Hvor mye lener du deg på samboeren/kjæresten din?

[AnonymBruker]

Hei!

Spør for å få litt referanser.
Jeg hadde en fæl opplevelse for en tid tilbake. 99% av tiden går det veldig bra. Jeg snakker med noen en gang i uken og det går veldig fint med meg.

Plutselig ila en dag kan jeg bli ordentlig overveldet og alle følelsene kommer. Jeg blir lei meg og må bare ta en pause og samle meg.
Kan være kveld, mens mannen er på jobb osv.

Jeg har aldri vært god på å spørre om hjelp, men kjenner plutselig et veldig behov for å ha mannen min der når det er vanskelig.
Men hvor mye skal han være der? Hvis han kommer hjem har jeg bare lyst til at han skal holde rundt meg. Han er generelt omsorgsfull og har støttet meg veldig godt gjennom denne opplevelsen tidligere.
Vet bare ikke hvor mye det blir en byrde for han at jeg har noen sånne øyeblikk hvor jeg har det litt vondt…

Anonymkode: 8c849...f82

[AnonymBruker]

Vi lener oss mye på hverandre, både praktisk og emosjonelt, og prøver alltid å passe på at den andre har det bra. Vi prøver å være tilgjengelige for hverandre, og snakker åpent om følelser, behov og hva vi savner.

Samtidig skal jeg være ærlig: det kan være krevende å være pårørende også. Når behovet for støtte kommer ofte, over tid, kan det føles mentalt slitsomt. Man vil så gjerne stille opp, men det kan også tappe energi. Derfor tror jeg kommunikasjon er nøkkelen. Ikke bare å si «jeg trenger deg nå», men også snakke om hvordan den andre opplever det, og hvilke behov han eller hun har. Hvis han f.eks. føler usikkerhet for hva som venter når han kommer hjem, kan dere avtale hvordan du best kan signalisere behovene dine, uten at det alltid kommer brått på.

Så ja – det er helt naturlig å si at du trenger en armkrok med en gang han kommer inn døra. Det er jo nettopp det man har en partner til. Men samtidig er det viktig å ta vare på begge, og finne en balanse der dere gir plass til hverandres styrker, grenser og behov.

Anonymkode: 4af07...0be

[AnonymBruker]

Det må nesten du og samboeren din snakke sammen og finne ut av mellom dere. Det finnes ikke noen fasit.

Men for å svare på spørsmålet - hos oss går det sånn i det store og hele likt begge veier. Samboer har vært gjennom alvorlig sykdom, da var jeg den sterke som skapte trygghet og samhold og trøst (selv om jeg også har vært redd). Samboer har slitt litt økonomisk, jeg har hjulpet til å rydde og ordne i ting der og gitt riktig verktøy. Og ellers er jeg den som guider samboer gjennom alt av sånne praktiske/systemgreier som samboer opplever stressende og vanskelig å navigere, for jeg har litt mer evne til å få overblikk og lese lovtekst og slike ting. Andre veien gjør samboer masse tjenester for meg i det daglige. Henter og kjører til jobb og frakter f.eks. gamle foreldre til behandlinger ved enhver mulighet. Lager ofte mat til meg og prepper meg lunsj fordi jeg er sliten. Og gir meg masse fysisk kos/klemming og kjærlighet og omsorg. Ordner mye praktisk hjemme. Vi trøster hverandre hver sin gang når det er noe alvorlig. Vi snakker veldig mye sammen og er åpne om behovene vi har - vi unngår å tilbakeholde ting men finner konstruktive måter å ta dem opp.

For oss fungerer det godt, synes jeg.

Anonymkode: 94c6e...e6c

[AnonymBruker]

Når jeg trenger det. Vi ser mye tv, så jeg bare legger meg i armene hans. 

Anonymkode: 749a4...dbe

[AnonymBruker]

Vi lener oss på hverandre hver dag.

