg til hver dag. Kjipt å si det, men det er sant. Og det selv om jeg har en fin og snill mann og nydelige barn. Før var jeg redd for å dø, nå er jeg mer redd for å måtte slepe meg igjennom resten av livet på sterke medisiner og med tilnærmet null kapasitet.

Anonymkode: 36c33...299

[Daria]

Jeg blir aldri den jeg var, fordi jeg har fått så mange begrensninger som jeg ikke hadde før. Spørsmålet er jo hvem jeg er nå - hva jeg kan og vil og klarer og hvilke muligheter jeg har. Utfordringen er å leve med og ikke minst like og trives med den jeg er og det livet jeg har fått, heller enn å sørge over det jeg har mistet og strekke meg mot det som har blitt uoppnåelig. Det er lettere på gode dager enn på dårlige og er en stadig pågående prosess som innebærer grensesetting, vanskelige valg, en god del tårer og ikke minst en god psykolog (noe jeg varmt kan anbefale).

[Abra]

Nei, ble ufør. Og har akseptert en hverdag med begrensninger. 

[AnonymBruker]

Nei, jeg blir ikke den jeg var igjen, men det er helt ok (etter et fuckton terapi), jeg liker henne jeg er nå og. 

Men som sagt, en sånn omveltning er ikke bare bare, snakk med noen hvis du kan. Det tok meg langt tid å akseptere, men det er viktig for å få et best mulig liv nå. Utnytte de gode dagene, være forståelsesfull på de dårlige. Målene endres, håpene endres, og man MÅ være åpen for nye muligheter. 

Anonymkode: e60db...cff

[AnonymBruker]

Har ikke blitt meg selv igjen, men er tilbake som en person jeg likevel kan like.

Fikk PTSD etter en grov fysisk voldshendelse på jobb. Fikk endel fysiske skader, som jeg fortsatt sliter med, og psyken fikk en nedtur. Men jeg har klart å komme meg ganske mye tilbake igjen, er nå tilbake på jobb og jobber fortsatt med å bli enda bedre. Sakte, men sikkert. 

Anonymkode: 6c147...091

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva mener du med å bli deg selv igjen? 

Jeg ble utbrent for 2 1/2 år siden, følgt av angst og depresjon som gjorde at jeg gjorde mye dumme ting som endte meg at jeg ble utsatt for overgrep og sliter nå med ptsd. Men først nå har jeg kunne leve et "normalt" liv igjen, men ikke slik jeg gjorde før. Og det vil jeg heller ikke. I min syke tilværelse måtte jeg også ta avstand fra noen venner, familie og ting som jeg trodde ga meg energi, men som egentlig ikke var bra for meg. Jeg vil heller ikke bli slik som jeg var før. De nye grensene jeg har satt, har også gjort at jeg sitter med mye mer overskudd og som gjør at jeg trives i min tilværelse. 

Det jeg har opplevd har gjort at jeg nå setter klare rammer for meg selv. Og jeg liker den tilværelsen, selvom ptsd ødelegger en del, men jeg holder ikke på slik jeg gjorde. Jeg vil virkelig ikke bli den jeg var, nå er jeg på vei til et nytt og bedre menneske. 

Men det tar tid. Men den det verdt å ta den tiden

Anonymkode: 4a03c...5eb

Tror kanskje hun mener at man skal kunne føle seg som seg igjen? Det trenger ikke bety at man gjør alle de samme tingene som før men at man føler seg som seg selv med følelser verdier lyst holdninger osv?

Anonymkode: abb4d...097

[Purple_Pixiedust]

Nei blir nok ikke den samme igjen med den kapasiteten som jeg hadde. Det er leit, men best å akseptere det og heller finne en ny normal. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Tror kanskje hun mener at man skal kunne føle seg som seg igjen? Det trenger ikke bety at man gjør alle de samme tingene som før men at man føler seg som seg selv med følelser verdier lyst holdninger osv?

Anonymkode: abb4d...097

Grunnen til jeg spør er å få henne til å reflektere selv. Jeg skjønner til en vis grad spørsmålet. Men ønsker å sette i gang refleksjoner 

Anonymkode: 4a03c...5eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Grunnen til jeg spør er å få henne til å reflektere selv. Jeg skjønner til en vis grad spørsmålet. Men ønsker å sette i gang refleksjoner 

Anonymkode: 4a03c...5eb

Hva slags refleksjoner ønsker du å sette igang hos meg? 
Jeg har ikke en psykisksykdom, men fysisk likevel den har jo endret livet drastisk. 
Jeg likte meg selv godt før jeg ble syk, å ser ikke helt hva du vil jeg skal reflektere over med det? 

