Mannen mistrives på jobben. Tungt for både ham og meg.

[AnonymBruker]

Jeg var gift i nesten 10 år med en mann som stadig var irritert over jobben sin, mistrivdes der, og kritiserte miljøet.

Jeg synes det var utrolig tungt å høre på, og jeg syntes så synd på ham. Samtidig synes jeg ikke selv åt han oppførte seg så suverent, for å si det sånn. Det ble jeg mer og mer klar over-

Nå har jeg fått en ny kjæreste. Vi hr det godt, og han er så snill. Han har en ganske krevende jobb til tider, og han er ikke veldig ung lenger som klarer det høye tempoet like godt lenger. Han blir sliten, og han er så trøtt etter jobbing. Han har begynt å klage over dette,  og snakker om hvor vanskelige enkelte er på jobben.

Jeg synes veldig synd på ham, og det er forferdelig tungt å høre på. Samtidig vil jeg jo gjerne være den som han kan lufte sine problemer med. Jeg føler bare at det er så utrolig tungt. Jeg blir trist av det, rett og slett.

Nå har jeg for noen dager siden vært på venninneferie. Jeg merker at det gjorde så godt å komme vekk,, og da særlig fra hans teite og tunge snakk om jobben sin.

Jeg savnet ham da jeg var borte, og det var godt å se ham. Men uff, jeg merket raskt den dystre stemningen det blir av snakkingen om jobben hans hvor han mistrivdes.

Kanskje jeg er særlig lei av det, fordi jeg levde med min mann som jeg hørte på i 10 år om hans mistrivsel og klaging. Jeg følte meg så lettet etter skilsmissen.

Vet ikke om det er noe å gjøre noe ved. Vil vel bre lufte meg, og kanskje høre andre med amme erfaring?

Anonymkode: 33917...7a5

[AnonymBruker]

Jeg skrev ikke teite, men leie

Anonymkode: 33917...7a5

[AnonymBruker]

Har også en mann som har klaget over jobben sin i årevis. Faktsik så lenge jeg har kjent han (over 20 år). Nå etter han ble eldre blir det verre og verre. Han mistrives, blir ikke verdsatt etc etc. Han snakker om dette HVER dag. Det er tungt og slitsomt å høre på dette hver eneste dag. Har forsøkt å hjelpe. Diskutere muligheter. Hjulpet med jobbsøknader andre steder. Et par ganger har han fått napp på andre jobber, men da vil han ikke ha disse jobbene, for det er noe feil med dem også. Dette er så utrolig tappende for meg. Straks jeg kommer sliten hjem fra egen jobb begynner klagingen, over sjefen, over kolleger, over arbeidsoppgavene og you name it. Da tenker jeg bare “Å, nei, nå skal du snakke om jobben din igjen! Jeg orker ikke!!”. Dette kan også fylle helger og ferier. Blir sprø.

Anonymkode: 7b911...642

[AnonymBruker]

Jeg som skrev over her. Vet ikke hva man kan gjøre med dette. Har forsøkt å ta det opp, men da blir han bare fornærmet og mener jeg ikke er interessert i hans liv. Det stemmer jo ikke, men man blir dritsliten av å høre på den samme klagingen år ut og år inn. Han bruker meg som søppelkasse for sin mistrivsel på jobb.

Anonymkode: 7b911...642

[AnonymBruker]

Takk for at du deler. Du sa det rette ordet tappende. Det oppleves akkurt sånn. Det tapper meg.

Ja, kanskje skal jeg ta det opp. Men så ønsker jeg jo å være en som støtter og som han kan puste ut med. Jeg har prøvd å si at vi må prøve å fokusere på det positive, men da føler jeg og at det kan virke som jeg bagatelliserer hans problemer. 

Har og tenkt på at det kan være godt og sunt for ham selv å ikke snakke så mye om det, for det forsterker det på en måte. Eller? En mellomting er vel det beste.

Anonymkode: 33917...7a5

[AnonymBruker]

Han må jo bytte jobb hvis han mistrives så mye?

Anonymkode: c69ad...cc7

[exictence]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Han må jo bytte jobb hvis han mistrives så mye?

Anonymkode: c69ad...cc7

Vel, det er ikke bare bare. Hvis han gjør det, får han ikke så godt betalt lenger, og det som hindrer han mest er all pensjonssparingen der som forringes veldig om han slutter nå. Han har bare 4 år igjen før han førtidspensjonerer seg. Han vil holde ut de årene.

