Hvilke type mennesker blir godt likt av andre..?

[AnonymBruker]

Dette har jeg lurt mye på. 
Noen personer kommer inn i en ny jobb, nabolag osv, og blir så godt likt. De har mange venner og blir alltid så godt inkludert. 
 

Grunnen til at jeg lurer er vel for at jeg sliter med å få nye venner. Ser på jobb, jeg har jobbet der i 16 år. Likevel har jeg ingen venner fra jobben min. Jeg er ikke med i en syforening som så mange andre er blitt. Jeg blir aldri invitert med på fors før julebord osv. 

Jeg prøver å være blid, spørrende og interessere meg i de andre sitt liv uten å virke masete. Jeg vet ikke helt hva som gjør at jeg ikke er en type person som blir invitert eller som blir venner med noen fra jobben. 
 

Jeg har prøvd å være frempå å spørre, men det er jo ikke noe i retur. Tenkte å si det før den kom til meg. 
Derfor lurer jeg på: hvilken type person liker du? Egenskaper? Hva gjør at du vil være mer med en person utenom jobb? 
Har utseende noe å si? Klær? Jeg bare spør..

Anonymkode: 79cc5...79c

[AnonymBruker]

Studier har vist at de som

bøir godt likt av mange er de som liker mange mennesker. Så det er vel noe der…..

hva gjør du for å bli kjent med folk da?

Anonymkode: ff99b...142

[Tvist]

Det hjelper å være et sted man har felles interesser. 

Da jeg ble singel, bestemte jeg meg for at jeg måtte bli mer utadvendt og selvsikker.  Det er faktisk mulig å bare bestemme seg for det, fake it til you make it. Og da ble jeg veldig populær, noe jeg aldri har vært før. Blir kalt vakker, selv om jeg aldri har vært ansett som det før.

Ikke undervurder utstråling.

Og så må man selvsagt være hyggelig og interessert i andre.

Endret i går, 21:33 av Tvist

[AnonymBruker]

Samme her egentlig. Er flere "gjenger" på jobben som har funnet hverandre. De inviterer hverandre i bryllup og alt mulig sånn. Jeg har prøvd å inkludere meg selv, men får det liksom ikke helt til. Jeg er en av få som er 36 år. De andre er enten i slutten av 20-åra, slutten av 40-åra/starten av 50-åra eller snart pensjonister. Virker som alder har mye å si der jeg jobber. 

Jeg har blitt venninne med ei på 52 da, da vi har en felles interesse. Og vi har møttes litt for å holde på med den. Det er en veldig spesiell interesse da, så vi ble begge nesten sjokkert da vi fant ut at begge drev med den. Og begge har i mange år lett etter noen andre å gjøre det sammen med, da det egentlig er en sosial interesse. 

Problemet mitt er at jeg er nok noe utradisjonell. Jeg er ikke interessert i å sitte og skravle om barn og bæsjebleier. Jeg skal ikke gifte meg og barna mine er ikke døpt, så i mange samtaler med de i slutten av tjueåra så må jeg bare sitte og høre på. For de prater om bryllupskjoler og sånt. De snakker også mye om populære tvserier og kjendiser og sport. De prater også mye dritt om mennene sine. Ingenting av det er jeg interessert i å snakke om. 

Jeg tror at for å bli godt likt må du kunne prate litt om alt. Sånn som bryllup, barn/familie, sport, kjendiser. Du bør ikke være en nerd sånn som meg som helst skal snakke om britiske komikere, vikingtiden og Game of Thrones liksom. 

Ellers tror jeg man bør vise mye interesse for de andre. Stille spørsmål, få den andre til å prate om seg selv. Du må være tøff og tørre å vise deg frem i ulike settinger. Fremstå selvsikker. Stå opp for deg selv. Ikke vær redd for å ha egne meninger. Men samtidig være enig med mange, så du ikke er den eneste som mener noe annerledes i en situasjon. Ta litt ledelsen. Du bør også se relativt bra ut. Trenger ikke være en modell, men ha rene klær, rent og gredd hår, kanskje litt enkel sminke. Det er sånne personer jeg ser blir godt likt i min jobb. De tar gjerne mye plass, men de er positive.

Selv liker jeg best de som er litt mer som meg. 

