Du som hadde "strenge" foreldre

[AnonymBruker]

Jeg hørte nettopp på en podcast om en mor som setter krav til barna. Hvis de ikke rekker bussen må de gå til skolen selv om hun kan kjøre dem feks. Dette for å gjøre dem til ansvarsfulle og selvstendige individer.

Mine foreldre var helt motsatt (vokste opp på 80/90-tallet). De kjørte oss rundt, betalte for det meste (også når jeg var student og blakk) og hjalp oss "hele tiden". Dette så jeg alltid på som en positiv ting fordi jeg hadde så greie foreldre, men nå som jeg er godt voksen har jeg insett at det ikke er udelt positivt. Vil ikke si de sydde puter under armene våre, men det var nok ikke langt i fra. Det har tatt lang tid før jeg i voksen alder faktisk ble selvstendig. Jeg var på en måte ikke helt vant til å håndtere utfordringer, har hatt lite kontrollerer på økonomi og generelt vært litt umoden.

Jeg ønsker at barna mine skal vokse opp og være litt mer robuste enn meg, samtidig synes jeg det høres litt vel strengt ut å tvinge dem til å gå til skolen hvis jeg uansett har bil og skal kjøre til jobb. Og jeg ser fort for meg at jeg er den som drar fra jobb for å fikse matpakke til sønnen min 😅

Derfor lurer jeg på hvordan du opplevde å ha strenge foreldre da du vokste opp og hvilket forhold du har til dem nå? Tenker ikke på sånne unødvendig strenge foreldre bestemmer bare for å bestemme, men de som gjør ting for at barna selv skal ansvarliggjøres.

Anonymkode: 061a5...c11

[SPOCA]

Det gjorde meg jo veldig selvstendig. 

Jeg var i tillegg enebarn, så jeg måtte finne ut av ting selv. Det var ingen å lene seg på av søsken, og mitt ansvar ble mitt alene. Jeg føler jeg ble veldig robust. Det var jo ikke rom for å sutre eller grine seg til noe. 

Jeg synes nok mamma til tider var litt for streng, men det har gjort at jeg er veldig tydelig og klar i dag. For det opplever jeg som største problemet med foreldre i dag (jeg er lærer); ukonsekvente foreldre som ikke orker/klarer å ta den "harde" kampen. Og i møte med mitt stebarn med mange diagnoser, så fungerer det veldig godt å være tydelig og klar. Men, jeg er ikke SÅ streng som mamma var, for jeg tenker hun til tider var i overkant. 

Men, jeg lærte meg jo å komme meg gjennom både mobbing og vonde ting senere i livet. Det nytter ikke å gi opp. Så da jeg ble mobbet, sendte mine foreldre meg på kampsport for å bygge selvtillit, i tillegg til å ta det med skolen. Og det hjalp veldig, og jeg fikk nye venner. Det betyr ikke at jeg minimerer mobbing, det er forferdelig, men jeg tror mange barn blir dullet med og lullet inn i egen verden av selvmedlidenhet og smerte. Jeg synes en del barn tåler særdeles lite, alt er urettferdig så fort det ikke går ens egen vei. 

Én ting jeg setter veldig pris på er hvor streng mamma var med penger. Det var nok også en nødvendighet, siden mamma måtte redde oss økonomisk da pappa gikk konkurs, MEN jeg fikk ikke ukepenger, månedspenger osv. Det gjorde at alt jeg ville ha måtte jeg spare til, og det gjorde jeg gjennom pengene jeg fikk til bursdag, jul, 17. mai osv. Det gjorde jo at jeg ble veldig flink til å se verdien av ting. Jeg kunne ikke bare gå og kjøpe meg en ny jakke, for det hadde jeg ikke råd til. Jeg fikk nødvendigheter, men moteklær osv måtte kjøres selv.

Det siste punktet er vel der jeg blir mest oppgitt, og synes foreldre er for ettergivende i dag. Barna har ikke vondt av å lære seg å spare og kjenne på det å ha lyst på ting. Å bare gi ting hele tiden er ikke godt for noen, mener jeg. Så, den gangen jeg faktisk fikk pc i julegave i 1998, husker jeg jo det veldig godt. Det var jo bursdag, jul og alle merkedager på en gang. Det var helt vanvittig stort. Man lærte seg virkelig å sette pris på ting. Og kjøres til skolen eller trening? Haha, skjer ikke. Jeg måtte gå de 2 km selv, både til skole og trening. Det kunne ikke falle meg inn engang å bli kjørt rundt. Det var helt fremmed. 