Endret lørdag kl 13:56 av exictence

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Har også en mann som har klaget over jobben sin i årevis. Faktsik så lenge jeg har kjent han (over 20 år). Nå etter han ble eldre blir det verre og verre. Han mistrives, blir ikke verdsatt etc etc. Han snakker om dette HVER dag. Det er tungt og slitsomt å høre på dette hver eneste dag. Har forsøkt å hjelpe. Diskutere muligheter. Hjulpet med jobbsøknader andre steder. Et par ganger har han fått napp på andre jobber, men da vil han ikke ha disse jobbene, for det er noe feil med dem også. Dette er så utrolig tappende for meg. Straks jeg kommer sliten hjem fra egen jobb begynner klagingen, over sjefen, over kolleger, over arbeidsoppgavene og you name it. Da tenker jeg bare “Å, nei, nå skal du snakke om jobben din igjen! Jeg orker ikke!!”. Dette kan også fylle helger og ferier. Blir sprø.

Anonymkode: 7b911...642

Akkurat som å beskrive min eksmann. En av grunnene til vi ble skilt. Men det var ikke bare meg som ble brukt som klagemur, både kompiser, vennepar av oss, nærmeste familie ble belemret av klagingen hans på hvor jævlig han hadde det på jobb. Alle rådet han til å skifte jobb,men neida, det gikk ikke. Det ble sånn irritasjon for meg at jeg utviklet forakt for han. At han aldri gjorde noe med problemet sitt, bare klaget. Han ble tafatt i mine øyne og jeg mistet respekten for han. 

En av de verste tingene opp i dette, var at jeg mistet jobben og det var egentlig krise for oss mtp boliglån o.a., men det var jo ikke så viktig. Jeg kunne ikke forvente noe støtte eller forståelse fra han, for jeg "forsørget" ikke familien på samme måte som han, han var tross alt mannen i huset. Enda jeg tjente mer penger enn han og vi begge jobbet 100 %. Fikk meg ny jobb og økonomien ble reddet,men da hadde jeg begynt å miste følelsene for mannen min. Jeg følte meg alene og han tenkte bare på seg selv og hvor forferdelig han hadde det på sin jobb. 

Anonymkode: 1e01b...412

[AnonymBruker]

exictence skrev (14 timer siden):

Vel, det er ikke bare bare. Hvis han gjør det, får han ikke så godt betalt lenger, og det som hindrer han mest er all pensjonssparingen der som forringes veldig om han slutter nå. Han har bare 4 år igjen før han førtidspensjonerer seg. Han vil holde ut de årene.

Da må han finne ut måter å holde ut på som ikke tapper de der hjemme. 

Anonymkode: b345d...207

[AnonymBruker]

Altså han er jo ett voksent menneske. Enten må han gjøre noe med situasjonen eller slutte å klage. Sorry men sånn er livet. Kan ikke belaste alle rundt deg og bruke «du bryr deg ikke» kortet fordi andre blir slitne av klagingen din. Også må du være mer direkte. Selvfølgelig ønsker du å være der for han og en han kan lene seg på men det gjør man også med håp om forandring eller at det er en fase. Hvis han skal forsette i samme jobb så er det ikke ett bærekraftig forhold om han skal klage dag ut og inn. Mannen min gjorde det samme og jeg måtte rett og slett be han slutte i jobben, eventuelt gå ned i lønn for å få her livsglede og bevare stemningen i hverdagen. Om det er jobb eller andre ting så orker man ikke klaging dag ut og inn! Egoistisk av han ovenfor deg også, det sliter ut begge to å ha det sånn. 

Anonymkode: 3b2ce...dd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg var gift i nesten 10 år med en mann som stadig var irritert over jobben sin, mistrivdes der, og kritiserte miljøet.

Jeg synes det var utrolig tungt å høre på, og jeg syntes så synd på ham. Samtidig synes jeg ikke selv åt han oppførte seg så suverent, for å si det sånn. Det ble jeg mer og mer klar over-

Nå har jeg fått en ny kjæreste. Vi hr det godt, og han er så snill. Han har en ganske krevende jobb til tider, og han er ikke veldig ung lenger som klarer det høye tempoet like godt lenger. Han blir sliten, og han er så trøtt etter jobbing. Han har begynt å klage over dette,  og snakker om hvor vanskelige enkelte er på jobben.

Jeg synes veldig synd på ham, og det er forferdelig tungt å høre på. Samtidig vil jeg jo gjerne være den som han kan lufte sine problemer med. Jeg føler bare at det er så utrolig tungt. Jeg blir trist av det, rett og slett.

