Eks ble sammen med felles venn etter fem uker - er jeg urimelig?

[Hadewig]

Lurer på om jeg går helt i hundre her følelsmessig?

Bakgrunn: Alle er i midten eller slutten av 20-årene. Eksen og jeg var sammen i 3,5 år. Vi var samboere siste året og var registrerte partnere i hans hjemland. Jeg flyttet for ham. Vi hadde et fint forhold, som jeg i hvert fall var lykkelig i. Vi gikk fra hverandre i sommer fordi det rett og slett ikke gikk opp for oss begge praktisk - jeg følte meg ulykkelig og ikke hjemme i hans land, han hadde vært ulykkelig i Norge. En av oss ville også måttet gi opp karriere siden vi ikke kan utøve yrkene våre hos den andre. Vi bestemte oss for å gå videre til hvert vårt, og forbli venner. Jeg flyttet tilbake til Norge. Vi avtalte en sommer med lite kontakt for å få litt avstand, for så å ha en gjennomgang sammen, definere det nye vennskapet, og sette grenser. 

Over sommerferien hadde jeg en del kontakt med en felles venninne av oss, som støttet meg gjennom bruddet. Jeg betrodde meg til henne rundt hvordan det føltes å være alene igjen, hvor mye jeg savnet forholdet tross blindveiene, at jeg fortsatt hadde følelser for ham. At vi hadde tatt opp kontakten igjen som avtalt i midten av august, men at han hadde vært så fjern, så annerledes. Hun beroliget meg at det sikkert ikke var noe. At han bare trengte litt tid. 

En uke etterpå sendte hun meg en tekstmelding. Hun innrømmet at hun hadde blitt forelsket i ham ila. en kort ferie de var på sammen to uker før (lenge planlagt - det skulle egentlig være med meg, før vi ble slutt) - altså en uke før jeg påpekte hvor fjern han hadde blitt. Og at han følte noe for henne også, og de hadde bestemt seg for å bli sammen. Hun følte seg så dårlig over å såre meg, men man velger ikke hvem man blir forelsket i; og dessuten, hun "trøstet" meg med at han enda tenkte på meg også. Jeg ante ikke hvor vanskelig det var for henne å måtte si dette til meg, sa hun. På toppen av alt ville hun gjerne fortsette å støtte meg gjennom situasjonen og være en skulder jeg kan gråte på. 

Jeg konfronterte eksen på dette, siden vi enda hadde kontakt. Han var ganske avvikende, og reagerte ikke så veldig mye (han har en vane å bli helt stille når konfrontert med vanskelige spørsmål). Sa til slutt at det jo var synd at det gjorde så vondt for meg, men det hadde ikke vært et problem hvis jeg bare ikke tok det så tungt. Og at han gjerne vil fortsette å være venner med meg også, som vi hadde planlagt, og dele vitser og dagligdagse ting sammen. Han sa ingenting om timingen, eller om at han hadde blitt sammen med en felles venninne som jeg aktivt fortrodde meg til mens hun gikk etter ham bak min rygg. Han skjønte ikke hvorfor jeg var sint på den felles venninna, som jo ikke mente å såre meg. Det var ikke noe problem i hans øyne. Alt kunne jo gå videre nøyaktig som før. 

Og dessuten - han trengte min signatur for å oppløse partnerskapet, for det hadde han ikke gjort enda. Selv om jeg allerede var 50 dager ute av landet på dette punktet (vi hadde avtalt at han tok den admin-biten, mens jeg tok flyttinga for egen kappe; jeg minnet ham på dette flere ganger før jeg dro). 

Så jeg har ganske mange følelser nå. Såret, sint, forrådt, urettferdig behandlet. Jeg vet jeg ikke eier noen, og såpass har jeg også sagt til dem - men jeg synes alt tatt i betraktning, at det var veldig dårlig gjort av dem begge. Spesielt at hun spilte en dobbeltrolle, og gikk til sengs med eksen til ei venninne hun visste hadde vondt over bruddet - og visstnok mens hun visste at han også enda tenkte på meg, som hun selv sa. Også være så dristig å fremdeles tilby hennes støtte mot en smerte hun har skapt. For hans del, å si vi kan være venner, fordi han enda liker meg platonisk. Og at de "er her når jeg tilgir dem". 

Vet ikke helt opp eller ned lengre. Tviler på veldig mange ting samtidig nå. Jeg har brutt kontakten fullstendig med begge to. Det gjør ganske vondt, og jeg vet ikke så godt hva som er å gjøre med det. Lurer på nå om hun, eller de begge, bare satt og ventet til jeg var borte. Eller om jeg bare har vært stokk dum hele tiden. Kanskje jeg enda er det. Var jeg helt urimelig, eller?  