Mamma var streng, men hvis hun virkelig satte på seg spandérbuksene, så var hun veldig raus. Det er slik jeg husker henne. Det var veldig stort når hun en sjelden gang fant ut at jeg skulle få noe utover det helt vanlige. Og det setter jeg veldig pris på i dag. Det lærte meg å bli takknemlig, og ikke ta ting for gitt.

 

[AnonymBruker]

Streng?  Jeg hadde en far som slo mye og noen ganger sparket så jeg kunne ende opp som en bylt inntil stueveggen. En mor som kun slo litt en gang i blant. Jeg flyktet så mye fra hjemmet så mye som mulig. Treninger, musikkorps div.. Det var løsningen/redningen.

Det har blitt folk av meg også. Alltid hatt jobb og kjæreste. Aldri noe fengsel og annet tull.

Anonymkode: 6cfcf...faa

[AnonymBruker]

Jeg hadde veldig strenge foreldre. Har fått høre helenlovet at jeg setter høye krav til meg selv.  Har også ekstrem prestasjonsangst,  føler meg lett mislykket om jeg ikke er super-flink. Men er glad for at jeg ikke er sånn som venter på at andre skal ordne opp for meg eller tenker at "det ordner seg sikkert av seg selv". Det jeg har oppnådd, på tross av sterk PTSD fra barndom av, hadde jeg ikke fått til uten å bære selvstendig og orke å stå på 

Anonymkode: c75a4...e37

[AnonymBruker]

Vokst opp med strenge foreldre. De var aldri slemme, voldelige ol. Et klaps på rompa i ny og ne, men var jo fortjent når jeg oppførte meg dårlig. Har ikke tatt noe skade av det.

Det var strenge regler, og mange krav. 

Jeg var en av de få i klassen som hadde det strengeste hjemme. Flere av de jeg gikk i klasse med som hadde det veldig løst sluppet, sliter med flere problemer idag.

Husker jeg var så misunnelig på de. Men nå er jeg glad for at jeg hadde den oppdragelsen jeg hadde.

 

Anonymkode: 4f230...04b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vokst opp med strenge foreldre. De var aldri slemme, voldelige ol. Et klaps på rompa i ny og ne, men var jo fortjent når jeg oppførte meg dårlig. Har ikke tatt noe skade av det.

Det var strenge regler, og mange krav. 

Jeg var en av de få i klassen som hadde det strengeste hjemme. Flere av de jeg gikk i klasse med som hadde det veldig løst sluppet, sliter med flere problemer idag.

Husker jeg var så misunnelig på de. Men nå er jeg glad for at jeg hadde den oppdragelsen jeg hadde.

 

Anonymkode: 4f230...04b

Foreldrene mine var ikke rike. Men de satte krav til hva jeg skulle gjøre med penger jeg fikk i gaver, eller som jeg tjente da jeg begynte å jobbe da jeg var 14. Å det var å spare.

Det førte til at jeg fikk kjøpt min egen leilighet i Oslo alene uten hjelp fra foreldrene mine. Å jeg er født på slutten av 80 tallet.

Anonymkode: 4f230...04b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Jeg hørte nettopp på en podcast om en mor som setter krav til barna. Hvis de ikke rekker bussen må de gå til skolen selv om hun kan kjøre dem feks. Dette for å gjøre dem til ansvarsfulle og selvstendige individer.

Mine foreldre var helt motsatt (vokste opp på 80/90-tallet). De kjørte oss rundt, betalte for det meste (også når jeg var student og blakk) og hjalp oss "hele tiden". Dette så jeg alltid på som en positiv ting fordi jeg hadde så greie foreldre, men nå som jeg er godt voksen har jeg insett at det ikke er udelt positivt. Vil ikke si de sydde puter under armene våre, men det var nok ikke langt i fra. Det har tatt lang tid før jeg i voksen alder faktisk ble selvstendig. Jeg var på en måte ikke helt vant til å håndtere utfordringer, har hatt lite kontrollerer på økonomi og generelt vært litt umoden.

