Bør jeg gjøre det slutt...?

[AnonymBruker]

Kort fortalt. Kvinne med mye traumer. Levd i ekstreme forhold med vold osv. De siste 2 årene med en snill mann som daglig gir meg bekreftelser på at han velger meg og elsker meg høyt.

Problemet mitt er at jeg har så usikker tilknytning at la oss si han ikke er på snap ila en arbeidsdag så tror jeg han enten er utro ,ikke elsker meg eller vært i ulykke. Det er store kroppslige reaksjoner jeg får. Problemer med å puste, en helt syk angst klump i magen. Klarer knapt gå i butikken. Er uføre pga ptsd. Skal snart i traumebehandling oppstart oktober...

Denne mannen er mitt liv,min trygghet mitt alt. Bare tanken på å miste han gjør at jeg rett og slett vil dø. Ila 2 år har han alltid svart raskt og vært mobil , men denne uken ser jeg en endring. Travelt på jobb sier han, men nå føler jeg oppriktig det er noe galt. Han nekter for det,sier han elsker meg like mye og alt er bra.

 

Hvordan i huleste skal man klare leve i et forhold med så utrygg tilknytning som jeg har? Gjelder kun menn, ikke venninner osv. Det er helt ekstremt hvor redd jeg miste denne mannen,aldri hatt det slik før,men han er også den første som har stått ved min side å gitt meg trygghet hver dag.

Eksempel.  Jeg fikk en kjempe fin morgen melding i dag. Han skriver at han gleder seg til helg med meg, at han elsker meg høyt osv. Så hører jeg ingenting før han ringte meg nå. Ferdig på jobb. I mellomtiden mellom melding 08:00 og ca 1330 har jeg ligger i fosterstilling og grått. Hva skal jeg gjøre? Er det meg bare eller burde han ikke ha gitt lyd fra seg bare et vink hadde vært nok...mellom 8 og halv 2...

Vurderer bli singel. Men tanken på å ikke ha min store kjærlighet i livet er så skremmende at jeg ikke får puste. Klarer knapt gå på do når jeg ikke hører fra han på en stund. Merker også han har hatt det travelt og stress med et viktig prosjekt på en jobb denne uka, så han har vært litt mer sliten og blitt litt irritert på meg når jeg er fra meg og tror han skjuler noe. Det gjør det enda verre for meg, da føler jeg at jeg er en byrde...

Andre med store tilknytnings vansker i forhold her? Tips?

Svar som kom deg til psykolog,  stakkars mann osv kommer nok, men kanskje det finnes noen der ute som har det samme problemet evt hvordan de fikk det bedre?? 

Nå kommer han snart til meg. Mest lyst å kaste meg i armene hans,gråte å si elsk meg for alltid , men det blir feil for da føler jeg meg bare needy,så jeg skal prøve være meg selv. Sitter å venter med vinduet nå..føler meg dum..

 

 

 

Anonymkode: fd226...89d

[AnonymBruker]

Du får det ikke bedre uten å oppsøke hjelp. Du kan sikkert forsøke med selvhjelpsbøker, men jeg tror oppriktig at du trenger mer hjelp enn hva noen selvhjelpsbøker og Instagram-profiler kan gi deg. Jeg har selv utrygg tilknytning med paranoide tanker om utroskap, ulykker osv, og jeg har nå gå i behandling i 1,5 år og har 1 år igjen. Med andre ord, går man ganske tungt til verks ved så alvorlige tilknytningsproblemer. 

Anonymkode: f655a...735

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du får det ikke bedre uten å oppsøke hjelp. Du kan sikkert forsøke med selvhjelpsbøker, men jeg tror oppriktig at du trenger mer hjelp enn hva noen selvhjelpsbøker og Instagram-profiler kan gi deg. Jeg har selv utrygg tilknytning med paranoide tanker om utroskap, ulykker osv, og jeg har nå gå i behandling i 1,5 år og har 1 år igjen. Med andre ord, går man ganske tungt til verks ved så alvorlige tilknytningsproblemer. 

Anonymkode: f655a...735

Skal i traume terapi på dps...  gått til psykolog i 5 år der,men avsluttet i sommer pga traume terapi oppstart i oktober...fikk ikke gå til 2 psykologer på dps. 

 

TS

Anonymkode: fd226...89d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Skal i traume terapi på dps...  gått til psykolog i 5 år der,men avsluttet i sommer pga traume terapi oppstart i oktober...fikk ikke gå til 2 psykologer på dps. 

