Å få barn - og beholde parforholdet

[Gjest Gjest_Pia_*]

Kjæresten min og jeg har hatt en slags "plan" om å få barn om et par-tre år. Vi er veldig glade i barn begge to (vi er 29 år gamle).

I helgen passet vi to små barn (tvillinger på to år). Veldig kosleig, men vi ble helt slått i bakken av hvor slitsomt det var. Vi hadde nok sett for oss mer "idyll", tror jeg... Det ble ikke særlig mye søvn på oss heller.

Vi ble helt utslitt - det var virkelig en aha-opplevelse!

Det dumme er at det skremte oss litt - vil vi greie å ha barn sammen? Vil vi greie å ta vare på hverandre i en sånn setting, vil forholdet vårt, som jeg ser på som svært bra, overleve? Det virker SÅ slitsomt, og har sett uttallige parforhold rundt oss skrante i den settingen...

Noern andre som har noen tannker om dette - eller som kan berolige meg med at det går bra..?

[Malama]

Tvillinger på to år alene en helg hørtes ut som meget god prevensjon ja.

For det første: dere får en BABY, og "vokser med oppgaven", det er noe annet enn å få utlevert to-år gamle barn.

For det andre: De fleste får bare ETT barn om gangen. Her finnes dog ingen garanti... Men to er mer slitsomt enn en.

For det tredje: Barn tester ut grensene og kan være vanskeligere hos andre enn egne foreldre, fordi de merker deres usikkerhet, og fordi de ikke kjenner dere like godt som foreldrene lar de seg ikke like lett trøste/legges til å sove heller.

For det fjerde: Ditt eget barn er ditt, og det gjør det komplett annerledes enn alle andre barn.

Likevel: Småbarn er slit og arbeide og ikke bare idyll, slett ikke bare idyll. Men som foreldre får dere også oppleve en liten smårolling som legger armene rundt halsen din og sier at du er verdens beste mamma. Og det veier nok i stor grad opp for både drittbleier og våkenetter...

Det er uansett meget viktig å være klar over at parforholdet må man jobbe med, ta vare på, og ikke glemme å være kjærester selv om man er foreldre. Å være oppmerksom på dette er første skritt. Det er lett å glemme.

Men, jeg er enn så lenge barnløs selv da. Jeg og samboeren har også en fremtidsplan som innebærer barn, men ettersom vi ikke har noen enda, så har jeg ikke egentlig noen erfaring.

Men det GÅR jo bra i de flest tilfeller. Jeg kjenner mange som har fått barn, og de fleste er fortsatt sammen etterhvert som barna vokser opp.

Man har aldri noen garanti, og det vil ALDRI hjelpe på et forhold som allerede skranter å tilsette en baby. Men er man obs på det som kan komme til å skje, har et godt forhold og evner å snakke sammen, så går det antakelig bra.

[Lemming]

Tvillinger på to år alene en helg hørtes ut som meget god prevensjon ja.

For det første: dere får en BABY, og "vokser med oppgaven", det er noe annet enn å få utlevert to-år gamle barn.

For det andre: De fleste får bare ETT barn om gangen. Her finnes dog ingen garanti... Men to er mer slitsomt enn en.

For det tredje: Barn tester ut grensene og kan være vanskeligere hos andre enn egne foreldre, fordi de merker deres usikkerhet, og fordi de ikke kjenner dere like godt som foreldrene lar de seg ikke like lett trøste/legges til å sove heller.

For det fjerde: Ditt eget barn er ditt, og det gjør det komplett annerledes enn alle andre barn.

Likevel: Småbarn er slit og arbeide og ikke bare idyll, slett ikke bare idyll. Men som foreldre får dere også oppleve en liten smårolling som legger armene rundt halsen din og sier at du er verdens beste mamma. Og det veier nok i stor grad opp for både drittbleier og våkenetter...

Det er uansett meget viktig å være klar over at parforholdet må man jobbe med, ta vare på, og ikke glemme å være kjærester selv om man er foreldre. Å være oppmerksom på dette er første skritt. Det er lett å glemme.

Men, jeg er enn så lenge barnløs selv da. Jeg og samboeren har også en fremtidsplan som innebærer barn, men ettersom vi ikke har noen enda, så har jeg ikke egentlig noen erfaring.