 

Så fint at flere av dere i det minste har klart å lande i dere selv, å like dere selv igjen. 
Ser også at jeg deler sorgen med flere over den jeg er nå og den jeg var. 
Psykolog for å få hjelp videre er nok ikke så dumt, men helt umulig å få. Privat har jeg ikke råd til nå da jeg går privat med min sykdom for å få skikkelig behandling og ikke ustabil som den har vært til nå. Så går en del tusen på det. 
Ts

Anonymkode: 723fa...9fb

[AnonymBruker]

Ja, jeg fant meg selv igjen, men måtte bruke noen år på det.

Anonymkode: 04755...ee9

[AnonymBruker]

Jeg gikk litt til psykolog, og en del til coach.

Anonymkode: 04755...ee9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hva slags refleksjoner ønsker du å sette igang hos meg? 
Jeg har ikke en psykisksykdom, men fysisk likevel den har jo endret livet drastisk. 
Jeg likte meg selv godt før jeg ble syk, å ser ikke helt hva du vil jeg skal reflektere over med det? 

 

Så fint at flere av dere i det minste har klart å lande i dere selv, å like dere selv igjen. 
Ser også at jeg deler sorgen med flere over den jeg er nå og den jeg var. 
Psykolog for å få hjelp videre er nok ikke så dumt, men helt umulig å få. Privat har jeg ikke råd til nå da jeg går privat med min sykdom for å få skikkelig behandling og ikke ustabil som den har vært til nå. Så går en del tusen på det. 
Ts

Anonymkode: 723fa...9fb

Må du bli den den du var? Er det bærekraftig? Ofte når man blir syk om det er psykisk eller fysisk, så er det ikke sikkert det er realistisk å bli slik man en gang var. Kanskje man heller blir en bedre versjon av den man var? Til tross for sine utfordringer

Anonymkode: 4a03c...5eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Dere som har vært igjennom dette, har dere klart å funnet deg selv igjen? 

Jeg har vært kronisk syk med ulike og stadig flere sykdommer siden jeg var 12 år. Da jeg følte meg skikkelig nede i 20-årene, sa en lege til meg "Du er ikke sykdommen din. Du må lære deg å leve det livet du har fått tildelt, og ta styring på sykdommen. Ikke la den ta styring på deg". Og en sykepleier sa til meg "Du må velge dine kamper. Ikke alt er verdt å bli sliten av".

Etter det bestemte jeg meg å leve og drive med det jeg liker til tross for sykdom og smerter. Jeg er med i turgrupper og frivillighet, fordi om jeg vet at dagen etter kommer jeg til å være veldig sliten, kanskje verke og måtte "ta meg inn". Men er det ikke bedre å være sliten og verke, når jeg kan tenke tilbake på fine opplevelser, enn bare å verke og være sliten?

Sykdom eller ikke - livet endrer seg. Det er ikke mening i å være status quo som person. Den du en gang var, er du ikke lengre, Helt uavhengig av sykdom. Du er en voksen kvinne med 3 barn og de forpliktelsene det fører med seg. Skal du da liksom bli 18 år og danse hver helg igjen?? 

Mitt råd er å fokusere på det du kan til tross for sykdom, og ikke det du ikke kan. Det er helt sant, når det sies at mye helse sitter i hode. 

Anonymkode: 59125...87b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Tror kanskje hun mener at man skal kunne føle seg som seg igjen? Det trenger ikke bety at man gjør alle de samme tingene som før men at man føler seg som seg selv med følelser verdier lyst holdninger osv?

Anonymkode: abb4d...097

Men vi endres jo alle iløpet av livet. Mine verdier, holdninger og hva jeg har lyst til, endrer seg etterhvert som livet lærer meg nie nytt, jeg får andre forpliktelser, jeg møter nye mennesker som gir meg nye impulser og tanker.

Jeg tenker at det er mye bedre at ts, istedenfor å ville "finne tilbake til den hun var", heller fokuserer på å finne den hun har mulighet til å bli. Man kan ikke dagdrømme seg bort fra sykdom og familiære forpliktelser. Det blir rett og slett uansvarlig. Men man kan sette seg mål og jobbe frem mot de med basis i det man har. Og dermed finne tilbake til opplevelsen av å makte noe, at dagene har innhold og mening.

Anonymkode: 59125...87b