Er parterapi virkelig så bra at det funker for de fleste?

[AnonymBruker]

Her inne får jeg inntrykk av at det liksom ikke er godt nok at man ønsker et samlivsbrudd og kommer til å gjennomføre det før man har vært i terapi. Da snakker jeg ikke om de som er i voldelige forhold osv. Så da lurer jeg på, er det faktisk flertall her inne av dere som har vært i terapi og fått det til å funke etterpå, altså hvor enten samboerforholdet eller ekteskapet har holdt på å gå helt på trynet? Eller funket det bra en stund før det ble det samme igjen? Eller er det mest slik at parterapi bare er noe man gjør fordi da har man liksom prøvd alt, men som oftest uansett ender i brudd?

Jeg har nå tatt valget om at jeg vil ut av samlivet. Det er et valg jeg har tatt fordi vi de siste årene bare har fungert som venner. Det har vært praktisk å bo sammen både med tanke på logistikk og at det tross alt er hyggelig å ha noen å fortelle dagligdagse ting til. Ikke at jeg har fått så mye tilbake, men helt mutt er han altså ikke på hverdagslige ting. Vi er ikke uvenner. Vi har ikke barn sammen. Vi prater ikke sammen om særlig annet enn det vi må for å få hverdagen til å fungere eller ting man kan fortelle en nabo osv. 

Anonymkode: 9b32f...c96

[AnonymBruker]

Nei, det fungerer jo ikke for alle, man må jo å ønske å redde forholdet. Men jeg har knapt hørt om noen som går fra hverandre uten å ha prøvd å redde forholdet først, men kanskje det er aller mest aktuelt hvis det er barn med i bildet. Når dere ikke har barn er jo lista lavere for å gå fra hverandre i minnelighet uten terapi.

Anonymkode: e954d...9b6

[AnonymBruker]

Vi gikk i familieterapi i 9 mnd. Og vi endte med å gå fra hverandre. Men jeg er veldig glad for at vi gikk i familieterapi. Vi hadde jo problemer før, og samme hvordan jeg forklarte det til han, så gikk det ikke inn. Og hadde jeg gått fra han før familieterapi, så hadde han ikke skjønt hvorfor. Når jeg da gikk fra han etter 9 mnd familieterapi, så forsto han hvorfor. Vi har og barn sammen, så da ønsket jeg å prøve alt. Og familieterapi hjalp oss med et pent brudd, og videre godt samarbeid om barna. 

Anonymkode: bbc4c...7c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi gikk i familieterapi i 9 mnd. Og vi endte med å gå fra hverandre. Men jeg er veldig glad for at vi gikk i familieterapi. Vi hadde jo problemer før, og samme hvordan jeg forklarte det til han, så gikk det ikke inn. Og hadde jeg gått fra han før familieterapi, så hadde han ikke skjønt hvorfor. Når jeg da gikk fra han etter 9 mnd familieterapi, så forsto han hvorfor. Vi har og barn sammen, så da ønsket jeg å prøve alt. Og familieterapi hjalp oss med et pent brudd, og videre godt samarbeid om barna. 

Anonymkode: bbc4c...7c3

Kan jeg spørre hva det var som ikke gikk inn hos han?  

Anonymkode: 66fb3...d5c

[AnonymBruker]

Nope. Det er avhengig av deltakerne og terapeuten, begge deler kan være lavt fungerende og dermed vil terapien ikke virke.

Ingenting av noen av de utallige kurs min eks har tatt, hverken privat eller i regi av jobben, har noengang hatt noen effekt hos min eks. Aldri tatt til seg en tøddel av informasjon eller kunnskap, med mindre det har bekreftet det han allerede mente var riktig.

Anonymkode: 4d278...dc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Nope. Det er avhengig av deltakerne og terapeuten, begge deler kan være lavt fungerende og dermed vil terapien ikke virke.

Ingenting av noen av de utallige kurs min eks har tatt, hverken privat eller i regi av jobben, har noengang hatt noen effekt hos min eks. Aldri tatt til seg en tøddel av informasjon eller kunnskap, med mindre det har bekreftet det han allerede mente var riktig.

