Når blir det bedre? Blir utslitt av sutring.

[AnonymBruker]

Jeg har to barn på 4,5 og 2,5 år. Begge er jenter, og jeg elsker de over alt i denne verden. Selv om barna er relativt tett i alder og er av samme kjønn, er det utrolig stor forskjell på de i væremåte og humør. Minstemor har sterk vilje, men sutrer sjeldent og tåler en trøkk. Eldstebarnet derimot, har helt siden 1-årsalderen hatt en ekstrem vilje og mye trass som har vedvart, og nå når hun nærmer seg 5 år er hun både trasig og sutrete, og det er kanskje sutringa som sliter mest på meg. Vi prøver å støtte opp under, bygge henne opp og motivere henne. Likevel bruker hun enormt mye krefter på å ikke gjøre ting, altså ikke kle på seg, ikke bli med ut, ikke spise mat osv. Hver dag er en kamp om klær, hår, sko, komme seg ut, og ved den minste motstand løper hun som regel inn på rommet sitt og legger seg under dyna og hyler/skriker/sutrer. Hun har ofte skreket så mye av «småting» at hun har kastet opp.

Vi er opptatt av å validere og anerkjenne følelser og behov, men samtidig finne en balanse mellom validering og å være konsekvente foreldre og hjelpe henne til å forstå at man ikke alltid blir strøket medhårs gjennom livet. Jeg har gått på COS-kurs, og mannen min (barnefar) jobber med foreldreveiledning og er utdannet innen dette feltet. Jeg jobber med meg selv daglig, og vet at jeg som barn ikke ble møtt på mange følelsesmessige områder, og jobber med å ikke begå den samme feilen som mine foreldre gjorde. Jeg ønsker å være en følelsesmessig tilgjengelig forelder, men på en annen side er det begrenset hvor mye sutring, klaging og anklager jeg/vi orker. Strenge beskjeder hjelper ikke, og å ta bort privileger har stikk motsatt effekt. I barnehagen holder hun mye inne og leker tilsynelatende godt med de andre, mens her hjemme i borettslaget begynner hun ofte å gråte/sutre i lek med andre barn. På en vanlig dag vil jeg tørre å påstå at hun sutrer/gråter mer enn 50% av tiden. 
 

Noen som har vært gjennom det samme og kan komme med noen oppløftende ord? 

Anonymkode: c1778...80c

[AnonymBruker]

Oi, det hørtes ut som en av mine... men her har hen ikke kastet opp.

Jeg har desverre ingen oppløftende ord, men vit hvertfall at vi er flere. 

Og jeg synes det er godt å vite at noen som faktisk jobber innenfor dette aktuelle feltet også har barn med slik oppførsel😅

Lykke til🍀

Anonymkode: 4ff7a...188

[AnonymBruker]

Huff.. min er ikke så ille, men har lignende tendenser.. har dere vurdert å skifte helt metode? Mindre validering og forståelse, og "slå ned" på sutring? Ikke bli sint, men si ting som "nå skal jeg ikke ha mer sutring", og gå videre med det dere holder på med uten å motivere henne?

Med min 4åring som nekter å kle på seg, sier jeg at nå kler jeg på meg og går ut og venter på deg. Hun er litt redd for å bli forlatt, så da skynder hun seg å kle på seg. Til middag: "jeg begynner å spise middag nå selv om du ikke kommer". Da blir hun lei seg og kommer. Hvis hun sutrer over hvilken mat vi har: "javel, det var synd, det er dette vi skal spise i dag". Når hun blir sint og sutrer fordi et annet barn har sagt noe til henne som ikke var noe stort: "det går bra, det må du bare komme over" (jeg trøstet ofte også, altså, så dette er når hun sutrer over bittesmå ting som blir sagt).

Dette føles så langt fra alt vi blir råda til. Cos kurs og hedvig montgomery og alt. Men min erfaring var at all valideringa jeg drev med førte til mer sutring. Jeg driver selvsagt masse validering fortsatt. Mer enn 30% som de sier. Men jeg måtte rett og slett bli litt mindre følsom, og be henne skjerpe seg litt. Og det har funka (selv om mange folk sikkert mener det er barnemishandling). Jeg prøver å vise at hver eneste store følelse eller impuls til å bli lei seg, faktisk ikke er så farlig. Det går an å bare "get over it".

