Å avslutte et forhold med barnas stefar..

[AnonymBruker]

Er det noen som har betraktninger og erfaringer?

Det er kanskje ikke så mange som har reflektert over at det kan være verre enn å ende et forhold med barnas far.. Man tenker at det er kjernefamilien som er den viktigste, og normalt har alle sterke følelser og mye som holder tilbake ang å bryte opp forholdet og måtte dele på barna. Men... 

Jeg for min del ble alene med mine da yngste var 2 år. Barnefar lever men de har ikke så tett relasjon pga at av barnefar har vært ganske fraværende i deres oppvekst. Av sin egen vilje, ikke min. Jeg møtte en ny mann for 12 år siden, som også gjorde at vi flyttet til et annet sted. Men forholdet har vært veldig dårlig og jeg har egentlig bare holdt ut i valget jeg tok, fordi jeg ikke ville bryte opp etter å gitt barna "en ny far". 

For meg føles det som det er én ting at forholdet med barnas far gikk skeis, men tabbekvoten er liksom oppbrukt når de har fått en bonusfar. Om ikke han heller skal bli "varig far", er jeg kjipe mot barna da? 

Vel å merke er barna 19 og 22 nå, men jeg har likevel store kvaler med å... føles som "å ta fra barna en bonusfar". Har noen kjent noe lignende? Eller kan jeg avskrive meg litt ansvar der og tenke at bonusfar er fri til å holde den relasjonen han vil med sine bonusbarn? 

Anonymkode: 119af...ed6

[Trolltunge]

Kjenner til noen slike tilfeller, men de er ikke like. Du har en fordel i at barna er så store at dersom ønsket kan de og stefar selv forvalte en videre relasjon. 

Jeg kjenner til tilfeller der det er absolutt ingen kontakt videre, og også der stemor/stefar er en naturlig del av "barnas" liv videre. Ja for de er ikke barn lenger de jeg kjenner, men unge voksne. 

Man har heldigvis større tabbekvote i livet enn å ha to forhold som gikk galt. 

[AnonymBruker]

Skjønner godt dilemmaet ditt, men samtidig kan du jo ikke bli værende i et forhold du ikke har det godt i? Det vil jo barna også merke. Hvor gamle er barna nå? Jeg står på motsatt side, jeg er sammen med en mann som har en sønn fra før, i ungdomsårene. Vi har bare vært sammen et par år, men jeg og sønnen begynner å bli litt knyttet til hverandre selv om vi har brukt lang tid på å bli kjent. Jeg håper jeg og kjæresten min får til dette forholdet, men det er så mye som ikke er bra, også er han så vanskelig å prate med om alt det viktige. Dessuten virker det som vi vil helt ulike ting i livet og i forholdet, noe han heller ikke vil snakke om. Derfor begynner jeg å bli litt motløs, og begynner å lure på om vi burde avslutte. Men hva med sønnen da? Som begynner å se for seg at vi skal være i livene til hverandre i lang tid/ for alltid? Han nevner stadig vekk fremtiden, at da skal vi gjøre sånn og sånn, og alle julene skal vi.. og somrene skal vi.. osv. jeg får helt vondt langt inn i sjela.

Anonymkode: 23197...7d3

[NiceOrNothing]

Trolltunge skrev (5 minutter siden):

Kjenner til noen slike tilfeller, men de er ikke like. Du har en fordel i at barna er så store at dersom ønsket kan de og stefar selv forvalte en videre relasjon. 

Jeg kjenner til tilfeller der det er absolutt ingen kontakt videre, og også der stemor/stefar er en naturlig del av "barnas" liv videre. Ja for de er ikke barn lenger de jeg kjenner, men unge voksne. 

Man har heldigvis større tabbekvote i livet enn å ha to forhold som gikk galt. 

Enig . Vil si det er en MYE større tabbe å bli i et ulykkelig forhold . Du tar ikke fra barna noe . De er voksne . Å kan fortsette kontakt med stefar om de ønsker . 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Skjønner godt dilemmaet ditt, men samtidig kan du jo ikke bli værende i et forhold du ikke har det godt i? Det vil jo barna også merke. Hvor gamle er barna nå? Jeg står på motsatt side, jeg er sammen med en mann som har en sønn fra før, i ungdomsårene. Vi har bare vært sammen et par år, men jeg og sønnen begynner å bli litt knyttet til hverandre selv om vi har brukt lang tid på å bli kjent. Jeg håper jeg og kjæresten min får til dette forholdet, men det er så mye som ikke er bra, også er han så vanskelig å prate med om alt det viktige. Dessuten virker det som vi vil helt ulike ting i livet og i forholdet, noe han heller ikke vil snakke om. Derfor begynner jeg å bli litt motløs, og begynner å lure på om vi burde avslutte. Men hva med sønnen da? Som begynner å se for seg at vi skal være i livene til hverandre i lang tid/ for alltid? Han nevner stadig vekk fremtiden, at da skal vi gjøre sånn og sånn, og alle julene skal vi.. og somrene skal vi.. osv. jeg får helt vondt langt inn i sjela.