Anonymkode: 4d278...dc8

Saken her er litt av det samme, bortsett fra at vi ikke har vært hos noen terapeut. Informasjon og kunnskap går liksom bare rett gjennom ørene. Han sier ja og er enig i at han er slik og sånn, men så skjer det liksom ingenting likevel. Som et eksempel så synes jeg det hadde vært hyggelig med oppmerksomhet på bursdagen min. De siste årene så har jeg fått en gratulasjon og et kyss, og kanskje en gave flere uker etterpå. I år fikk jeg ikke blomster engang fordi det allerede hadde kommet to buketter fra noen andre i familien, som han sa. Gaven skulle jeg få senere, for det var et gavekort visstnok. Dette fikk jeg bare muntlig på dagen min. Jeg kommenterte det noen dager etterpå at nå var det jo muligheter for å få gitt den gaven. Det har gått tre måneder og jeg har fremdeles ikke hørt en dritt om gaven. Det er grenser for hvor mye man ønsker å mase seg til sin egen gave. Det skjer ikke! En bukett med markblomster kunne jeg i det minste fått synes jeg. Eller et kort? Når det gjelder dette så er mannen en gjøk!

Vi har snakket masse om det med å føle seg elsket og tatt vare på. Hvor viktig det er å vise at man setter pris på den andre. Han er bare ikke vant med slikt sier han. Vi har sett utallige programmer på TV om parterapi og samliv. Det går bare ikke inn der. Så jeg tror derfor heller ikke at parterapi vil funke noe særlig. Huff, det rant visst litt over her, men jeg er så lei…

TS

Anonymkode: 9b32f...c96

[AnonymBruker]

de aller fleste jeg kjenner som har gått i samværsterapi ble uansett skilt. Jeg vet ikke om jeg hadde giddet.

Anonymkode: 37008...1ea

[AnonymBruker]

Det har aller best effekt når man går i parterapi som forebyggende tiltak, FØR mønstrene setter seg og for mye skade har skjedd.

Anonymkode: b8751...47e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Saken her er litt av det samme, bortsett fra at vi ikke har vært hos noen terapeut. Informasjon og kunnskap går liksom bare rett gjennom ørene. Han sier ja og er enig i at han er slik og sånn, men så skjer det liksom ingenting likevel. Som et eksempel så synes jeg det hadde vært hyggelig med oppmerksomhet på bursdagen min. De siste årene så har jeg fått en gratulasjon og et kyss, og kanskje en gave flere uker etterpå. I år fikk jeg ikke blomster engang fordi det allerede hadde kommet to buketter fra noen andre i familien, som han sa. Gaven skulle jeg få senere, for det var et gavekort visstnok. Dette fikk jeg bare muntlig på dagen min. Jeg kommenterte det noen dager etterpå at nå var det jo muligheter for å få gitt den gaven. Det har gått tre måneder og jeg har fremdeles ikke hørt en dritt om gaven. Det er grenser for hvor mye man ønsker å mase seg til sin egen gave. Det skjer ikke! En bukett med markblomster kunne jeg i det minste fått synes jeg. Eller et kort? Når det gjelder dette så er mannen en gjøk!

Vi har snakket masse om det med å føle seg elsket og tatt vare på. Hvor viktig det er å vise at man setter pris på den andre. Han er bare ikke vant med slikt sier han. Vi har sett utallige programmer på TV om parterapi og samliv. Det går bare ikke inn der. Så jeg tror derfor heller ikke at parterapi vil funke noe særlig. Huff, det rant visst litt over her, men jeg er så lei…

TS

Anonymkode: 9b32f...c96

Dere har ikke barn sammen. Har dere egne barn? Hvis ikke så er det jo bare å gjøre det slutt og så starte den prosessen. Familieterapi og parterapi er vel mest behov for om man har felles forpliktelser som barn. 
 

Han er som han er og det matcher ikke for deg. Så gjør deg selv en tjeneste og vær ærlig mot deg selv. Hva trenger du i et forhold? 
 

Jeg hadde også blitt lei meg om ikke fikk noe på bursdagen min. Heldigvis feires bursdager hos oss med frokost, kort og gaver. Det er nok hverdager. Bursdag er ikke hverdag ☺️

Anonymkode: 32bb7...b59

[AnonymBruker]

Synes det høres totalt meningsløst ut. Har følelsene forsvunnet så er det ikke liv laga, da er terapi bortkastet tid.

