Sinna ektemann

[Kaffemonster]

Hei dere. Jeg trenger å lufte noe og håper på råd og erfaringer fra andre. Jeg har vært sammen med mannen min i over 26 år, gift i 21. Forholdet har dessverre vært preget av utrygghet lenge, men jeg har blitt værende – både fordi jeg har håpet det skulle bli bedre og fordi vi har to barn sammen som du er 18 og 20 år.

Mannen min kan fremstå veldig hyggelig og velfungerende utad, men hjemme er det en helt annen side. Han blir ofte sint, legger alltid skylden på meg eller barna, og tar sjelden ansvar selv. Han kan rope, si nedlatende ting og skaper en utrygg stemning. kaste ting rundt seg. Det gjør at jeg og barna (som nå er over 18, men fortsatt studerer og bor hjemme) ofte må gå på tå hev.

Jeg er ufør, og økonomi er noe av det som gjør meg mest redd for å ta steget ut. Vi har felles eiendom, store verdier men også godt med gjeld, men jeg eier også en liten utleieleilighet som for øyeblikket er leid ut og kun har ett soverom – altså ikke et sted jeg kan flytte inn sammen med barna. Jeg bekymrer meg mye for hvordan jeg skal klare meg alene økonomisk i en overgangsperiode om jeg velger å gå. Jeg har ikke penger til å dele økonomien på 2 fra den dagen jeg vil ha skilsmisse. Mannen tjener 2,4 mill og er borte mere enn halve året. Kanskje det som gjør at jeg holder ut.

Jeg føler meg fanget mellom frykten for å bli og frykten for å gå. Samtidig ser jeg at dette miljøet ikke er bra for noen av oss.Har noen av dere vært i en lignende situasjon, med en partner som er hyggelig for omverdenen men vanskelig å leve med hjemme? Hvordan klarte dere å ta steget, og hvordan løste dere det økonomiske og praktiske? Hvilken støtte eller hjelp kan man få som ufør i en slik situasjon?

 

Alle råd og erfaringer tas imot med stor takk ❤️»

[AnonymBruker]

Har ikke vært i en lignende situasjon men føler med deg😢 Har du prøvd å sett om du kan leie for litt billigere dersom du flytter litt lengre unna sentrum? Nå er du jo heldig med to oppvokste barn som studerer som kunne hjulpet til økonomisk og psykisk for den saks skyld. Føles kanskje litt feil ut å be barna sine om penger og hjelp, men de bryr seg jo sikkert like mye om deg som du bryr deg om dem.

Anonymkode: 37474...a9a

[Kaffemonster]

Har sett men det er dyrt hvis jeg skal ha plass til ungene. Yngste jobber men det er begrensa hvor mye hun klarer å tjene siste året pga videregående.  Men spør ikke om mye penger. Han største studerer noe så heftig at det er umulig å jobbe ved siden av. Hadde unga vært ute av redet kunne jeg flyttet i leiligheten min. 

[AnonymBruker]

Tror det beste er å holde ut til ungene har flyttet ut.

Anonymkode: 2b572...110

[AnonymBruker]

Jeg forstår, er ikke mye mer av tips jeg har å gi dessverre. Har du prøvd å se på nettsiden til Husbanken. Der har de litt forskjellig støtte til de som sliter med boutgifter ellers lønner deg seg alltid og se om du kunne fått litt mer fra Nav. Har du regnet med alt du blir å få ved en eventuell skilsmisse også? Blir utrolig dumt hvis systemet ikke er lagt opp for folk å forlate voldelige forhold.

Anonymkode: 37474...a9a

[Snok1]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tror det beste er å holde ut til ungene har flyttet ut.

Anonymkode: 2b572...110

Det beste er å la barna bli utsatt for psykisk vold noen år til?

[jor67]

6 minutter siden, Snok1 said:

Det beste er å la barna bli utsatt for psykisk vold noen år til?

De er ikke barn lenger... Ansvaret for de er på deres egne skuldre. 

Dette innlegget er muligens 20 år forseint skrevet... 

Endret 4 timer siden av jor67

[Kaffemonster]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg forstår, er ikke mye mer av tips jeg har å gi dessverre. Har du prøvd å se på nettsiden til Husbanken. Der har de litt forskjellig støtte til de som sliter med boutgifter ellers lønner deg seg alltid og se om du kunne fått litt mer fra Nav. Har du regnet med alt du blir å få ved en eventuell skilsmisse også? Blir utrolig dumt hvis systemet ikke er lagt opp for folk å forlate voldelige forhold.