 

Anonymkode: f0dcd...e5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har to barn på 4,5 og 2,5 år. Begge er jenter, og jeg elsker de over alt i denne verden. Selv om barna er relativt tett i alder og er av samme kjønn, er det utrolig stor forskjell på de i væremåte og humør. Minstemor har sterk vilje, men sutrer sjeldent og tåler en trøkk. Eldstebarnet derimot, har helt siden 1-årsalderen hatt en ekstrem vilje og mye trass som har vedvart, og nå når hun nærmer seg 5 år er hun både trasig og sutrete, og det er kanskje sutringa som sliter mest på meg. Vi prøver å støtte opp under, bygge henne opp og motivere henne. Likevel bruker hun enormt mye krefter på å ikke gjøre ting, altså ikke kle på seg, ikke bli med ut, ikke spise mat osv. Hver dag er en kamp om klær, hår, sko, komme seg ut, og ved den minste motstand løper hun som regel inn på rommet sitt og legger seg under dyna og hyler/skriker/sutrer. Hun har ofte skreket så mye av «småting» at hun har kastet opp.

Vi er opptatt av å validere og anerkjenne følelser og behov, men samtidig finne en balanse mellom validering og å være konsekvente foreldre og hjelpe henne til å forstå at man ikke alltid blir strøket medhårs gjennom livet. Jeg har gått på COS-kurs, og mannen min (barnefar) jobber med foreldreveiledning og er utdannet innen dette feltet. Jeg jobber med meg selv daglig, og vet at jeg som barn ikke ble møtt på mange følelsesmessige områder, og jobber med å ikke begå den samme feilen som mine foreldre gjorde. Jeg ønsker å være en følelsesmessig tilgjengelig forelder, men på en annen side er det begrenset hvor mye sutring, klaging og anklager jeg/vi orker. Strenge beskjeder hjelper ikke, og å ta bort privileger har stikk motsatt effekt. I barnehagen holder hun mye inne og leker tilsynelatende godt med de andre, mens her hjemme i borettslaget begynner hun ofte å gråte/sutre i lek med andre barn. På en vanlig dag vil jeg tørre å påstå at hun sutrer/gråter mer enn 50% av tiden. 
 

Noen som har vært gjennom det samme og kan komme med noen oppløftende ord? 

Anonymkode: c1778...80c

Du kan være følelsesmessig tilgjengelig, samtidig som du ikke aksepterer sutring. Bare si at hun skal bruke skikkelig stemme, ellers hører du ikke hva hun sier. Hun trenger nok også å bli litt mer motstandsdyktig, høres det ut som. Å gråte og sutre sammen med venner kommer hun til å tape stort på! 

Jeg har tre barn, som alle har prøvd seg med sutring. De ga det fort opp da jeg ikke lot de få gjennom noe med det. Er barnehagelærer også, og barn som sutrer forteller jeg bare at de må bruke «stor gutt/jente-stemme», så det er lettere å høre hva som er problemet. De slutter fort med å sutre da. (Barna er trygge på meg, og jeg sier det på en god måte, så det er ikke noen dårlig opplevelse for barna!)

Hva er grunnene til at hun gråter i lek med andre barn?

Håper det ordner seg for familien din❤️

Anonymkode: 17051...5d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du kan være følelsesmessig tilgjengelig, samtidig som du ikke aksepterer sutring. Bare si at hun skal bruke skikkelig stemme, ellers hører du ikke hva hun sier. Hun trenger nok også å bli litt mer motstandsdyktig, høres det ut som. Å gråte og sutre sammen med venner kommer hun til å tape stort på! 

Jeg har tre barn, som alle har prøvd seg med sutring. De ga det fort opp da jeg ikke lot de få gjennom noe med det. Er barnehagelærer også, og barn som sutrer forteller jeg bare at de må bruke «stor gutt/jente-stemme», så det er lettere å høre hva som er problemet. De slutter fort med å sutre da. (Barna er trygge på meg, og jeg sier det på en god måte, så det er ikke noen dårlig opplevelse for barna!)

Hva er grunnene til at hun gråter i lek med andre barn?

