Hormonbehandling, redning

[AnonymBruker]

Hei alle her. 
Jeg er en kvinne som nærmer meg 50 år. Jeg har slitt i flere år, uten å faktisk forstå hva det gikk i. 
Har hatt psykiske problemer hele livet. PTSD og alt som det medfølger. 
Jeg har gått i behandling, der jeg faktisk ikke har forstått hvorfor jeg ikke har klart å fokusere, bli bedre osv. Behandleren min har faktisk bragt opp dette med Perio menopause. Jeg har liksom tenkt: Ja, right?
Hun har bragt dette opp flere ganger. Og til slutt har jeg forstått , at her er det noe. For jeg har mye innsikt og har vært veldig åpen for behandlingen og forferdelig vanskelig. Endte opp til slutt at jeg ble så oppgitt av meg selv. Jeg har heller ikke klart å fokusere på noe av det vi snakket om. Det har vært helt merkelig.  Da jeg kom i behandlingen så ble jeg plutselig veldig lukket og var overhode ikke klar for noe av det.  Det skjedde at jeg faktisk gikk fra en time. Kjente ikke meg selv igjen, ble frustrert og følte at det stagnerte med hele behandlingen.

Men så slo det meg så sterkt. Jeg har lagt, stått, sitte med sånne hetetokter som ikke ligner grisen. Jeg gråt av ALT. Det gikk utover hele meg som en person. Jeg har følt på en enorm tristhet, har ikke klart å stille opp på det ene eller det andre. Jeg har våknet rundt 12 ganger hver eneste natt. Det kom til et punkt at jeg begynte å tenke utrolig tungt. Barna mine har ikke forstått noe som helst. De har oppfattet meg som lat og sagt at var nødt å gå på fjellet. Alt skulle forandre seg om jeg bare løp på fjellet og gjorde ting som jeg overhode ikke ville passet inn i livet mitt eller noe. Begynte å stå opp, og bare satt der for å få dagen til å gå. Ved å se på tv, som gjorde meg møkka-lei, nedfor og ikke minst at jeg ikke klarte overhode å konsentrere meg. 

Jeg som sagt våknet 12 ganger om natten. Måtte opp, tisse, drikke vann.......og så gikk det i en evig sirkel. 
Til slutt begynte jeg å gråte og jeg følte at jeg totalt mistet meg selv, på alle måter i livet mitt. 
Pga ptsd så har jeg stått på sovetabletter i mange år. Men nå de siste månedene, så våknet jeg 2 timer etter jeg hadde tatt dem. Og dette er sovetabletter som har en virkningstid på minst 6 timer normalt for meg personlig.  Behandleren begynte jo å lure på hvorfor jeg gikk tom. Jeg sa alt til henne. Men følte samtidig at det var så lite problem. Å våkne etter to timer, og ta flere tabletter er jo ikke en bra ting overhode. 

Det endte opp med at hver bidige gang jeg snakket med behandler, så knakk jeg sammen. Nesten uansett hva vi snakket om. 
Jeg klarte ikke mer. Så fikk jeg time hos fastlege. Der jeg forklarte alt. Det var nesten sånn at jeg ville si til han at jeg vurderte på å ende livet mitt. De enkleste tingene ble ekstreme utfordringer. Jeg satt på sofa, og jeg lurte allerede på om jeg ville sove samme natten. 
Jeg var så heldig at legen min tok dette veldig seriøst. Jeg skriver "heldig", for jeg var så forberedt på at han ikke ville forstå en drit. Jeg fortalte han om hetetoktene, smertene i kroppen, hjernetåken. Og det er en uendelig liste, som jeg etterhvert forstod mer og mer om. 

Han var SÅ flink. Han tok mer helt seriøst. Jeg er en person som omentrent aldri går til legen. Men i dette tilfellet, så følte jeg at om jeg ikke får hjelp, så går det bare en vei. Han skrev ut to hormon-preperater. Jeg startet neste morgen. Det tok meg 3 dager, så fikk jeg en HEL natt med sammenhengende søvn, og hetetoktene roet seg enormt. I tillegg til det roet smertene rundt i hele kroppen seg. Jeg fikk en mer stabilt humør. Jeg våknet ikke lenger til hjertebank og angst anfall. Det ble sånn at jeg ikke gruet meg til å faktisk legge meg i sengen lenger. Jeg fikk meg så godt opp om morgenen, begynte med kveldtrøtthet. Kuttet ned på smertestillende. Fra å gå daglig, så "glemte" jeg det. Beroligende ble/er heller ikke daglig. Jeg føler meg frisk og fin. Kunne/kan komme meg ut og gi "faen". 