Anonymkode: 746b1...58e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Samme her egentlig. Er flere "gjenger" på jobben som har funnet hverandre. De inviterer hverandre i bryllup og alt mulig sånn. Jeg har prøvd å inkludere meg selv, men får det liksom ikke helt til. Jeg er en av få som er 36 år. De andre er enten i slutten av 20-åra, slutten av 40-åra/starten av 50-åra eller snart pensjonister. Virker som alder har mye å si der jeg jobber. 

Jeg har blitt venninne med ei på 52 da, da vi har en felles interesse. Og vi har møttes litt for å holde på med den. Det er en veldig spesiell interesse da, så vi ble begge nesten sjokkert da vi fant ut at begge drev med den. Og begge har i mange år lett etter noen andre å gjøre det sammen med, da det egentlig er en sosial interesse. 

Problemet mitt er at jeg er nok noe utradisjonell. Jeg er ikke interessert i å sitte og skravle om barn og bæsjebleier. Jeg skal ikke gifte meg og barna mine er ikke døpt, så i mange samtaler med de i slutten av tjueåra så må jeg bare sitte og høre på. For de prater om bryllupskjoler og sånt. De snakker også mye om populære tvserier og kjendiser og sport. De prater også mye dritt om mennene sine. Ingenting av det er jeg interessert i å snakke om. 

Jeg tror at for å bli godt likt må du kunne prate litt om alt. Sånn som bryllup, barn/familie, sport, kjendiser. Du bør ikke være en nerd sånn som meg som helst skal snakke om britiske komikere, vikingtiden og Game of Thrones liksom. 

Ellers tror jeg man bør vise mye interesse for de andre. Stille spørsmål, få den andre til å prate om seg selv. Du må være tøff og tørre å vise deg frem i ulike settinger. Fremstå selvsikker. Stå opp for deg selv. Ikke vær redd for å ha egne meninger. Men samtidig være enig med mange, så du ikke er den eneste som mener noe annerledes i en situasjon. Ta litt ledelsen. Du bør også se relativt bra ut. Trenger ikke være en modell, men ha rene klær, rent og gredd hår, kanskje litt enkel sminke. Det er sånne personer jeg ser blir godt likt i min jobb. De tar gjerne mye plass, men de er positive.

Selv liker jeg best de som er litt mer som meg. 

Anonymkode: 746b1...58e

Omg, jeg hadde elsket å ha en som deg som kollega. Føler meg akkurat like alien som det du beskriver i mitt eget arbeidsmiljø, haha. Ingen som har åpnet en bok, ingen plukker opp vidd og ironi, og alt er ganske satt i bås når det gjelder "ting man skal bry seg om som dame 25+". En skulle jo trodd at folk i det minste leste nyheter, og at det var noe man kunne snakke om, men nei - det går i kjendiser og realityshows for det meste.

Anonymkode: 1ad04...35c

[AnonymBruker]

Min leder og svigerinne er slike mennesker.

Jeg tror det kommer av at de genuint ser det gode i alle mennesker. Fantastisk egenskap. De er ellers ikke like, ene er typisk utadvendt mens den andre ikke er det så mye. 

Jeg er selv mer kynisk og mer skeptisk. Kan irritere meg over folk som tar mye plass feks. Så jeg er godt nok likt, men ikke kjempepopulær. Det er helt greit 😄

Anonymkode: 58a89...33a

[AnonymBruker]

Ikke for å være slem, men kan du bli oppfattet som litt kjedelig? Har du utstråling? Hva snakker du om med folk? Det nytter ikke å være interessert i folk og stille masse spørsmål hvis man ikke får igang en ordentlig samtale. Hvis du spør masse men spørsmålene er rare, intetsigende osv så blir det mer masete hvis du skjønner.

Det er vanskelig å si uten å ha møtt deg, det kan være tusen ting.

Klesstil og hvordan du fremstiller deg har absolutt noe å si. Sminke også. Ikke at det må være mye eller lite, men vet om en voksen dame som liker ferskenfarget øyeskygge som hun legger på ujevnt og grusomt med fingeren og glitter i panna. Nei jeg kødder ikke. Hun lurer på hvorfor hun ikke får venner. Det er jo fordi hun ikke fremstår som normal. Hun har også litt stirrende øyne og kan snakke høyt uten å legge merke til det selv. Folk tror jo hun er gal og tar avstand. Nå er hun gal også da, men det forstår hun jo ikke selv.

