Når barna nekter å dra på ferie til far

[AnonymBruker]

Lang historie kort. Far til barna har nylig flytta 14 timer unna med bil, noe som følgelig gjør samvær kun mulig i ferier. Men barna (9 og 12 år) har allerede begynt å uttrykke at vi ikke ønsker å dra så langt unna hjemmet i nesten alle ferier. Jeg kan forstå dem samtidig som jeg også ønsker de skal ha kontakt med far. At far kommer hit og tilbringer tid med dem er ikke et alternativ (pga lang reisevei og jobb). Føler meg i en skvis her som jeg er usikker på hvordan jeg best kan håndtere. Noen med gode råd?

Anonymkode: 2e313...400

[AnonymBruker]

De tar vel fly?

Anonymkode: abf3a...6a2

[AnonymBruker]

Når de er 12 år skal dere stemme bli hørt i slike spørsmål.

Jeg tenker at far kan ikke regne med at de "stiller opp" hver gang det er ferie. Det var han som valgte å flytte og må ta konsekvensene.

Anonymkode: 64054...e47

[AnonymBruker]

Er det umulig for far å besøke barna der de bor pga lang reisevei, men en selvfølge at de skal reise motsatt vei. Når det er han som har flyttet.

Jeg skjønner godt at du ønsker at de skal ha kontakt,  men jeg syns det er rart at du ikke har større forventninger til han som valgte å flytte bort. Og jobb bør da ikke være et tema. Hvis barna skal bruke sin ferie hos ham så må da et minimum være at han tar seg fri fra jobb selv?

Anonymkode: cc98c...158

[Amys]

Hvis far bor 14 timer unna dere med bil må det da finnes fly som kan gjøre reisen kortere?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Lang historie kort. Far til barna har nylig flytta 14 timer unna med bil, noe som følgelig gjør samvær kun mulig i ferier. Men barna (9 og 12 år) har allerede begynt å uttrykke at vi ikke ønsker å dra så langt unna hjemmet i nesten alle ferier. Jeg kan forstå dem samtidig som jeg også ønsker de skal ha kontakt med far. At far kommer hit og tilbringer tid med dem er ikke et alternativ (pga lang reisevei og jobb). Føler meg i en skvis her som jeg er usikker på hvordan jeg best kan håndtere. Noen med gode råd?

Anonymkode: 2e313...400

Han må jo ta ut ferie selv når han skal ha ungene da. Hvis det er for lang reisevei for han som voksen, så er det for lang reisevei for de som barn. 

Anonymkode: 7e703...d18

[Umbreon]

Så reiseveien er for lang for han selv, men han forventer barna skal ta den? Og han kan ikke bruke ferien sin på å besøke barna, men barna forventes å bruke sin ferie på å besøke ham? Det høres veldig egoistisk ut synes jeg… 

Jeg tenker at når far flytter så langt vekk, så har han selv «valgt bort» barna sine. Det kan selvsagt være noen formildende omstendigheter og grunner til at denne flyttingen var uunngåelig, men resultatet er det samme - barna er nedprioritert. Det bør ikke komme som noe sjokk på ham at barna ikke ønsker å reise til en far (som har forlatt dem) hver ferie. Venner og hobbyer er på hjemstedet, og i tillegg vil de kanskje slappe av litt i feriene også - ikke bare være på reise. 

Barna er store nok til å bli hørt nå, og jeg synes ikke du skal presse dem til å reise i nesten alle feriene hvis de ikke har lyst. Far kan prioritere å komme til dere. I alle fall halvparten av feriene de skal være sammen bør han stå for reisingen. 

 

Endret i går, 13:41 av Umbreon

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at de ikke har lyst til å være borte fra venner osv hver eneste skoleferie. Det kan man ikke pålegge dem heller, etter min mening.

Da får man heller bruke penger på å fly dem dit en helg innimellom. Å forvente at de aldri skal ha en skoleferie hjemme blir for drøyt når de nærmer seg tenårene.

Anonymkode: 17c18...13d

[AnonymBruker]

Hvorfor i all verden har han flytta 14 timer unna barna sine?