Dette skriver jeg fordi, det er så mye stigma rundt dette. Men hele livskvaliteten er som en "gave". Hjernetåken, konsentrasjonen og følelsen av å være mer kvinnelig, har gått opp så mye. Jeg klarer å bidra mer, jeg klarer å gå på tur mens jeg tenker positivt, hjelpe meg. Dette med hormoner tok meg mye overveiing, frem og tilbake tanker. Jeg har tenkt at hva er vitsen med å være så "skeptisk" eller hva du kaller det for, når livet er så nede, at barnebarn ikke engang har glede i av meg? I sommer måtte jeg gå på turer midt på natten, for å bare komme meg ut fra hjemmet. For jeg visste at det var ingen sjans å legge seg for å sove. Hetetoktene tok helt over livet mitt. I tillegg til smerter overalt. 

Det er helt ubeskrivelig å få dette ned skriftlig. Jeg kan beskrive det som et rent og kjært helvete. 
Når jeg snakket med behandler, så klarte jeg ikke holde fokus på noe. Jeg kunne ha hylt av desperasjon. Men så klart, jeg gjorde jo ikke det. Men det var følelsen. 
Fastlegen rett og slett reddet meg. Jeg sa dette til han. Dette var jo ikke "bare" kroppslig. Dette innebar alt i hele livet mitt. Nå har jeg klart å sove godt, hele natten. Jeg koser meg med kaffi på morgenen, har energi. Klarer å være sosial og gi noe av meg selv. Merker godt at andre mennesker rundt meg, merker dette godt. 
Mine voksne barn, har merket utrolig godt dette. Jeg har vært så ærlig om det, når jeg selv har forstått hva dette gikk i. Det har kommet til et punkt der jeg faktisk ikke vil gå glipp av NOE. For den følelsen jeg satt med, har vært et rent og kjært mareritt, som ikke er mulig å beskrive. 
Jeg våkner ikke av hjertebank. Jeg gruer meg ikke til ting lenger, jeg er utadvent, nyter dagene. Aner ikke hva jeg skulle gjort om jeg ikke fikk den sjansen som jeg føler at jeg har fått nå. Hjernetåken er ikke der, jeg klarer å fokusere. Gleden over de små tingene, er tilbake igjen. Verkingen i ledd og muskler...hallo? Hvor ble det av dem? 

Tusen takk for at jeg har oppdaget at dette var en løsning for meg. Jeg skriver om dette, for jeg er uendelig overraskelse og så glad for at det finnes noe sånt. Jeg håper at alle de der ute, som sliter så mye at det går utover hele hverdagen og natten, kan få et lite håp og ikke gi opp. 

 

Anonymkode: 0ed46...e75

[AnonymBruker]

Selv om man har noen psykiske utfordringer fra før, så kan man samtidig ha perimenopause. Det er bra du forsøkte medisiner og at de virker er fantastisk! Jeg har gjort meg samme erfaringer som deg. Da jeg begynte på hormonbehandling fikk jeg den dype søvnen tilbake og begynte å restituere bedre om natten og  fungere normalt på dagtid igjen. Det er forferdelig at det er leveringsproblemer på disse medisinene for oss som er avhengig av de. Ja jeg dør kanskje ikke uten, men jeg lever heller ikke. Jeg har brukt opp mine medisiner og går uten nå og kjenner at humørsvingningene, hetetokter og søvnproblemene er tilbake.  Samtidig som man forventes å fungere som normalt. Det er kjempetungt. 

Anonymkode: 63d98...678

[AnonymBruker]

Hvilke hormoner fikk du?

Veldig bra at du fikk livet tilbake🤩

Anonymkode: 8d7a0...8f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hei alle her. 
Jeg er en kvinne som nærmer meg 50 år. Jeg har slitt i flere år, uten å faktisk forstå hva det gikk i. 
Har hatt psykiske problemer hele livet. PTSD og alt som det medfølger. 
Jeg har gått i behandling, der jeg faktisk ikke har forstått hvorfor jeg ikke har klart å fokusere, bli bedre osv. Behandleren min har faktisk bragt opp dette med Perio menopause. Jeg har liksom tenkt: Ja, right?
Hun har bragt dette opp flere ganger. Og til slutt har jeg forstått , at her er det noe. For jeg har mye innsikt og har vært veldig åpen for behandlingen og forferdelig vanskelig. Endte opp til slutt at jeg ble så oppgitt av meg selv. Jeg har heller ikke klart å fokusere på noe av det vi snakket om. Det har vært helt merkelig.  Da jeg kom i behandlingen så ble jeg plutselig veldig lukket og var overhode ikke klar for noe av det.  Det skjedde at jeg faktisk gikk fra en time. Kjente ikke meg selv igjen, ble frustrert og følte at det stagnerte med hele behandlingen.