[AnonymBruker]

Dårlig stil på de begge. 

Men generelt synes jeg det var et klokt valg av dere å gjøre det slutt. Å finne seg partner på tvers av landegrenser er komplisert og ikke minst ekstremt risikofylt. En dag sitter du der med en unge, forholdet er over, og du er ikke en gang i ditt eget hjemland. Så like greit. 

Helt naturlig at du er sint og at du har brutt kontakten. Men forsøk å fokusere mer på deg og ditt liv fremover. Bygg det absolutt beste liv for deg selv, og så får de to bare seile sin egen sjø. 

Anonymkode: 000f2...13f

[BobbySocks]

Jeg hadde sendt den signaturen og så blokkert de begge. På tide å gå videre uten det dramaet der i livet. 

[AnonymBruker]

Nei, du er ikke urimelig. 

Anonymkode: d0080...dcc

[AnonymBruker]

Toxic er dem begge to.. Venninnen din har sikla på mannen din lenge og ventet på en åpning. Å tro noe annet vil jeg si er naivt.. Er flere milliarder av andre ledige menn.

Anonymkode: b5b8d...68a

[AnonymBruker]

Jeg hadde sendt den signaturen og deretter kuttet kontakt med dem begge og lagt det bak meg.

Anonymkode: 0f21c...b82

[Carrot]

de fortjener hverandre (svikefulle som de er) og du fortjener bedre, beste valget for fremtiden er å bli ferdig med dem begge tenker jeg.. 

Endret lørdag kl 16:40 av Carrot

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er du ikke urimelig for å bli skuffet, såret og lei deg. Helt naturlig og sunn reaksjon. 

Anonymkode: 1260a...de7

[AnonymBruker]

2/10

Anonymkode: 9c07f...875

[SPOCA]

Nei, du er ikke urimelig.

Hun er en dårlig venn, og han en dårlig eks. Jeg ville droppet dem begge.

[AnonymBruker]

Dette gjør forferdelig vondt! Kan ikke annet enn å sende deg en god klem. Bare husk. Du kan gå med hode hevet, de to derimot, kommer til å bli uglesett av mange! 

Anonymkode: a0f34...de7

[AnonymBruker]

Hun der har nok aldri vært en venninne av deg. Null skam som fortsetter kontakten med deg som ingen ting etter å ha holdt på med eksen din bak ryggen din.  
 

Lurer på hva du mener med en felles venninne? Hvem av dere kjente henne først? Litt uklokt å brette ut om kjærlighetssorg etc. til felles venn av dere. Ta det med ditt eget nettverk neste gang. 
 

Er hun fra hjemlandet hans? Isåfall har de kanskje hatt en greie hele tiden. 

Anonymkode: 1bc26...87d

[AnonymBruker]

La dem seile sin egen sjø. Gå videre i ditt nye og mye bedre og lykkeligere liv. Det er vondt nå men det går over. 
 

Gjør noe bra for deg selv som gir deg en glow up. Et smart karriere trekk, tren, sunn mat og venninner. 
 

Han og hun fortjener ikke din oppmerksomhet lenger. Hadde ikke snakket om det noe mer. La de bare forsvinne ut av ditt liv. Ikke kontakt dem eller gi dem bekreftelse på noe. De skjønner der nok selv at de har oppført seg dritt. 

Anonymkode: 5c463...903

[Hadewig]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hun der har nok aldri vært en venninne av deg. Null skam som fortsetter kontakten med deg som ingen ting etter å ha holdt på med eksen din bak ryggen din.  
 

Lurer på hva du mener med en felles venninne? Hvem av dere kjente henne først? Litt uklokt å brette ut om kjærlighetssorg etc. til felles venn av dere. Ta det med ditt eget nettverk neste gang. 
 

Er hun fra hjemlandet hans? Isåfall har de kanskje hatt en greie hele tiden. 

Anonymkode: 1bc26...87d

Vi lærte henne å kjenne ca. samtidig, i hans hjemland. Han møtte henne først, på en aktivitet de begge var på, og introduserte oss kort tid etterpå. Jeg hadde mer til felles med henne (samme utdanning/karriere, samme opplevelser) og sto henne nærmere enn han gjorde, sånn sett. 

Hadde ikke så veldig mange andre å gå til da det ble slutt. Nettverket er litt tynt. 

[Rotemor]

BobbySocks skrev (22 timer siden):

Jeg hadde sendt den signaturen og så blokkert de begge. På tide å gå videre uten det dramaet der i livet. 

Jeg og.

[exictence]

Enig

[got2go]

Hadewig skrev (På 6.9.2025 den 17.43):

Lurer på om jeg går helt i hundre her følelsmessig?

