Flere som har kjæreste men aldri kan tenke seg å bli samboer igjen?

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med mitt barns far i 10 år. Han var tidvis deprimert og hadde mye angst, noe som "unnskylder" at han ikke klarte å gjøre husarbeid eller ta seg av barnet. Nå har jeg bodd alene med barnet i 3 år, og det er SÅ deilig! 

Jeg har en kjæreste jeg har vært sammen med i 1,5 år. Han har også barn. Vi skal ikke flytte sammen! Og når jeg ser hvordan han sliter med å holde det hyggelig hjemme, er jeg glad for det! Han rydder og vasker jo det mest basic, men bryr seg liksom ikke om at det skal være koselig. 

Jeg føler at så mange menn syns "the bare minimum" holder. Jeg er ikke verdens ryddigste selv. Har det absolutt rotete, og er utrolig dårlig til å rydde opp underveis. Men kjøkkenet er stort sett strøkent hver kveld, jeg rer opp senger på morgenen, og kjører robotstøvsugeren nesten hver dag. Liker at det er sånn nogenlunde når jeg står opp neste morra. 

Og om det ikke er det, er det i hvertfall ingen andre å skylde på. Derfor vet jeg at jeg hadde blitt irritert om jeg bodde med en mann (med mindre han var super-ryddig - det fins vel ikke så mange av dem - og da hadde han sikkert blitt irritert på meg). Eneste jeg savner ved å bo med en kjæreste er tilgangen på sex ofte. Eller elsker jeg å bo alene. Bare kunne drive på med mitt. Ser absolutt ingen grunn til å noensinne bo med en mann igjen. Men jeg liker jo å ha kjæresten

Flere som har det som meg?

Anonymkode: dc756...db1

[AnonymBruker]

Ja, etter noen dårlige år i ett dårlig forhold trives jeg best alene! Liker å bare være meg, ha tid og ork til å gjøre alt jeg vil, uten å stå til rette for noen. Har en kjæreste, men vi kommer ikke til å bo sammen. Han har yngre barn en meg, så det har og litt å si. Jeg er ikke stemormateriale 😉

Anonymkode: d629c...14b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg var sammen med mitt barns far i 10 år. Han var tidvis deprimert og hadde mye angst, noe som "unnskylder" at han ikke klarte å gjøre husarbeid eller ta seg av barnet. Nå har jeg bodd alene med barnet i 3 år, og det er SÅ deilig! 

Jeg har en kjæreste jeg har vært sammen med i 1,5 år. Han har også barn. Vi skal ikke flytte sammen! Og når jeg ser hvordan han sliter med å holde det hyggelig hjemme, er jeg glad for det! Han rydder og vasker jo det mest basic, men bryr seg liksom ikke om at det skal være koselig. 

Jeg føler at så mange menn syns "the bare minimum" holder. Jeg er ikke verdens ryddigste selv. Har det absolutt rotete, og er utrolig dårlig til å rydde opp underveis. Men kjøkkenet er stort sett strøkent hver kveld, jeg rer opp senger på morgenen, og kjører robotstøvsugeren nesten hver dag. Liker at det er sånn nogenlunde når jeg står opp neste morra. 

Og om det ikke er det, er det i hvertfall ingen andre å skylde på. Derfor vet jeg at jeg hadde blitt irritert om jeg bodde med en mann (med mindre han var super-ryddig - det fins vel ikke så mange av dem - og da hadde han sikkert blitt irritert på meg). Eneste jeg savner ved å bo med en kjæreste er tilgangen på sex ofte. Eller elsker jeg å bo alene. Bare kunne drive på med mitt. Ser absolutt ingen grunn til å noensinne bo med en mann igjen. Men jeg liker jo å ha kjæresten

Flere som har det som meg?

Anonymkode: dc756...db1

Enig! Altså. Aldri samboer igjen.

Var sammen med barnefar i ca. 10 år. Han gjorde aldri en dritt i huset. Klaget på at jeg ikke gjorde mens han var hjemme 100% uten å løfte en finger (jeg jobbet 100% og mer). 

Bor alene nå. Barn 50%. Kjæresten min det samme. Men han har fullstendig styr på huset. Ikke noe rot eller skitt, kun barnas kaos når de er der. Så snart de drar er det strøkent igjen. Deilig å se, deilig å være på besøk. Men jeg elsker å forlate han før barna hans kommer, å vite at jeg har mitt eget sted.  

Vil ikke endre på noe. Mulig jeg er interessert i å bo sammen hvis vi blir gamle og barna flytter og får egne liv. Men nå? Og med barn som behøver oss? Aldri.

Anonymkode: 89ab4...84f

[AnonymBruker]

Bodd alene i 8 år, hatt et forhold i 6 år som endte for et år siden, var aldri snakk om å flytte sammen av diverse årsaker.

Møtte en mann for snart et halvår siden, vi har det kjempefint sammen og begge er enige ang særbo. Jeg har en tenåring boende 50 %, og det er nydelig å bare være oss den uken han er hos meg. Kommer aldri til å flytte sammen med noen igjen.

Anonymkode: 4dfad...cfc

[AnonymBruker]

Jeg var som deg og var alene i 8 år. Traff en fin fyr og tenkte vi kunne bo hver for oss og ellers ha det hyggelig sammen. Men så ble jeg så sinnsykt forelsket i ham og ville bare være sammen med ham hele tiden. Og nå er vi samboere på fjerde året. Han og jeg er veldig på linje når det gjelder ryddighet og husarbeid, og han er den som oftest lager middag og tar oppvasken og ber meg bli liggende på sofaen.

Anonymkode: 28b91...5bf

[AnonymBruker]

Her var det mange varianter:

-Aldri mer samboer med noen, som i alene

-FF

-FWB

-Kjæreste, men som særboere.

-Kjæreste, men udefinerbart

 

Jeg er i kategorien har kjæreste, men som særboere, for samboer skal jeg aldri bli igjen. 

 

Anonymkode: 8d45f...304

[SPOCA]

Hver sin smak. For meg er det uaktuelt å være i et forhold uten at man på sikt både blir samboere og gifter seg. 

Du får gjøre det som er best for deg.