Anonymkode: 23197...7d3

Ja det er skikkelig sårt. Det blir liksom ikke naturlig samvær med et bonusbarn. Så det er akkurat den jeg kjenner veldig på. Mine er 19 og 22 år, så de er store nok. Men samtidig utrolig trist om de ser bonusfar bare forsvinner helt. Jeg tror faktisk det vil skje når han finner seg ny dame etterhvert. 

Jeg tenker at du er i en litt heldig situasjon som er den som kan opprettholde kontakt med ditt bonusbarn. Det vil kanskje føles litt rart, men du kan i alle fall vært på tilbudssiden. Jeg ville blitt veldig lettet og glad om jeg visste at min samboer ville vise at han var der for barna mine fortsatt, selv om vi endte forholdet. Det er jeg sikker på mine også ville blitt veldig glad for. 

Anonymkode: 119af...ed6

[Gidavmeg]

Når de er så store kan de vell ha en egen relasjon til ham, uavhengig av ditt forhold til ham? 

[AnonymBruker]

Du trenger ikke å tenke på barna når de er så store. De kan, hvis de ønsker, ha en relasjon med han uten deg i bildet. 

Jeg har enda kontakt med en stefar. Det ble faktisk slutt mellom mor og han da jeg var 11 år. Jeg tok kontakt med han da jeg ble voksen og mobilene kom. Nå er jeg i 40 årene og vi har enda kontakt. 

Anonymkode: accea...c08

[AnonymBruker]

Gidavmeg skrev (28 minutter siden):

Når de er så store kan de vell ha en egen relasjon til ham, uavhengig av ditt forhold til ham? 

De kan det ja, men hvis ikke bonusfar tar initiativ til den så tror jeg fort det sklir ut i sanden til null kontakt..

Anonymkode: 119af...ed6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Ja det er skikkelig sårt. Det blir liksom ikke naturlig samvær med et bonusbarn. Så det er akkurat den jeg kjenner veldig på. Mine er 19 og 22 år, så de er store nok. Men samtidig utrolig trist om de ser bonusfar bare forsvinner helt. Jeg tror faktisk det vil skje når han finner seg ny dame etterhvert. 

Jeg tenker at du er i en litt heldig situasjon som er den som kan opprettholde kontakt med ditt bonusbarn. Det vil kanskje føles litt rart, men du kan i alle fall vært på tilbudssiden. Jeg ville blitt veldig lettet og glad om jeg visste at min samboer ville vise at han var der for barna mine fortsatt, selv om vi endte forholdet. Det er jeg sikker på mine også ville blitt veldig glad for. 

Anonymkode: 119af...ed6

Nå er vi i to ulike situasjoner da, du har vært sammen med din i veldig mange år, og bodd sammen. Barna dine har virkelig hatt en bonusfar på alle måter disse årene, derfor er det mye mer naturlig at de holder kontakten ved et evt brudd, enn at jeg holder så mye kontakt med sønnen til kjæresten min. Vi har ikke bodd sammen, og har som sagt brukt lang tid på å bli kjent disse to årene jeg har vært sammen med kjæresten. Dvs, vi har ikke sett hverandre så mye, bare litt her og der. Men føler at kontakten har blitt mye nærmere i det siste. Jeg vet ikke hva fremtiden blir med meg og kjæresten, håper det kan løse seg og bli bra, men siden jeg ikke vet, så er jeg veldig redd for å sleppe sønnen nærmere. Det er så mye å ta hensyn til, når man skal prøve å finne ut om en person er den rette, når denne personen har barn fra før. Det kompliserer så mye. Håper det løser seg for dere❤️ Barna dine er voksne nå da, så de kan lettere forstå at brudd kan skje, og at det er viktig at det skjer dersom forholdet ikke føles bra. Så det løser seg nok fint, skal du se❤️

Anonymkode: 23197...7d3

[AnonymBruker]

Hvordan er forholdet mellom dem? Og hvordan er han?

Jeg har samme opplegg. Mannen min har vært i barnas liv fra yngste var 2. Far har vært der, men har tidvis ikke fungert (syk). Yngste er nå 20 år. Dvs 18 år har han vært der.

Nå planlegger vi ikke å gå fra hverandre. Vi er gift og glade I hverandre enda. Men jeg har jo tenkt, - hva om noe skjer? Han vil noe annet? Jeg dør..osv..Han har lært dem å kjøre bil, vært på familiegruppe med en som var syk, hjulpet alle med matte, og de ringer han for råd osv. De ser jo på han som en far..

Så jeg forstår følelsen av å ikke ønske å miste han for barna dine. Har han barn selv??

Anonymkode: 8a19f...a1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hvordan er forholdet mellom dem? Og hvordan er han?

Jeg har samme opplegg. Mannen min har vært i barnas liv fra yngste var 2. Far har vært der, men har tidvis ikke fungert (syk). Yngste er nå 20 år. Dvs 18 år har han vært der.

