Å snu fra å være bitterfitte til å unne andre vel/ha det godt med seg selv

[AnonymBruker]

Jeg har brukt og bruker enda å være veldig bitter på hvordan livet ble. Irritasjon over at de rundt meg kommer å forteller at de venter nok et barn, gått opp i lønn, møtt den store kjærligheten. Utenpå blir jeg jo glad for de, men inni meg koker det. Kan godt hende folk merker irritasjonen min også. Jeg blir sur om det snakkes for mye om de og ikke meg, eller kan bli sur/irritert. Vært innom gruppeterapi, og jeg skjønner greia men tankemåten sitter bare ikke hos meg. Tvinge seg selv til å ønske andre godt, tenke fine tanker om andre stedetfor alt det negative. Synes det er vanskelig jeg.

Er det noen som har greid dette som kan komme med noen tips?

Anonymkode: 64f77...d5d

[AnonymBruker]

Nei egentlig ikke. Jeg er lik. Og jeg har virkelig stått på for at livet skulle bli ok. Men nei. Jeg vet ikke. Bare være sint og bitter, men ikke vise det utad? 

Anonymkode: 24322...857

[AnonymBruker]

Slutt å sammenligne deg selv med andre.

Begynn å fokusere på hva du selv kan gjøre her og nå for at du skal få det bedre her og nå.

Legg realistiske mål du kan ha litt fremover, mål som kan gjøre livet ditt litt bedre enn du har nå.

 

Livet er ikke rettferdig. Alt vi kan gjøre er å fokusere på hvordan gjøre det litt bedre for oss selv innen de rammene vi har. 

Begynn gjerne også med frivillig arbeid, mye fornuftige folk der, og av og til kan det være greit med en bevisstgjøring av at andre også kan ha langt større livsproblemer enn hva du først tror.

Anonymkode: 387e1...cf3

[AnonymBruker]

Mitt forslag: 

du blir bitter fordi en del av deg innerst inne ikke tror at du kan oppnå det du ønsker i livet. du er plaget av lært hjelpeløshet. Og når du ser hva andre har konfronteres du med din manglende (underbevisste) tro på at du kan få til ting også. Du undertrykker videre sorg og sinne over alt som har vært vondt i livet ditt, og kommer deg ikke forbi sinnet på oppveksten din (enda så berettiget det er). Og dette er fordi du ikke har identifisert minnene som har gjort at du sitter igjen med en grunntanke om at "jeg kan aldri få det jeg vil ha". Og når du ikke har identifisert det, kan du heller ikke løse opp i det og fri deg fra den grunntanken, og dermed vil også alt du jobber for å oppnå gå i mot deg, og aldri skikkelig lykkes. Slik at du sitter igjen med en tanke om at "hvorfor kan det aldri være min tur, jeg gjør jo alt rett". Og grunnen er at du ikke har løst opp i grunntanken og ikke en gang innsett det, i hvor stor grad store deler av livet ditt underbevisst drives av tanken om at "det er ikke nøye med meg", "det er aldri min tur" og "jeg kan aldri få det jeg vil ha". Osv. 

Hvordan traff jeg? 

Anonymkode: 6be00...240

[AnonymBruker]

Er bitter på et område jeg også, og det er alt som omhandler vennskap. Det oser bitterhet og misunnelse av meg når jeg klager til mannen min over at "nå har naboen full vennefest igjen" eller "alle mammavennene har fortsatt kontakt med hverandre etter at barna sluttet i barnehagen - alle utenom meg". Mannen vet jeg er bitter og råmisunnelig, da, er ikke noe jeg prøver å skjule. 

For min del kommer nok mye av bitterheten fordi jeg ikke tolererer så vanvittig mange personlighetstrekk og forskjellige meninger. Orker ikke strebe etter eller pleie vennskap som føles mer som kompromiss enn glede - og for meg føles det ofte som at keg må svelge mange kameler. Så bitterheten er nok en stor pekefinger mot meg selv først og fremst, pg ikke så mye mot andre. Til syvende og sist er det et meg-problem som bare jeg kan fikse..

