Moren min sa vi ikke passet sammen

[AnonymBruker]

Min egen mor sa at vi «ikke passet sammen». Hva slags ting er det å si til datteren sin?..bare en av mange sårende ting hun har sagt 

Anonymkode: 5ca81...d54

[exictence]

Hvem passet du ikke sammen med? En venninne, en kjæreste? Begrunnet hun det?

[AnonymBruker]

exictence skrev (Akkurat nå):

Hvem passet du ikke sammen med? En venninne, en kjæreste? Begrunnet hun det?

Hun mente at meg og hun ikke passet sammen som mor og datter.. 

Anonymkode: 5ca81...d54

[Mymlen]

Om hun sa at du og hun ikke passer sammen, så er det ganske vanlig for mødre som mangler emosjonell intelligens å si slikt. De refererer til dårlig kjemi, når det egentlig er dem selv som har dårlig oppførsel. Dette er standard for dårlige mødre som ikke ser feil ved seg selv eller oppførselen sin, og jeg ser dem overalt 

[exictence]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hun mente at meg og hun ikke passet sammen som mor og datter.. 

Anonymkode: 5ca81...d54

Ja, det kan jeg forstå var sårende. Hvorfor mener hun det, tror du? 

[AnonymBruker]

Du det sier mor til meg også, i en annen variant. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men etter noen tiår med denne moren så skjønner du kanskje at dette er det ikke verd å bry seg om fordi det er noe riv ruskende galt oppi hodet der. Ingen normale foreldre som er "gjennomsnittlig glad" i barna sine sier sånt. Det er uansett ikke DEG det er noe galt med, fordi moren din bærer en stor del av ansvaret for den relasjonen som mor. Og slik skal det være.

Så såfremt du ikke har stjålet alle hennes penger og din stefar eller noe lignende ekkelt så må du prøve å stå trygt i deg selv og finne støtte hos andre.

Anonymkode: 67ff7...e4d

[AnonymBruker]

Dette var vondt å lese. Svaret mitt her er avhengig av alder og situasjon men unnskylder det på ingen måte.

Ble det sagt under en krangel så skal du vite at en krangel kan utløse irrasjonalitet hos de fleste, uansett hvor oppegående man er. Når man ikke kommer noen vei og det blir opphetet nok, så kan hvem som helst reagere med å si ting man ikke mener, som en slags beskyttelse eller siste utvei.

Dette gjelder spesielt fra barn og ungdommer til voksne, men kan også gå andre veien, fra voksne til barn. Hvis det først skjer, er nøkkelen det som skjer etterpå når ting roer seg. Klarer man å reparere, si unnskyld og innrømme at man tråkket over en grense, så er det i seg selv verdifullt.

Men hvis dette ble sagt under mer rolige forhold, i «fredstid», uavhengig av om du bor hjemme eller ikke, så er det mer alvorlig. Da er det ikke bare et utbrudd, men et budskap som setter dype spor. Og det kan være vanskelig å få tilgivelse til å veie opp for ordene, fordi de i praksis blir stående som en sannhet man bærer med seg.

Det viktigste du kan gjøre for deg selv nå, er å ta på alvor at det var sårende og ikke la deg lure til å tro at du «overreagerer». Ordene sier mer om den som sa dem, enn om deg.

Anonymkode: 363b0...584