Hva skjer med meg ?

[AnonymBruker]

Når jenta mi på snart 6 år forteller meg noe venter jeg bare på at hun skal bli ferdig med å snakke, jeg er ikke interessert i å høre om figurer og fantasi -verdens hennes. Vil bare henne skal bli ferdig med å prate så jeg får ro til å tenke, og ikke på noe spesielt men alt mulig rart. 
Samme med storebror, på 12. 

I kveld når jenta mi skulle legge seg tenkte jeg «middag til barna - utført . Lekser, utført . Kun tannpuss og dusje, gre håret og legge henne og lese for henne så har jeg gjort mitt i dag». Jeg sa til samboeren min «nå har jeg ordnet med barna så hvis de kommer opp eller spør etter meg noe mer i dag må du ta det». (Noe han gjorde). 

Det går opp for meg når jeg har lagt henne at jeg burde føle disse tingene skal være fine stunder men det er en liste med ting jeg bare må gjøre, med irritasjon inni meg. 

Jeg blir lei meg når jeg tenker over hva jeg tenker og sier inni meg, jeg kan banne inni meg når jenta mi f.eks. spør meg om noe når jeg har satt meg ned med kaffe -koppen. 
i går spurte hun meg på en vanlig normal måte hvor fotballen var. Jeg sier «ballen er bak fotball -målet jenta mi». Inni meg sier jeg «hvor er helevte?» altså. Jeg er fæl i ordbruken inni meg. 
Jeg blir skuffa over meg selv, fordi jeg er glad, omsorgsfull og rolig på jobben min. Jeg er godt likt av alle rundt meg. Så er jeg faktisk en heks av samboer og kjefte -smelle mamma for barna mine. 
Urettferdig ovenfor barna / familien min at all godhet av meg er på jobb. Jeg tror jeg gir litt for mye av meg selv på jobb, jeg må gjøre noen grep -selv om det egentlig ikke er mulig å ikke være god og omsorgsfull i jobben min. 
jeg skriver dette i håp om å få råd til å ikke være sur hjemme eller slenge med leppa inni meg om / rundt det barna snakker om. Jeg vil være en god mamma som er til stedet for min familie.
Det hjelper der og da å f.eks. si inni meg «bli ferdig å snakk om den jævla leken du hadde i dag din mase-unge» men jeg kan ikke holde på sånn lenger, og ser derfor etter noen «verktøy» for å komme meg ut av dette. 😔

Anonymkode: 6600d...55f

[AnonymBruker]

Er du trøtt? Eller overveldet? 

Noe av praten til barna er jo dørgende kjedelig, men man følger jo med og bryr seg 😅 eller hvertfall later som. Jeg merker og at om jeg er overveldet eller sliten, så er det tungt å høre 10min foredrag om minecraft.. og jeg tenker at det er lov å føle det. Uten å få dårlig samvittighet.. 

Anonymkode: a2741...fba

[AnonymBruker]

Og det høres ut som du kanskje lider av omsorgstretthet.. du gir alt her og der. Da har man lite til overs for sånne samtaler hjemme. 

Anonymkode: a2741...fba

[AnonymBruker]

Det er ganske normalt, tror jeg. Barna sier mye kjedelig og du må ikke like absolutt alt de sier, du kan også få lov å holde dine grenser. Det en kompromiss, du må finne noe som dere kan ha som felles interesse. 
 

men apropos, her en short standup, tror du må se hele, veldig relevant for deg - 

 

Anonymkode: 7ab3f...6c3

[mommyaka]

Som meg..jeg er overstimulert og klarer ikke være med i the moments med mine barn alltid:(  det surrer ting i hode hele tiden...the mental load is tung 

[AnonymBruker]

Jeg synes du er flink jeg! Du klarer i det minste holde bannskapen inni deg, bedre enn hva jeg får til. Og jeg har ikke en gang en utmattende jobb. Det er så mye press om å være «perfekte» foreldre. Syns det skal være rom for å innrømme feil man har gjort, og heller le av det sammen.