Anonymkode: 44a9e...d3d

[Flintis]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Mitt forslag: 

du blir bitter fordi en del av deg innerst inne ikke tror at du kan oppnå det du ønsker i livet. du er plaget av lært hjelpeløshet. Og når du ser hva andre har konfronteres du med din manglende (underbevisste) tro på at du kan få til ting også. Du undertrykker videre sorg og sinne over alt som har vært vondt i livet ditt, og kommer deg ikke forbi sinnet på oppveksten din (enda så berettiget det er). Og dette er fordi du ikke har identifisert minnene som har gjort at du sitter igjen med en grunntanke om at "jeg kan aldri få det jeg vil ha". Og når du ikke har identifisert det, kan du heller ikke løse opp i det og fri deg fra den grunntanken, og dermed vil også alt du jobber for å oppnå gå i mot deg, og aldri skikkelig lykkes. Slik at du sitter igjen med en tanke om at "hvorfor kan det aldri være min tur, jeg gjør jo alt rett". Og grunnen er at du ikke har løst opp i grunntanken og ikke en gang innsett det, i hvor stor grad store deler av livet ditt underbevisst drives av tanken om at "det er ikke nøye med meg", "det er aldri min tur" og "jeg kan aldri få det jeg vil ha". Osv. 

Hvordan traff jeg? 

Anonymkode: 6be00...240

En trenger da ikke bli bitter for det. En kan tvert i mot glede seg med og over de som får til noe, selv om det er som du skisserer her.

Så hadde det vært interessant om du har en løsning på problematikken du beskriver.

[AnonymBruker]

Ikke bruk tid og energi på det. Du blåser ting oppi og gjør dem større enn de er når du går og drøvtyggere på tingene. Lær deg å tenke "åja, så fint for dem" og så går du videre. Til og med når du egentlig ikke mener det. "Å ja, så fint for dem". For sannheten er: for hver seier du ser kan det være hundrevis av kamper og feilsteg som du ikke ser. Folk er som en isberg: du ser bare toppen. Så enkelt og ukomplisert er livet virkelig ikke for noen. 

I tillegg ønsker jeg at du bruker litt lengre tid til å klappe deg selv på ryggen for de små seirene du selv opplever. Uansett hvor ubetydelig du selv tenker at de er i den store sammenhengen: gi deg selv litt mer ros og kred for det som oppnåes. Det vil balle på seg og hjelpe deg med misunnelsen og bitterheten som du sliter med nå.

Husk: vi kan ikke alle være Einstein eller vinne OL, men vi kan være vinnere i egne liv: det er opp til oss selv hvor høyt vi setter listen for oss selv.

Anonymkode: 8a8a5...267

[AnonymBruker]

Flintis skrev (8 timer siden):

En trenger da ikke bli bitter for det. En kan tvert i mot glede seg med og over de som får til noe, selv om det er som du skisserer her.

Så hadde det vært interessant om du har en løsning på problematikken du beskriver.

Jo, jeg tenker en trenger nettopp å bli bitter for det. Aggresjon og sinne er det noen som foreslår at handler om å bli hindret fra å nå sine mål. Dersom en har slike grunntanker vil det at andre når sine mål stadig vekk være en konfrontasjon med disse underbevisste hindrene. Og ergo kjenner en sinne. For å mobilisere, men en vet ikke hva en skal mobilisere mot. 

Klart det finnes løsninger. Vi får høre om TS kjenner seg igjen. 

Anonymkode: 6be00...240

[AnonymBruker]

Du må først lære å være deg selv og ha det godt med deg selv. Kanskje kan du ta kontakt med Kaiehuset, hun er god på å lære folk det.

