Livskrise og sykdom

[AnonymBruker]

Er det noen her som har levd i en langvarig vedvarende meget belastende livskrise med egen alvorlig sykdom og samtidig en relasjonell komplisert pårørende og livsgrunnleggende opprivende situasjon?

Syns dette er på grensen til hva man kan tåle og jeg er så kognitivt preget at jeg nesten ikke kan ta vare på meg selv.

Noen som vet om man kan få alvorlig kognitiv svikt av å leve i en vedvarende traume? Og hvordan kan man da bli bedre, når man er for syk av en samtidig ME til å kunne motta behandling,?

Anonymkode: 77542...9bb

[AnonymBruker]

Jeg er uføretrygdet pga psykiske lidelser. Det siste tiåret har jeg hatt kronisk fysisk sykdom i tillegg. Det ene etter det andre har streiket i kroppen. Også har jeg eldre familiemedlemmer som trenger en del hjelp. Daglig tenker jeg at dette er mer enn en person kan takle og at jeg ikke orker mer. 

Jeg prøver å prioritere de få kreftene jeg har fornuftig. Først og fremst ta vare på meg selv og hjemmet mitt så godt jeg kan. Hvis jeg har krefter til overs, kan jeg velge å hjelpe andre, eller noe annet jeg har lyst til. Alltid sett din egen helse først TS. Du kan ikke gjøre noe for andre, hvis du ikke tar vare på deg selv.

 

Anonymkode: 399c2...436

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg er uføretrygdet pga psykiske lidelser. Det siste tiåret har jeg hatt kronisk fysisk sykdom i tillegg. Det ene etter det andre har streiket i kroppen. Også har jeg eldre familiemedlemmer som trenger en del hjelp. Daglig tenker jeg at dette er mer enn en person kan takle og at jeg ikke orker mer. 

Jeg prøver å prioritere de få kreftene jeg har fornuftig. Først og fremst ta vare på meg selv og hjemmet mitt så godt jeg kan. Hvis jeg har krefter til overs, kan jeg velge å hjelpe andre, eller noe annet jeg har lyst til. Alltid sett din egen helse først TS. Du kan ikke gjøre noe for andre, hvis du ikke tar vare på deg selv.

 

Anonymkode: 399c2...436

Jeg vet. Men jeg kan heller ikke bli bedre når jeg har så store emosjonelle belastninger og full beredskap og ekstrem utrygghet og hjelpesløshet.

Anonymkode: 77542...9bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg vet. Men jeg kan heller ikke bli bedre når jeg har så store emosjonelle belastninger og full beredskap og ekstrem utrygghet og hjelpesløshet.

Anonymkode: 77542...9bb

Hva kan du gjøre for å komme ut av den belastende situasjonen? Jeg forstår du ikke kan gjøre så mye med din ME, men kan du f.eks ta avstand fra den belastende relasjonen? Og når vil den "livsgrunnleggende opprivende situasjonen" gå over?

Litt vanskelig å gi konkrete råd når du er såpass vag.

Anonymkode: 46a5c...bec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva kan du gjøre for å komme ut av den belastende situasjonen? Jeg forstår du ikke kan gjøre så mye med din ME, men kan du f.eks ta avstand fra den belastende relasjonen? Og når vil den "livsgrunnleggende opprivende situasjonen" gå over?

Litt vanskelig å gi konkrete råd når du er såpass vag.

Anonymkode: 46a5c...bec

Den vil ikke gå over. 
Jeg klarer dessverre ikke ta avstand fra det emosjonelle eller de relasjonene. Det er ikke mulig slik det er nå heller ikke ønskelig 

Anonymkode: 77542...9bb

[AnonymBruker]

Men er det andre som har stått i langvarige ekstreme belastninger og omtrent mista kognitiv funksjon? jeg husker omtrent ingenting av dagene eller de siste årene. Er vel hjernen som er så utmatta og stressa og også beskytter meg? Men det er grusomt. Og kan det bedre seg igje?

Anonymkode: 77542...9bb

[AnonymBruker]

Jeg er i en lignende situasjon, men mista ikke kognitiv funksjon (enda i hvertfall, det har «bare» gått 8 mnd siden mitt traume og det er heller ikke noe som vil gå over). Det gikk imidlertid så langt at jeg kollapsa og ble innlagt fordi fysiske funksjoner i kroppen sluttet å fungere.

