Selvmedlidenhet

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke om denne passer her, men... (kanskje den kan flyttes avhengig av hvordan tråden utvikler seg)

Jeg hadde for et år siden en lengre periode hvor jeg var ganske negativ og deprimert (hadde øyeblikk med "forsiktig" selvskading). Når jeg ser på det i ettertid er det ganske tydelig for meg at jeg "ga næring" til dette ved å fokusere veldig på meg selv og ting jeg mente jeg ikke fikk til, og jeg syntes synd på meg selv som trass i mange positive trekk ikke "klarte noe".

Dessuten - og dette har jeg en tendens til fortsatt - kan jeg bruke selvmedlidenhet og tårer om jeg er uenig med kjæresten min, for å oppnå noe uten å måtte argumentere så veldig eller (ikke minst) ta meg sammen og gjøre noe jeg gruer meg litt for. Kjæresten min har faktisk vært ganske "streng" mot meg i forhold til dette; han gjennomskuer meg. Jeg kan bli forbannet på han på grunn av dette - og noen ganger trenger man jo trøst mer enn beskjed om å ta seg sammen.

Men resultatet har faktisk utelukkende blitt at jeg har blitt mye sterkere og mer selvstendig, modig i forhold til ting jeg ikke torde før/overlot til andre og jeg er helt ute av bølgedalen jeg var i for et år siden. Når det er ting jeg trenger trøst for (f eks nå som et familiemedlem har blitt potensielt alvorlig syk), så vil jeg gjerne nevne at kjæresten ER der og støtter meg. Han kan altså trøste...

Selvsagt er ikke dette noe som ville fungert for alle. Jeg vil tro at noen av hans reaksjoner ville vært altfor tøffe for en som faktisk var psykisk syk mer enn jeg har vært. Og jeg VET at folk som er ordentlig syke har det helt annerledes enn meg - årasakene er andre, det stikker dypere eller kan være fysisk betinget. Jeg ønsker derfor IKKE at noen tror jeg mener behandling av psykisk syke burde bestå i beskjeder om å klare seg selv. Men for meg/oss som er friske(re) kan det i det minste være et tankekors hvordan jeg brukte selvmedlidenhet for å "lulle meg inn" og unngå konfrontasoner med omverdenen.

Når jeg tenker på hvor vondt det faktisk var å være deprimert, og hvor stolt jeg er av meg selv når jeg får til ting i dag (jobb, hvordan jeg omgåes andre, at jeg er tryggere i sosiale sammenhenger) så ser jeg i det minste at det var en dårlig fungerende taktikk jeg brukte:-) Så konklusjonen er i hvert fall at selvmedlidenhet er noe en bør "avsløre" for å komme seg videre?

[Gjest gjesta]

Jeg er enig i mye du sier her. Har selv vært deprimert, og gikk/går ofte i den selvmedlidenhets-fella. Men jeg har blitt obs på det da, og prøver så godt jeg kan å la være.

Fint at kjæresten din hjalp deg ut av det vanskelige da

[Gjest gotthard]

men ofte blir dette misbrukt på en måte, hadde en venninde en gang som hver gang jeg prøvde og ta opp ting jeg ikke likte fikk slengt i tryne"stakar lille deg, er så syndt på deg bestandig" det var alt fra når hu spurte om vi sku gå ut og spise og jeg sa jeg ikke hadde råd nå til at jeg sa jeg hadde vondt i hode og ikke orket komme bort en tur.

hun er ikke min venninde lengre for og si det slik.

så klart alle synes lit syndt på seg selv noen ganger, det er bare sundt trur jeg, og i perioder er det mer ennn ellers.

så bra at du har lært av den deppresive perioden din.

[Nabodama]

Å bruke selvmedlidenhet og tårer for å oppnå noe byr meg rett og slett i mot!

Det er ren hersketeknikk.

All ros til kjæresten din som har satt foten ned for dette!

Og forresten, all ros til deg som faktisk er klar over det, og prøver å skjerpe deg.

[Gjest LoisLane]

Selvmedlidenhet - særlig over tid - er utrolig lite sympatisk. Jeg utøver det helst på KG, så jeg slipper å plage omgivelsene med det. Men det skjer når jeg er syk da.

[Abr@xas]

Flott at du er klar over at du bruker dette på feil måte, og at kjæresten din har tatt tak i det.

Forøvrig er jeg enig med deg i at selvmedlidenhet ikke er noen bra medisin, men deprimerte har dessverre lett for å havne der i de verste periodene.