Men det GÅR jo bra i de flest tilfeller. Jeg kjenner mange som har fått barn, og de fleste er fortsatt sammen etterhvert som barna vokser opp.

Man har aldri noen garanti, og det vil ALDRI hjelpe på et forhold som allerede skranter å tilsette en baby. Men er man obs på det som kan komme til å skje, har et godt forhold og evner å snakke sammen, så går det antakelig bra.

←

Signerer denne, jeg.

[Elle Melle]

Man må være klar til å tåle perioder med mindre oppmerksomhet fra partneren rett og slett.

Hvis man er sliten, travel, lei og føler seg som en vridd klut er det ikke akkurat lett å spa opp krefter til å være søt og oppmerksom mot hverandre. Hvis man er voksne nok til å huske at slikt går over og at man er like glade i hverandre uansett, så tror jeg det går greit for de fleste.

Jeg er for tiden veldig glad for at jeg og mannen har lang fartstid sammen nå som vi er travle og slitne foreldre. Hadde dette forholdet vært nytt tror jeg ikke det hadde overlevd. Man trenger å vite hvor man har hverandre rett og slett, og kjenne til alle de gode sidene til den andre som kanskje blir litt borte når man har lite overskudd.

[Gjest vsn]

For det tredje: Barn tester ut grensene og kan være vanskeligere hos andre enn egne foreldre, fordi de merker deres usikkerhet, og fordi de ikke kjenner dere like godt som foreldrene lar de seg ikke like lett trøste/legges til å sove heller.

Jeg har motsatt erfaring. Ungene kan være en prøvelse hjemme, men er eksemplariske borte (når jeg ikke er tilstede)

[jeg og ;)]

Det er noe helt helt annet å ha egne barn å styre med enn lånte babyer uansett 1 eller flere.

Jeg var totalt utslitt av tantebarna mine etter noen timer under samme tak som dem, fordi jeg ikke var vandt til "ståket" rundt meg..

har vært stuptrøtt i mange tilfeller med den nye babyen i familien nå, men utholdenheten tålmodigheten og tålegrensen er på en helt annen måte.. vanskelig å beskrive men sånn er det iallefall for meg/oss

[juni]

Jeg skjønner godt at dere tenker sånn! Av nettopp samme grunn har vi valgt å få bare ett barn (noe folk rundt oss bare ikke KLARER å forstå, "stakkars, ingen søsken osv...").

Det krever selvsagt mye å ha bare ett barn også, men jeg føler at jeg har i pose og sekk! Overskudd til mannen min (ikke alltid, f.eks når mini får jeksler, er syk o.l.), jobben min og det fantastiske lille mennesket som gir så utrolig mye livsglede at det veier opp for det slitsomme hundre ganger!

Jeg tenker at det er jo VI TO som har valgt hverandre, og derfor fikk barn. Det blir feil hvis barn skal være det som separerer oss (ikke at det hadde vært barnets skyld, da).

Men det har nok mye med innstilling å gjøre også, og de to første årene er det mye styr (men enda mer lykke).

Bare det å se på de to guttene mine, en myk og en skjeggete, som ligger å sover sammen på sofaen gjør meg helt vanvittig lykkelig! Jeg er enda mer glad i mannen min nå, selv om jeg ikke trodde det gikk an.

[Gjest LoisLane]

Synes det er noe helt annet med egne barn. Kan fort bli lei av andres, og hadde ikke sansen for barn i det hele tatt før jeg fikk mitt første.

Klart det er omstilling å bli forelder - men omstillingen blir større jo lenger dere venter...

[Gjest Gjest]

Jepp, stemmer i Malama jeg. Og så har det noe med begge beina på jorda og lista lavt. Går man rundt og tror at alt skal være så lett og akkurat som før, ja da bør man prøve bikkje tror jeg...

[Malama]

Jeg har motsatt erfaring. Ungene kan være en prøvelse hjemme, men er eksemplariske borte (når jeg ikke er tilstede)

←

Sånn kan det vel også være. Men jeg har i alle fall opplevd at selv om de er aldri så greie når jeg leser, gir dem mat (dog, de lurte på når de skulle få kveldsmat, for pizza var jo middag... (de var litt eldre enn to disse da. Den yngste var vel forresten ikke stort mer enn 2, kanskje tre)) men når det var tid for å legge seg.... da var jeg ikke god nok nei... maaaaaaammmmmmmaaaaaaaa var den eneste som kunne få jenta til å sove. Jeg la henne, leste, sang og sa natta, slik avtalen var. Hun sto opp, jeg la henne, hun sto opp. Hun fikk snakke med sin mor på telefonen (fordi mora ringte hjem for å høre hvordan det gikk, og akkurat da sto jenta opp igjen) og mora ba henne legge seg. Hun la seg. Hun sto dog opp igjen da hun hørte foreldrene komme hjem. Og la seg ikke igjen før moren fulgte henne i seng.