Anonymkode: d7d3d...7e1

[AnonymBruker]

Ja, det tror jeg man kan. Alt i kroppen både fysisk og psykisk henger sammen. Kanskje du må bare lytte til kroppen i første rekke og rett og slett bare slappe av? 

Jeg har og funnet mye  mening å finne metafysiskmening rundt diverse sykdommer, som dette: 
https://misahopkins.com/metaphysical-meaning-behind-multiple-sclerosis/

Fra linken:

Sitat

MS er forankret i en form for overprestasjoner. Den er basert på et ønske om å være alt for alle mennesker. Et såret ego fortsetter å fortelle deg at andres frelse og håp er basert på deg og dine beslutninger. Dette kan være et aktivt liv, men ikke nødvendigvis. Selv om du ikke er en ekstern overpresterende person, gir denne drivende overbevisningen deg lite hvile internt. Når nervesystemet ditt ikke lenger tåler presset, bryter kroppen din sammen på en eller annen måte, noe som tvinger deg til å stoppe opp, hvile og la andre bli ansvarlige for sine egne liv. MS er et resultat av større medfølelse og omsorg for andre enn du har for deg selv.

https://misahopkins.com/metaphysical-meaning-behind-multiple-sclerosis/

Forsøk ha mere selvomsorg for deg selv først, kanskje? et skritt av gangen og det blir lettere med annen behandling som behandling for traumer.

Anonymkode: 5440e...50f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er i en lignende situasjon, men mista ikke kognitiv funksjon (enda i hvertfall, det har «bare» gått 8 mnd siden mitt traume og det er heller ikke noe som vil gå over). Det gikk imidlertid så langt at jeg kollapsa og ble innlagt fordi fysiske funksjoner i kroppen sluttet å fungere.

Anonymkode: d7d3d...7e1

Klem til deg. Det utrolig hva som kan skje med kropp og sinn. 
Er du helt normal i hjernen og hode liksom? 
vet du noe om hvordan det skal kunne behandles det at man har et vedvarende traume belastning kan man bli bedre av kollapsen ?

Anonymkode: 77542...9bb

[veronica<3]

Tråden er ryddet for innlegg som omhandler suicidale tanker. 
 

Hvis en sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg til å ta kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123 
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med omtanke og hilsen,

veronica<3, mod. 

Endret 20 timer siden av veronica<3

[AnonymBruker]

Ja, du kan bli kognitivt satt tilbake i en slik langvarig pågående situasjon, Ts. Jeg har vært der. Var så dårlig etterhvert at det etter noen år ble tatt en nevropsykologisk utredning av meg. Konklusjonen var at symptomene var forårsaket av det jeg stod i og sykdom, men at jeg intelligensmessig var over normalt intelligent. 

Jeg måtte trene meg opp igjen for å få tilbake hukommelse osv. Trente på å huske noe en time. Trente på å huske noe fem minutter - fem dager - fem uker. Jeg ramset opp alt mulig, skrev lister hvor jeg skrev samme ting på nytt og på nytt og på nytt inntil jeg greide å huske det litt, så til neste dag, noen dager, noen uker. Tvang meg også til å lese ting, selv om jeg ikke fikk med meg det jeg leste. Så tvang jeg meg til å lese ett og ett avsnitt og så stoppe og se om jeg husket noenlunde hva som hadde stått der. Litt etter litt kom det seg. 

Anbefaler deg å akseptere det du nå ikke kan endre, og så fokusere på å gjøre det du kan for egen helse. Spise sunt og hvile nok må være dine to førsteprioriteter, samt å lære deg litt stressmestringsteknikker. 

Noen steder drar forresten også kommunens psykiatriske sykepleiere hjem til personer som ikke kan komme seg til dem, så kanskje du kan få en ordning om at de kommer hjem til deg. Selv om du ev. ikke er i form til å prate en dag, så kan det likevel gjøre godt for deg at noen er der for deg den tiden de har.

