Kan man venne seg til helt ekstreme smerter?

[AnonymBruker]

Jeg kom over en video som fikk meg til å stusse litt. Det var en som fortalte om smertesyndromet CRPS, som jo kan ha mer ekstreme smerter enn fødsel.

Hun fortalte at hun alltid har vondt, men at hun har vent seg så mye til smerten at det som før var en 10 på en skala fra 0-10 er nå en 2-er. En 10 vil jo være helt grusomt, verre enn fødsel.

Jeg skjønner at smertene kan variere, men at man venner seg til verst tenkelig smerte? 🤔

Jeg klarer ikke se for meg at dersom jeg hadde smerter som tilsvarte siste fase av fødsel hele tiden ville kroppen min vent seg så mye til smerten at jeg kunne jobbet, gått rundt uanfektet, smilt og snakket normalt. Jeg pustet som en gal og hyperventilerte og var tydelig smertepreget da jeg var i siste fasen av fødselen. 

Så spørsmålet: Er det bare jeg som ikke forstår at man kan venne seg til slike smerter - eller kan man virkelig venne seg til det? Jeg har jo sett andre som har selvmordshodepine, migrene, nervesmerter osv som har sinnsyke smerter og som IKKE venner seg til det?

Jeg skjønner man kan venne seg til å ha lite energi, symptomer og smerte opp til en viss grad, men spørsmålet gjelder ekstreme smerter som klassifiseres som verre enn fødselssmerter (uten å være neddopet av smertestillende).

Anonymkode: 5b680...914

[Unike]

Tja. 

Jeg er MS og har nervesmerter og kan tåle samme smerte bedre over tid. Men disse ligger ikke på 10. 10 er død på smerteskalan, eller iallefall så vondt at en må legges i kunstig koma. Men en 7 kan jeg leve med over tid og oppfatte som en 3 til slutt. 

Jeg tenker hun prøver å formidle at hun har blitt tøff i hodet og derfor overdriver litt. 

[AnonymBruker]

Unike skrev (29 minutter siden):

Tja. 

Jeg er MS og har nervesmerter og kan tåle samme smerte bedre over tid. Men disse ligger ikke på 10. 10 er død på smerteskalan, eller iallefall så vondt at en må legges i kunstig koma. Men en 7 kan jeg leve med over tid og oppfatte som en 3 til slutt. 

Jeg tenker hun prøver å formidle at hun har blitt tøff i hodet og derfor overdriver litt. 

Ja, det gir mer mening enn at en 10 på smerteskalaen føles som en 2-er.

Takk for svar, høres forresten helt grusomt ut! 

Anonymkode: 5b680...914

[BobbySocks]

Veldig mange smertepasienter gjør ikke det, men må øke opiatdosene mer og mer, og noen må legges i kunstig koma for å komme ned på et «normalt» nivå igjen. Så det er ikke en automatikk at man venner seg til smerter, nei.

[Abra]

Jeg hadde ganske store smerter pga bekhterevs før. Søvn ble umulig, måtte opp om natta flere ganger for å forsøke å gå av meg smertene. Bygget meg opp i senga mer og mer for å døyve smertene, til slutt satt jeg og sov. 
 

Etter jeg begynte på biologisk medisin som jeg tar hver 14 dag så fikk jeg nattesøvnen tilbake. 
 

Begynte etterhvert å få vondt i kneet, noe som viste seg å være en tumor. Etter denne ble fjernet ble jeg plaget med nevropati. Så jeg må ta medisiner for det.
 

Det ble sagt av legene at grunnen til tumorene kunne være den biologiske medisinen min. De anbefalte at jeg sluttet med biologisk. Men det nektet jeg. Aldri i livet om jeg vil tilbake til de smertene som kom om nettene. Så da risikerer jeg heller tumor en eller annen plass i kroppen, får bare håpe på at neste også er godartet.

Er langt fra smertefri i hverdagen. Men det er håndterbart. Vil nok si 5-6/10 på skalaen enhver tid. 

[AnonymBruker]

Unike skrev (4 timer siden):

Tja. 

Jeg er MS og har nervesmerter og kan tåle samme smerte bedre over tid. Men disse ligger ikke på 10. 10 er død på smerteskalan, eller iallefall så vondt at en må legges i kunstig koma. Men en 7 kan jeg leve med over tid og oppfatte som en 3 til slutt. 

Jeg tenker hun prøver å formidle at hun har blitt tøff i hodet og derfor overdriver litt. 

Men hos oss som lever med kroniske smerter så flytter jo den smerteskala seg fordi vi er vant til å konstant leve med smerter og vi har jo ikke noe annet valg enn å la livet og hverdagen gå sin gang. Så det som er en syver for oss kan være en tier hos de som ikke er vant til å leve med kroniske smerter.