Nå planlegger vi ikke å gå fra hverandre. Vi er gift og glade I hverandre enda. Men jeg har jo tenkt, - hva om noe skjer? Han vil noe annet? Jeg dør..osv..Han har lært dem å kjøre bil, vært på familiegruppe med en som var syk, hjulpet alle med matte, og de ringer han for råd osv. De ser jo på han som en far..

Så jeg forstår følelsen av å ikke ønske å miste han for barna dine. Har han barn selv??

Anonymkode: 8a19f...a1f

Han er ikke akkurat verdens beste bonusfar, egentlig. Han har gjort lite initiativ i løpet av alle disse årene for å komme nært barna, da om tenker et personlig forhold med dem. Det har vært sjelden han har pratet med dem under fire øyne, og veldig sjelden han har gjort noe alene med bare dem. Men han har likevel alltid vært der, fysisk i alle fall. Alltid en morsom kommentar under middag ol, alle ferier har vi hatt sammen og jeg merker at barna ser opp til ham. Og selv om de ikke er så nære, så er han på «deres lag» om skjønner hva mener. Han har alltid en støttende kommentar, litt overfladisk kanskje men… Bedre enn ingenting har jeg alltid tenkt. Og det er sønner jeg har, så jeg tror savnet etter en nær pappa alltid har vært der litt.

Han har ett barn selv som er et par år eldre enn min eldste, og de har ganske lite og platt kontakt. Så det er lite håp for at blir noe bedre med bonusbarn 

Anonymkode: 119af...ed6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Han er ikke akkurat verdens beste bonusfar, egentlig. Han har gjort lite initiativ i løpet av alle disse årene for å komme nært barna, da om tenker et personlig forhold med dem. Det har vært sjelden han har pratet med dem under fire øyne, og veldig sjelden han har gjort noe alene med bare dem. Men han har likevel alltid vært der, fysisk i alle fall. Alltid en morsom kommentar under middag ol, alle ferier har vi hatt sammen og jeg merker at barna ser opp til ham. Og selv om de ikke er så nære, så er han på «deres lag» om skjønner hva mener. Han har alltid en støttende kommentar, litt overfladisk kanskje men… Bedre enn ingenting har jeg alltid tenkt. Og det er sønner jeg har, så jeg tror savnet etter en nær pappa alltid har vært der litt.

Han har ett barn selv som er et par år eldre enn min eldste, og de har ganske lite og platt kontakt. Så det er lite håp for at blir noe bedre med bonusbarn 

Anonymkode: 119af...ed6

Høres ut som du kan slappe av med den dårlige samvittigheten der. Om han ikke tar noe ansvar for relasjonen selv, kanskje like best at ikke barna higer etter hans kontakt da. 

Anonymkode: d601c...fd2

[Eva-Lena]

Ei jeg kjenner ble boende hos stefar etter at mor flyttet ut. Hun bodde der i ca 3 år frem til hun ble myndig. Da flyttet hun pga skole, men var ofte hos stefar i ferier.

Hun har ett godt forhold til mor og søsken, men stefar hadde vært som en far for henne siden hun var 7 år.

De hadde ett urolig tett forhold, men nå er det lenge melllom hver gang de snakker sammen. Nå er hun en voksne dame med egne barn, så tiden strekker nok ikke til med besøk siden hun bor 4 timer unna.

La barna dine og stefar bestemme dette selv. Si det til de at det er helt fint om de fortsatt vil ha ett forhold, så de de vet hvor de har det i dette.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Han er ikke akkurat verdens beste bonusfar, egentlig. Han har gjort lite initiativ i løpet av alle disse årene for å komme nært barna, da om tenker et personlig forhold med dem. Det har vært sjelden han har pratet med dem under fire øyne, og veldig sjelden han har gjort noe alene med bare dem. Men han har likevel alltid vært der, fysisk i alle fall. Alltid en morsom kommentar under middag ol, alle ferier har vi hatt sammen og jeg merker at barna ser opp til ham. Og selv om de ikke er så nære, så er han på «deres lag» om skjønner hva mener. Han har alltid en støttende kommentar, litt overfladisk kanskje men… Bedre enn ingenting har jeg alltid tenkt. Og det er sønner jeg har, så jeg tror savnet etter en nær pappa alltid har vært der litt.

Han har ett barn selv som er et par år eldre enn min eldste, og de har ganske lite og platt kontakt. Så det er lite håp for at blir noe bedre med bonusbarn 

Anonymkode: 119af...ed6

Dette er da ikke ditt ansvar. Du skal ikke forbli i et forhold du ikke ønsker å være i. 

Om ungene dine ønsker et forhold til han, kan de ta kontakt med han. Om han ønsker et forhold med guttene dine, kan han ta kontakt med de. De har vel kontaktopplysningene til hverandre? 

Dette er ikke noe du trenger å tenke på. Om du vil gjøre noe for de, så si ser du kun det at om de ønsker å ha et forhold, får de snakke med hverandre på eget initiativ og at du synes det er helt greit. 

Anonymkode: accea...c08