5 åringer og «gjenger» - fritidsaktiviteter

[AnonymBruker]

Må lufte tankene.

Hva tenker dere om at barn i barnehagealder begynner på fritidsaktiviteter med venner og at foreldrene legger opp til klynger?

I utgangspunk fint, og mitt barn har jo da endt opp med å være i en sånn «gjeng» der hen kjenner mange fra før og derfor elsker å gå på den fritidsaktiviteten. For vår del tilfeldig at de andre også begynte.

Men jeg sitter med bismak i munn. Det er flere som ikke kjenner noen, og jeg ser enkelte barn ikke ønsker å være der og løper ut i gangen og gråter etc. Da hjelper det lite at det er sånne klynger/gjenger med barn som kjenner hverandre godt og som bare vil være på lag sammen etc. 

Jeg har lært opp mitt barn til å se andre. Vi snakker om de andre barna hen ikke kjenner og jeg ser at mitt barn fint kan være på gruppe med andre og stå ved siden av noen hen ikke kjenner i ring etc. Men ser at andre foreldre ikke er sånn og er mer opptatt av å sy puter under armene på sine barn - disse barna klenger på vennene sine, skal bare stå ved siden av de dem kjenner og spør om å være på lag sammen. Dette ekskluderer jo automatisk de som ikke tilhører slik trygg vennegjeng. 

Personlig synes jeg den totale gruppa man «trener» med er den man skal forholde seg til og at alle skal være trygge der. Ikke at noen få i 3-5 stk grupper skal ha sin lille gjeng.

Hva tenker dere? Mitt barn er i en sånn gjeng og virker som de andre foreldre bare tenker «oss» og ikke ser på hele gruppa.

Anonymkode: c6c2e...c93

[AnonymBruker]

Så dette en del selv da våres var små. Her var det ikke fotball og håndball. Mye foreldre styrt trennere. Og merket tidlig forskjell behandling på de i "gjengen" og de uten for, ungene fikk mer spille tid, de i "gjengen" ble innvitert etter kamper på pizza osv, mens vi andre ble på en måtte satt uten for.

Så her endte med at eldste sluttet med ballspill i alderen 8/9 år, yngste var 9/10 år. Vi fant andre arenaer uten for egen kommune. Ble skytting og bilsport og aktiviteter via jeger og fisk

Anonymkode: 10d69...f34

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du mener. Dessverre virker dette som noe ganske vanlig og jeg lurer på om det handler om "hensyns-tretthet" hos både barn og voksne. Barnet vårt var med på aktivitet da han var 5. Nå er han 7 og er ikke med på noen og jeg synes det er vanskelig å oppfordre til det da jeg ser at barnet er sliten og trenger ro etter skolen og sfo. (Han har blitt tilbudt flere ganger, men sier nei. Er sosial, har venner, men trenger tid til å være med familien, lekser og til å leke litt alene.) Med alle bursdager, aktiviteter og vanlige besøk så blir det mange mennesker å forholde seg til, både for barn og voksne. Når foreldrene har flere barn (gjerne dine, mine og våre), lang reisevei til jobb, noen jobber turnus osv så forstår jeg at foreldrene glipper og ikke legger opp til at den lille gruppa skal inkludere hele laget. Og jeg sier glipper, for jeg ser det som en selvfølge at man jobber for at laget skal være gruppa, ikke bare kåre, martin, ali og noah.

 

Anonymkode: 6f604...521

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Så dette en del selv da våres var små. Her var det ikke fotball og håndball. Mye foreldre styrt trennere. Og merket tidlig forskjell behandling på de i "gjengen" og de uten for, ungene fikk mer spille tid, de i "gjengen" ble innvitert etter kamper på pizza osv, mens vi andre ble på en måtte satt uten for.

Så her endte med at eldste sluttet med ballspill i alderen 8/9 år, yngste var 9/10 år. Vi fant andre arenaer uten for egen kommune. Ble skytting og bilsport og aktiviteter via jeger og fisk

Anonymkode: 10d69...f34

Ja det er jo akkurat det jeg ikke ønsker. Fint at mitt barn har det bra liksom, men mitt barn hadde hatt det like bra uten å måtte tilhøre en fast liten gruppe. Hadde bare de andre også utfordret og lært opp sine barn til det, så ville hele gruppa som helhet hatt det mye bedre. Det holder liksom at de er inne i samme sal og noen gang kan havne på samme lag spør du meg, vi foreldre trenger jo ikke legge opp til det. 

Anonymkode: c6c2e...c93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg skjønner hva du mener. Dessverre virker dette som noe ganske vanlig og jeg lurer på om det handler om "hensyns-tretthet" hos både barn og voksne. Barnet vårt var med på aktivitet da han var 5. Nå er han 7 og er ikke med på noen og jeg synes det er vanskelig å oppfordre til det da jeg ser at barnet er sliten og trenger ro etter skolen og sfo. (Han har blitt tilbudt flere ganger, men sier nei. Er sosial, har venner, men trenger tid til å være med familien, lekser og til å leke litt alene.) Med alle bursdager, aktiviteter og vanlige besøk så blir det mange mennesker å forholde seg til, både for barn og voksne. Når foreldrene har flere barn (gjerne dine, mine og våre), lang reisevei til jobb, noen jobber turnus osv så forstår jeg at foreldrene glipper og ikke legger opp til at den lille gruppa skal inkludere hele laget. Og jeg sier glipper, for jeg ser det som en selvfølge at man jobber for at laget skal være gruppa, ikke bare kåre, martin, ali og noah.

 

Anonymkode: 6f604...521

Ja men glipper jo egentlig ikke når de bevisst legger opp til at nettopp Kåre, Martin, Ali og Noah skal ha det bra og føle seg trygge. Og så har de et tunnelsyn når det kommer til resten.

Anonymkode: c6c2e...c93

[AnonymBruker]

Foreldre er livredd at barna skal havne utenfor eller et eller annet , derfor denne tragiske oppførselen som jeg også har sett en del av.

det verste er jo at dette ikke har noe for seg da barna til syvende og sist når de blir litt eldre velger hvem de vil henge med og ikke. 
 

hev deg over det, og pass på å være den som inkluderer og ønsker barna sammen med mange ulike selv

Anonymkode: 88070...03a