Jeg ønsker at barna mine skal vokse opp og være litt mer robuste enn meg, samtidig synes jeg det høres litt vel strengt ut å tvinge dem til å gå til skolen hvis jeg uansett har bil og skal kjøre til jobb. Og jeg ser fort for meg at jeg er den som drar fra jobb for å fikse matpakke til sønnen min 😅

Derfor lurer jeg på hvordan du opplevde å ha strenge foreldre da du vokste opp og hvilket forhold du har til dem nå? Tenker ikke på sånne unødvendig strenge foreldre bestemmer bare for å bestemme, men de som gjør ting for at barna selv skal ansvarliggjøres.

Anonymkode: 061a5...c11

Motsatt her....Jeg hadde foreldre som gav faen egentlig. Styrte meg selv. Når det kommer til økonomi,rus,ja alt er jeg veldig ordentlig.  Måtte klare meg selv fra jeg var liten. Omsorgssvikt ja, kunne lett blitt en gambler eller rusmisbruker. Kontakt med foreldre nå? Nei takk. Fikk min egen familie.  Tenker en mellomting er fint om jeg kunne valgt. Ikke for streng,ikke for letthendt. Regler,men viktig å ikke være for hard. Har fungert fint på mine barn. De er velopdratte og ordentlige. 

Anonymkode: 8ce38...3c7

[AnonymBruker]

Jeg hadde strenge foreldre. Jeg er veldig glad i dem da. Min far var militær, og det var litt militært hjemme og. Vi måtte delta, han hadde nærmest en slags overlevelseuke i ny og ne, med telttur, fisking og vi måtte gå til vi stupte  hahah.... det regnet, og vi fikk ikke lov til å syte. Jeg ler nå, men jeg lo kanskje litt mindre på disse turene. Jeg kom hjem med G i matte, og da var det en time matte med han hver dag ( og han var ikke den mest pedagogiske) men ok; jeg fikk S i matte (6-er-) Så vi led litt, men vi falt, og reiste oss, fikk ros for det, men lite sympati for å falle. "Opp igjen" Man må reise seg her i livet!! Alle disse utsagnene til min far sitter jo som spikret og har hjulpet meg mye i min karriere og mitt liv. Jeg setter meg aldri ned og synes synd på meg selv, klager og syter og gråter. Jeg kan jo gjøre det litt, kjenne litt på følelsen, men så tenker jeg vel at dette ble litt patetisk, og karrer meg på bena. 

...så det har vært veldig nyttig. Det har kanskje føltes litt brutalt haha...tidvis. Men jeg har jo fått et godt humør, og er ikke svært lite sensitiv av meg. Jeg har en god galgenhumor når det gjelder å møte på utfordringer, som jeg tar med meg. 

Som ungdom ble jeg veldig rebelsk, og det var harde motsetninger. Men det var jo også nødvendig for meg å bli sint og løsrive seg. Jeg har tenkt på det i ettertid da, hvordan ungdommen nå hater seg selv, mens vi hatet foreldrene våre. Jeg var sint på mine foreldre, og jeg var aldri sint på meg selv. Hatet meg selv, skar i meg selv osv... Så jeg undrer meg hva som  har skjedd? 

Jeg er jo ikke slik som mine foreldre, men jeg har vel kjent på, og kanskje tidvis uttrykt- uten å si det rett ut- jammen- ta deg sammen da!! Det er jo ikke lov å si. Men jeg har jo alltid satt pris på når jeg har det som verst, og få et par gode ord fra min far. Det er han jeg ringer når det er vanskelig, eller min mor- og da får jeg gode ord, og gjerne et lite spark bak. Opp igjen! Ja, nå må du bare ta fatt! ..og det hjelper! Men det er klart, jeg er bare oppdratt slik. 

Anonymkode: b4e4c...560

[AnonymBruker]

Det finnes mellomting.

Mine foreldre var altfor strenge, dominerende til den grad det var mer ødeleggende enn noe annet.

Jeg prøver å være mer avslappet enn de var, jeg er alltid åpne for diskusjoner og jeg har flere ganger blitt overbevist av barnas gode argumenter. Kommunikasjon er nøkkelen. Jeg er kjempestreng i forhold til flesteparten av dagens foreldre, men jeg prøver å være åpen og ærlig med barna om hvorfor. Jeg sier selv at jeg er streng men rettferdig, jeg gjør så godt jeg kan.