 

TS

Anonymkode: fd226...89d

Og hvordan påvirker dette deg i ditt forhold? Glemte spør deg om det i første svar. 

Hilsen TS

Anonymkode: fd226...89d

[AnonymBruker]

Anbefaler å investere i ketaminbehandling! Det fikk veldig fortgang i mine traumer og tilknytningsproblematikk. Jeg har i tillegg tilegnet meg alt jeg finner av kunnskap om tilknytnign, for å være best mulig rustet ved eventuelle triggere. Nå er jeg et nytt menneske og har ingen kroppslige reaksjoner lengre. 

Anonymkode: b288f...21d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Anbefaler å investere i ketaminbehandling! Det fikk veldig fortgang i mine traumer og tilknytningsproblematikk. Jeg har i tillegg tilegnet meg alt jeg finner av kunnskap om tilknytnign, for å være best mulig rustet ved eventuelle triggere. Nå er jeg et nytt menneske og har ingen kroppslige reaksjoner lengre. 

Anonymkode: b288f...21d

Hørt at det er omdiskutert. Kan man gjøre det på sykehus eller ikke godkjent ? Må privat? Men første steg er traume terapi så får jeg se... Er snakk om 40 år med svik fra menn. Fra min egen far til forferdelige forhold så jeg vet jo ikke hva trygghet er...altså med menn. For barna,venninner osv tenker jeg ikke på at de vil svikte meg..kun menn.

TS

Anonymkode: fd226...89d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Og hvordan påvirker dette deg i ditt forhold? Glemte spør deg om det i første svar. 

Hilsen TS

Anonymkode: fd226...89d

Det har ikke vært lett, jeg fikk påvist blandet personlighetsforstyrrelse for 1,5 år siden, med trekk fra både emosjonelt ustabil og unnvikende. Tidligere ble jeg veldig utagerende da min utrygge tilknytning ble trigget, jeg startet krangler og kom med anklager, kunne sende stygge meldinger, slang med dører osv. Det var en gang han ikke var hjemme, hvor jeg ble så trigget at jeg kastet et glass i gulvet fordi jeg ikke klarte å kontrollere følelsene mine. Nå har jeg ikke reagert utagerende på denne måten på langt over et år, så behandlingen har hatt effekt, men jeg bærer dessverre mye preg av min unnvikende PF. Om han skal treffe venninner blir jeg veldig kald, trekker meg unna, vil ikke ha kyss og ser ikke på han når han snakker med meg. Senere havner jeg i en veldig negativ tankespiral hvor jeg ikke klarer å gi slipp på tanken om at jeg må slå opp, fordi jeg har det så vondt når denne utryggheten dukker opp. Før ble jeg veldig trigget bare av at han skulle ut å treffe kompiser, dette skjer ikke lenger. Jeg er veldig glad for at jeg kan se noen bedringer, hvis det ikke hadde vært tilfelle ville jeg nok gjort det slutt, men det gir meg håp når jeg ser forandringene som har skjedd i meg i løpet av den tiden jeg har gått i behandling. Det har selvsagt vært tungt for samboeren min, men det verste for han har vært å se hvor vondt jeg har det, når jeg kjenner på denne utryggheten. 

Anonymkode: f655a...735

[AnonymBruker]

Føler med deg.
Men hadde det ikke vært en ide å gå til psykolog eller annen behandling da?
Du får det jo ikke noe bedre ved å ikke gjøre noe med dette?
Du må skape en endring for å få endring, det er bare slik livet er.
Psykolog er jo et genialt svar her, og antagelig den aller beste hjelpen til å få et bedre liv og et normalt forhold til venner og en partner. Så hvorfor skal det være negativt å foreslå psykologhjelp?
Blir like dumt som om å være negativ til å be syke mennesker oppsøke lege for faktisk å få rett hjelp.

Du vet jo selv at du totalt overreagerer, og trenger hjelp med å få dempet reaksjonene.
 