Anonymkode: a0f61...56f

[AnonymBruker]

Jeg har to ekser som alltid har fått høre at de er så hyggelige og alle liker dem. Det er fordi de utadvendt og pratsomme. Folk føler seg sett og det blir ingen kleine pauser. Jeg er sjenert og kan være stille, og det er ikke vanlig at folk kommenterer at jeg er en hyggelig person eller at folk liker meg spesielt godt. Jeg kan føre samtaler og vise interesse for folk, men jeg utstråler ikke akkurat energi og selvsikkerhet i større forsamlinger. 

Anonymkode: 9206d...ba4

[AnonymBruker]

De som er interesserte i andre, stiller spørsmål og oppfølgingsspørsmål til andre uten å presse inn setninger om seg selv og sitt eget liv, og smiler og har øyenkontakt.

Anonymkode: 9c776...72c

[AnonymBruker]

Det er nok vanskelig å skulle endre personligheten din, ikke vil det gjøre deg lykkelig å fake heller nødvendigvis.

De som er populære er nok morsomme og utadvendte, de smiler og ler og prater med alle. Er livlige. Har øyekontakt, får andre til å føle seg bra. Av utseende hjelper det nok litt å se bra ut, for menn hjelper det å være høy og svær.

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Problemet mitt er at jeg er nok noe utradisjonell. Jeg er ikke interessert i å sitte og skravle om barn og bæsjebleier. Jeg skal ikke gifte meg og barna mine er ikke døpt, så i mange samtaler med de i slutten av tjueåra så må jeg bare sitte og høre på. For de prater om bryllupskjoler og sånt. De snakker også mye om populære tvserier og kjendiser og sport. De prater også mye dritt om mennene sine. Ingenting av det er jeg interessert i å snakke om. 

Du virker veldig negativ om de rundt deg, og du setter deg selv på en pidestall hvor det er tydelig at du mener du er bedre enn de andre. Du er kul og interessant og reflektert, mens de andre er uintelligente og kjedelige. Du vil sikkert benekte at dette er tilfelle, men folk oppfatter dette lett. Man oppfatter det lett ved å lese det du skriver her, og de på jobben din merker det nok også.

Anonymkode: 75ebc...a12

[Umbreon]

Jeg tror det handler om å få folk rundt seg til å føle seg bra. Folk som får andre til å føle seg bra i deres nærvær blir godt likt!

Å få andre til å føle seg bra er jo ofte en kombinasjon av flere ting. De har gjerne utstråling, er rause, de virker genuint opptatt av av andre mennesker, kan prate med alle og får folk til å føle seg trygge og komfortable sammen med dem. Det er ikke nødvendigvis egenskaper som er veldig enkle å trene opp, men hvis man er generelt blid og viser oppriktig interesse for andre mennesker (hvordan de har det, hva de er opptatt av osv), så tror jeg man kommer langt på vei. Og ja, det betyr at man noen ganger må være med i samtaler man egentlig synes er dørgende kjedelig, og late som man bryr seg om det temaet. Man gir og man får. 

Til syvende og sist handler jo mye om sosial intelligens og evnen til å tilpasse seg ulike rom. Men så må det også sies at er det ekstremt mye flaks og uflaks når det gjelder dette med å finne ordentlige og gode venner da. Man kan bli «likt av alle» uten at det automatisk leder til dypere og mer meningsfylte vennskap.

Endret 15 timer siden av Umbreon

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Dette har jeg lurt mye på. 
Noen personer kommer inn i en ny jobb, nabolag osv, og blir så godt likt. De har mange venner og blir alltid så godt inkludert. 
 

Grunnen til at jeg lurer er vel for at jeg sliter med å få nye venner. Ser på jobb, jeg har jobbet der i 16 år. Likevel har jeg ingen venner fra jobben min. Jeg er ikke med i en syforening som så mange andre er blitt. Jeg blir aldri invitert med på fors før julebord osv. 

Jeg prøver å være blid, spørrende og interessere meg i de andre sitt liv uten å virke masete. Jeg vet ikke helt hva som gjør at jeg ikke er en type person som blir invitert eller som blir venner med noen fra jobben. 
 

Jeg har prøvd å være frempå å spørre, men det er jo ikke noe i retur. Tenkte å si det før den kom til meg. 
Derfor lurer jeg på: hvilken type person liker du? Egenskaper? Hva gjør at du vil være mer med en person utenom jobb? 
Har utseende noe å si? Klær? Jeg bare spør..