Anonymkode: 4cae1...36f

[AnonymBruker]

Tror ikke det å bli vant med sterke smerter nødvendigvis betyr at man klarer å fungere i jobb og leve livet som “vanlig”, men heller det at man finner en måte å leve med det på. 
Og som personen over her skriver, hva som er 10 på skalaen blir litt forskjøvet fordi man alltid er vant med å ha smerte. 

Anonymkode: eb723...6a5

[AnonymBruker]

Ja, man venner seg til å leve med kroniske smerter. Men heldigvis finnes det en del behandling og medisiner som kan bli brukt for å dempe smerter og stivhet så man kan få bedre funksjon i hverdagen. 

Før jeg begynte på dagens medisinering, fikk jeg rett og slett angsten fordi kroppen trodde jeg skulle dø. Og de 2 gangen jeg har trappa ned for å se om jeg kan slutte på medisinering, blir jeg irritabel og sint. Jeg har heldigvis lite bivirkninger av medisinering. 

Det som er litt morsomt, er hvor bagatellmessig andre typer smerter har blitt. Når noe er vondt, men ikke direkte jævlig, bryr jeg meg nesten ikke. 

I dag var jeg til behandling og selv om den er ganske smertefull, er 95 % av mitt fokus på at nå har jeg flere uker med bedre form.

Anonymkode: c314b...122

[Carrot]

min erfaring er også at man "venner seg til smertene" og at man strekker smerteterskelen sin over tid, men det betyr ikke at man ikke kjenner smertene - det betyr egentlig bare at man har lært seg å leve med dem på en måte.. 

[Unike]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Men hos oss som lever med kroniske smerter så flytter jo den smerteskala seg fordi vi er vant til å konstant leve med smerter og vi har jo ikke noe annet valg enn å la livet og hverdagen gå sin gang. Så det som er en syver for oss kan være en tier hos de som ikke er vant til å leve med kroniske smerter.

Anonymkode: 4cae1...36f

Jeg tror friske (og noen syke) sier 10 fordi de ikke vet hva det betyr. Eller for å "skryte". 

Jeg har trimigenusnevralgi og gikk med det 6 måneder i umedisinert (jeg var ung og nevrologen mente det var bare pingler som tok smertestillende). Jeg oppfattet smertene som 7, ble vant til de, og de ble oppfattet etterhvert som en 5. Men etter 6 måneder var jeg så sliten av en konstant 5 at nevrologen kunne likegodt å skjært hodet av meg. 

Men tannlegen kan bore opp alle tenner på meg nå, uten bedøvelse, for nervesmerter skremmer meg ikke lengre. 

Jeg tror frykt og stress spiller mye inn. Og vi som er kronikere er kanskje ikke så redde lengre? Kjenner du deg igjen i det? 

 

[AnonymBruker]

Jeg har crps, og ja, man venner seg til det, til en viss grad. 

Jeg har vondt store deler av tiden, men det er ikke alltid like vondt. Jeg har tider hvor jeg må bruke krykker, ikke kan ha på meg sokker, ikke kan ha foten liggende mot underlag som seng eller sofa, eller ha ett tynt laken over foten, jeg har perioder jeg må holde foten på utsiden av dusjen for jeg blir svimmel av smerter om vannet treffer foten. Jeg har lært meg teknikker og tilpasninger for å håndtere dagliglivet i de dårlige periodene. Å sitte på gulvet å tørke tårer mens jeg prøver fokusere på pusteteknikker for å ikke hyperventilere er en del av hverdagen... Har sluttet helt bruke mascara som ikke er vannfast, for tårene renner så ofte av smerter. 

Men om smertenivået bare er 5-6, så løper jeg så ofte jeg kan, og trener mye. 

Anonymkode: 37ff5...533

[AnonymBruker]

Moren min fikk CRPS etter et komplisert håndleddsbrudd for 12 år siden. Det gav ekstreme smerter til og fra de første par årene og hun var b la på rehabilitering. Små berøringer kunne være ekstremt vondt. 

Men det har stabilisert seg og plager henne overhodet ikke like mye nå, 12 år senere. Hånden er litt tynnere, den er oftere kald og kan være litt mer stiv. Men hun har likevel klart å gå tilbake i 30 % stilling som fotterapeut. 

Anonymkode: 619c8...ecb

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke klart det.

Har gjennomgått fødsel, og store endometriosesmerter. Har også nevrologisk sykdom som smertemessig gir noe mer grønt og gult sjeldent rødt på skalaen. Disse rangerer jeg ikke svakere over tid selv om det er kronisk.
 

