Hva gjør du når alt samlet blir for mye?

[AnonymBruker]

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har gått fra å leve et fullstendig A4-liv med mann, barn, hus, god lønn, god jobb og et godt liv til noe som bare er overveldende.
 

- vi har over litt tid trøblet på hjemmebane etter at mannen fortalte han fikk følelser for en annen. Vi jobber med det, men det er krevende. 

- Jobben har blitt et salig kaos der jeg står ansvarlig for å rydde opp (heldigvis ikke min feil at kaoset skjedde), men det har ført til ganske stor arbeidsbelastning over noen måneder og det er gjerne noen igjen 

- Jeg er under kreftutredning, de tror kanskje jeg har det 

 

Hver eneste kveld er et skikkelig tankekjør og det hjelper ikke med alle triksene i boka (sove til samme tid, lite skjerm, ikke mat før leggetiden ++). Det fører til at jeg blir sliten og ufokusert, når jeg desperat hadde trengt energi i hverdagen. Trening og tur kan jeg bare glemme selv om psyken hadde hatt godt av det. 
 

Hva gjør dere når livet bare blir for mye? Er det noen triks? Jeg må jo bare være ærlig og si at frem til nå har livet bare vært bra, så jeg er helt rådvill og litt overrasket over hvor tungt og vanskelig det plutselig er. 

Anonymkode: 153dd...fb6

[AnonymBruker]

Så leit å høre om alt du står i ❤️

Jeg har aldri hatt et enkelt liv, men når det virkelig toppet seg med egen kroniske sykdom, små barn og en alt for travel jobb ble jeg sykemeldt. Som fastlegen sa: «jeg kan ikke sykemelde deg fra hverken deg selv eller barna dine, så da blir det jobben. Det hjelper ingen at du går på en skikkelig smell».

Håper du får gode nyheter ang sykdom, og at ting ordner seg på hjemmebane ❤️

Anonymkode: 0e689...976

[AnonymBruker]

Det var mye på en gang! Håper inderlig ikke at det er kreft!

De siste årene har jeg opplevd at det går nedover, og så dukker det opp mer som gjør det tungt. Det er forskjellig.
Jeg har ikke andre ord enn å be deg om å finne noe i hverdagen som gir deg noe godt. Om det er trim, kaffepause, lese, kafé - og håpe at det snart blir bedre. Livet byr jammen på motgang også, men let etter noe positivt. Kanskje noe å se fram til. Og det vi ikke kan gjøre noe med selv får vi prøve å ikke bekymre oss over. Ikke så lett, men vi får prøve. 

Anonymkode: 284dd...81e

[AnonymBruker]

Jeg hadde en periode hvor jeg fryktet at jeg skulle bli utbrent. Redningen ble å fjerne alt jeg hadde mulighet til av stress i hverdagen. Jeg leide vaskehjelp, bestilte matkasse (nå ville jeg kanskje brukt Oda i tillegg, er noen år siden), sa opp verv etter hvert som det ble mulig. Hadde to barn på barneskolen, de gikk på en aktivitet hver.

Nå har du langt mer å bale med enn meg (jeg hadde «heldigvis» ingen partner å krangle med, og var frisk, bare veldig sliten), men grunnprinsippet står. 

Det er lov til å gå til arbeidsgiver og si at du enten må få hjelp, ellers vil du ende opp som utbrent. Er du syk (krysser fingrene for at det er mindre alvorlig enn fryktet) er vel ikke dette tiden for å bytte jobb, men quiet quitting er vel i vinden om du ikke får gehør.

 

 

Anonymkode: 5c75f...b7c

[AnonymBruker]

Si nei til ting. På jobb og ellers. Gjør minimum på jobb og hjemme. Ikke lett, men du risikerer å gå ned 

Anonymkode: ea509...a1a

[AnonymBruker]

Jeg blir litt forundret av innlegget ditt. Du har kanskje kreft, en sykdom som er tett knyttet til stressbelastninger. Og så står du i en situasjon der du har masse stress, er det ikke mulig å spør om noen kan ta ansvar for ryddejobben på jobb? Hva har du å tape på å gi slipp på kontrollen? 

Risikoen du står med er rett og slett gravalvorlig. Selv om de fleste overlever kreft. 

Det er dessverre ingen triks. Det er beinhard prioritering. Det er beinhard jobbing med seg selv på det indre plan, å gi slipp på alt som ikke er viktig. Grunnen til at du overtenker om kvelden er at du ikke har hatt tid til å prosessere alt som skjer i løpet av dagen tidligere på dagen. Om så du tar deg 5 minutter der du gjør ingenting så vil det hjelpe. Kom i kontakt med følelsene dine. Gråt, sørg. Og husk at det at du er ukonsentrert nå er naturlig, kanskje dette er tiden å forvente mindre av seg selv? 

Pass på å få minst en halvtime dagslys innen første time du er våken. 

Anonymkode: ad507...642

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så leit å høre om alt du står i ❤️

Jeg har aldri hatt et enkelt liv, men når det virkelig toppet seg med egen kroniske sykdom, små barn og en alt for travel jobb ble jeg sykemeldt. Som fastlegen sa: «jeg kan ikke sykemelde deg fra hverken deg selv eller barna dine, så da blir det jobben. Det hjelper ingen at du går på en skikkelig smell».