Jeg bestemte meg for å la logikken få styre når jeg kjente at jeg ble for langt nede - dvs. jeg bestemte meg for at logikk tilsa at ting ville bli bedre med tiden, selv om jeg var overbevist om at ting aldri kunne bli bedre, fordi alt virket overveldende og fullstendig håpløst og uten løsning. Så jeg minnet meg på at det finnes muligheter, selv om jeg ikke så dem eller trodde på dem, og at min oppgave var å holde ut inntil ting ble bedre, og å gjøre mitt beste for meg selv og egen fysiske/psykiske helse i den tiden, uansett hvor lang tid det ville ta.

Det tok flere år, men i dag har jeg et helt annet liv, med mye mer energi, sosialt nettverk og litt overskudd til å gjøre positive ting også. De voldsomme sekundære påkjenningene er blitt enormt redusert, nesten borte, selv der jeg trodde det ikke fantes noen løsninger.

Så hold ut, spis så optimalt sunn du kan, hvil nok, lær deg stressmestring, øv på å huske (gangetabell, ukedagene baklengs, se for deg kjøreruten til jobb/et sted du liker å være/hjem til noen du bryr deg om osv, hvor mange typer trær/fisk/fugler kommer du på i dag, skriv dem ned, forsøk å huske dem til i morgen, husk antallet eller skriv det ned, og se hvor mange du husker i morgen og ev. om du kommer på andre til da, og repeter, repeter, repeter). Aksepter det du i dag ikke kan endre, ikke stritt imot, for da kaster du bort energi du ikke har, men forsøk å gjøre det beste i situasjonen. Og hold alltid fast i at du vet med logikken at det kan finnes løsninger selv om du selv nå ikke ser dem eller forstår dem eller tror på at de finnes - bare hold fast i at du logisk vet at ting kan skje i positiv retning og at du ikke trenger vite løsningen her og nå.

❤️

Anonymkode: e8afa...bea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ja, du kan bli kognitivt satt tilbake i en slik langvarig pågående situasjon, Ts. Jeg har vært der. Var så dårlig etterhvert at det etter noen år ble tatt en nevropsykologisk utredning av meg. Konklusjonen var at symptomene var forårsaket av det jeg stod i og sykdom, men at jeg intelligensmessig var over normalt intelligent. 

Jeg måtte trene meg opp igjen for å få tilbake hukommelse osv. Trente på å huske noe en time. Trente på å huske noe fem minutter - fem dager - fem uker. Jeg ramset opp alt mulig, skrev lister hvor jeg skrev samme ting på nytt og på nytt og på nytt inntil jeg greide å huske det litt, så til neste dag, noen dager, noen uker. Tvang meg også til å lese ting, selv om jeg ikke fikk med meg det jeg leste. Så tvang jeg meg til å lese ett og ett avsnitt og så stoppe og se om jeg husket noenlunde hva som hadde stått der. Litt etter litt kom det seg. 

Anbefaler deg å akseptere det du nå ikke kan endre, og så fokusere på å gjøre det du kan for egen helse. Spise sunt og hvile nok må være dine to førsteprioriteter, samt å lære deg litt stressmestringsteknikker. 

Noen steder drar forresten også kommunens psykiatriske sykepleiere hjem til personer som ikke kan komme seg til dem, så kanskje du kan få en ordning om at de kommer hjem til deg. Selv om du ev. ikke er i form til å prate en dag, så kan det likevel gjøre godt for deg at noen er der for deg den tiden de har.

Jeg bestemte meg for å la logikken få styre når jeg kjente at jeg ble for langt nede - dvs. jeg bestemte meg for at logikk tilsa at ting ville bli bedre med tiden, selv om jeg var overbevist om at ting aldri kunne bli bedre, fordi alt virket overveldende og fullstendig håpløst og uten løsning. Så jeg minnet meg på at det finnes muligheter, selv om jeg ikke så dem eller trodde på dem, og at min oppgave var å holde ut inntil ting ble bedre, og å gjøre mitt beste for meg selv og egen fysiske/psykiske helse i den tiden, uansett hvor lang tid det ville ta.

Det tok flere år, men i dag har jeg et helt annet liv, med mye mer energi, sosialt nettverk og litt overskudd til å gjøre positive ting også. De voldsomme sekundære påkjenningene er blitt enormt redusert, nesten borte, selv der jeg trodde det ikke fantes noen løsninger.