Nå har jeg for noen dager siden vært på venninneferie. Jeg merker at det gjorde så godt å komme vekk,, og da særlig fra hans teite og tunge snakk om jobben sin.

Jeg savnet ham da jeg var borte, og det var godt å se ham. Men uff, jeg merket raskt den dystre stemningen det blir av snakkingen om jobben hans hvor han mistrivdes.

Kanskje jeg er særlig lei av det, fordi jeg levde med min mann som jeg hørte på i 10 år om hans mistrivsel og klaging. Jeg følte meg så lettet etter skilsmissen.

Vet ikke om det er noe å gjøre noe ved. Vil vel bre lufte meg, og kanskje høre andre med amme erfaring?

Anonymkode: 33917...7a5

Høres ut som 80-90 talls IT-problematikk (og forsovidt matematikk og ingeniør problematikk, inntil nå nylig når KI kom).

Tror det skal bli bedre, når folk slipper å bli psykotisk pga matte og kode problemer på jobb.

Anonymkode: e6ecd...bd5

[AnonymBruker]

Det kan jo være du overreagerer pga du allerede er dritt lei og sliten etter eksmannen din. Og at du derfor reagerer for sterkt på "vanlig" klaging. Litt sånn "traumatisert", selv om det selvfølgelig er overdrevent og flåsete sagt av meg.

Jeg klager også mye over jobben min, men akkurat nå er jeg av mange ulike grunner stuck, og jeg er i tillegg redd for å bytte jobb for jeg frykter at det skal bli verre. Jeg har brent meg på det før, og tro meg: Det kan ALLTID bli verre. Så jeg er redd. Det ligger noe i uttrykket "Du vet hva du har, men du vet ikke hva du går til". 

Kanskje du skal foreslå at han heller snakker med en psykolog om disse problemene, og så kan han lufte litt til deg av og til? 

Parterapi som kan hjelpe der med kommunikasjon og sunne grenser/kommunikasjon rundt dette? 

Anonymkode: 49c9f...205

[AnonymBruker]

Klarer du å sette grenser for deg selv?

i form av at du f.eks. sier du ikke ønsker den type jobbprat på kvelden, ved middagstid etc? 
Fortelle at elsker han og at det gjør deg veldig vondt at han har det sånn på jobb for du ønsker bare alt det beste for han. Og at det derfor tærer på han med alt det negative fra jobb. 
at du gjerne vil støtte han i å finne gode løsninger etc. 

Anonymkode: 54da4...25c

[AnonymBruker]

Menn er kjent for å klage på jobben sin. Så det må nok mange madammer bare innstille seg på. 
Selv klagde jeg på jobben en del når jeg var yngre. Men etter jeg passerte 50 har jeg fått en sånn whateva-holdning. Om det er små konflikter på jobben eller noen ikke er fornøyd med jobben min så bryr jeg meg ikke. Fordi det er bare en jobb.. Og man kan uansett sjelden bli sparket for å gjøre en dårlig jobb i Norge. Så jeg bare hever lønnen og gir F.
Flere burde prøve det.

Anonymkode: b3a49...a05

[AnonymBruker]

Det er fryktelig tungt å mistrives på jobben, så jeg synes du bør lytte og vise litt forståelse. For han er det selvsagt tappende at han hater minst 8 timer av dagen sin. I hans situasjon bør han jo også bare bite tennene sammen de siste fire årene. Tenker det da faktisk må være greit at han får ut litt frustrasjon hjemme. 
 

Jeg har selv hatt det skikkelig dritt på jobb i snart to år. Av ulike grunner må jeg bli en stund til. Det er faktisk helt grusomt. Jeg vet at mannen min misliker at jeg klager på det, så da holder jeg kjeft. Men det går utover mitt eget selvverd, så resultatet blir at jeg ikke sier noenting. Jeg hadde følt meg mye bedre om jeg fikk luftet tankene mine og møtt litt forståelse. 

Anonymkode: 703c1...5be

[exictence]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det kan jo være du overreagerer pga du allerede er dritt lei og sliten etter eksmannen din. Og at du derfor reagerer for sterkt på "vanlig" klaging. Litt sånn "traumatisert", selv om det selvfølgelig er overdrevent og flåsete sagt av meg.

Anonymkode: 49c9f...205

Det er ikke flåsete sagt av deg. Jeg føler det er litt sånn at jeg er veldig nærtagende av hver minste sukking/klaging.

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er fryktelig tungt å mistrives på jobben, så jeg synes du bør lytte og vise litt forståelse.