Anonymkode: 79cc5...79c

Har du selv prøvd å invitere til forspill, da? (Vors/fors, kommer som kjent av det tyske ordet vorspiel, som betyr forspill. V uttales som f på tysk).

Jeg vet ikke, men jeg vil tro at det kan løsne litt om du ikke bare venter på invitasjoner, men i stedet begynner å invitere til ting selv. Ta litt styringen.

Anonymkode: 09dfd...2e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg har to ekser som alltid har fått høre at de er så hyggelige og alle liker dem. Det er fordi de utadvendt og pratsomme. Folk føler seg sett og det blir ingen kleine pauser. Jeg er sjenert og kan være stille, og det er ikke vanlig at folk kommenterer at jeg er en hyggelig person eller at folk liker meg spesielt godt. Jeg kan føre samtaler og vise interesse for folk, men jeg utstråler ikke akkurat energi og selvsikkerhet i større forsamlinger. 

Anonymkode: 9206d...ba4

Jeg tror dessverre ikke det er en fasit som funker for alle.

Jeg kjenner et par personer som passer til denne beskrivelsen din, men som likevel ikke har venner. De er utadvendte og snakker med alle, men vennskap klarer de ikke å etablere. Jeg har lurt litt på hvorfor, og har en teori om at det av og til blir for mye av det gode?

 

Anonymkode: 0185a...827

[AnonymBruker]

Folk som fremstår som de vil deg vel, smiler lett, er uselvhøytidelig, vittige, får deg til å føle deg vel og "sett" blir lett kjent med folk.

Anonymkode: ebcac...aba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er nok vanskelig å skulle endre personligheten din, ikke vil det gjøre deg lykkelig å fake heller nødvendigvis.

De som er populære er nok morsomme og utadvendte, de smiler og ler og prater med alle. Er livlige. Har øyekontakt, får andre til å føle seg bra. Av utseende hjelper det nok litt å se bra ut, for menn hjelper det å være høy og svær.

Du virker veldig negativ om de rundt deg, og du setter deg selv på en pidestall hvor det er tydelig at du mener du er bedre enn de andre. Du er kul og interessant og reflektert, mens de andre er uintelligente og kjedelige. Du vil sikkert benekte at dette er tilfelle, men folk oppfatter dette lett. Man oppfatter det lett ved å lese det du skriver her, og de på jobben din merker det nok også.

Anonymkode: 75ebc...a12

Jeg er ikke enig med deg. Som oftest går "negativiteten" mest den andre veien i slike klikker - jeg er som jeg nevnte litt som den du siterte selv, og vi som er litt utradisjonelle sammenlignet med resten blir ofte satt litt til side fra start av i slike arbeidsmiljø, fordi vi ikke har "riktige" interesser. Har aldri kommet inn og hevdet meg mer interessant enn andre eller trukket meg unna folk uten videre, men å ikke finne akkurat prat om "barn og bæsjebleier" interessant nok til at man sprudler i slike samtaler er en ærlig sak. Høflig interesse klarer jeg å utvise ja, men det ekte engasjementet er nå en gang ikke der, da jeg ikke er i situasjonen sjøl eller har noen planer om det i nærmeste fremtid. Har til gjengjeld hatt en kollega innenfor sånne grupperinger som nærmest fnyser av svaret når jeg svarer på spørsmålene deres om hva jeg driver med ellers. Ikke en gang forsøk på omgjengelighet. Om det da utvikler seg en holdning der hos meg om at den kollageaen virker uinteressant, når de viser så lite interesse selv, så synes jeg ikke det er så merkelig heller, man orker jo ikke bruke så mye energi på å please noen som ikke viser grunnleggende respekt.

Men ofte mye lettere å finne tonen med menn, opplever jeg. Virker som om det er litt større sjangs for litt mer variasjon i interesser innenfor "nerdete" interesser. Vet ikke om det er mer nerdete damer i andre yrkesgrupper enn min, eventuelt.

 

Anonymkode: 1ad04...35c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Folk som fremstår som de vil deg vel, smiler lett, er uselvhøytidelig, vittige, får deg til å føle deg vel og "sett" blir lett kjent med folk.

Anonymkode: ebcac...aba

Dette stemmer nok. Jeg er godt likt og blir lett kjent med folk. Men har en liten krets da jeg liker få mennesker 🤣 Men jeg er uhøytidelig, artig, byr på meg selv, politisk ukorrekt, snakker mest om det nære og «dype» (folk føler seg sett), gir komplimenter til folk og er interessert. 