Anonymkode: 6a67a...80b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du blåser ting oppi og gjør dem større enn de er når du går og drøvtyggere på tingene. Lær deg å tenke "åja, så fint for dem" og så går du videre. Til og med når du egentlig ikke mener det. "Å ja, så fint for dem".

Takk for alle tilbakemeldinger. Til du som spurte, ja jeg kjenner meg igjen. 

Når det gjelder det jeg siterte så prøvde å gjøre dette lenge og tenkte det ville ha en effekt. Men jeg ble bare forbannet inni meg og hånet på en måte folk inni meg. Sånn "så😡fint😡for😡dem😡da😡NOT"

I terapi har jeg heller blitt rådet til å si inni meg i samme situasjoner at jeg ønsker de alt godt og se for meg en sirkel av kjærlighet rundt de det gjelder når jeg tenker på de. Kjenner dog jeg får brekninger av å tenke sånn om enkelte. Kanskje de som har såret meg tidligere eller som jeg ikke ser på som så nær, kanskje sjalu på de. Men det er kanskje bare tålmodighet som skal til? Blir nesten sint på meg selv etterpå når jeg prøver å tenke " så flott å se, jeg ønsker de alt godt 🩵"

Hva er galt med meg??

Anonymkode: 64f77...d5d

[Menchit]

En periode i livet merket jeg plutselig at jeg ble skikkelig sur, feks når jeg så folk på tv bli intervjuet etter å ha gjort et eller annet skikkelig bra. Typisk de intervjuer en ung skuespiller som har blitt nominert til et eller annet, bekjente som "skryter" av mann, barn, idrettsprestasjoner, eksamener osv på sosiale medier.

Dette er overhodet ikke typisk meg, så ikke sikkert dere som mener dere har vært slik "alltid" kjenner dere igjen. Men, poenget er at dette var en tid da det hadde gått opp for meg at jeg var i et ekstremt nedbrytende forhold og ikke så noe vei ut.

Jeg var veldig veldig misfornøyd med min egen situasjon, samtidig som jeg ikke hadde noen som helst tro eller tillit til meg selv og hvordan jeg skulle greie å endre min egen livssituasjon.

Nå er det gått noen år, og det er lenge siden jeg har kjent på disse følelsene, men jeg tror definitivt det kan ha noe med lært hjelpeløshet å gjøre, som noen andre nevner over.

Kanskje prøv som nevnt tidligere, ikke legg så mye i akkurat dette. Prøv å se på ditt eget liv, egen hverdag, hva liker du med hvordan du lever livet sitt? Hva liker du ikke? Og hva kan du gjøre? Mange vil si de har gjort alt, og kanskje føles det slik med rette, men det finnes alltid et valg, en endring du kan gjøre, kanskje er ikke valget det du ønsker deg mest nå, men det kan være et steg på veien. Og lær deg å legge ting bak deg, lær deg hva som skjer i kroppen rent fysisk når du trigges. Det er enklere å gjøre noe med i starten.

[AnonymBruker]

Ja, jeg vil vel si at jeg var en bitterfitte før. Men så tok jeg tak i livet mitt, flyttet skiftet jobb og tok opp noen hobbyer. Nå synes jeg at jeg har det bra. 

Jeg tror kanskje du må spørrer deg selv om hva det er du er misfornøyd med i livet ditt, og hva du kan endre. Man kan ikke endre alt, men sannsynligvis kan man endre noe som får en til å føle seg bedre. Og kanskje må man senke noen krav. 

 

Anonymkode: 3695c...6f9

[AnonymBruker]

Å være bitter og misunnelig er en blanding av sorg og irritasjon. Hvis man tar fullt ansvar for eget liv, jobber med hvilke verdier man har, og lever deretter, blir man ganske fornøyd med livet og kan unne andre også å oppleve sine milepæler uten snev av misunnelse. 
 

