Skjønner ikke hva jeg gjør feil. Eller er det bare slik det er i min alder?

[AnonymBruker]

Kvinne 40 år her. Tilflytter her jeg bor, men bodd her i 14 år. Flyttet hit pga kjærligheten, som nå er over. Derfor lenet meg mest på hans venner. 

Føler jeg alltid har hatt få venner. Litt beskjeden som barn, men har vokst av meg det egentlig. Men har fremdeles den tanken av og til at «de vil sikkert ikke være venn med meg, de gjør det for å være snill og høflig, de skal få slippe meg». 
 

Jeg tror jeg er ganske ok å være med. Er empatisk, åpen, morsom innimellom. Men føler liksom ikke jeg får det til. 

Jeg jobber i nabokommunen ca en halvtime unna. Har egentlig noen venner, men få nære. Har en nær venninne fra studietiden her i byen. En venninne jeg ble kjent med gjennom tidligere jobb, som bor en time unna. En venninne fra ungdomsskolen, men hun bor også en halvtime unna. Har også en venninne jeg ble kjent med i voksen alder her i byen, men hun og jeg har barna motsatt uke som meg. Og så har jeg blitt kjent med masse fine folk gjennom nåværende jobb, som jeg egentlig vil beskrive som venner. Men de bor jo 30 minutter unna. 
 

Jeg føler meg innmari ensom, selv om jeg har en god del rundt meg. Sammenligner meg veldig med andre, som virker til å ha masse venner rundt seg. 
 

Føler jeg alltid må ta initiativ til sosiale ting. Bortsett fra min beste venninne, der tar begge initiativ. De blir ofte med når jeg tar initiativ, og sier at det er heldig trivelig. Og vi har det veldig veldig trivelig også! Men når det alltid er jeg, så får jeg likevel en følelse av at jeg maser. Selv om jeg har forståelse for at folk har det travelt med jobb, unger, etc. En av de har helseplager også, 
 

En annen ulempe med å ha en venninne her og der… Jeg skulle egentlig feire 40-årsdag for flere måneder siden. Tenkte da at jeg skulle be inn til venninne-fest. Men jeg er redd for at når få kjenner hverandre, at det blir litt klein stemning. Bør jeg ta sjansen og invitere? 
 

Hvorfor klaffer det liksom ikke for meg? Er sliten av å ta initiativ. Så kjedelig å sitte hjemme når barna er til far. Jeg er jo egentlig kjempesosial! 

Anonymkode: 3f57f...3bd

[AnonymBruker]

Min erfaring er at det kan være vanskelig å være innflytter til nytt sted/by, selv etter mange år. Mange har nok med sitt, og har nok med de vennene de har fra oppveksten, pluss familie osv. Det er en klassisk tabbe å lene seg på partnerens venner, da står man litt alene om det blir brudd. Jeg opplevde en gang det samme. Det er nok ikke deg det er noe galt med, det bare er sånn. I hvert fall i mange mindre byer i dette landet. Prøv å finn deg en flokk blant dem med lignende interesser. Og du må være litt frempå selv, kanskje mer enn du synes er komfortabelt. Ta initiativ til å ta en kaffe med noen du liker. Jeg synes også at du absolutt bør arrangere den 40-årsfeiringen. Det gjør ingenting at folk ikke kjenner hverandre fra før. Server vin så går det seg raskt til med snakketøyet til folk 😅

Anonymkode: 419f4...99b