Skjønner godt at de ikke gidder. Å det handler ikke bare nødvendigvis om reiseveien, men at han viser hvor lite han ofrer for sine egne barn når han velger å flytte vekk fra de. 

Anonymkode: 49685...e29

[AnonymBruker]

Dette er fars valg. Er det for langt for han å komme tilbake å treffe barna i ny og ne så kan han faktisk ikke forvente at barna skal dra dit i ferier. 

Anonymkode: e2611...847

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Lang historie kort. Far til barna har nylig flytta 14 timer unna med bil, noe som følgelig gjør samvær kun mulig i ferier. Men barna (9 og 12 år) har allerede begynt å uttrykke at vi ikke ønsker å dra så langt unna hjemmet i nesten alle ferier. Jeg kan forstå dem samtidig som jeg også ønsker de skal ha kontakt med far. At far kommer hit og tilbringer tid med dem er ikke et alternativ (pga lang reisevei og jobb). Føler meg i en skvis her som jeg er usikker på hvordan jeg best kan håndtere. Noen med gode råd?

Anonymkode: 2e313...400

Med moderne teknologi kan man ha hverdagslik kontakt med folk som bor langt borte, til og med på et annet kontinent. Det er et spørsmål om vilje. 

Anonymkode: f1a24...065

[bolla92]

Hadde hørt på barna. Det er ikke de som har valgt at dere skal bo så langt fra hverandre. 

[AnonymBruker]

Ts her. Er jo veldig enig i det de fleste skriver her. At barna ikke bør lide fordi far har tatt et slik håpløst valg. Men på den andre siden er det vanskelig å se for seg hvordan det skulle fungere om han kom til oss enkelte ferier. Skulle han da bo på gjesterommet? Det føles også veldig feil. Synes ikke noe med dette er enkelt :’(

Anonymkode: 2e313...400

[monican94]

kan de ikke fly ?

[Umbreon]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Ts her. Er jo veldig enig i det de fleste skriver her. At barna ikke bør lide fordi far har tatt et slik håpløst valg. Men på den andre siden er det vanskelig å se for seg hvordan det skulle fungere om han kom til oss enkelte ferier. Skulle han da bo på gjesterommet? Det føles også veldig feil. Synes ikke noe med dette er enkelt :’(

Anonymkode: 2e313...400

Kunne han leie en hytte eller Airbnb? Hotell? Bo hos venner? Så kunne kan være sammen med barna på dagtid evt? Men jeg ser jo at det blir vanskelig for ham å ha kvalitetstid med barna hvis han ikke har en bolig å være i og du ikke er komfortabel med å ha ham i hus (som er forståelig nok).

Nei, det er vanskelig dette. Synes, som du, at faren har tatt et helt håpløst valg. Barna blir jo skadelidende av dette valget uansett - enten ved å tilbringe svært lite tid med faren eller sin få disse krevende reisene. Så et minimum er at de får være med å bestemme i denne saken. 

Jeg synes vel heller ikke det er din jobb å fikse dette. Hva tenker faren da? Hvilke forslag til løsninger har han? Mener han at dere skal tvinge barna til å reise til den andre siden av landet hver eneste ferie, selv om de ikke vil? Han er vel også klar over at barna skal høres i dette?

Kanskje et kompromiss kan være at de reiser halvparten av feriene? Også får heller faren komme til dere noen helger i tillegg?

Men jeg tror jo vi alle skjønner at lysten til å dra til far vil bli mindre og mindre etter hvert som barna blir tenåringer, og antakelig etter hvert helt ikke-eksisterende. Venner betyr mer, de begynner kanskje å få kjærester, de har kanskje lyst til å få en jobb i feriene, hobbyer blir mer «seriøse» osv. Samtidig vil far bli mer og mer «fremmed» fordi de ses sjelden og han har et helt nytt liv på den nye plassen. 

Han kan prøve å tvinge barna alt han orker, men det er en veldig stor sannsynlighet for at han «mister» barna sine med denne flyttingen. Det er en naturlig konsekvens av valget han har tatt. 

Endret 5 timer siden av Umbreon