Anonymkode: 81015...8d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det har ikke vært lett, jeg fikk påvist blandet personlighetsforstyrrelse for 1,5 år siden, med trekk fra både emosjonelt ustabil og unnvikende. Tidligere ble jeg veldig utagerende da min utrygge tilknytning ble trigget, jeg startet krangler og kom med anklager, kunne sende stygge meldinger, slang med dører osv. Det var en gang han ikke var hjemme, hvor jeg ble så trigget at jeg kastet et glass i gulvet fordi jeg ikke klarte å kontrollere følelsene mine. Nå har jeg ikke reagert utagerende på denne måten på langt over et år, så behandlingen har hatt effekt, men jeg bærer dessverre mye preg av min unnvikende PF. Om han skal treffe venninner blir jeg veldig kald, trekker meg unna, vil ikke ha kyss og ser ikke på han når han snakker med meg. Senere havner jeg i en veldig negativ tankespiral hvor jeg ikke klarer å gi slipp på tanken om at jeg må slå opp, fordi jeg har det så vondt når denne utryggheten dukker opp. Før ble jeg veldig trigget bare av at han skulle ut å treffe kompiser, dette skjer ikke lenger. Jeg er veldig glad for at jeg kan se noen bedringer, hvis det ikke hadde vært tilfelle ville jeg nok gjort det slutt, men det gir meg håp når jeg ser forandringene som har skjedd i meg i løpet av den tiden jeg har gått i behandling. Det har selvsagt vært tungt for samboeren min, men det verste for han har vært å se hvor vondt jeg har det, når jeg kjenner på denne utryggheten. 

Anonymkode: f655a...735

Kjenner meg igjen. Hadde Borderline, men den er tatt bort erstattet med blandet type mellom den og unnvikende...

Jeg har truet ta mitt liv og sagt det er hans feil om jeg gjør det, anklaget osv. Skjelden høylytt, men mer innover sinne. Det er en stund siden, for tiden mye mer angst som jeg bærer inni meg...

Jeg vet også at min kjæreste har det vondt når jeg har det vondt,det sier han..at når ikke jeg har det godt så lider han og...men jeg tror jo ikke helt på det, usikkerheten meg forteller meg at han bare sier det for tull..

Jeg hadde aldri taklet han var med venninner,  jeg hadde fått nervøst sammenbrudd, nå har han ikke venninner da. Ikke pga meg,men aldri hatt. På en måte er det jo bra hvis kjæresten har venner og er sosial,  utfordre angsten på å stå i det, men for meg er det som om at det blir SVIK uansett..venter bare på det. Jævlig å leve i et forhold når du på en måte lever i traumen siden det er din største trigger.

Jeg håper jeg klarer slappe av i helga med han. På tirsdag reiser jeg 12 dager til Italia på slappe av tur med en venninne. Burde glede meg, bare gruer meg. Mister kontroll på kjæresten...men psykologen sa det er bra utfordre angsten, men angrer nå på denne reisen.... Er jo overbevist om han vil være utro eller at flyet mitt krasjer, slike ting. 

 

TS

Anonymkode: fd226...89d

[AnonymBruker]

Så bra at du skal begynne i traumebehandling ❤️ det må være ekstremt smertefullt å ha det sånn, men det betyr ikke at du bør gjøre det slutt. Gi traumebehandlingen en sjanse. 

En klok psykolog sa til meg en gang at den eneste veien ut er igjennom - altså må du konfrontere det smertefulle for at det skal gå over. Han sammenlignet det med ville hester som trosser instinktet og løper igjennom præriebranner fordi de skjønner at de ikke vil klare å løpe fra. Gjør du det slutt nå så vil du jo bare oppleve det samme i et evt. nytt forhold senere, for disse vanskelige følelsene er inni deg. De har ingenting med omgivelsene utenfor deg å gjøre. Så lenge du hele tiden tenker at hans bekreftelse er eneste vei ut av de vonde følelsene så vil du heller aldri bli kvitt de for godt. Det er i ditt eget indre du må jobbe, og det er der du vil finne helbredelse ❤️

Når du ligger i fosterstilling på sofaen og har det helt jævlig, så ikke kjemp i mot. La deg selv kjenne på smerten. Den er stor og stygg, men vil krympe når du gir den rom og lov til å være der. Se for deg at du sender masse kjærlighet og varme til den vonde følelsen og den delen av deg som er såret. Kjenn etter hvor i kroppen følelsen er, og se for deg at et varmt og kjærlig lys vokser inni deg og tar over plassen til det vonde. Det høres kanskje jalla ut, men gjør du dette ofte nok (gjerne mange ganger hver dag) så vil det hjelpe. 