Anonymkode: 00557...039

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Her inne får jeg inntrykk av at det liksom ikke er godt nok at man ønsker et samlivsbrudd og kommer til å gjennomføre det før man har vært i terapi. Da snakker jeg ikke om de som er i voldelige forhold osv. Så da lurer jeg på, er det faktisk flertall her inne av dere som har vært i terapi og fått det til å funke etterpå, altså hvor enten samboerforholdet eller ekteskapet har holdt på å gå helt på trynet? Eller funket det bra en stund før det ble det samme igjen? Eller er det mest slik at parterapi bare er noe man gjør fordi da har man liksom prøvd alt, men som oftest uansett ender i brudd?

Jeg har nå tatt valget om at jeg vil ut av samlivet. Det er et valg jeg har tatt fordi vi de siste årene bare har fungert som venner. Det har vært praktisk å bo sammen både med tanke på logistikk og at det tross alt er hyggelig å ha noen å fortelle dagligdagse ting til. Ikke at jeg har fått så mye tilbake, men helt mutt er han altså ikke på hverdagslige ting. Vi er ikke uvenner. Vi har ikke barn sammen. Vi prater ikke sammen om særlig annet enn det vi må for å få hverdagen til å fungere eller ting man kan fortelle en nabo osv. 

Anonymkode: 9b32f...c96

Dere har ikke barn. da er det bare å gå. Er mye verre når man har barn.

 

Anonymkode: dd535...56e

[AnonymBruker]

Det hjalp veldig eksen, hun fikk en god støttespiller til å ta det endelige valget om å stikke. 

Anonymkode: 86903...9c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Saken her er litt av det samme, bortsett fra at vi ikke har vært hos noen terapeut. Informasjon og kunnskap går liksom bare rett gjennom ørene. Han sier ja og er enig i at han er slik og sånn, men så skjer det liksom ingenting likevel. Som et eksempel så synes jeg det hadde vært hyggelig med oppmerksomhet på bursdagen min. De siste årene så har jeg fått en gratulasjon og et kyss, og kanskje en gave flere uker etterpå. I år fikk jeg ikke blomster engang fordi det allerede hadde kommet to buketter fra noen andre i familien, som han sa. Gaven skulle jeg få senere, for det var et gavekort visstnok. Dette fikk jeg bare muntlig på dagen min. Jeg kommenterte det noen dager etterpå at nå var det jo muligheter for å få gitt den gaven. Det har gått tre måneder og jeg har fremdeles ikke hørt en dritt om gaven. Det er grenser for hvor mye man ønsker å mase seg til sin egen gave. Det skjer ikke! En bukett med markblomster kunne jeg i det minste fått synes jeg. Eller et kort? Når det gjelder dette så er mannen en gjøk!

Vi har snakket masse om det med å føle seg elsket og tatt vare på. Hvor viktig det er å vise at man setter pris på den andre. Han er bare ikke vant med slikt sier han. Vi har sett utallige programmer på TV om parterapi og samliv. Det går bare ikke inn der. Så jeg tror derfor heller ikke at parterapi vil funke noe særlig. Huff, det rant visst litt over her, men jeg er så lei…

TS

Anonymkode: 9b32f...c96

Forstår deg så godt.

Kort oppsummert lærte jeg dette: 1) jeg kan ikke endre han men jeg kan sette grenser for hva jeg godtar.

2. Han kommer ikke til å endre seg, men jeg kan velge om jeg vil leve med det eller ikke.

3. Jeg både kan og må sette meg selv først og jeg må tørre å ta vanskelig valg for å ivareta meg selv. Det var faktisk "lettere" å dra lasset på egenhånd enn det var å ha en nisse på lasset som stadig stakk kjepper i hjulene.

4. Barna lærer hvordan de skal behandle andre, hva de selv skal godta og hva som er sunn/usunn grensesetting ved å se på dere og bo med dere. Hadde du villet dette for dine barn?

5. Han kan være den beste mannen i verden, men det betyr ikke at han er den beste for deg. 

Anonymkode: 4d278...dc8

[AnonymBruker]

Som flere her har skrevet så handler det vel litt om at man ønsker å ha prøvd alt, særlig dersom det er snakk om et langvarig forhold og om det er barn i bildet. 

Men det kommer jo helt an på hva som er problemet, og om det er problemer som kan løses, om man har evne til å endre på seg, eventuelt redusere på krav osv. 

Jeg kjenner til en der både han og barna fikk bank av kona. Han prøvde ALT. Også parterapi. Og ønsket selvfølgelig ikke å gå ut av forholdet fordi han måtte være der for å beskytte barna mot vold. Men kona var ferdig med han. Parterapi funket selvfølgelig ikke, hun er vaskeekte psykopat og hadde selvfølgelig ikke evne til å verken erkjenne egne feil eller førsøke å forandre seg. 