Men så slo det meg så sterkt. Jeg har lagt, stått, sitte med sånne hetetokter som ikke ligner grisen. Jeg gråt av ALT. Det gikk utover hele meg som en person. Jeg har følt på en enorm tristhet, har ikke klart å stille opp på det ene eller det andre. Jeg har våknet rundt 12 ganger hver eneste natt. Det kom til et punkt at jeg begynte å tenke utrolig tungt. Barna mine har ikke forstått noe som helst. De har oppfattet meg som lat og sagt at var nødt å gå på fjellet. Alt skulle forandre seg om jeg bare løp på fjellet og gjorde ting som jeg overhode ikke ville passet inn i livet mitt eller noe. Begynte å stå opp, og bare satt der for å få dagen til å gå. Ved å se på tv, som gjorde meg møkka-lei, nedfor og ikke minst at jeg ikke klarte overhode å konsentrere meg. 

Jeg som sagt våknet 12 ganger om natten. Måtte opp, tisse, drikke vann.......og så gikk det i en evig sirkel. 
Til slutt begynte jeg å gråte og jeg følte at jeg totalt mistet meg selv, på alle måter i livet mitt. 
Pga ptsd så har jeg stått på sovetabletter i mange år. Men nå de siste månedene, så våknet jeg 2 timer etter jeg hadde tatt dem. Og dette er sovetabletter som har en virkningstid på minst 6 timer normalt for meg personlig.  Behandleren begynte jo å lure på hvorfor jeg gikk tom. Jeg sa alt til henne. Men følte samtidig at det var så lite problem. Å våkne etter to timer, og ta flere tabletter er jo ikke en bra ting overhode. 

Det endte opp med at hver bidige gang jeg snakket med behandler, så knakk jeg sammen. Nesten uansett hva vi snakket om. 
Jeg klarte ikke mer. Så fikk jeg time hos fastlege. Der jeg forklarte alt. Det var nesten sånn at jeg ville si til han at jeg vurderte på å ende livet mitt. De enkleste tingene ble ekstreme utfordringer. Jeg satt på sofa, og jeg lurte allerede på om jeg ville sove samme natten. 
Jeg var så heldig at legen min tok dette veldig seriøst. Jeg skriver "heldig", for jeg var så forberedt på at han ikke ville forstå en drit. Jeg fortalte han om hetetoktene, smertene i kroppen, hjernetåken. Og det er en uendelig liste, som jeg etterhvert forstod mer og mer om. 

Han var SÅ flink. Han tok mer helt seriøst. Jeg er en person som omentrent aldri går til legen. Men i dette tilfellet, så følte jeg at om jeg ikke får hjelp, så går det bare en vei. Han skrev ut to hormon-preperater. Jeg startet neste morgen. Det tok meg 3 dager, så fikk jeg en HEL natt med sammenhengende søvn, og hetetoktene roet seg enormt. I tillegg til det roet smertene rundt i hele kroppen seg. Jeg fikk en mer stabilt humør. Jeg våknet ikke lenger til hjertebank og angst anfall. Det ble sånn at jeg ikke gruet meg til å faktisk legge meg i sengen lenger. Jeg fikk meg så godt opp om morgenen, begynte med kveldtrøtthet. Kuttet ned på smertestillende. Fra å gå daglig, så "glemte" jeg det. Beroligende ble/er heller ikke daglig. Jeg føler meg frisk og fin. Kunne/kan komme meg ut og gi "faen". 

Dette skriver jeg fordi, det er så mye stigma rundt dette. Men hele livskvaliteten er som en "gave". Hjernetåken, konsentrasjonen og følelsen av å være mer kvinnelig, har gått opp så mye. Jeg klarer å bidra mer, jeg klarer å gå på tur mens jeg tenker positivt, hjelpe meg. Dette med hormoner tok meg mye overveiing, frem og tilbake tanker. Jeg har tenkt at hva er vitsen med å være så "skeptisk" eller hva du kaller det for, når livet er så nede, at barnebarn ikke engang har glede i av meg? I sommer måtte jeg gå på turer midt på natten, for å bare komme meg ut fra hjemmet. For jeg visste at det var ingen sjans å legge seg for å sove. Hetetoktene tok helt over livet mitt. I tillegg til smerter overalt. 

