Hvordan rettferdiggjør du at det er alltid andre som tar kontakt med deg?

[AnonymBruker]

Hvorfor gjør ikke du det? Synes ikke du det er dårlig gjort?

Anonymkode: d43aa...d1b

[AnonymBruker]

Angst.

Anonymkode: 46f55...19e

[AnonymBruker]

To grunner:

1) Jeg er ikke like interessert i en relasjon som det den andre er. Jeg responderer og stiller opp det jeg klarer når de tar initiativ, men tar ikke kontakt selv bare for å gjengjelde. Det ville ikke vært genuint.  

2) Jeg har veldig lite kapasitet på grunn av sykdom. Og ja, da synes jeg det er dårlig gjort og får dårlig samvittighet ovenfor den andre. Men de nærmeste vet heldigvis om at det ikke er personlig, og at jeg bryr meg veldig om dem likevel.

Har også en tendens til å bli de som er litt i samme båt som blir de nærmeste. De som selv ikke har så mye kapasitet til å ta kontakt, og hvor det er stor forståelse fra begge og null press om å svare raskt eller ta insj. Kan gå to måneder uten kontakt også er det rett tilbake til det samme når vi ses 🥰 Blir ikke så ofte, men når vi først ses eller snakker så har vi dype og fine samtaler om livet. Hjelper på at det er litt avklart og at man er litt like når det kommer til sånt. Blir sjeldent et bra vennskap om den ene vil møtes hver uke for å finne på ting og har stort behov for kontakt og selskap, mens den andre bare har kapasitet og ønske om å ses en gang i halvåret og ellers har stort behov for alenetid. 

Anonymkode: fd8c2...1d2

[AnonymBruker]

Det har jeg virkelig aldri reflektert over. Uansett hvilken vei det går. 

Eneste som betyr noe er jo hvor kjekt vi har det når vi først er sammen, ikke hvem som tok initiativet. 

Anonymkode: ff835...f0c

[AnonymBruker]

Jeg liker alenetid, jeg bryr meg ikke så veldig om relasjoner, og er samtidig redd for å forstyrre noen i en travel hverdag, tenker at folk har nok med sitt. Er frivillig singel, barnløs og nesten venneløs, og det er helt greit. Er ikke ensom, jeg er alene.

Anonymkode: 436ff...311

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hvorfor gjør ikke du det? Synes ikke du det er dårlig gjort?

Anonymkode: d43aa...d1b

Folk styres gjerne av impulser, som gjerne bli sabotert av veldig små ting - en de veldig usynlige tingene som utgjør grunnlagget til en del symptomer i autisme lidelse. Folk tenker på diagnoser som regelbok, men diagnoser(og diagnose endringer) lages fortløpende etter behov, for å løse helt overordnete problem. 

Tilbake til spørsmålet: Hvis en ofte skremmer andre med ens atferd, så vil det enkelt å greit kvele impulsene. Andre igjen kan finne på kontakt, fordi en er beskymret (en har et motiv for å ta kontakt) og lurer på hva som skal til for å få vedkommende til fastlege.

Anonymkode: 8c667...f3c

[AnonymBruker]

Sosial angst. Jeg tror helt oppriktig at ingen setter pris på om jeg tar initiativ, de synes bare det er plagsomt.

Anonymkode: 15124...a12

[AnonymBruker]

Å initiere, sette i gang noe, få ballen til å rulle liksom - det er så og si umulig for meg. Jeg klarer ikke å finne på forslag til tid og sted for noe. Jeg får det ikke til å passe, selvom jeg ikke akkurat er travel. Det hjelper ikke hvor selskapssyk jeg er heller.

Men jeg kan stort sett alltid når andre kommer med forslag til å møtes. De få gangene det skjer.

Jeg forstår ikke helt denne mekanismen selv egentlig... Forståelig nok har mange vennskap og relasjoner gått i vasken opp igjennom årene.

Anonymkode: 6e90b...2b7

[AnonymBruker]

Jeg forsøker å bli flinkere til å ta initiativ selv noen ganger. Men for min del handler det om at jeg er introvert, så når jeg har vært sosial med noen så har jeg dekket mitt sosial behov for en mye lenger periode enn hva de har, som er mer ekstroverte. Så de er klar for å være sosial igjen mye raskere enn meg. 