Om det er glede, vanskelige ting, sorg, sinne...

Vi er hverandres klipper og varme armkrok ♥️

Anonymkode: 3577c...ac6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Når jeg trenger det. Vi ser mye tv, så jeg bare legger meg i armene hans. 

Anonymkode: 749a4...dbe

Når jeg savner min fars flaue dadjokes....  

Anonymkode: 4af07...0be

[AnonymBruker]

Vi er selvstendige individer som står støtt på egne bein og lener oss ikke på hverandre, men er et godt team sammen.

Så svarer på spørsmålet i HI er at jeg lener meg ikke på ham, men har en trygghet i meg der jeg vet han er der for meg og jeg for ham. 

Anonymkode: 8f950...85d

[AnonymBruker]

Jeg syns en av de viktigste behovene (blant andre selvsagt) i et forhold er nettopp det at man kan lene seg på hverandre. Men vi får det ikke helt til i vårt forhold, for vi er så ulike på det. Han er ganske lukket og holder tanker og følelser inne, og jeg har behov for åpenhet, at man deler med hverandre og lener seg på hverandre. Jeg har prøvd noen få ganger, men han blir ukomfortabel, derfor dropper jeg det som regel. Veldig synd. Det er en av faktorene som gjør at jeg tviler på forholdets fremtid.

Anonymkode: 3f196...26e

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det ok å få kos, en klem, sitte i armkroken til hverandre. Det er også nærhet bare at man sitter sammen, er tilgjengelige for prat med hverandre. Man kan også holde på med ting og samtidig være tilgjengelig og nær. 

Vær obs på at du ikke er det typen som går inn i barnerollen. At du vil blii tullet inn, strøket på kinnet og lullet for. Noen er der, da "barnet i dem" er skadet fra tidligere. Men ingen takler slikt i lengden fra en voksen partner. Så om det er sånn, må du faktisk skjerpe deg og søke kontakt og trøst på en voksen måte. 

Anonymkode: aa4ff...7df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Vi er selvstendige individer som står støtt på egne bein og lener oss ikke på hverandre, men er et godt team sammen.

Så svarer på spørsmålet i HI er at jeg lener meg ikke på ham, men har en trygghet i meg der jeg vet han er der for meg og jeg for ham. 

Anonymkode: 8f950...85d

Om du ikke praktiserer "livets harde skole" så handler det  jo bare om hva du kaller en spade

Jeg lente meg på mannen gjennom eldre foreldres sykdom og død. Jeg lente meg på at han var min emosjonelle bauta, og jeg lente meg på at han avlastet og dro lasset på hjemmebane. 

Anonymkode: 4af07...0be

[AnonymBruker]

Jeg føler at man bør kunne lene seg på partneren sin, til en viss grad. En partner som ikke vil trøste og hjelpe, er ikke en god partner. 

Men så er det jo også grenser - lener man seg for mye, kan belastningen bli for stor for partneren. 

For både meg og mannen er det naturlig å trøste og hjelpe. Men jeg har også gått til psykolog, for å få hjelp som både er utenfor partnerens evne å hjelpe med, og for å ikke dumpe alt for mye på ham. 

Anonymkode: 5222c...eb3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg føler at man bør kunne lene seg på partneren sin, til en viss grad. En partner som ikke vil trøste og hjelpe, er ikke en god partner. 

Men så er det jo også grenser - lener man seg for mye, kan belastningen bli for stor for partneren. 

For både meg og mannen er det naturlig å trøste og hjelpe. Men jeg har også gått til psykolog, for å få hjelp som både er utenfor partnerens evne å hjelpe med, og for å ikke dumpe alt for mye på ham. 

Anonymkode: 5222c...eb3

Ja, var det jeg forsøkte å si i mitt første innlegg. 