Bakgrunn: Alle er i midten eller slutten av 20-årene. Eksen og jeg var sammen i 3,5 år. Vi var samboere siste året og var registrerte partnere i hans hjemland. Jeg flyttet for ham. Vi hadde et fint forhold, som jeg i hvert fall var lykkelig i. Vi gikk fra hverandre i sommer fordi det rett og slett ikke gikk opp for oss begge praktisk - jeg følte meg ulykkelig og ikke hjemme i hans land, han hadde vært ulykkelig i Norge. En av oss ville også måttet gi opp karriere siden vi ikke kan utøve yrkene våre hos den andre. Vi bestemte oss for å gå videre til hvert vårt, og forbli venner. Jeg flyttet tilbake til Norge. Vi avtalte en sommer med lite kontakt for å få litt avstand, for så å ha en gjennomgang sammen, definere det nye vennskapet, og sette grenser. 

Over sommerferien hadde jeg en del kontakt med en felles venninne av oss, som støttet meg gjennom bruddet. Jeg betrodde meg til henne rundt hvordan det føltes å være alene igjen, hvor mye jeg savnet forholdet tross blindveiene, at jeg fortsatt hadde følelser for ham. At vi hadde tatt opp kontakten igjen som avtalt i midten av august, men at han hadde vært så fjern, så annerledes. Hun beroliget meg at det sikkert ikke var noe. At han bare trengte litt tid. 

En uke etterpå sendte hun meg en tekstmelding. Hun innrømmet at hun hadde blitt forelsket i ham ila. en kort ferie de var på sammen to uker før (lenge planlagt - det skulle egentlig være med meg, før vi ble slutt) - altså en uke før jeg påpekte hvor fjern han hadde blitt. Og at han følte noe for henne også, og de hadde bestemt seg for å bli sammen. Hun følte seg så dårlig over å såre meg, men man velger ikke hvem man blir forelsket i; og dessuten, hun "trøstet" meg med at han enda tenkte på meg også. Jeg ante ikke hvor vanskelig det var for henne å måtte si dette til meg, sa hun. På toppen av alt ville hun gjerne fortsette å støtte meg gjennom situasjonen og være en skulder jeg kan gråte på. 

Jeg konfronterte eksen på dette, siden vi enda hadde kontakt. Han var ganske avvikende, og reagerte ikke så veldig mye (han har en vane å bli helt stille når konfrontert med vanskelige spørsmål). Sa til slutt at det jo var synd at det gjorde så vondt for meg, men det hadde ikke vært et problem hvis jeg bare ikke tok det så tungt. Og at han gjerne vil fortsette å være venner med meg også, som vi hadde planlagt, og dele vitser og dagligdagse ting sammen. Han sa ingenting om timingen, eller om at han hadde blitt sammen med en felles venninne som jeg aktivt fortrodde meg til mens hun gikk etter ham bak min rygg. Han skjønte ikke hvorfor jeg var sint på den felles venninna, som jo ikke mente å såre meg. Det var ikke noe problem i hans øyne. Alt kunne jo gå videre nøyaktig som før. 

Og dessuten - han trengte min signatur for å oppløse partnerskapet, for det hadde han ikke gjort enda. Selv om jeg allerede var 50 dager ute av landet på dette punktet (vi hadde avtalt at han tok den admin-biten, mens jeg tok flyttinga for egen kappe; jeg minnet ham på dette flere ganger før jeg dro). 

Så jeg har ganske mange følelser nå. Såret, sint, forrådt, urettferdig behandlet. Jeg vet jeg ikke eier noen, og såpass har jeg også sagt til dem - men jeg synes alt tatt i betraktning, at det var veldig dårlig gjort av dem begge. Spesielt at hun spilte en dobbeltrolle, og gikk til sengs med eksen til ei venninne hun visste hadde vondt over bruddet - og visstnok mens hun visste at han også enda tenkte på meg, som hun selv sa. Også være så dristig å fremdeles tilby hennes støtte mot en smerte hun har skapt. For hans del, å si vi kan være venner, fordi han enda liker meg platonisk. Og at de "er her når jeg tilgir dem". 

Vet ikke helt opp eller ned lengre. Tviler på veldig mange ting samtidig nå. Jeg har brutt kontakten fullstendig med begge to. Det gjør ganske vondt, og jeg vet ikke så godt hva som er å gjøre med det. Lurer på nå om hun, eller de begge, bare satt og ventet til jeg var borte. Eller om jeg bare har vært stokk dum hele tiden. Kanskje jeg enda er det. Var jeg helt urimelig, eller?  

Nei, du er absolutt ikke urimelig. Du gjør rett i å kutte ut begge to.