Dere som er vokst opp med foreldre som er "matfanatikere" (enten grunnet kreftfrykt, helse-iver, slankefokus e.l)

[AnonymBruker]

Jeg er selv interessert i helse, sunnhet og et godt liv, men har lite til overs for ekstremvarianter av ting. Er vokst opp med foreldre som var ekstreme på et annet felt, og det har gjort meg vár på alt som blir rigid, firkantet og ytterliggående. Jeg liker gode råvarer og minst mulig ultraprosessert mat - har rett og slett tro på et godt kosthold for både mage, hjerne, tarm og kropp - men synes det er helt ok med litt grandiosa eller Toro-kake om vi må. Har ikke mulighet til å kjøpe bare økologisk, og tenker vi overlever greit for det. Vi har lørdagsgodis og drikker brus, men holder det til helger og bursdager. 

Men - jeg har venner og bekjente som lever ekstremt strengt. De fnyser av pølser i bursdag og spiser kun økologisk. De lager surdeigsbakst og serverer sunne (og tørre) kaker i bursdag. Kostholdet er helt sikkert flott og sunt, men avviker fra den gemene hop, og barna kan lett kommentere at de ikke spiser mat med E-stoffer når de er på besøk. De lager vannkefir og havre-godis, spiser selvplukk bær og er generelt opptatt av alt som forebygger sykdom. 

På en måte skjønner jeg det. Og det er lov å spise som man vil. Dette skal respekteres. Men jeg er nysgjerrig hva dette gjør med matkultur, vaner og syn på andres mat. Dere som er vokst opp slik, har det vært positivt? Har det skapt frykt? Eller matglede? Har det påvirket dere sosialt? Har det vært mye nedsnakking av andres mat i hjemmet? Snobberi? Eller har det vært trygt og positivt. 

Spør oppriktig nysgjerrig. 

Kvinne 35 

Anonymkode: c1e88...e58

[AnonymBruker]

Det høres ut som du er fornuftig og blansert. Det finnes knapt mer irriternede folk som skal prøve å fremme seg selv ved å gjøre ting "bedre" enn alle andre. Selv blir jeg oppgitt når jeg hører voksne menn ikke spiser syltetøy fordi det er sukker i det... 

.. selv har jeg vokst opp med et vel strengt kosthold på 70-tallet. Opplevde at kompiser fikk mer "usunn" mat - f.eks. innenfor middag. Vi hadde f.eks. ikke rene pølsemiddager - pølse og stappe. Alt ble laget i en "pølsekryte" - som var kokt opp med masse grønnsaker og poteter. Egentlig godt - men som barn misunte jeg de som fikk pølse og stappe med ketsjup til middag.

Det var også bare lørdagsgodt. Leste et portrett av forfatter Tore Rem i helgen. Han sa at han hadde en svakhet for smågodt - dette begrunnet han ut fra at han hadde strenge tannlegeforeldre ... 

... så jeg tror et altfor strengt regime kan slå negativt ut. Men det verste tror jeg at man får dårlige holdniger til "vanlige mennesker" hvis man gjør kostholdet mer eller mindre til "religion".

Anonymkode: 3116c...5fd

[AnonymBruker]

Takk for innspill og deling. Jeg tror også at det å bli for streng på ting, kan sette spor på en negativ måte. Jeg har troen på sunne matvalg, men som du sier; når kosthold blir religion, kan det påvirke utover det foreldrene selv forstår. Jeg tar høyde for at det for noen kan bli noe balansert ut av det likevel, men på generell basis opplever jeg at ekstreme tendenser dessverre får følger. 

Anonymkode: c1e88...e58

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i et helt "vanlig" hjem på 80/90 tallet. Det var lørdagsgodt og brus i helgene. Fikk lov å ta et glass hvis vi hadde rester av brus, men det ble aldri kjøpt i ukene. Saft fikk vi til middager de visste vi ikke likte så godt, alltid til fisk f.eks, men ellers vann/ melk å drikke. Det var likt i venners hjem, helt vanlig på den tiden.

Ble jo eldre og kjøpte mye tull selv for ukelønn, men hjemme var det fornuftige regler, mye husmannskost, men også toro pakker og en grandis på travle ettermiddager liksom. Det eneste som var dumt er at vi MÅTTE spise, også det vi absolutt ikke likte. Barn må øve seg for å like ting, men når man i 10 år har vrengt seg av en type middag så blir det ikke plutselig godt med mer tvang. Det har gjort at alle vi søsken har et par ting vi absolutt ikke klarer å spise, men er eller noenlunde altetende og har et normalt forhold til mat. Spiser sunt uten hysteri. 

En venninne vokste opp med en mor som hetset dem for vekten MENS hun serverte dem  bare dårlige middager med høyt kaloriinnhold og lite næring. Der har alle 3 søsken hatt store problemer med vekt hele livet.

En i klassen hadde foreldre som jogget manisk, forventet at barna også skulle like det, og var nøye med  å fortelle dem hvor mye (lite) de burde spise. Hun kom tidlig i pubertet, og når hofter og bryster gav mer form enn hun var vant til, utviklet hun bulimi som 10 åring. Kom ut av behandling for det før hun var 12. Helt sykt å tenke på. 

En siste ble "belønnet" på gode dager med mat, og trøstet på dårlige dager med det. Hun overspiser og er vel det mest overvektige mennesket jeg har sett utenom fra USA. Magen henger sånn ned at den nesten treffer knærne. 

Alt i oppveksten påvirker oss, på godt og vondt, og jeg tenker som TS at den gyldne middelvei er det beste, på alle plan i livet egentlig. 

Anonymkode: ce334...f4c

[AnonymBruker]

Psykologisk er dette interessant, når man prøver å finne noe galt med de som tar bedre valg enn en selv:) Det er alltid godt å peke finger å si de på dem, de spiser sunt, men vi er bedre enn dem. 

Anonymkode: c2447...295

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst med det motsatte. En mor som syntes matlaging var et ork. Som regel oppvarmet halvfabrikata og kokte poteter og ihjelpkokt grønnsaksblanding. Jeg så ikke filet av fisk, kjøtt eller kylling før jeg var voksen selv. Spaghetti, ris og pizza var super eksotisk og spennende og noe vi "aldri" hadde. Jeg føler at jeg vokste opp med et kosthold de hadde på 60-tallet og ikke 90-tallet, haha.

Det å flytte for seg selv var nesten som et eventyr. Jeg er ingen snobb, men jeg elsker å lage mat. Det å lære seg nye retter, metoder, råvarer, matkultur. Jeg har mat som hobby og skulle ønske jeg hadde mer tid i hverdagen til å stå på kjøkkenet. Er absolutt ikke motstander av Toro og halvfabrikata, men det gir meg så dårlige minner. 

Anonymkode: bc661...11c