Hva er det du selv står fast i, eller ønsker å oppnå i livet? Hva hindrer deg? Bærer du på mye sorg? Ta stilling til dette, og få det bedre med deg selv. Og ja, andre merker jo at du ikke gledet deg på deres vegne, og du vil over tid skyve folk fra deg med den type sammenlikning og følelsene du har. Livet er dessuten ingen konkurranse.

Anonymkode: a772a...fe2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Å være bitter og misunnelig er en blanding av sorg og irritasjon. Hvis man tar fullt ansvar for eget liv, jobber med hvilke verdier man har, og lever deretter, blir man ganske fornøyd med livet og kan unne andre også å oppleve sine milepæler uten snev av misunnelse. 
 

Hva er det du selv står fast i, eller ønsker å oppnå i livet? Hva hindrer deg? Bærer du på mye sorg? Ta stilling til dette, og få det bedre med deg selv. Og ja, andre merker jo at du ikke gledet deg på deres vegne, og du vil over tid skyve folk fra deg med den type sammenlikning og følelsene du har. Livet er dessuten ingen konkurranse.

Anonymkode: a772a...fe2

Jeg kom for å skrive mye av det samme som dette svaret, så jeg siterer alt som står her. 

Hvilke verdier har du TS? Hva er viktig for deg? Føler du at du lever etter de verdiene du verdsetter, eller har du en slags ideell versjon av deg selv som du ønsker å være, men ikke klarer å leve som? 

Anonymkode: 7f0a1...5ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har brukt og bruker enda å være veldig bitter på hvordan livet ble. Irritasjon over at de rundt meg kommer å forteller at de venter nok et barn, gått opp i lønn, møtt den store kjærligheten. Utenpå blir jeg jo glad for de, men inni meg koker det. Kan godt hende folk merker irritasjonen min også. Jeg blir sur om det snakkes for mye om de og ikke meg, eller kan bli sur/irritert. Vært innom gruppeterapi, og jeg skjønner greia men tankemåten sitter bare ikke hos meg. Tvinge seg selv til å ønske andre godt, tenke fine tanker om andre stedetfor alt det negative. Synes det er vanskelig jeg.

Er det noen som har greid dette som kan komme med noen tips?

Anonymkode: 64f77...d5d

For min del så kommer denne holdningen mer med alderen at man er glad på folks vegne og ønsker folk det godt, men det innebærer nok også at man har gjort sitt beste i livet og ikke missliker seg selv for hva man har gjort feil. 

Klandrer du degselv for hva du ikke har? Isåfall lag en liste over hva du kan gjøre for å oppnå et liv hvor du kan føle deg tilfreds. Blir plutselig enklere når man får det på papiret 😊 bare husk at livet er en reise hvor man må gå sine egne veier for å komme til egne destinasjoner. Ingen kan bære deg denne veien

Anonymkode: c6a25...6fb

[kommodevaran]

Som flere andre har skrevet, bitterheten ligger nok mer i at du ikke er fornøyd med ditt eget liv. 

Jeg var forferdelig bitter og sjalu tidlig i tjueårene. "Alle andre" fikk seg utdannelse, jobb, kjæreste, barn, hus, bil, osv., og her satt jeg, på vei mot å bli ufør av psykiske årsaker, med voldelig kjæreste, hadde mistet alt jeg en gang hadde, og så ikke for meg at jeg noen gang kom til å få noe av det jeg ønsket meg. 

Det var først da jeg begynte å endre på ting slik at jeg kunne komme nærmere et liv jeg faktisk ønsket meg (for det viste seg at det ikke var så umulig likevel), og lærte meg å være takknemlig for det jeg har, at sjalusien og bitterheten smeltet bort. Nå blir jeg glad på vegne av mennesker jeg er glad i, selv hvis de oppnår noe jeg selv ønsker meg, for jeg vet at jeg har så mye godt selv som jeg er takknemlig for. Og når det gjelder folk jeg ikke er glad i, så bryr det meg nå midt i ryggen hva de har eller ikke har. Ingen glede, men heller ingen sjalusi eller bitterhet. Det er fullstendig irrelevant for meg om Magdalena fra ungdomsskolen har kjøpt seg stort, nytt hus. Men det er sånt som jeg kunne ha blitt forferdelig bitter på tidligere.