Anonymkode: dfd61...a5b

[AnonymBruker]

Mine foreldre var også veldig strenge. Av den typen som ALDRI  var fornøyde med noe som helst. Gjorde man noe på en måte, som ble de sure fordi man ikke gjorde noe på en annen måte. Uansett hvordan man fforsøker å gjøre ting, så ble de sure og baksnakket meg til hverandre. (når de kanskje trodde at jeg ikke hørte dem. Men jeg hadde jo selvfølgelig soverom rett ved siden av stuen hvor de satt) 

Hvis jeg karakteren seks (som jo var det beste man kunne få) så brydde de seg aldri. Men fikk jeg for eksempel "fem pluss" eller what ever, så var helvete løs. Når jeg ønsket å gå på studiespesialisering på videregående, så kommenterte moren min rett ut at "dette klarer du ikke!" og sånn var det uansett hva jeg ønsket å drive med. Hvis jeg hadde en deltidsjobb etter skolen (eller i sommerferien) så trodde aldri moren min at jeg ville klare jobben. Det spiller ingen rolle hva jeg jobbet som. Bensinstasjon, restaurant, museum, og så videre. Mamma trodde at jeg kom til å få sparken etter få dager, fordi jeg aldri i verden kom til å klare noe som helst. Men når jeg aldri fikk sparken fra noe som helst, så trodde moren min at dette var fordi arbeidsplasssen sikkert syntes veldig synd på meg, og at de hadde ansatt meg bare for å være "snille" liksom. Resultatet var jo selvfølgelig at jeg nesten ikke turte å gjøre noe som helst, for de kom garantert til å bli irriterte uansett.   

Anonymkode: f0578...fc5

[AnonymBruker]

Vokste opp på 80- og 90-tallet, hadde foreldre som var langt strengere enn gjennomsnittet på den tiden. Det var regler på alt i og utenfor huset, jeg følte jeg gikk på glasskår hele tiden. Noen ting var det jo greit at jeg lærte, f eks ikke lov å gå på epleslang og alt man tjente skulle inn på sparekonto, men trist at jeg ikke fikk lov til å gå på kino eller ha én dårlig dag. Måtte alltid levere gode karakterer, måtte alltid være blid og grei, måtte alltid vende det andre kinnet til, og nåde meg om jeg hadde hormoner, temperament eller var en helt vanlig ungdom med helt vanlig humør. 

Foreldrene mine stilte opp når det gjaldt kjøring til fritidsaktiviteter, men det var fordi det alltid gjaldt kjøring til og fra kirken vår. Ikke snakk om kjøring til eller fra skolen - aldri. Jeg fikk ikke lov til å kjøpe egen bil, og faren min ble sur da jeg bak hans rygg tok lappen, for det handlet nok om kontroll der også. Kjøring kun til og fra kirken. 

Jeg flyttet ut det sekundet jeg var ferdig på vgs, og det ble jo som å unnslippe et fengsel. Kunne bruke penger på hva jeg ville; shopping, kafeer, alkohol (!) og masse annet gøy. Og det gjorde jeg også. Hadde heldigvis med meg den økonomiske fornuften hjemmefra hvor jeg hadde lært at kredittkort og sånt var fyfy, så det surret jeg meg ikke inn i. Men ble litt vel mye frislipp på andre plan, og hadde nok ikke vært SÅ girl gone wild dersom jeg ikke hadde hatt en mindre streng oppvekst. Var noen år der hvor det tok helt av😆

For mine egne tenåringer tror jeg at jeg har funnet riktig balanse. De er 14 og 16. Har vært streng på visse ting, men fortsatt ganske liberal. Begge har gode karakterer uten at jeg verken pusher eller forventer det, ingen av dem drikker, selvom jeg fleiper litt med at "nå er det vel snart på tide?", og begge er ganske så jordnære og enkle å ha med å gjøre. Jeg har vært tidlig ute med å si at "dere velger selv hvilke utdannelser dere vil ha, og om dere vil ha høyere utdannelse, må dere jobbe for det selv". Og så har jeg lagt til rette med å kjøre dersom de har forsovet seg, smørt nistepakke dersom de har glemt det, og hentet pc'en deres dersom de en sjelden gsng har glemt den. Slike ting kan skje den beste, spesielt tenåringer som er glemske og surrete, men det skjer faktisk svært sjelden her. Så når det skjer, stiller jeg opp dersom det passer, og det setter de pris på😊

Anonymkode: 9ad88...8c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis de ikke rekker bussen må de gå til skolen selv om hun kan kjøre dem feks.