Anonymkode: 37474...a9a

Står greit i det når jeg ikke trenger så mange soverom. Vil også bo i nærheten så ikke den yngste må bytte skole siste år på vgs. Men vil egentlig ikke bo i denne kommunen. Skal i alle fall begynne å sortere og kaste sånn at salgsprosessen går fortere når jeg bestemmer meg. Har ikke råd til å betale halve utgiftene. 

[AnonymBruker]

Du får nesten reflektere over situasjonen og se hva som passer deg best. Nå er jo mannen din borte store perioder av året så kanskje det blir holdbart å vare ut til datteren din er ferdig med vgs. Da får hun enten flytte ut eller hjelpe til økonomisk med enten lønn/studentlån. Flytter hun ut flytter du bare inn i den leiligheten din. Men ønsker hun å bo hjemme så får dere se på å dele den leiligheten eller selge den slik at dere kan flytte inn i et større og billigere sted. Dette kunne jo gått fint siden de fleste ønsker å flytte nærmere arbeidsplass/studiested uansett.

Nå ønsker ikke jeg å være slem spesielt siden jeg ikke vet detaljer om situasjonen din, men sønnen din er både gammel nok og burde være i stand (med studielån) til å flytte ut allerede nå. Uansett er det ikke utenkelig å studere deltid dersom økonomien ikke strekker til. Nå mener jeg ikke å tvinge han ut av huset og på jobb, men hvis det står mellom å bo med en voldelig mann eller studere deltid med deltidsjobb tror jeg svaret er åpenbart.

Anonymkode: 37474...a9a

[AnonymBruker]

Dette er psykisk vold, og med store barn, en utleiebolig og halvparten av felles eiendom, pluss fast inntekt, er du bedre økonomisk stilt enn de fleste i en slik situasjon, og de fleste klarer seg faktisk fint når de går ut av slikt. 

Forbered deg godt, så går dette bra. Ta gjerne kontakt med en advokat som kan hjelpe deg med å rede ut hvordan du står økonomisk, og allier deg med noen du stoler på angående å ha noen å snakke med om bekymringer og planer. Jeg bisto selv en venninne med dette for bare to år siden, og hun var så stresset rundt mye at det var helt nødvendig at hun hadde meg å spille ball med. Hun er egentlig veldig smart, klok og flink, men i den situasjonen vokste alt henne over hodet, og jeg kunne da bidra med å holde litt i trådene angående hva hun måtte fokusere på. Blant annet se muligheter, istedenfor hindringer. 

Hun har to barn og endte opp med å kjøpe en treroms leilighet. Altså et rom for lite, men der hun i stresset ikke klarte å se mulighetene kunne jeg som ikke var i situasjonen se at det var mulighet for å lage et ekstra soverom. Bare med noen lettvegger. Dermed fikk hun råd til bolig med fire soverom likevel. 

Hun er nå vel etablert i en veldig hyggelig bolig, og har fått gnisten tilbake. 🥰

Anonymkode: 2e596...660

[AnonymBruker]

Du tenker det var bedre for barna å vokse opp med en far de må gå på tærne rundt i frykt for hans sinne?

Anonymkode: 1c5af...600

[Langline]

Du og ungdommene er utsatt for psykisk vold. Det hjelper ikke å klandre seg selv for ikke ha gått tidligere. Det er nå du er moden for å gjøre noe med det. Anbefaler deg å ta en telefon til Krisesenteret der du bor, ev i en annen by, om ikke annet så for å ha noen å snakke med som forstår dine problemer. Det kan også være smart å ta kontakt med Jurk (juridisk rådgivning for kvinner tlf 22842950) for å få noen råd. Ønsker deg lykke til!

[Vanessa01]

Kaffemonster skrev (4 timer siden):

Hei dere. Jeg trenger å lufte noe og håper på råd og erfaringer fra andre. Jeg har vært sammen med mannen min i over 26 år, gift i 21. Forholdet har dessverre vært preget av utrygghet lenge, men jeg har blitt værende – både fordi jeg har håpet det skulle bli bedre og fordi vi har to barn sammen som du er 18 og 20 år.