Jeg tror ikke du kommer noen vei ved å tvinge deg selv til å tenke kjærlige tanker om andre mennesker. Nøkkelen ligger nok heller i å se på ditt eget liv. Hva er det du savner? Hva er du misfornøyd med? Hva kan du gjøre for å få det mer slik du ønsker?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg kom for å skrive mye av det samme som dette svaret, så jeg siterer alt som står her. 

Hvilke verdier har du TS? Hva er viktig for deg? Føler du at du lever etter de verdiene du verdsetter, eller har du en slags ideell versjon av deg selv som du ønsker å være, men ikke klarer å leve som? 

Anonymkode: 7f0a1...5ea

Vet ikke men kanskje litt fordi jeg er redd for å miste de, og i flere tilfeller har det skjedd. Jeg skjønner at det ikke er gjort med vilje, men at livet forandrer seg og det blir mindre tid når man får barn, gifter seg, flytter vekk. Kanskje er min første indre tanke når den store nyheten deles, at nå mister jeg denne personen også. Livet blir ikke som før. Hun fikk den jobben og flytter dermed til København. Jeg har ikke råd til å besøke henne i København. 

Hun er gravid. Jeg kan ikke få barn. Og dermed vet jeg erfaringsmessig at evnt møter de neste årene vil inkludere et vrælende barn på slep. Hun vil ha mer til felles med de andre venninnene våre med barn, det er ikke så mye å snakke med meg om mer. 

Dette er bare eksempler altså.

 

Anonymkode: 64f77...d5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Å være bitter og misunnelig er en blanding av sorg og irritasjon. Hvis man tar fullt ansvar for eget liv, jobber med hvilke verdier man har, og lever deretter, blir man ganske fornøyd med livet og kan unne andre også å oppleve sine milepæler uten snev av misunnelse. 
 

Hva er det du selv står fast i, eller ønsker å oppnå i livet? Hva hindrer deg? Bærer du på mye sorg? Ta stilling til dette, og få det bedre med deg selv. Og ja, andre merker jo at du ikke gledet deg på deres vegne, og du vil over tid skyve folk fra deg med den type sammenlikning og følelsene du har. Livet er dessuten ingen konkurranse.

Anonymkode: a772a...fe2

Hvordan kan man endre på sorg? Det er ikke mulig. Jeg har ingen familie. Det å ikke gifte meg og få barn er selvvalgt, men å ha foreldre og søsken? Vi har null kontakt. Jeg har aldri vært elsket av dem. Selvfølgelig er det en stor sorg og det er ikke noe jeg kan endre på. 

Anonymkode: db469...c88

[AnonymBruker]

Jeg sammenligner meg selv aldri med andre. Jeg kunne vært bitter for at jeg ikke har alt det alle andre har, men det går kun utover meg selv. Bruker rett og slett ikke energi på å tenke over alt jeg ikke har, men heller fokuserer jeg på det jeg faktisk har. At andre får til ting, har ingenting med meg å gjøre. De har jobbet for det, og jeg er glad på deres vegner. Ser ikke poenget med å bli sur eller irritert over noe som ikke angår meg og som jeg ikke har vært delaktig i. Folk lever sine liv, jeg lever mitt.

Anonymkode: b5fa6...0f2

[AnonymBruker]

Trenger du bruke så mye tid på å tenke på hvordan alle andre har det i det hele tatt? 

Kan ikke si at jeg bruker mye tid på å tenke godt om andre (og heller ikke negativt). Jeg bruker generelt lite tid på å tenke på andres liv. Dersom tid og energi går til slikt for min del er det mer fordi jeg er nysgjerrig på noen. Utover det lar jeg folk holde på med sitt.

 

Anonymkode: 79897...7a4