Så hold ut, spis så optimalt sunn du kan, hvil nok, lær deg stressmestring, øv på å huske (gangetabell, ukedagene baklengs, se for deg kjøreruten til jobb/et sted du liker å være/hjem til noen du bryr deg om osv, hvor mange typer trær/fisk/fugler kommer du på i dag, skriv dem ned, forsøk å huske dem til i morgen, husk antallet eller skriv det ned, og se hvor mange du husker i morgen og ev. om du kommer på andre til da, og repeter, repeter, repeter). Aksepter det du i dag ikke kan endre, ikke stritt imot, for da kaster du bort energi du ikke har, men forsøk å gjøre det beste i situasjonen. Og hold alltid fast i at du vet med logikken at det kan finnes løsninger selv om du selv nå ikke ser dem eller forstår dem eller tror på at de finnes - bare hold fast i at du logisk vet at ting kan skje i positiv retning og at du ikke trenger vite løsningen her og nå.

❤️

Anonymkode: e8afa...bea

Takk ❤️

jeg husker godt sånne fakta ting egentlig, men jeg har ikke noe episodisk hukommelse på en måte og alt er bare rot og grøt og støy og rart i hodet. Klarer ikke visualisere ting eller ta inn prosessere eller hente opp. Klarer ikke tenke . Osv. er helt grusomt 
Tror kanskje hjernen trenger hvile mer enn opptrening? Men klarer jo ikke hvild selvom sengeliggende. 
Håper du har rett da.

takk for håp 

hadde du pågående traumer og belastning men ble bedre likevel?

Anonymkode: 77542...9bb

[Snublefot62]

Noe må vike. Så enkelt og så vanskelig er det.

Jeg stod i en langvarig belastet situasjon og når det endelig smalt ble jeg langtidssykmeldt to ganger. Resultatet ble (sannsynligvis) livslang redusert arbeidskapasitet og evne til å takle stress.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk ❤️

jeg husker godt sånne fakta ting egentlig, men jeg har ikke noe episodisk hukommelse på en måte og alt er bare rot og grøt og støy og rart i hodet. Klarer ikke visualisere ting eller ta inn prosessere eller hente opp. Klarer ikke tenke . Osv. er helt grusomt 
Tror kanskje hjernen trenger hvile mer enn opptrening? Men klarer jo ikke hvild selvom sengeliggende. 
Håper du har rett da.

takk for håp 

hadde du pågående traumer og belastning men ble bedre likevel?

Anonymkode: 77542...9bb

Hei Ts. Lever du i et skadelig forhold kanskje som du ikke klarer å komme deg ut av? 

Jeg hadde pågående høyt trykk av mange alarmsymptomer. Hukommelsen, fant ikke rett ord, Angst og måtte ha ekstremt mye hvile. Høy puls, stresshormoner på blodprøver. Svimmelhet. Fullstendig utmattet fysisk og psykisk. Ja det kan minne om mange ulike sykdommer som ME, men er ikke det. Kroppen blir sånn hvis man lever for lenge med fight/flight situasjoner. Samtidig var jeg i et skadelig forhold.
Etter jeg kastet han ut forsvant symptomene gradvis. De er ikke helt borte ennå, men livet er 90% bedre nå uten han. ❤️ Det er håp ts. Mens du er i en traume situasjon, er dette vanskelig å få bukt på. 

Jeg vil oppfordre deg til å prate med legen. Det finnes også ulike selvhjelpsgrupper. Man kan chatte anonymt, prate eller dra på oppmøte. Noe bør du gjøre for deg selv her nå. 
 

Anonymkode: 7cca1...2b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei Ts. Lever du i et skadelig forhold kanskje som du ikke klarer å komme deg ut av? 