Anonymkode: 18eec...893

[AnonymBruker]

Kanskje du kan trenge en pause med jevne mellomrom? Du er åpenbart glad i familien din, men høres sliten ut etter å ha strukket deg langt. Alle trenger litt avstand innimellom, og alenetid. Det er ikke sikkert det er mer som skal til. Reis bort et par dager, vær for deg selv, legg egne planer av og til.

Anonymkode: 6353a...dcb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Når jenta mi på snart 6 år forteller meg noe venter jeg bare på at hun skal bli ferdig med å snakke, jeg er ikke interessert i å høre om figurer og fantasi -verdens hennes. Vil bare henne skal bli ferdig med å prate så jeg får ro til å tenke, og ikke på noe spesielt men alt mulig rart. 
Samme med storebror, på 12. 

I kveld når jenta mi skulle legge seg tenkte jeg «middag til barna - utført . Lekser, utført . Kun tannpuss og dusje, gre håret og legge henne og lese for henne så har jeg gjort mitt i dag». Jeg sa til samboeren min «nå har jeg ordnet med barna så hvis de kommer opp eller spør etter meg noe mer i dag må du ta det». (Noe han gjorde). 

Det går opp for meg når jeg har lagt henne at jeg burde føle disse tingene skal være fine stunder men det er en liste med ting jeg bare må gjøre, med irritasjon inni meg. 

Jeg blir lei meg når jeg tenker over hva jeg tenker og sier inni meg, jeg kan banne inni meg når jenta mi f.eks. spør meg om noe når jeg har satt meg ned med kaffe -koppen. 
i går spurte hun meg på en vanlig normal måte hvor fotballen var. Jeg sier «ballen er bak fotball -målet jenta mi». Inni meg sier jeg «hvor er helevte?» altså. Jeg er fæl i ordbruken inni meg. 
Jeg blir skuffa over meg selv, fordi jeg er glad, omsorgsfull og rolig på jobben min. Jeg er godt likt av alle rundt meg. Så er jeg faktisk en heks av samboer og kjefte -smelle mamma for barna mine. 
Urettferdig ovenfor barna / familien min at all godhet av meg er på jobb. Jeg tror jeg gir litt for mye av meg selv på jobb, jeg må gjøre noen grep -selv om det egentlig ikke er mulig å ikke være god og omsorgsfull i jobben min. 
jeg skriver dette i håp om å få råd til å ikke være sur hjemme eller slenge med leppa inni meg om / rundt det barna snakker om. Jeg vil være en god mamma som er til stedet for min familie.
Det hjelper der og da å f.eks. si inni meg «bli ferdig å snakk om den jævla leken du hadde i dag din mase-unge» men jeg kan ikke holde på sånn lenger, og ser derfor etter noen «verktøy» for å komme meg ut av dette. 😔

Anonymkode: 6600d...55f

Akkurat det samme du skriver her kunne jeg skrevet selv, alt sammen. Takk for at du tør å sette ord på det. Jeg tenkte da jeg leste: godt det ikke bare er meg. Særlig dette: Det hjelper der og da å f.eks. si inni meg «bli ferdig å snakk om den jævla leken du hadde i dag din mase-unge» (😂) Jeg lo litt for meg selv fordi det var så gjenkjennelig, og tragikomisk. Kjenner og veldig godt igjen sjekklista di på kvelden, lettelsen når tannpussen er unnagjort og den bare gjenstår legging, og du kjenner at du ikke orker et ord til fra barna. Og den dårlig samvittigheten som gnager hver dag for å ikke nyte disse øyeblikkene og være mer tilstede. Jeg har også en krevende jobb og andre krevende forhold rundt meg. Støtter meg på den som skrev at du er flink som klarer å holde bannskapen inni deg. Og den som skrev at det gjelder å finne noen felles interesser, så dere kan oppleve ekte øyeblikk av tilstedeværelse sammen. Tenk over hva du liker å gjøre, og ta med barna på det

Anonymkode: 8547c...036