Jeg hadde ikke klart å rangere dem ned, da er det fordi smerten faktisk er dempet. 

Pasienter med kronisk klasehodepine rangerer det heller ikke lavere over tid, er derfor de er ekstra utsatt for selvmord. 
 

Jeg tror det handler om at man på en eller annen måte har blitt bedre over tid. På hvordan hjernen responderer på feilsignalene/skaden/smerten. 

Anonymkode: 316e0...5af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg hadde ikke klart det.

Har gjennomgått fødsel, og store endometriosesmerter. Har også nevrologisk sykdom som smertemessig gir noe mer grønt og gult sjeldent rødt på skalaen. Disse rangerer jeg ikke svakere over tid selv om det er kronisk.
 

Jeg hadde ikke klart å rangere dem ned, da er det fordi smerten faktisk er dempet. 

Pasienter med kronisk klasehodepine rangerer det heller ikke lavere over tid, er derfor de er ekstra utsatt for selvmord. 
 

Jeg tror det handler om at man på en eller annen måte har blitt bedre over tid. På hvordan hjernen responderer på feilsignalene/skaden/smerten. 

Anonymkode: 316e0...5af

Ja, er det jeg også har sett, at disse forteller jo hvor grusomt det er med 10-er smerte gjerne hver natt. Så klarer ikke helt skjønne at andre med 10-er smerte kan venne seg til det.

Anonymkode: 5b680...914

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen fibromyaligi tidlig i 20årene, men hadde tydelige symptomer allerede i 15-16 års alderen. Jeg har i dag fått K-PTSD som stammer fra traumer i barndom/oppvekst. Jeg ble totalt overkjørt av min dominerende narcissistske mor og min fraværende autorative far. Det var aldri rom for meg, mine smerter, eller noe mitt. De voksne forteller historier om meg fra den gang jeg var liten og hylte at jeg ikke kunne knele "fordi jeg har ikke knær" og ler om det og jeg har harr hypermoderne ledd så lenge jeg har levd men det ble også bare avfeiet. Jeg har gått på brukne bein, vært I full jobb/skole med utallige bronkitt, lungebetennelse, kyssesyke og korona. Jeg har hatt flere hjernerystelser enn noen vet om, til og med knekt noe i pannen, men det har aldri vært grunn for å stoppe opp. Ørebetennelse i fleng, sprukne trommehinnen, brekt halebein (men fortsatt i full jobb!), brukte ribbein, altså listen går og går og den blir bare lengre.

Jeg har kommet frem til at fordi jeg aldri fikk lov til å stoppe opp og være syk eller skadet så registrerer ikke kroppen min smerte korrekt. Jeg sliter ofte med å fortelle legen "hvor jeg har vondt" eller "hvor jeg er på smerteskalaen" for jeg kjenner det ikke før det slår meg helt ut. Jeg ble operert for gastric bypass for 3 år siden og visste ikke at jeg måtte ta egne smertestillende. Jeg hentet dem på apoteket dagen før, men ingen forklarte meg hva som var oppi posen så det ble glemt. Etter operasjon regnte jeg med å få smertestillende av sykepleier mens de regnte med at jeg tok egne smertestillende. Endte opp med at jeg gikk hele den første dagen UTEN SMERTESTILLENDE, frem til jeg hyperventilerte av smertene og nesten besvimte. Først da fikk jeg fra sykepleier, og bare om jeg spurte. Posen min fant jeg året etter operasjonen: alle piller oppi, jeg hadde glemt den helt bort 🙈

Jeg kan fortsette å fortelle lignede historier men svaret er ja: du kan ødelegge smerteoppfattelsen, forskyve smerteskalen og ødelegge det som skal beskytte deg. 

Anonymkode: 0033a...d2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Moren min fikk CRPS etter et komplisert håndleddsbrudd for 12 år siden. Det gav ekstreme smerter til og fra de første par årene og hun var b la på rehabilitering. Små berøringer kunne være ekstremt vondt. 

Men det har stabilisert seg og plager henne overhodet ikke like mye nå, 12 år senere. Hånden er litt tynnere, den er oftere kald og kan være litt mer stiv. Men hun har likevel klart å gå tilbake i 30 % stilling som fotterapeut. 

Anonymkode: 619c8...ecb

Så godt at hun er bedre. ❤️ Høres så grusomt ut med så sterke smerter.

Anonymkode: 5b680...914

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Så godt at hun er bedre. ❤️ Høres så grusomt ut med så sterke smerter.

Anonymkode: 5b680...914

Det er hvert fall håp, det er min grunn for å skrive dette. Jeg kan aldri tenke meg at mamma hadde klart å leve med så ekstreme smerter livet ut. Det var som om hånden brant, eller var full av nåler som stakk med isende smerter. Da måtte hun har gått på sinnssykt mye morfin for ikke å ta sitt eget liv.