Anonymkode: 6e51e...364

[AnonymBruker]

Jeg trives i mitt eget selskap mer enn i andres rett og slett.. Jeg har ikke behov for å sosialisere og ta del i andres greier rett og slett så jeg har det helt fint uten å ta kontakt og om det er slik at de ønsker meg der deltar jeg om jeg føler for det eller takker nei alt ettersom. Og nei, det er ikke ensomt - det er et befriende balansert og rolig liv uten ytre påvirkning i negativ forstand som jeg trives med. 

Anonymkode: b09b2...a07

[AnonymBruker]

Familielivet og jobb krever sitt. Den lille fritiden jeg har prøver jeg å bruke på trening og hobbyer. Det fleste vennene mine har det på samme måte. Det er så klart hyggelig å møtes, men litt vanskelig å få til akkurat nå. 

Anonymkode: 8b570...e12

[AnonymBruker]

Det faller meg ikke naturlig når jeg ikke er like interessert i deres liv. Da føles det bare falskt og lite genuit. Men jeg forventer ikke at andre tar kontakt med meg heller. 

I tillegg er jeg introvert. Jeg trenger mye tid for meg selv for å lade opp.

Anonymkode: ba9f6...616

[AnonymBruker]

For meg er det veldig enkelt. Jeg har igjennom hele livet vært pådriveren til kontakt. Svært sjeldent andre veien, da spesielt fra familie. Det har jeg sluttet med på de det gjelder, og da viser det seg hvem som har holdningene som er verdt å ta vare på.

Jeg har selvsagt mine der det går begge veier. Det er de som er verdt å ta vare på. 

Anonymkode: 5688a...3f6

[AnonymBruker]

Jo, det er dårlig gjort (dersom de er friske og forutsetninger for å være sosiale).
 

Jeg har mange venninner, men spesielt ei venninne som aldri tar initiativet til å møtes. Vi har kjent hverandre i mange, mange år (over 30 år), vi snapper ukentlig, er oppriktig glad i hverandre, men hun er elendig til å komme med forslag om å finne på noe, Hun har vært sånn siden vi var yngre, og det irriterer meg når jeg er ser at hun er sosial med andre veldig ofte (men de er en gang, jeg er utenfor fra en annen by). 
 

Så hver gang vi har funnet på noe så er det jeg som har spurt. Vi har det alltid koselig, men jeg føler veldig på å aldri bli invitert, 
 

Anonymkode: 23f0f...9c6

[AnonymBruker]

De andre har det mye mer travelt enn meg. Jeg blir bare en forstyrrelse. 

Anonymkode: a8db4...05d

[AnonymBruker]

Jeg har litt for mye med jobb, noe jeg trives med, og lite behov for å treffes sosialt. Jeg tar initiativ, men de vennene jeg har synes nok st vi møtes litt sjeldent, ca 2-4 ganger i året. Og det er mine 3-4 nærmeste venner. Det er nok for meg.

Anonymkode: 50bde...c08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det har jeg virkelig aldri reflektert over. Uansett hvilken vei det går. 

Eneste som betyr noe er jo hvor kjekt vi har det når vi først er sammen, ikke hvem som tok initiativet. 

Anonymkode: ff835...f0c

Det har litt å si når det alltid er enveis. Og rart når den andre genuint gir uttrykk for at det er såååå hyggelig å treffes. 🙄

Anonymkode: c4976...1d0

[AnonymBruker]

Jeg har av og til fått dårlig samvittighet av å alltid takke nei og "snike meg unna" kontakt med enkelte.

Når jeg faktisk sier ja til noen av initiativene deres føler jeg meg "snill". 

Andre mennesker tar jeg mest initiativ overfor. Da reflekterer jeg over om jeg er for ivrig eller uønsket, og prøver å være bevisst at jeg ikke blir for masete. Da tar jeg gjerne et skritt tilbake jeg også om jeg er usikker, for å ikke "overbelaste" relasjonen. 

Anonymkode: c0023...ba9