Det er helt ubeskrivelig å få dette ned skriftlig. Jeg kan beskrive det som et rent og kjært helvete. 
Når jeg snakket med behandler, så klarte jeg ikke holde fokus på noe. Jeg kunne ha hylt av desperasjon. Men så klart, jeg gjorde jo ikke det. Men det var følelsen. 
Fastlegen rett og slett reddet meg. Jeg sa dette til han. Dette var jo ikke "bare" kroppslig. Dette innebar alt i hele livet mitt. Nå har jeg klart å sove godt, hele natten. Jeg koser meg med kaffi på morgenen, har energi. Klarer å være sosial og gi noe av meg selv. Merker godt at andre mennesker rundt meg, merker dette godt. 
Mine voksne barn, har merket utrolig godt dette. Jeg har vært så ærlig om det, når jeg selv har forstått hva dette gikk i. Det har kommet til et punkt der jeg faktisk ikke vil gå glipp av NOE. For den følelsen jeg satt med, har vært et rent og kjært mareritt, som ikke er mulig å beskrive. 
Jeg våkner ikke av hjertebank. Jeg gruer meg ikke til ting lenger, jeg er utadvent, nyter dagene. Aner ikke hva jeg skulle gjort om jeg ikke fikk den sjansen som jeg føler at jeg har fått nå. Hjernetåken er ikke der, jeg klarer å fokusere. Gleden over de små tingene, er tilbake igjen. Verkingen i ledd og muskler...hallo? Hvor ble det av dem? 

Tusen takk for at jeg har oppdaget at dette var en løsning for meg. Jeg skriver om dette, for jeg er uendelig overraskelse og så glad for at det finnes noe sånt. Jeg håper at alle de der ute, som sliter så mye at det går utover hele hverdagen og natten, kan få et lite håp og ikke gi opp. 

 

Anonymkode: 0ed46...e75

Så bra’ hvilke hormoner fikk du?

utrolig at det hjalp

så fort. Hører jo folk må holde på å prøve seg frem i det vide og breie med slike ting 

Anonymkode: 8f532...64f

[AnonymBruker]

Jeg går på Østrogen, sprayen. 
Og så tar jeg halv tablett av Progesteron hver dag. Dette er noe som kan variere fra kvinne til kvinne. I mitt tilfelle fungerer det veldig bra.  Noen må ha to ukers pause. Jeg opplevde de ukene dårlig. Så legen og jeg fant ut at halv tablett hver dag, kan fungere veldig bra. 

Anonymkode: 0ed46...e75

[AnonymBruker]

Kosthold og trening regulerer også hormoner, så ville prøvd det før jeg begynte å kjøre i meg syntetisk dritt.

Anonymkode: a2e27...321

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kosthold og trening regulerer også hormoner, så ville prøvd det før jeg begynte å kjøre i meg syntetisk dritt.

Anonymkode: a2e27...321

Det som gis som HRT er ikke syntetisk

men uansett, kan kosthold feks regulere hormoner hvis man mangler det pga overgangsalder ?

Anonymkode: 8f532...64f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kosthold og trening regulerer også hormoner, så ville prøvd det før jeg begynte å kjøre i meg syntetisk dritt.

Anonymkode: a2e27...321

ikke snakk ned de som velger denne løsningen. 

Plaster/ gel/ spray er dessuten bioidentiske hormoner som virer forebyggelde på både benskjørhet, og enkelte krefttyper. 

https://sykepleien.no/fag/2022/12/hormonterapi-kan-trygt-brukes-i-overgangsalderen

Anonymkode: b3806...60b

[AnonymBruker]

Prematur overgangsalder her. Tippa mildt sagt helt over både fysisk og psykisk. Bioidentisk hormoner reddet meg. Det er kommet så mye ny forskning dette området nå. Det er så synd at det fortsatt ikke skal snakkes om og være så tabubelagt. Masse nyttige grupper på Facebook og flere utenlandske leger på både TikTok og YouTube som deler masse viktig info.

jeg tar for øvrig østrogen i hel form, progesteron kapsler vaginalt syklisk og testosteron krem. Husk vi mister tre hormoner, ikke godta å kun få resept på to!! Testosteron er en gamechanger 😁

Anonymkode: 80039...076

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Prematur overgangsalder her. Tippa mildt sagt helt over både fysisk og psykisk. Bioidentisk hormoner reddet meg. Det er kommet så mye ny forskning dette området nå. Det er så synd at det fortsatt ikke skal snakkes om og være så tabubelagt. Masse nyttige grupper på Facebook og flere utenlandske leger på både TikTok og YouTube som deler masse viktig info.

jeg tar for øvrig østrogen i hel form, progesteron kapsler vaginalt syklisk og testosteron krem. Husk vi mister tre hormoner, ikke godta å kun få resept på to!! Testosteron er en gamechanger 😁

Anonymkode: 80039...076

Vistes det på blodprøver? Måtte du prøve masse frem før du fant «dosen»?

Anonymkode: 8f532...64f