Jeg hadde uten tvil tatt mitt eget liv hvis alternativet var å leve med så ekstreme smerter som hun hadde, store deler av døgnet.

Jeg er 100 % overbevist om at de som påstår at de har 8-10 på smerteskalaen "hele tiden" overdriver. Tror nok heller at det er som min mor, hvor smertene har mildnet og roet seg kraftig ned over lang tid.

Anonymkode: 619c8...ecb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Men hos oss som lever med kroniske smerter så flytter jo den smerteskala seg fordi vi er vant til å konstant leve med smerter og vi har jo ikke noe annet valg enn å la livet og hverdagen gå sin gang. Så det som er en syver for oss kan være en tier hos de som ikke er vant til å leve med kroniske smerter.

Anonymkode: 4cae1...36f

Ja, det skjønner jeg ❤️ 

Det jeg stusset på var at hun sa at «akkurat nå har jeg 2-er smerte, men før ville dette vært en 10-er smerte, men siden jeg er så vant med det er det blitt en 2-er», mens hun virket helt uanfektet og gikk normalt på benet (som hun har crps i). Og jeg så for meg de med selvmordshodepine som har 10-er smerte er overhodet ikke uanfektet av det men man ser tydelig hvor grusomt det er. Forstår selvsagt at hun har vondt og at man klarer å skjule mye smerte, men en 10-er smerte er jo verre enn fødsel. Jeg hadde da pusta meg gjennom og vært veldig synlig smertepreget. 
 

Takk for mange fine svar! Føler med dere som har smerter! Jeg er kronisk syk selv, men har lite smerter. Kroniske smerter høres bare så grusomt ut at jeg blir uvel bare av tanken! 

Anonymkode: 5b680...914

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er hvert fall håp, det er min grunn for å skrive dette. Jeg kan aldri tenke meg at mamma hadde klart å leve med så ekstreme smerter livet ut. Det var som om hånden brant, eller var full av nåler som stakk med isende smerter. Da måtte hun har gått på sinnssykt mye morfin for ikke å ta sitt eget liv.

Jeg hadde uten tvil tatt mitt eget liv hvis alternativet var å leve med så ekstreme smerter som hun hadde, store deler av døgnet.

Jeg er 100 % overbevist om at de som påstår at de har 8-10 på smerteskalaen "hele tiden" overdriver. Tror nok heller at det er som min mor, hvor smertene har mildnet og roet seg kraftig ned over lang tid.

Anonymkode: 619c8...ecb

Høres helt sinnsykt ut. Så glad hun er bedre!

Anonymkode: 5b680...914

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg kom over en video som fikk meg til å stusse litt. Det var en som fortalte om smertesyndromet CRPS, som jo kan ha mer ekstreme smerter enn fødsel.

Hun fortalte at hun alltid har vondt, men at hun har vent seg så mye til smerten at det som før var en 10 på en skala fra 0-10 er nå en 2-er. En 10 vil jo være helt grusomt, verre enn fødsel.

Jeg skjønner at smertene kan variere, men at man venner seg til verst tenkelig smerte? 🤔

Jeg klarer ikke se for meg at dersom jeg hadde smerter som tilsvarte siste fase av fødsel hele tiden ville kroppen min vent seg så mye til smerten at jeg kunne jobbet, gått rundt uanfektet, smilt og snakket normalt. Jeg pustet som en gal og hyperventilerte og var tydelig smertepreget da jeg var i siste fasen av fødselen. 

Så spørsmålet: Er det bare jeg som ikke forstår at man kan venne seg til slike smerter - eller kan man virkelig venne seg til det? Jeg har jo sett andre som har selvmordshodepine, migrene, nervesmerter osv som har sinnsyke smerter og som IKKE venner seg til det?

Jeg skjønner man kan venne seg til å ha lite energi, symptomer og smerte opp til en viss grad, men spørsmålet gjelder ekstreme smerter som klassifiseres som verre enn fødselssmerter (uten å være neddopet av smertestillende).

Anonymkode: 5b680...914

Har nervesmerter i begge beina daglig, kronisk senebetennelse flere steder og tidvis migreneanfall. Jobber fullt og er alene med 3 barn 80%. 

Da dette startet var jeg omtrent sengeliggende, sykemeldt i lang tid og veldig langt nede. Møtte bare motstand hos leger, tok lang tid før jeg ble hørt og fikk hjelp. Først nå etter 5 år har jeg endelig blitt hørt, men blitt vant til smertene. 

Anonymkode: a8322...dcc