Håper det ordner seg for familien din❤️

Anonymkode: 17051...5d0

Forresten, barna mine er tenåringer nå, og de kommer til meg med alt av bekymringer og gleder, og kan snakke med meg om alt, så jeg føler ikke jeg har gjort noe galt med å fortelle de at de ikke skal sutre:) Trygge og gode ungdommer!

Anonymkode: 17051...5d0

[AnonymBruker]

Når de prøver å sutre seg til ting, sier jeg at de skal spørre med vanlig stemme i stedet for sutrestemme. Jeg opplever at det hjelper dem til å innse at de sutrer og at det ikke er en god måte å kommunisere på.

Min venninne gjør det samme, men kaller det "knirking". Hun forteller barna at "nå knirker du bare, du må bruke ordene dine hvis jeg skal skjønne hva du mener".

Trassanfall kan man jo oppleve uansett. Trikset er å forberede dem på hva som skal skje, og gi dem følelsen av å være med på å bestemme hva som skal skje. 

Ellers så er det også et triks å bare akseptere det de protesterer på. De lager jo rabalder for å få en reaksjon fra deg, og hvis det ikke virker, så gir de seg etter hvert. "Du vil ikke ta på deg sko, neivel, du får gå barføtt, da. Du kan jo ta med skoene i sekken, i tilfelle du ombestemmer deg". "Du vil ikke ha middag? Neivel."

Hvis hun løper inn på rommet og hyler, så hadde jeg latt henne være der. Uten å gå inn til henne. Det er jo det hun vil, at du skal komme etter og dulle med henne. La henne bare rase fra seg i senga og komme ut til deg etterpå. Evt kan du bare si "du kan komme ut når du er klar til å <sett inn ønsket oppførsel>". "Du kan komme  på kjøkkenet når du er klar til å sitte vanlig ved bordet og spise middag sammen med oss".

Anonymkode: c992b...b31

[AnonymBruker]

Lenge. Mi på 12 sutrer ennå.

Hun på 8 gjør det ikke. 

Anonymkode: 7cc88...dd4

[AnonymBruker]

Takk for alle tips og tilbakemeldinger. 
Jeg er strengere enn mannen min og slår oftere ned på sutring. Jeg kan også «miste det», bli fra meg og gå på et annet rom eller heve stemmen for å gi tydelig beskjed. Det føles ugreit, men det renner over for meg også. Når hun løper inn på rommet sitt og sutrer lar jeg henne være der, og ofte kommer hun ikke ut igjen. Hun kan ligge i senga og hyle/skrike/hulke i alt fra 20 minutter til to timer. Som regel griper mannen min inn før det tar så lang tid og har en rolig, oppmuntrende samtale med henne. Jeg kjenner tålmodigheten min langt på vei er brukt opp. Hvis hun ikke vil ha på seg klær og sko, noe som er en kamp hver eneste dag, sier vi nettopp det: du får gå barbeint/uten klær etc., og da begynner hun som oftest å skrike med en gang, sier at «det er trusler, jeg vil aldri snakke med deg mer!» og løper på rommet mens hun river av seg alle klærne. Utrolig frustrerende når dette skjer omtrent på daglig basis, og vi skal av gårde til barnehage og jobb. Helt siden hun var 1 år og 4 måneder har vi brukt ulike metoder, lokkemidler/virkemidler for å få henne med oss, alt fra å bare bruke tvang til å kle på, inn i bil osv., til mer kreative metoder ved å for eksempel kle på favorittgenseren/buksa, og inni der allerede ha tredd stillongs eller t-skjorte, slik at hun ikke har merket at hun har fått på seg tøy. Hvis hun plutselig blir klar over at vi har lurt henne ender det i heftige raserianfall hvor hun som oftest river av seg alt tøy og legger seg over eller under senga og hulke-griner. 
 

Omtrent hver gang hun spør/ber om noe er det i en sutrete, gråtaktig tone, og hvis hun for eksmannen søler vann på seg selv helt egenrådig kan hun rope og hyle at «MAMMA DU GJORDE SÅ JEG SØLTE VANN PÅ MEG!!! JEG SKAL ALDRI MER SNAKKE MED DEG!!». 
 

Gahh. La det gå over snart. 

Anonymkode: c1778...80c

[Christina82]

Ryddet for avsporing. 

Christina82, mod