Anonymkode: 703c1...5be

Ja, absolutt. Jeg gjør jo det.

Han er en superfin mann på så mane måter. Jeg stortrives med ham. Merker bare at dette tynger meg mer enn nødvendig. Det er jo han det er mest synd på, jeg forstår jo det.

Jeg merker jeg prøver mange ganger å uttrykke at "det kunne ha vært verre, tenk på, tenk hvis osv" en slags bagatellisering og en slags "polyannasyndrom/ være glad leken" som liksom skal menes som en trøst. Men tror heller det virker bare som en andre forståelse og sympati fra min side, og at jeg er likegyldig. Uff, tror jeg må slutte med det.

Hvordan vise mer forståelse?

 

[AnonymBruker]

Mannen min hadde også en jobb han vantrivdes ekstremt mye i. Det ble snakket om hver eneste dag. Var så støttende jeg kunne og prøvde å bite meg i tunga lenge, for uansett hvor slitsomt jeg synes det var å høre på dag inn og ut så var det tyngre og mest slitsomt for han..

Men til slutt fikk jeg derimot nok, og gikk inn på ledige stillinger på finn hvor jeg fant en annen jobb som passet yrkesfaget hans og oppfordret han til å søke.

Dagen etterpå ringte de, og vipps så hadde han ny jobb. Nå noen år etterpå går det så utrolig mye bedre. Han trives på jobb, fått seg venner og passer godt inn. Om man vantrives veldig på jobb så kan det være en ide å skifte arbeidsplass

Anonymkode: e93fb...b7d

[Hareena]

Det er en tråd her inne som som etterspør konkrete faktorer hos kollegaer som bidrar til dårlig arbeidsmiljø. Mitt svar på det er slike menn som beskrives her. 

[AnonymBruker]

exictence skrev (29 minutter siden):

Det er ikke flåsete sagt av deg. Jeg føler det er litt sånn at jeg er veldig nærtagende av hver minste sukking/klaging.

Ja, absolutt. Jeg gjør jo det.

Han er en superfin mann på så mane måter. Jeg stortrives med ham. Merker bare at dette tynger meg mer enn nødvendig. Det er jo han det er mest synd på, jeg forstår jo det.

Jeg merker jeg prøver mange ganger å uttrykke at "det kunne ha vært verre, tenk på, tenk hvis osv" en slags bagatellisering og en slags "polyannasyndrom/ være glad leken" som liksom skal menes som en trøst. Men tror heller det virker bare som en andre forståelse og sympati fra min side, og at jeg er likegyldig. Uff, tror jeg må slutte med det.

Hvordan vise mer forståelse?

 

Det er jo ikke sikkert at du viser for lite forståelse, men det er jo begrenset for hva du kan gjøre, og det blir jo gjerne litt sånn når den andre parten går på repeat.. 

Kanskje et litt drastisk grep, men siden det tynger deg såpass mye som du beskriver: Hva om du tar kontakt med en psykolog og får hjelp og konkrete tips til hvordan du best lytter til han, samtidig som du kan få hjelp til å sette grenser for klagingen? Og også kanskje konkrete tips som du kan videreformidle til mannen din (type sette av tid hver dag til å heller skrive ned det han tenker angående jobb og så skrive fem ting som han er takknemlig for den dagen osv, i stedet for å bruke deg som en kontinuerlig klagemur).

Det må jo være lov å lufte ting i et forhold, men alt har en grense. Samboeren din må også bli flinkere til å flytte fokus og heller fokusere på de tingene som er bra i livet. 

Anonymkode: 49c9f...205

[AnonymBruker]

Om noen er mer enn bare vanlig «uff, dette er lett irriterende, men også litt morsomt» om noe i livet sitt som de kan gjøre noe med så er de tiltaksløse, ts. Og det er derfor du (med rette) er irritert. 

For de er jo voksne menn. Kan søke ny jobb. Ikke noe problem det. Så hvorfor velger de heller å klage og børe seg som småunger og ikke gjøre noe med det? Det er ikke synd på folk som mistrives med det livet de har valgt seg. Gi han beskjed om å enten fikse det eller så snakker dere om temaet maks 20 minutt, en gang i måneden. Helst mindre.
 

Og om folk klager og bærer seg over ting med livet de ikke kan gjøre noe med (som typisk er sykdom) så må de også få beskjed om at de maks får klage 20 minutt, en gang i måneden. Også for sin egen del. Mer fokus på negative ting er usunt for ens psykiske helse.

Anonymkode: b4b18...61a