Mannen min kan fremstå veldig hyggelig og velfungerende utad, men hjemme er det en helt annen side. Han blir ofte sint, legger alltid skylden på meg eller barna, og tar sjelden ansvar selv. Han kan rope, si nedlatende ting og skaper en utrygg stemning. kaste ting rundt seg. Det gjør at jeg og barna (som nå er over 18, men fortsatt studerer og bor hjemme) ofte må gå på tå hev.

Jeg er ufør, og økonomi er noe av det som gjør meg mest redd for å ta steget ut. Vi har felles eiendom, store verdier men også godt med gjeld, men jeg eier også en liten utleieleilighet som for øyeblikket er leid ut og kun har ett soverom – altså ikke et sted jeg kan flytte inn sammen med barna. Jeg bekymrer meg mye for hvordan jeg skal klare meg alene økonomisk i en overgangsperiode om jeg velger å gå. Jeg har ikke penger til å dele økonomien på 2 fra den dagen jeg vil ha skilsmisse. Mannen tjener 2,4 mill og er borte mere enn halve året. Kanskje det som gjør at jeg holder ut.

Jeg føler meg fanget mellom frykten for å bli og frykten for å gå. Samtidig ser jeg at dette miljøet ikke er bra for noen av oss.Har noen av dere vært i en lignende situasjon, med en partner som er hyggelig for omverdenen men vanskelig å leve med hjemme? Hvordan klarte dere å ta steget, og hvordan løste dere det økonomiske og praktiske? Hvilken støtte eller hjelp kan man få som ufør i en slik situasjon?

 

Alle råd og erfaringer tas imot med stor takk ❤️»

Det er vondt å høre, men jeg kan berre si det jeg gjorde: dumpa ham og løp. Det økonomiske gikk no ikke bra for meg, men alt e bedre enn å høre den helvetes gubben si et einaste ord til. Mainnfolk som e hyggelige med folk og kassadama er det mange av, og så er det ikke helt samme greia heime. Men realiteten e faktisk at frykt og tvil ikke løser noen verdens ting. Og den frykten sitter igjen i kropp og hode i lang tid etterpå. Tvil og! Dette e kanskje ikke noe trøst eller et godt råd men prøv no å tenke på ka du vil - ikke det du e redd for. Lettere sagt enn gjort, og gudene veit ka det kosta. Men å ikke gjør nåkka er også noe man må lev med. Ønske deg alt godt ❤️ Vanessa 

[AnonymBruker]

Kaffemonster skrev (5 timer siden):

Hei dere. Jeg trenger å lufte noe og håper på råd og erfaringer fra andre. Jeg har vært sammen med mannen min i over 26 år, gift i 21. Forholdet har dessverre vært preget av utrygghet lenge, men jeg har blitt værende – både fordi jeg har håpet det skulle bli bedre og fordi vi har to barn sammen som du er 18 og 20 år.

Mannen min kan fremstå veldig hyggelig og velfungerende utad, men hjemme er det en helt annen side. Han blir ofte sint, legger alltid skylden på meg eller barna, og tar sjelden ansvar selv. Han kan rope, si nedlatende ting og skaper en utrygg stemning. kaste ting rundt seg. Det gjør at jeg og barna (som nå er over 18, men fortsatt studerer og bor hjemme) ofte må gå på tå hev.

Jeg er ufør, og økonomi er noe av det som gjør meg mest redd for å ta steget ut. Vi har felles eiendom, store verdier men også godt med gjeld, men jeg eier også en liten utleieleilighet som for øyeblikket er leid ut og kun har ett soverom – altså ikke et sted jeg kan flytte inn sammen med barna. Jeg bekymrer meg mye for hvordan jeg skal klare meg alene økonomisk i en overgangsperiode om jeg velger å gå. Jeg har ikke penger til å dele økonomien på 2 fra den dagen jeg vil ha skilsmisse. Mannen tjener 2,4 mill og er borte mere enn halve året. Kanskje det som gjør at jeg holder ut.

Jeg føler meg fanget mellom frykten for å bli og frykten for å gå. Samtidig ser jeg at dette miljøet ikke er bra for noen av oss.Har noen av dere vært i en lignende situasjon, med en partner som er hyggelig for omverdenen men vanskelig å leve med hjemme? Hvordan klarte dere å ta steget, og hvordan løste dere det økonomiske og praktiske? Hvilken støtte eller hjelp kan man få som ufør i en slik situasjon?