Det hadde ikke gått her. Om ungen skulle gått til skolen, hadde hun kommet fram når skoledagen er ferdig. Da kan hun like greit bare bli hjemme

Jeg er streng i den forstand at lekser kommer foran skjerm. Men om hun forsover seg, kjøres hun til skolen. Det er menneskelig å forsove seg. Det er ikke sånn at hun forsover seg med vilje, eller at hun ligger med skjerm til langt på natt. Og når hun forsover seg, er hun skikkelig rask med å stelle seg. 

Jeg er streng med at når det er middag, må hun sitte ved bordet. Men hun MÅ ikke spise. 

Det er måten man gjør det på. Det er forskjell på å være streng og å være et hespetre. 

Anonymkode: 16698...dca

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om foreldrene mine var så strenge, er typisk generasjon X som var ute og løp hele dagen uten at noen visste hvor jeg var 😄 De var vel mer clueless, fikk ikke noen råd om penger, skolearbeid, utdanning eller annet. De var snille, selv om pappa var litt skummel om han ble sint (bare fordi han er en autoritær type, han ville aldri slått elle noe). Var ganske flink på skolen, men fikk ikke noe særlig input rundt hva jeg skulle bli. Vet fortsatt ikke hva jeg vil bli når jeg blir stor, men har jobbet med det samme i 15 år, litt tilfeldig. Har surret rundt, flyttet mye, alltid vært rastløs, men har landet på beina. Holdt meg heldigvis alltid unna dop (har mange venner fra gamle dage som døde av rusmisbruk).

De kjørte vel når det var nødvendig, og jeg fikk penger, lærte aldri å spare noe særlig. Jeg hatet mammas samboer, han var ikke snill og slo henne i noen tilfeller. Mye krangling og kjefting. Jeg var sint fordi hun ikke kastet ham ut (hennes hus, de hadde ikke barn). Flyttet ut rett etter ungdomsskolen, søkte skole basert på hva som lå langt nok unna til at jeg kunne bo på hybel og få stipend. Har lært meg det meste selv og gjort det greit nok.

Er ikke spesielt streng selv tror jeg, men ungene er også veldig greie å ha med å gjøre. Trenger de en tjeneste gjør jeg det (men har ikke lappen, kjøring har eks. tatt seg av, han er akkurat passe ettergiven). Vi har alltid bodd nær skolen/banen uansett, på VGS. ville det tatt lenger tid å kjøre enn at hun tok banen pga. rush. Ber jeg dem om noe er det ikke vanskelig å få ja. Prøver å veilede litt rundt skole, selv om de selvfølgelig velger selv hva de vil bli. Prøver også å lære dem om økonomi, men ser at det er vanskelig å få det til å gå inn 😅 De har hatt det ganske fritt når det kommer til venner og utetider, men har alltid frivillig hatt på kart (som jeg aldri misbruker).

Anonymkode: 97b6d...477

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg hørte nettopp på en podcast om en mor som setter krav til barna. Hvis de ikke rekker bussen må de gå til skolen selv om hun kan kjøre dem feks. Dette for å gjøre dem til ansvarsfulle og selvstendige individer.

Mine foreldre var helt motsatt (vokste opp på 80/90-tallet). De kjørte oss rundt, betalte for det meste (også når jeg var student og blakk) og hjalp oss "hele tiden". Dette så jeg alltid på som en positiv ting fordi jeg hadde så greie foreldre, men nå som jeg er godt voksen har jeg insett at det ikke er udelt positivt. Vil ikke si de sydde puter under armene våre, men det var nok ikke langt i fra. Det har tatt lang tid før jeg i voksen alder faktisk ble selvstendig. Jeg var på en måte ikke helt vant til å håndtere utfordringer, har hatt lite kontrollerer på økonomi og generelt vært litt umoden.

Jeg ønsker at barna mine skal vokse opp og være litt mer robuste enn meg, samtidig synes jeg det høres litt vel strengt ut å tvinge dem til å gå til skolen hvis jeg uansett har bil og skal kjøre til jobb. Og jeg ser fort for meg at jeg er den som drar fra jobb for å fikse matpakke til sønnen min 😅

Derfor lurer jeg på hvordan du opplevde å ha strenge foreldre da du vokste opp og hvilket forhold du har til dem nå? Tenker ikke på sånne unødvendig strenge foreldre bestemmer bare for å bestemme, men de som gjør ting for at barna selv skal ansvarliggjøres.