Eksemplarisk og grei på dagtid, men om jge hadde hatt ansvaret for disse hele natta, så hadde jeg neppe fått sove spesielt mye....

Gjelder selvsagt ikke alle barn, men i alle fall noen.

Endret 27. mars 2006 av Malama

[Gjest Gjest_Pia_*]

Takk for oppløftende svar

Må bare understreke at barna oppførte seg eksemplarisk, ingen grining og sutring og sånn, så det var ikke det som gjorde meg utmattet. Det var mer det at man må passe på hele tiden, at jeg var litt engstelig for at noe skulle skje, og derfor ikke sov noe særlig - og at jeg faktisk synes det er litt kjedelig å leke med barn i den alderen.. Takk og pris for at man kan sette på en god DVD! :grine2:

Nå som sjokket har lagt seg ser jeg igjen frem til å bli mor. Jeg blir nok fort varm i trøya, får vi håpe

[Gjest Gjest]

Klart det er omstilling å bli forelder - men omstillingen blir større jo lenger dere venter...

←

Hva mener du med det? At man bør få barn tidlig i parforholdet??

I så fall må jeg protestere! Jeg synes selv (og har sett mange eksempler rundt meg) på at et langt forhold før man får barn er å foretrekke.

[la Flaca]

Jeg skjønner godt at dere tenker sånn! Av nettopp samme grunn har vi valgt å få bare ett barn (noe folk rundt oss bare ikke KLARER å forstå, "stakkars, ingen søsken osv...").

Det krever selvsagt mye å ha bare ett barn også, men jeg føler at jeg har i pose og sekk!

←

Må bare gi deg et lite tips;

det å ha flere barn sparer en faktisk for en hel arbeid når baby-tida er over. Enebarnet må underholdes mens søsken kan man fint sende ut i hagen eller på rommet med god samvittighet. Helt uvurderlig!

Til trådstarter:

Når en får barn endres fokus fullstendig. Man må rett og slett senke kravene til intimitet med partneren og alenetid sammen. Men er man innforstått med endringene som vil komme vil jeg påstå at parforholdet like gjerne kan blomstre etter at en får barn, bare på en annen måte!

[Moonchild]

Så lenge begge parter har lyst på barnet, og er innstilt på at det vil bli mindre kjærestetid den første tiden, så vil jeg faktisk påstå at det kan være sunt for et forhold å få barn. Men (og det er et stort men) forholdet bør være bra når man får barn. Man bør ikke få barn for å redde forholdet.

Jeg har passet nieser og nevøer ganske mye før jeg fikk egen baby, og opplevde det som ganske utmattende til tider. Det var alltid deilig å levere dem fra seg, og vi omtalte dem som "god prevensjon". Men det å ha en egen baby er noe helt annet enn å passe andres barn. For det første bestemmer man selv hvordan man vil ordne seg. Og foreldre forventes nok ikke å underholde barna på samme måte som barnepassere gjør.

Jeg sitter ikke å leker med den seksmåneder gamle sønnen min hele dagen. Han må ligge en del alene på gulvet, noe jeg ikke ville latt et barn jeg passet gjøre.

Foreldrekjærligheten som man får til et eget barn er dessuten også helt annerledes enn sånn man føler for andres barn, uansett hvor glade man er i dem.

Og til juni: kanskje det er mer jobb med to stykker mens de er små, men det er som la Flaca sier - når babytiden er over er to stykker mye lettere å ha med å gjøre enn bare en, for da vil de som oftest underholde hverandre. Dessuten kan det være ganske tungt for et barn å være enebarn når foreldrene blir eldre og omsorgssituasjonen blir snudd. Hvis jeg har noe valg vil jeg ikke "utsette" sønnen min for det å bli enebarn, til det kjenner jeg for mange enebarn som savner søsken.