Jeg hadde pågående høyt trykk av mange alarmsymptomer. Hukommelsen, fant ikke rett ord, Angst og måtte ha ekstremt mye hvile. Høy puls, stresshormoner på blodprøver. Svimmelhet. Fullstendig utmattet fysisk og psykisk. Ja det kan minne om mange ulike sykdommer som ME, men er ikke det. Kroppen blir sånn hvis man lever for lenge med fight/flight situasjoner. Samtidig var jeg i et skadelig forhold.
Etter jeg kastet han ut forsvant symptomene gradvis. De er ikke helt borte ennå, men livet er 90% bedre nå uten han. ❤️ Det er håp ts. Mens du er i en traume situasjon, er dette vanskelig å få bukt på. 

Jeg vil oppfordre deg til å prate med legen. Det finnes også ulike selvhjelpsgrupper. Man kan chatte anonymt, prate eller dra på oppmøte. Noe bør du gjøre for deg selv her nå. 
 

Anonymkode: 7cca1...2b5

Nei gjør ikke det. Belastningen min er knyttet til noe annet, noe jeg ikke kan bare kvitte meg med. Ønsker ikke det heller. Så jeg må kunne bli bedre mens det pågår.  Handler om følelser. Sånn er jo livet. 
 

jeg har ME men dette er et stort problem i tillegg som gjør ME verre og hindrer bedring 

Anonymkode: 77542...9bb

[AnonymBruker]

Den største livskrise er at jeg har fått ME og blitt så syk. Og så kommer alt det andre på toppe 

Anonymkode: 77542...9bb

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Nei gjør ikke det. Belastningen min er knyttet til noe annet, noe jeg ikke kan bare kvitte meg med. Ønsker ikke det heller. Så jeg må kunne bli bedre mens det pågår.  Handler om følelser. Sånn er jo livet. 
 

jeg har ME men dette er et stort problem i tillegg som gjør ME verre og hindrer bedring 

Anonymkode: 77542...9bb

Og til slutt gir kroppen opp.

Du er nødt til å redusere belastningen på deg på en eller annen måte.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Den største livskrise er at jeg har fått ME og blitt så syk. Og så kommer alt det andre på toppe 

Anonymkode: 77542...9bb

-har du forsøkt sånne kurs for dysregulert nervesystem? 

Legen trodde jeg hadde ME, men jeg mente at det var så mange forklaringer i livsbeslastninger så jeg sa nei til henvisning der, fikk snakke med en psykolog og med alle kreftene jeg hadde søkte jeg på nett i flere år. Og fant flere kurs om dysregulerte nervesystem, og har fulgt det nå i et år og er mye bedre. Det hjalp meg også håndtere livsbelastninger bedre. Det har vært ekstra vanskelig å bli bedre pga så mange belastninger jeg ikke kunne velge bort. 

Anonymkode: e9a5d...dce

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (3 timer siden):

Noe må vike. Så enkelt og så vanskelig er det.

Jeg stod i en langvarig belastet situasjon og når det endelig smalt ble jeg langtidssykmeldt to ganger. Resultatet ble (sannsynligvis) livslang redusert arbeidskapasitet og evne til å takle stress.

Hvordan da mener du? Jeg har ligget alene lenket til sengen i to år og har ikke funksjon til noe annet enn å så vidt overleve. Så det meste har jo veket. På en måte. Sliter med å takle det følelsemessige med denne livskrisen og vet ikke hvordan jeg kan bli bedre og få restitusjon når det er slik 

Anonymkode: 77542...9bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

-har du forsøkt sånne kurs for dysregulert nervesystem? 

Legen trodde jeg hadde ME, men jeg mente at det var så mange forklaringer i livsbeslastninger så jeg sa nei til henvisning der, fikk snakke med en psykolog og med alle kreftene jeg hadde søkte jeg på nett i flere år. Og fant flere kurs om dysregulerte nervesystem, og har fulgt det nå i et år og er mye bedre. Det hjalp meg også håndtere livsbelastninger bedre. Det har vært ekstra vanskelig å bli bedre pga så mange belastninger jeg ikke kunne velge bort. 

Anonymkode: e9a5d...dce

Har hatt masse psykologer osv. men blir dårligere av alt. Tåler ikke ha noen samtaler nå

men jeg prøver å jobbe med nervesystemet, men det er ikke nok. Og så er de følelsemessige belastningene så overveldende. Har du tips til hvordan du jobba med det?

Hjernen min virker som sagt ikke 

Anonymkode: 77542...9bb