Jeg har kompleks PTSD etter å ha blitt forlatt av foreldrene mine da jeg var liten. Jeg har slitt masse med sykelig sjalusi og frykt for å bli forlatt, men det ble gradvis bedre når jeg skjønte at nøkkelen ikke lå i å kontrollere partneren min, men i å jobbe med helbredelse innenfra. Og hvis det er noen trøst så vit at det er helt normalt å ikke ha noe kontakt med partneren sin i løpet av en hel arbeidsdag. I mitt forhold skjer det kun hvis en av oss har en viktig beskjed, men vi elsker hverandre for det 🥰

 

Anonymkode: fb6ba...8e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

la oss si han ikke er på snap ila en arbeidsdag så tror jeg han enten er utro

At begge avinstallere snap er en god begynnelse. Har han innvendinger er det er stort rødt flagg.

Anonymkode: 69e9e...ea3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Føler med deg.
Men hadde det ikke vært en ide å gå til psykolog eller annen behandling da?
Du får det jo ikke noe bedre ved å ikke gjøre noe med dette?
Du må skape en endring for å få endring, det er bare slik livet er.
Psykolog er jo et genialt svar her, og antagelig den aller beste hjelpen til å få et bedre liv og et normalt forhold til venner og en partner. Så hvorfor skal det være negativt å foreslå psykologhjelp?
Blir like dumt som om å være negativ til å be syke mennesker oppsøke lege for faktisk å få rett hjelp.

Du vet jo selv at du totalt overreagerer, og trenger hjelp med å få dempet reaksjonene.
 

Anonymkode: 81015...8d1

Starter i traume terapi hos en psykolog spesialist om ca 3 uker....aldri hatt traume terapi,hatt 5 år med vanlige psykolog timer..mer støttesamtaler....

TS

Anonymkode: fd226...89d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

At begge avinstallere snap er en god begynnelse. Har han innvendinger er det er stort rødt flagg.

Anonymkode: 69e9e...ea3

Jeg har snap pga barna mine og mine 2 venninner og. Å avinstallere snap fungerer ikke. Man har messenger osv også. Jeg må bare gå i behandling😟

Ts

Anonymkode: fd226...89d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

At begge avinstallere snap er en god begynnelse. Har han innvendinger er det er stort rødt flagg.

Anonymkode: 69e9e...ea3

Det er absolutt ikke et stort rødt flagg dersom han ikke vil avinstallere Snapchat. Det er et stort rødt flagg å bli bedt om å avinstallere Snapchat. Da er det bedre om TS deaktiverer sin Snapchat og heller installerer når hun føler seg tryggere og mer stabil. 

Anonymkode: f655a...735

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Så bra at du skal begynne i traumebehandling ❤️ det må være ekstremt smertefullt å ha det sånn, men det betyr ikke at du bør gjøre det slutt. Gi traumebehandlingen en sjanse. 

En klok psykolog sa til meg en gang at den eneste veien ut er igjennom - altså må du konfrontere det smertefulle for at det skal gå over. Han sammenlignet det med ville hester som trosser instinktet og løper igjennom præriebranner fordi de skjønner at de ikke vil klare å løpe fra. Gjør du det slutt nå så vil du jo bare oppleve det samme i et evt. nytt forhold senere, for disse vanskelige følelsene er inni deg. De har ingenting med omgivelsene utenfor deg å gjøre. Så lenge du hele tiden tenker at hans bekreftelse er eneste vei ut av de vonde følelsene så vil du heller aldri bli kvitt de for godt. Det er i ditt eget indre du må jobbe, og det er der du vil finne helbredelse ❤️

Når du ligger i fosterstilling på sofaen og har det helt jævlig, så ikke kjemp i mot. La deg selv kjenne på smerten. Den er stor og stygg, men vil krympe når du gir den rom og lov til å være der. Se for deg at du sender masse kjærlighet og varme til den vonde følelsen og den delen av deg som er såret. Kjenn etter hvor i kroppen følelsen er, og se for deg at et varmt og kjærlig lys vokser inni deg og tar over plassen til det vonde. Det høres kanskje jalla ut, men gjør du dette ofte nok (gjerne mange ganger hver dag) så vil det hjelpe. 

Jeg har kompleks PTSD etter å ha blitt forlatt av foreldrene mine da jeg var liten. Jeg har slitt masse med sykelig sjalusi og frykt for å bli forlatt, men det ble gradvis bedre når jeg skjønte at nøkkelen ikke lå i å kontrollere partneren min, men i å jobbe med helbredelse innenfra. Og hvis det er noen trøst så vit at det er helt normalt å ikke ha noe kontakt med partneren sin i løpet av en hel arbeidsdag. I mitt forhold skjer det kun hvis en av oss har en viktig beskjed, men vi elsker hverandre for det 🥰

 

Anonymkode: fb6ba...8e4

Takk! Dette svaret skal jeg lagre❤️❤️ Kan minnes en psykolog nevnte det samme, å stå i de jævlige følelsene,men altså det er så heftig..litt som nummeret før jeg ringer 113 og sier kom å hent meg asap. Det verste er det fysiske, kroppen rister...klarer ikke huske koden på bankkortet osv, er helt fjern om jeg virkelig tror at nå SVIKTER han meg..som om jeg dør.