Selvfølgelig var jo ting veldig ensidig når jeg stod i ansvar og sorg. Men jeg bearbeidet jo også på andre måter - gjennom å snakke med venner, og trening. Og jeg takket ofte for alt han gjorde, og støtten han ga. Jeg oppfordret han til å dele tøffe ting på jobben og hva han tenkte, og ikke føle at det var ubetydelig gitt det andre som skjedde.

Og om vi slappet av med en serie, eller spiste en bedre middag, så bet jeg det i meg om de tunge tankene kom der og da - har selv opplevd det motsatte i en partner, at det som var krevende stadig dukket opp, det er så utmattende å ikke vite når det blir kastet på deg. Og da går det raskt over til at man føler seg som en mental søppelbøtte. 

Anonymkode: 4af07...0be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Ja, var det jeg forsøkte å si i mitt første innlegg. 

Selvfølgelig var jo ting veldig ensidig når jeg stod i ansvar og sorg. Men jeg bearbeidet jo også på andre måter - gjennom å snakke med venner, og trening. Og jeg takket ofte for alt han gjorde, og støtten han ga. Jeg oppfordret han til å dele tøffe ting på jobben og hva han tenkte, og ikke føle at det var ubetydelig gitt det andre som skjedde.

Og om vi slappet av med en serie, eller spiste en bedre middag, så bet jeg det i meg om de tunge tankene kom der og da - har selv opplevd det motsatte i en partner, at det som var krevende stadig dukket opp, det er så utmattende å ikke vite når det blir kastet på deg. Og da går det raskt over til at man føler seg som en mental søppelbøtte. 

Anonymkode: 4af07...0be

Ja, det er en vanskelig balanse. Jeg tenker god og ærlig kommunikasjon er viktig her. At den som støtter, sier ifra når det blir mye. På en skikkelig måte, selvsagt, og like selvsagt må den som får denne beskjeden også ta det på en skikkelig måte. Den kommunikasjonen tror jeg nok det er mange som sliter med - meg selv inkludert. Både det å få høre at "du, akkurat nå klarer jeg ikke høre mer om denne tingen" når jeg har det vanskelig, og også det å være den som sier selv at "nå trenger jeg en pause fra å snakke om dette" - for man vil jo ikke såre.. 

Anonymkode: 5222c...eb3

[SPOCA]

Mye. Vi lener mye på hverandre generelt. Han er min bestevenn, jeg er hans bestevenn. Vi er hverandres store kjærligheter, og vi støtter og lener oss på hverandre hele tiden. Jeg forteller han alt, og han forteller meg alt. Jeg har støttet han gjennom rettsak mot barnets mor, mild depresjon og en vanskelig jobbsituasjon. Jeg tar også mange av de byrdene som følger med å ha et stebarn med mange spesielle behov. Han har vært en skikkelig bauta da jeg ble mobbet på jobb, i vanskelige stunder, gjennom prøverør, SA og MA.

Vi har begge vårt, men vi står fjellstøtt. Kunne aldri vært sammen med noen jeg ikke kan snakke med om alt. Jeg går gjennom ilden for han, og han for meg. 

Skal sies at vi også går i terapi sammen og alene, nettopp for å kunne prosessere traumer og vonde stunder. Vi gjør ikke det fordi vi lider i forholdet, men nettopp for å kunne snakke gjennom alt - og legge gode slagplaner videre.

Endret 11. september av SPOCA

[Ellah]

Akkurat så mye som vi trenger. Om man trenger støtte er den andre der, om det er ved å snakke om det, bare lytte eller å gi ekstra lange klemmer i perioder. Ingen av oss er redde for å ta opp ting som er vanskelig. 

Men selvsagt, vi har også begge gått til psykolog om det er store ting som må nøstes opp.

[AnonymBruker]

Absolutt ingenting. Jeg ser på meg selv som klippen i forholdet. Den som alltid bare gjør det som skal gjøres, uten å klage. Hun kan komme til meg med slike ting. Jeg er mann og takler slikt ting i ensomhet. Det er slik jeg liker det. Jeg skal kun være stor, sterk, og trygg. Kan ikke holde på med slikt føleri.