 

Alle råd og erfaringer tas imot med stor takk ❤️»

skulle trodd det var mamma som skrev dette. som en jente på 18, som selv bor hjemme med eksakt en slik far som du beskriver, PLIS, finn en måte å dra på. det er helt jævlig å gå på eggeskall, aldri vite hva som gjør at han kan klikke, når han kommer til å klikke osv. utad er han en kosebamse og vellykket, hjemme er jeg redd. dra nå mens du fremdeles kan. mamma har ikke det hvertfall

Anonymkode: 0a345...c2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

skulle trodd det var mamma som skrev dette. som en jente på 18, som selv bor hjemme med eksakt en slik far som du beskriver, PLIS, finn en måte å dra på. det er helt jævlig å gå på eggeskall, aldri vite hva som gjør at han kan klikke, når han kommer til å klikke osv. utad er han en kosebamse og vellykket, hjemme er jeg redd. dra nå mens du fremdeles kan. mamma har ikke det hvertfall

Anonymkode: 0a345...c2c

meg som skriver nå også, hva jobber mannen din med for å tjene såpass mye?

Anonymkode: 0a345...c2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du tenker det var bedre for barna å vokse opp med en far de må gå på tærne rundt i frykt for hans sinne?

Anonymkode: 1c5af...600

Barna er voksne nå og kan flytte hvis de ikke orker mer,

Det bør mor også.

Anonymkode: da33e...cb8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Du tenker det var bedre for barna å vokse opp med en far de må gå på tærne rundt i frykt for hans sinne?

Anonymkode: 1c5af...600

Kanskje hun har blitt for å vite at hun er til stede og kan beskytte barna/støtte dem når far er sint og utagerende. Det er så lett å si til den rolige parten at de bare må gå. At de er svake og dumme, tenker ikke på barna. Dessverre må mange bli i forholdet fordi de vet at far kommer til å krangle til seg minst 50% samvær, men da er det ikke en annen voksenperson der som kan gå i mellom, avlede, ta på seg skyld for uhell barna har hatt som far kommer til å rope og kjefte for. Det er ikke slik at mor bare kan si at far er skadelig for barna og så voila, får han ikke ha samvær eller de krever sinnemestringskurs av ham. 

Heldigvis er ts sine barn nå voksne. Jeg hadde kjøpt køyeseng til tenåringene og sovesofa til meg selv. Så har de mulighet til å bo med deg i leiligheten du eier. Og stålset deg på at det blir krevende  men ikke umulig.

Lykke til!

Anonymkode: f1a04...f28

[Kaffemonster]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Barna er voksne nå og kan flytte hvis de ikke orker mer,

Det bør mor også.

Anonymkode: da33e...cb8

Er ikke bare å kaste ut barn. Minste er ikke ferdig på vgs enda. Har ikke sjans til å klare seg alene økonomisk. Den største holder på med en beintøff utdannelse og har allerede flere 100 tusen i studielån pga dyr utdannelse. Jeg setter ungene mine først. Om jeg må holde ut litt til så gjør jeg det så lenge det ikke går over stokk og stein for dem i forhold til faren deres. 

 

 

[Kaffemonster]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Tror det beste er å holde ut til ungene har flyttet ut.

Anonymkode: 2b572...110

Har tenkt tanken. Men føler han bare  blir sintere og sintere, blir ødelagt av dette. Men heldigvis er han mye borte

 

[Kaffemonster]

Vanessa01 skrev (22 minutter siden):

Det er vondt å høre, men jeg kan berre si det jeg gjorde: dumpa ham og løp. Det økonomiske gikk no ikke bra for meg, men alt e bedre enn å høre den helvetes gubben si et einaste ord til. Mainnfolk som e hyggelige med folk og kassadama er det mange av, og så er det ikke helt samme greia heime. Men realiteten e faktisk at frykt og tvil ikke løser noen verdens ting. Og den frykten sitter igjen i kropp og hode i lang tid etterpå. Tvil og! Dette e kanskje ikke noe trøst eller et godt råd men prøv no å tenke på ka du vil - ikke det du e redd for. Lettere sagt enn gjort, og gudene veit ka det kosta. Men å ikke gjør nåkka er også noe man må lev med. Ønske deg alt godt ❤️ Vanessa 

Takk