TS

Anonymkode: fd226...89d

[AnonymBruker]

Så bra du snart skal i traumeterapi, Ts!

Og nei, du bør ikke gjøre det slutt med mannen du elsker!

Du virker som om du - beklager uttrykket, sagt i beste mening! - er oppegående når man ser bort fra de veldige følelsesmessige traumereaksjonene du får - som så fører til et voldsomt og overdrevent tankekjør. 

Jeg tror du får det lettere frem til du begynner i traumeterapien hvis du bruker den rasjonelle delen av hjernen din og stopper opp og minner deg selv på hvordan friske personer lever i gode forhold.

I et godt forhold kan det være helt normalt å ikke ha kontakt gjennom arbeidsdagen! Er man på jobb, så får man betalt for å jobbe. Kontakt med partner har man da vanligvis bare hvis det er helt nødvendige beskjeder (eks. blir overtid i dag, kan du hente ungene istedenfor meg i dag?), eller ev. kort melding om annet. 

Jeg legger bort mobilen når jeg er på jobb, sjekker den kanskje en gang eller to. De som ev. må få tak i meg, de vet hvordan de skal få tak i meg selv om jeg ikke har mobilen på meg når jeg er på jobb. Eller om det er en telefon/melding jeg vet kommer og som må svares når den kommer, så kan jeg som et sjeldent unntak ha mobilen på meg. En sjelden gang iblant kan jeg kanskje sende en melding i lunsjen, men da synes jeg det er godt å ha mobilfri tid, da jobben er krevende mentalt og krever fokus hele tiden. Samme med mannen, selv om han har mobilen mer tilgjengelig i jobben. Det at vi sjelden har kontakt i arbeidstiden, det betyr ikke at vi ikke elsker hverandre, setter pris på hverandre, ser hverandre, gleder oss til å se hverandre etter jobb - for det gjør vi! Men vi står trygt i oss selv, vi stoler på det vi har sammen.

Din kjære skrev en kjempehyggelig melding til deg i morges til tross for at han nok er sliten etter å ha hatt en veldig travel uke på jobb. Det viser at han bryr seg, han viser at han vil være med deg. 

Til tross for den fine morgenmeldingen du fikk, så har du ligget på sofaen og grått hele dagen. Ser du det irrasjonelle i det? Ser du at du nærmest forer dine egne katastrofetanker med egne handlinger, at du selv er med på å nesten retraumatisere deg selv på denne måten? Til sammenligning - jeg gleder meg hele dagen på jobb om mannen sender en slik meldling til meg på morgenen på vei til jobb, jeg blir glad, får energi av meldingen, og gleder meg til vi møtes, og jeg blir veldig effektiv på jobb. 

Ikke ment som kritikk av deg, for jeg har respekt for traumene du har opplevd og hva det gjør med en i ettertid. Men skal du fungere så må du skape deg tanketeknikker hvor du istedenfor å gå "all in" i følelsene, tar deg tid til å tenke på hvordan du kan forholde deg til livet og forholdet ditt på en mer konstruktiv måte. 

Du er kjempeheldig, du har en god og snill kjæreste. Og han vil du gjøre det slutt med... selv om det også er din største frykt i øyeblikket, å miste ham. Men om du krever oppmerksomhet fra ham non-stop, og du ikke har respekt for at også han har følelser og ting han må gjøre, så risikerer du selv å skyve ham fra deg, selv om ingen av dere ønsker det. Han viser deg på alle måter han kan at det er deg han vil være sammen med - å ikke stole på ham da, det er en veldig nedvurdering av ham som mann, som person, som din kjæreste. For da mener du indirekte også at han lyver for deg. Og for hva? Fordi han ikke har konstant kontakt med deg gjennom sin travle arbeidsdag, som han i tillegg har sagt er spesielt travel denne uken?

Det beste for deg nå er å ta rasjonelle valg for deg selv, og det å slå opp med kjæresten du vil være sammen med og som ønsker å være sammen med deg - det er ikke et rasjonelt valg. Og det tror jeg at du egentlig også vet, ikke sant?