Håper du får gode nyheter ang sykdom, og at ting ordner seg på hjemmebane ❤️

Anonymkode: 0e689...976

Takk for fint svar ❤️ Jeg er litt redd for at sykemelding bare sender meg enda lenger ned i kjelleren, jeg er veldig glad i jobben min og trenger jo egentlig å ha kollegaer rundt meg. 

Takk for lykkeønskinger ❤️ 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det var mye på en gang! Håper inderlig ikke at det er kreft!

De siste årene har jeg opplevd at det går nedover, og så dukker det opp mer som gjør det tungt. Det er forskjellig.
Jeg har ikke andre ord enn å be deg om å finne noe i hverdagen som gir deg noe godt. Om det er trim, kaffepause, lese, kafé - og håpe at det snart blir bedre. Livet byr jammen på motgang også, men let etter noe positivt. Kanskje noe å se fram til. Og det vi ikke kan gjøre noe med selv får vi prøve å ikke bekymre oss over. Ikke så lett, men vi får prøve. 

Anonymkode: 284dd...81e

Takk for gode ord, jeg forstår jo egentlig at du har rett når du skriver det, samtidig er det vanskelig å klare prioritere det oppi alt kaoset. Og bekymringene får man ikke gjort noe med og jeg har egentlig vært ganske flink til å aldri bry meg om det jeg ikke får gjort noe med, men nå har det tydeligvis tatt helt overhånd. 

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde en periode hvor jeg fryktet at jeg skulle bli utbrent. Redningen ble å fjerne alt jeg hadde mulighet til av stress i hverdagen. Jeg leide vaskehjelp, bestilte matkasse (nå ville jeg kanskje brukt Oda i tillegg, er noen år siden), sa opp verv etter hvert som det ble mulig. Hadde to barn på barneskolen, de gikk på en aktivitet hver.

Nå har du langt mer å bale med enn meg (jeg hadde «heldigvis» ingen partner å krangle med, og var frisk, bare veldig sliten), men grunnprinsippet står. 

Det er lov til å gå til arbeidsgiver og si at du enten må få hjelp, ellers vil du ende opp som utbrent. Er du syk (krysser fingrene for at det er mindre alvorlig enn fryktet) er vel ikke dette tiden for å bytte jobb, men quiet quitting er vel i vinden om du ikke får gehør.

 

 

Anonymkode: 5c75f...b7c

Takk for fine innspill. Kanskje det finnes noen sånne grep vi kan gjøre for å minske litt på arbeidet, føler jo at det også drukner litt hjemme i "burde ha gjort"-ting med hus og hage når energien er laber og tiden går til andre ting. 

Jeg har en veldig fin sjef, hun tilrettelegger garantert. Samtidig er dette et viktig prosjekt som gir meg mange muligheter og som jeg egentlig synes er gøy. Men jeg må kanskje innse at det bare ikke går og at akkurat denne får "glippe" på jobb så ikke jeg går fullstendig på en smell. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Si nei til ting. På jobb og ellers. Gjør minimum på jobb og hjemme. Ikke lett, men du risikerer å gå ned 

Anonymkode: ea509...a1a

Nei, det er jammen ikke lett, men du har nok allikevel rett. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg blir litt forundret av innlegget ditt. Du har kanskje kreft, en sykdom som er tett knyttet til stressbelastninger. Og så står du i en situasjon der du har masse stress, er det ikke mulig å spør om noen kan ta ansvar for ryddejobben på jobb? Hva har du å tape på å gi slipp på kontrollen? 

Risikoen du står med er rett og slett gravalvorlig. Selv om de fleste overlever kreft. 

Det er dessverre ingen triks. Det er beinhard prioritering. Det er beinhard jobbing med seg selv på det indre plan, å gi slipp på alt som ikke er viktig. Grunnen til at du overtenker om kvelden er at du ikke har hatt tid til å prosessere alt som skjer i løpet av dagen tidligere på dagen. Om så du tar deg 5 minutter der du gjør ingenting så vil det hjelpe. Kom i kontakt med følelsene dine. Gråt, sørg. Og husk at det at du er ukonsentrert nå er naturlig, kanskje dette er tiden å forvente mindre av seg selv? 

Pass på å få minst en halvtime dagslys innen første time du er våken. 

Anonymkode: ad507...642

Hva undrer du deg over? Jeg synes ikke jeg har levd et særlig stressende liv før disse månedene, så jeg har vel neppe fått kreft av det. Om du mener at kreft blir verre av stress så er det naturligvis noe annet. 

Takk for fine tips, jeg er jo også helt følelsesmessig avstengt og du har nok helt rett i at både det og kverningen kommer av at jeg ikke har tid til å prosessere noe som helst. Også bare baller det på seg. 

Jeg er egentlig veldig, veldig glad i frisk luft og tur, så å passe på å få en halvtime ute i dagslys på morgenen høres ut som en veldig fornuftig og overkommelig plan. 

Anonymkode: 153dd...fb6