Anonymkode: 061a5...c11

Ble aldri kjørt noen steder, hadde veldig strenge foreldre og fikk ikke lov til noe. Så  ei ville aldri hatt det sånn eller tatt dettr videre til barna! Men at de må lære å gjøre litt selv, ta buss av og til osv er helt ok! Men du kan jo kjøre de noen ganger! Her prøver de å nå bussen hver dag, så selvsagt kjører jeg om jeg har tid og de  ikke når den en gang eller to i måneden. 

Føles mer strengt no enn før og, i forhold til forsentkomming og fravær.. Mye mer ansvar på oss foreldre enn før! 

Ikke alltid så lett å sette den grensen, men midt i mellom ett sted er vel greit. No snakker vi sammen i bilen på veien å får en god morgen så for oss er det godt!

Anonymkode: 120ab...fdc

[AnonymBruker]

Og jeg har en selvstendig og en ikke.

Anonymkode: 120ab...fdc

[AnonymBruker]

Mine foreldre var strenge på sin måte. Jeg hadde innetider, fast klokkeslett for middag. Måtte hjelpe til hjemme med f.eks. støvsuging, brette klær, vaske opp, holde evt rom ryddig.

Jeg gikk til skolen i alle år, mamma hadde ikke førerkort og pappa reiste på jobb før jeg sto opp om morgenen. Jeg ble heller ikke kjørt til fritidsaktiviteter, bortsett fra spesielt én gang det hadde snødd noe inn i helvete. Da spurte pappa om han skulle kjøre meg, jeg ble helt sjokkert og samtidig veldig glad. Han hentet meg også 🥰

Etter at jeg ble voksen så har de vært like snille. Hjulpet meg med barnepass, oppussing, bedt meg og mine på middager, gitt oss penger. En gang vi kom hjem fra jobb var det masse materialer på gårdsplassen og vi skjønte ingenting. Tenkte det var feilsendt, men neida. Foreldrene mine hadde bestilt og betalt for alt materiale til terrasse på 60kvm🥰 Begge kom og hjalp til med å bygge den og beise.

Jeg hadde verden beste og snilleste foreldre. Mamma er dessverre død, men pappa lever og er fremdeles like snill.

Jeg er veldig snill og hjelpsom mot mine barn, skulle ønske helsen tillot å være enda mer hjelpsom. Jeg har dessverre ikke mulighet til å bidra så mye økonomisk, men de får litt sånn dann og vann.

Barna mine hadde også innetider, men jeg var ikke så streng som mine foreldre. Vi spiste middag til faste tider, men kom de ikke hjem så var det ok. Da fikk de spise senere.

Jeg har heller ikke vært såååå veldig opptatt av at de skal hjelpe til hjemme med husarbeid. Jeg liker ikke husarbeid selv, men er mer effektiv enn de, så gjorde mesteparten selv. Nå er barna voksne og bor for seg selv og det er deilig. Nå får de holde orden hjemme hos seg selv😊

Anonymkode: 4136d...80a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg hørte nettopp på en podcast om en mor som setter krav til barna. Hvis de ikke rekker bussen må de gå til skolen selv om hun kan kjøre dem feks. Dette for å gjøre dem til ansvarsfulle og selvstendige individer.

Mine foreldre var helt motsatt (vokste opp på 80/90-tallet). De kjørte oss rundt, betalte for det meste (også når jeg var student og blakk) og hjalp oss "hele tiden". Dette så jeg alltid på som en positiv ting fordi jeg hadde så greie foreldre, men nå som jeg er godt voksen har jeg insett at det ikke er udelt positivt. Vil ikke si de sydde puter under armene våre, men det var nok ikke langt i fra. Det har tatt lang tid før jeg i voksen alder faktisk ble selvstendig. Jeg var på en måte ikke helt vant til å håndtere utfordringer, har hatt lite kontrollerer på økonomi og generelt vært litt umoden.

Jeg ønsker at barna mine skal vokse opp og være litt mer robuste enn meg, samtidig synes jeg det høres litt vel strengt ut å tvinge dem til å gå til skolen hvis jeg uansett har bil og skal kjøre til jobb. Og jeg ser fort for meg at jeg er den som drar fra jobb for å fikse matpakke til sønnen min 😅

Derfor lurer jeg på hvordan du opplevde å ha strenge foreldre da du vokste opp og hvilket forhold du har til dem nå? Tenker ikke på sånne unødvendig strenge foreldre bestemmer bare for å bestemme, men de som gjør ting for at barna selv skal ansvarliggjøres.