 

Jeg synes du skal bestille deg en legetime, en hastetime til legen, og ha samtaler hos denne frem til du starter opp med traumebehandlingen. Du trenger en fagperson som kan støtte deg slik at du ikke ødelegger for deg selv og de du bryr deg mest om. Du må holde deg selv oppe, gå i traumebehandlingen en god stund, og så kan du heller vurdere om det er noe ved dette forholdet som gjør at du ønsker deg ut av det.

Ring fastlegen, du trenger en hastetime!

❤️

Anonymkode: e3f66...7ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har snap pga barna mine og mine 2 venninner og.

Huff, du må starte et bedre liv.

Anonymkode: 69e9e...ea3

[katties]

De fleste dager hører jeg ikke fra min mann før han er hjemme igjen. Noen ganger kjeder vi oss eller bare trenger mer kontakt, og da sender vi melding likevel. Når man føler seg trygg på alt er det vanlig å IKKE ha behov for å sende meldinger hele tiden. Du må faktisk bare trene deg opp til å ikke forvente det.

Når det gjelder å slå opp eller ikke så vet jeg ikke om det du gjør går mest ut over han eller deg selv. Om det ikke i stor grad påvirker han, tror du at uten han ville du følt deg bedre fordi du ikke hadde hatt lov til å forvente noe av han?

Endret fredag kl 12:45 av katties

[AnonymBruker]

Noe sier meg at selv om han hadde sendt deg en melding til lunsj så hadde det fortsatt vært for lite.

Jeg skjønner at det er vanskelig for deg, men du risikerer bare å støte ham bort. Det skal en skikkelig mann til å orke å være absolutt alt for noen, og at alt man gjør analyseres sønder og sammen, når man selv egentlig verken har tenkt på det sånn eller sånn.

Det vanlige hos oss er at vi ikke sender melding mens vi er på jobb. Mannen min og jeg altså. Da er vi tross alt på jobb. Det hender selvfølgelig at vi gjør det, men det er på ingen måte en vane/selvfølge. Og sånn har det vært fra vi begynte å møtes. Det er 23 år siden, så jeg tror det har gått greit allikevel

Håper du får hjelp så du slipper å ha det sånn! Det blir fort selvoppfyllende profeti om du går sånn som dette...

Anonymkode: 31bb6...7fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Kjenner meg igjen. Hadde Borderline, men den er tatt bort erstattet med blandet type mellom den og unnvikende...

Jeg har truet ta mitt liv og sagt det er hans feil om jeg gjør det, anklaget osv. Skjelden høylytt, men mer innover sinne. Det er en stund siden, for tiden mye mer angst som jeg bærer inni meg...

Jeg vet også at min kjæreste har det vondt når jeg har det vondt,det sier han..at når ikke jeg har det godt så lider han og...men jeg tror jo ikke helt på det, usikkerheten meg forteller meg at han bare sier det for tull..

Jeg hadde aldri taklet han var med venninner,  jeg hadde fått nervøst sammenbrudd, nå har han ikke venninner da. Ikke pga meg,men aldri hatt. På en måte er det jo bra hvis kjæresten har venner og er sosial,  utfordre angsten på å stå i det, men for meg er det som om at det blir SVIK uansett..venter bare på det. Jævlig å leve i et forhold når du på en måte lever i traumen siden det er din største trigger.

Jeg håper jeg klarer slappe av i helga med han. På tirsdag reiser jeg 12 dager til Italia på slappe av tur med en venninne. Burde glede meg, bare gruer meg. Mister kontroll på kjæresten...men psykologen sa det er bra utfordre angsten, men angrer nå på denne reisen.... Er jo overbevist om han vil være utro eller at flyet mitt krasjer, slike ting. 

 

TS

Anonymkode: fd226...89d

Det er absolutt helt jævlig å ha det sånn som dette, så jeg tviler ikke på at han lider med deg, på samme måte som min samboer lider med meg ❤️ jeg forsøker noen nye strategier når jeg blir overveldet av negativt tankekjør, og det er at jeg fysisk flytter meg fra det stedet jeg er, så gjør jeg noe annet. F.eks. setter jeg på en sang som gjør meg glad og synger til med full hals, eller så danser jeg. Så langt har det vært en bra avledningsmanøver. Gåturer har ikke fungert så bra, for tillater at tankjekjøret fortsetter. 

Anonymkode: f655a...735