Anonymkode: 4ed75...e1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Absolutt ingenting. Jeg ser på meg selv som klippen i forholdet. Den som alltid bare gjør det som skal gjøres, uten å klage. Hun kan komme til meg med slike ting. Jeg er mann og takler slikt ting i ensomhet. Det er slik jeg liker det. Jeg skal kun være stor, sterk, og trygg. Kan ikke holde på med slikt føleri.

Anonymkode: 4ed75...e1d

Men hvorfor da henge på samlivsforumet på et kvinneforum? Da søker man jo noe i form av støtte og valideringer av egne valg. Og da må det jo være bedre å lene seg på egen kone. 

Anonymkode: 4af07...0be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.9.2025 den 14.19):

Hei!

Spør for å få litt referanser.
Jeg hadde en fæl opplevelse for en tid tilbake. 99% av tiden går det veldig bra. Jeg snakker med noen en gang i uken og det går veldig fint med meg.

Plutselig ila en dag kan jeg bli ordentlig overveldet og alle følelsene kommer. Jeg blir lei meg og må bare ta en pause og samle meg.
Kan være kveld, mens mannen er på jobb osv.

Jeg har aldri vært god på å spørre om hjelp, men kjenner plutselig et veldig behov for å ha mannen min der når det er vanskelig.
Men hvor mye skal han være der? Hvis han kommer hjem har jeg bare lyst til at han skal holde rundt meg. Han er generelt omsorgsfull og har støttet meg veldig godt gjennom denne opplevelsen tidligere.
Vet bare ikke hvor mye det blir en byrde for han at jeg har noen sånne øyeblikk hvor jeg har det litt vondt…

Anonymkode: 8c849...f82

Jeg lener meg ikke på noen. Det er ikke trygt. Tar ansvar for meg selv.

Opplever jeg å få støtte, hjelp etc så er det en bonus, og et positivt tilskudd i min tilværelse.

Anonymkode: c4165...e82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg syns en av de viktigste behovene (blant andre selvsagt) i et forhold er nettopp det at man kan lene seg på hverandre. Men vi får det ikke helt til i vårt forhold, for vi er så ulike på det. Han er ganske lukket og holder tanker og følelser inne, og jeg har behov for åpenhet, at man deler med hverandre og lener seg på hverandre. Jeg har prøvd noen få ganger, men han blir ukomfortabel, derfor dropper jeg det som regel. Veldig synd. Det er en av faktorene som gjør at jeg tviler på forholdets fremtid.

Anonymkode: 3f196...26e

Hvor lenge har dere vært sammen og er hab motivert til at det skal funke mellom dere? Min autistiske asosiale type har klart å bedre seg litt (mye for han) men vi har en svært spesiell bakgrunn sammen. Kanskje det er mest motiverende. Tror ikke han hadde gjort noe slikt for noen andre.

Anonymkode: 058d8...e67

[AnonymBruker]

120% lener vi oss på hverandre. Han er min støtte,klippe,bestevenn,sjelevenn mitt ALT. Min store kjærlighet. Han har støttet meg gjennom rettsak, heftig behandling på DPS, andre kriser, han har støttet barna mine et ansvar som egentlig ikke er hans ( vi bor ikke sammen en gang!). Han er den første jeg ringer ved sorg,glede,tøffe tak osv.  Vi er ETT. Det er oss 2 mot verden❤️ Det skumle med det er at hvordan jeg skal klare et liv uten han om han faller fra gjør meg panisk redd..Det går ikke. Vi er så sammeknyttet og føler vi sjelene våre automatisk trenger hverandre.  Han vet alt om meg. Han ser MEG hver gang jeg ikke klarer å se MEG selv. Han er tryggheten jeg ikke trodde fantes. Han er min trygge havn i stormen ❤️

Anonymkode: 8cb88...e75