Anonymkode: 2b95a...bda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Men ofte mye lettere å finne tonen med menn, opplever jeg. Virker som om det er litt større sjangs for litt mer variasjon i interesser innenfor "nerdete" interesser. Vet ikke om det er mer nerdete damer i andre yrkesgrupper enn min, eventuelt.

Det er nok litt sånn at man kan være populær i `en omgangskrets, og samtidig falle gjennom i andre miljøer. En fyr som er kul i kunstmiljøet ville ikke vært det i fengsel f.eks.

Men noen har altså den egenskapen at de sklir godt inn nesten hvor som helst. Jeg er absolutt ikke slik selv, og tror ikke det er mulig å bli sånn heller. Det er ikke nok å bare være usjenert og prate med alle heller. Det er mange som prater i vei men som folk synes er intetsigende å prate med.

Uansett så kan man ikke "skylde" på miljøet for at man ikke passer inn. Man må bare innse at man ikke er så flink sosial som man kanskje innbiller seg.

Anonymkode: 75ebc...a12

[AnonymBruker]

Akkurat det der har litt å gjøre med X faktor også. Noen er bare sånn at folk ønsker dem i deres nærhet selv om de ikke engang er spesielt hyggelige, 

Anonymkode: af2c2...26c

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne jeg møtte på jobb i 1995. Jeg skulle begynne på en ny avdeling på kontoret, og hun sto for opplæringen av meg da jeg skulle ta over hennes distrikter. Vi begynte å prate om andre ting enn jobb også, og alt bare klaffet, vi pratet og lo og kom så godt overens med det samme. Det utartet seg da etter hvert til at vi traff hverandre på fritiden også, reiste til London på helgetur, gikk ut og spiste sammen, slike ting.

 

Anonymkode: f4a03...a0e

[Flintis]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Samme her egentlig. Er flere "gjenger" på jobben som har funnet hverandre. De inviterer hverandre i bryllup og alt mulig sånn. Jeg har prøvd å inkludere meg selv, men får det liksom ikke helt til. Jeg er en av få som er 36 år. De andre er enten i slutten av 20-åra, slutten av 40-åra/starten av 50-åra eller snart pensjonister. Virker som alder har mye å si der jeg jobber. 

Jeg har blitt venninne med ei på 52 da, da vi har en felles interesse. Og vi har møttes litt for å holde på med den. Det er en veldig spesiell interesse da, så vi ble begge nesten sjokkert da vi fant ut at begge drev med den. Og begge har i mange år lett etter noen andre å gjøre det sammen med, da det egentlig er en sosial interesse. 

Problemet mitt er at jeg er nok noe utradisjonell. Jeg er ikke interessert i å sitte og skravle om barn og bæsjebleier. Jeg skal ikke gifte meg og barna mine er ikke døpt, så i mange samtaler med de i slutten av tjueåra så må jeg bare sitte og høre på. For de prater om bryllupskjoler og sånt. De snakker også mye om populære tvserier og kjendiser og sport. De prater også mye dritt om mennene sine. Ingenting av det er jeg interessert i å snakke om. 

Jeg tror at for å bli godt likt må du kunne prate litt om alt. Sånn som bryllup, barn/familie, sport, kjendiser. Du bør ikke være en nerd sånn som meg som helst skal snakke om britiske komikere, vikingtiden og Game of Thrones liksom. 

Ellers tror jeg man bør vise mye interesse for de andre. Stille spørsmål, få den andre til å prate om seg selv. Du må være tøff og tørre å vise deg frem i ulike settinger. Fremstå selvsikker. Stå opp for deg selv. Ikke vær redd for å ha egne meninger. Men samtidig være enig med mange, så du ikke er den eneste som mener noe annerledes i en situasjon. Ta litt ledelsen. Du bør også se relativt bra ut. Trenger ikke være en modell, men ha rene klær, rent og gredd hår, kanskje litt enkel sminke. Det er sånne personer jeg ser blir godt likt i min jobb. De tar gjerne mye plass, men de er positive.

Selv liker jeg best de som er litt mer som meg. 

Anonymkode: 746b1...58e

Hm... lurer på den spesielle hobbyen, og tenker, kan det være rollespill fra britiske komiserier...