Selv gikk jeg gjennom en veldig tung periode i livet mitt og, valgte å gjøre det slutt med mangeårig samboer. Jeg var alvorlig deprimert og absolutt alt var bare feil.

Så angret jeg, men da hadde han begynt å møte en annen. Jeg "tvang" han med meg til svindyr parterapi, der psykologen selv sa at dette hadde ingenting for seg fordi han ikke var motivert for å arbeide for vårt forhold. Og det var jo riktig og naturlig, siden jeg hadde gjort det slutt og han hadde følelser for en annen. Da er det jo for sent. 

Nå ordnet det seg utrolig nok mellom oss (evig takknemlig for det, jeg elsker han så høyt), og jeg tror at dersom vi nå hadde fått et eller annet problem i forholdet som medførte at vi gikk til parterapeut så kunne det nok ha god effekt fordi vi elsker hverandre, er motivert og ønsker å tilbringe resten av livet sammen. Men bumps in the road kan jo likevel oppstå, selv om jeg ikke helt ser for meg at vi noen gang skulle trenge parterpi. 

Anonymkode: 0e457...d50

[AnonymBruker]

Vi prøvde parterapi, fire forskjellige. Ingenting fungerte. Hvorfor ikke? Jo, HAN ville ikke. HELE poenget med parterapi, er at BEGGE må ville det samme. 

Anonymkode: ab428...8cd

[AnonymBruker]

Jeg så ikke noe poeng i å gå i terapi da det var personligheten hans og ikke «små» hverdagsproblemer som var grunnen til at jeg gikk.

Han gjorde aldri noe feil og hvis han gjorde noe feil så var det fordi jeg hadde gjort noe. Han trengte ikke å endre noe siden han heller aldri gjorde noe galt. Det var også veldig synd på han da det var så vanskelig for han å være en del av familien vår. «Alle» syntes synd på han som måtte være sammen med meg for eksempel. 

Tror ikke helt han er narsissist, men han har helt klart noen trekk som ligner. Null empati for barna for eksempel, det synes jeg enda er veldig spesielt. Han kan si de rette tingene som at barna alltid er velkomne hos han… samtidig som de må spørre om lov, han blir gretten og lurer på hvorfor om de spør, forteller de hvor dyrt det er for han når de er der samtidig som han alltid har biff middager som deles på some når de ikke er der. 

Jeg ville ikke være sammen med han mer, han kommer aldri til å endre seg og jeg ble dønn ulykkelig av å skulle late som vi var en lykkelig familie når det bare var han som hadde det greit. Da hjelper ikke parterapi. 

Anonymkode: 32b95...d26

[Sparkling_Pink]

Min X fikk beskjed om at problemene vi hadde overgikk de evnene og kunnskapen jeg hadde og at jeg trodde parterapi var vesentlig for å redde forholdet. Men han ville ikke.

[AnonymBruker]

Det fungerte ikke for oss. Jeg var nok ferdig før jeg tok initiativ til parterapi, dessverre. Skyldte lenge på travel småbarnsperiode da forholdet gikk dårlig, og vipps var det gått flere år og alle følelsene for mannen var borte. Hjalp ikke at parterapauten bagatelliserte ting og anbefalte meg å varme opp i dusjen på egenhånd, da jeg gråt og sa jeg nesten følte meg voldtatt ved sex, for det var så feil å ha sex med noen jeg ikke følte noe for.

Anonymkode: c610d...536

[AnonymBruker]

For oss ble det spikeren i kista. Jeg fikk enda mer imot samboeren min, og fikk også terapeuten helt i vrangstrupen. 
Avgjørelsen om brudd var allerede tatt fra min side, men ble med i terapi fordi han ville det. 
 

Anonymkode: 1ffcb...863

[AnonymBruker]

Tror tvert i mot det er det motsatte, hvis målet er å få forholdet til å funke. Jeg har hørt om noen få suksesshistorier, men inntrykket er at de aller fleste drar dit da forholdet er en nedbrent branntomt.

Hvis begge er innstilt på å prøve, begge jobber med sine ting, så kan det gjøre at man finner tilbake. For vår del endte det uansett med brudd, men jeg mener det var verdt det for å i alle fall få snakket ut om ting som aldri hadde kommet fram ellers. 
 

M40

Anonymkode: 128f0...1c1