Anonymkode: 061a5...c11

Jeg synes man skal hjelpe barna sine om man har muligheten til det. Man kan likevel gjøre de oppmerksom på at de har et ansvar. Tålmodighet er en dyd sies det, og det er nettopp det det er. 

Da hadde jeg heller valgt en annen konsekvens tror jeg....

Er mange måter og ansvarliggjøre barna sine på. Det er lov å være kreativ.

Anonymkode: 1beeb...a77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg hørte nettopp på en podcast om en mor som setter krav til barna. Hvis de ikke rekker bussen må de gå til skolen selv om hun kan kjøre dem feks. Dette for å gjøre dem til ansvarsfulle og selvstendige individer.

 

Alle kan forsove seg. Jeg hadde ikke nektet å kjøre om jeg var tilgjengelig. Det ville f.eks. vært merkelig om min mann hadde nektet å kjøre meg dersom jeg ikke rakk bussen og han hadde tid.
 

Hvis barnet forsov seg stadig vekk, ville jeg iverksatt andre tiltak før jeg eventuelt skulle vurdert å nekte å kjøre. 

Anonymkode: c5dbc...4b9

[AnonymBruker]

Vokste opp med streng mor som var forelder og ikke venn. Var til dels streng stemme og klaps på rumpa og høye krav. Jeg er forelder først og det er også tydelig i min foreldrerolle i familien. Er nok streng, men ikke i like streng som min mor. Er kanskje i overkant streng på det med verdier og holdninger og respekt.

Anonymkode: 276bd...237

[AnonymBruker]

Jeg kan si jeg har hatt begge deler. Før skilsmissen så var det mer flytende og min bror som er mye eldr har nok tatt litt skade av det.

Mistet han ting fikk han bare nytt og som gutt hadde han mye friere tøyler. Jeg brøyt de reglene som kunnes, tenne på ting, stikke av fra barnehagen og seksuelle ting(ble utsatt for sa)

Når det ble skilsmisse så gikk jeg på barneskolen og han på ungdomsskolen. Han fortsatte med frie tøyler og jeg hadde ganske strenge regler om innetid, leggetid, hjelpe hjemme, ikke være alene osv. Følte at mamma hadde høye krav til meg faglig, men det tror jeg at jeg gjorde på meg selv. En klassisk flink pike. (Men mamma var veldig opptatt av at vi skulle ha mulighetene hun ikke fikk, så vi fikk gå på mange aktiviteter til tross for dårlig økonomi) Jeg måtte kjempe for å få lov til å få friere tøyler hjemme. Men i gjengjeld fikk jeg jobb tidlig, lærte verdien av penger, ikke gi opp. Bror følte lite på dette siden han var ungdom, sløste vekk konf pengene, fikk seg ikke jobb før mamma tvang han til å betale husleie. 

I ettertid har jeg tenkt at jeg Er så glad for skilsmissen og flyttinga, ellers vet jeg ikke hvor jeg hadde endt med slik jeg holdt på! 

Den dag i dag så er bror uten utdanning, ræva jobb, eier ingenting med har fortsatt dårlig råa, spiller uhorvelig mye og tar litt for lite ansvar for sine egne unger. Jeg er lærer og har et a4liv. Tre barn som jeg kanskje føler meg som strengeste moren i bygda med både innetid og leggetid, husarbeid, aldersgrense osv. Men de er i gjengjeld utrolig flotte gutter som til tross for vanskelige klasser gjør det godt faglig og er snill og omtenksom med de rundt seg. Selv om jeg har vært streng så er jeg nøye på å si jeg er glad i dem, tilbringe alenetid, snakke med dem, og sagt uansett hvem du blir glad i eller hva du gjør så er vi glad i dem. Viktigst for oss er at du er snill med de rundt deg.

Som lærer så må jeg bare si at de ungene som har det værst, er de som har foreldre som unnskylder de, gjør alt for de og synst så synd i ungene sine for alt. De får enten så lav selvtillit at de ikke får til noe/gir opp eller lærer fort å være manipulerende og gjerne mobber og utestenger.

Grenser er hvordan voksne viser at vi bryr oss!

Anonymkode: 61a59...019