Opplever ofte at jeg ikke blir helt lyttet til/ snakket til

[AnonymBruker]

Litt vanskelig å forklare kjenner jeg, men skal prøve.

Jeg er en kvinne i tidlig 30årene som jobber innenfor et kreativt yrke - hvor jeg møter nye folk veldig ofte.

Jeg opplever ganske ofte at jeg ikke blir helt lyttet til når jeg snakker. Jeg kan være midt i en setning også bytter noen samtaleemne, eller at jeg sier noe, også responderer folk ikke. Det er også ofte, hvis jeg feks sitter på bar med to andre - at den som snakker så og si bare ser på den andre når han snakker, og sier "du" istedet for "dere".  Feks "skjønner du?". Og dette også når jeg er en tydelig del av samtalen. 

Har en mor som snakker VELDIG over folk og styrer samtaler i veldig stor grad, så er veldig oppmerksom på å ikke gjøre det selv. Noe som gjør at jeg kanskje blir litt for redd for å avbryte eller lignende. Synes det kan være vanskelig å ta min plass i samtaler som er mellom mer enn to personer, fordi jeg er så stressa for å avbryte.  Jeg vet jeg snakker litt fort, kan dette ha noe av grunnen? 

Jeg er ikke redd for å snakke med eller foran folk. Er utadvendt, tidvis morsom og venn med mange.  Vet ikke hva jeg skal gjøre for å gjøre dette bedre? Føler meg så liten og dum når disse tingene skjer i samtaler. 

Anonymkode: f8638...ec6

[AnonymBruker]

Sånn har jeg hatt det litt også. F.eks at en kelner som kommer til bordet ikke ser på meg, men bare forholder seg til den andre personen. Jeg er også bevisst på å ikke være slik selv, men se på alle etter tur når man snakker med føere.
 

Det jeg har gjort med saken, og som har fungert ganske bra, er å tenke på kroppsspråket mitt, hvordan jeg holder hodet og blikket mot den som snakker, med et «aktivt» blikk, og følger godt med. Tar mer plass, egentlig, f.eks tar ordet når kelneren kommer. Jeg er av natur noe sjenert og tilbakeholden, men har øvd på dette og det har hjulpet. 

Anonymkode: 4105a...11b

[AnonymBruker]

Takk for svar. Det kan hende jeg gir ut et signal med kroppsspråk om at jeg ikke er helt en del av samtalen. Men føler at jeg liksom prøver så godt jeg kan å være en aktiv del av samtalen - og likevel er det ofte at jeg føler meg utenfor. 

Jeg har lett for å tenke "åja, de er ikke så interessert i å snakke med meg, de liker den andre bedre" - hvis jeg føler at de ikke hører helt etter på hva jeg sier eller responderer på det, og derfor trekker meg mer ut for å ikke være "plagsom" - og sånn sett blir det kanskje en vond sirkel.. 

Flere tips til hvordan jeg kan endre dette mønsteret?  Eller hva jeg ev. gjør som gjør at folk ikke hører etter på hva jeg sier eller inkluderer meg i samtaler jeg egentlig er en del av? 

Anonymkode: f8638...ec6

[AnonymBruker]

Dette med at vår ytre verden er diktert av vår indre er virkelig veldig sant, og dette er et godt eksempel. 

Når vi føler oss usikre og ukomfortable på innsiden, så plukkes dette opp av dem rundt oss - helt ubevisst - og da føler ikke de seg komfortable rundt oss heller. Hvis vi føler oss usynlig, så føler andre også at vi forsvinner litt anonymt.

Hvis du jobber med selvfølelsen for å stå trygt i deg selv, så vil du se forandring på et halvt år, det er jeg sikker på! 

Anonymkode: 75e79...0a0

[AnonymBruker]

TS her:
Jaa - du har rett - de plukker nok opp at jeg trekker meg ut, og tolker det som at jeg ikke er interessert. Men jeg går ganske ofte inn i samtaler med ganske høy selvtillit, og kan være aktiv i samtalen. Men så fort jeg plukker opp at de ser mye mer på den andre i samtalen når de snakker (til oss begge), eller begynner å si "skjønner du" og lignende, blir jeg usikker og trekker meg nok litt tilbake kroppspråkmessig -og blir mindre og mindre aktiv i samtalen. 

Anonymkode: f8638...ec6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

TS her:
Jaa - du har rett - de plukker nok opp at jeg trekker meg ut, og tolker det som at jeg ikke er interessert. Men jeg går ganske ofte inn i samtaler med ganske høy selvtillit, og kan være aktiv i samtalen. Men så fort jeg plukker opp at de ser mye mer på den andre i samtalen når de snakker (til oss begge), eller begynner å si "skjønner du" og lignende, blir jeg usikker og trekker meg nok litt tilbake kroppspråkmessig -og blir mindre og mindre aktiv i samtalen. 

Anonymkode: f8638...ec6

Da er du jo allerede klar over problemet, der er jo kjempebra. Hvis du jobber med selvfølelsen din så vil jo disse triggerne ha mindre kontroll over deg - da vil du opptre likt uavhengig av ytre omstendigheter. 

Anonymkode: 75e79...0a0

[AnonymBruker]

TS her:
Jaa, du har rett. Jeg må jobbe med meg selv på disse punktene. Jeg begynner umiddelbart å tenke at jeg ikke er en interessant person, at de andre ikke liker meg, at jeg er rar - og at jeg gjør alle en tjeneste ved å bare trekke meg ut og skjønne selv at jeg ikke EGENTLIG er en del av gjengen/samtalen. 

Anonymkode: f8638...ec6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Har en mor som snakker VELDIG over folk og styrer samtaler i veldig stor grad, så er veldig oppmerksom på å ikke gjøre det selv.

Tror dette her har påvirket deg mer enn du tror. Jeg ser både hos meg selv og andre, at vi gjerne ønsker å gå i helt motsatt retning hva angår våre foreldres dårlige sider. Finnes mange unntak selvfølgelig. 

Om det er noen trøst så synes jeg du høres ut som en veldig fin person som jeg hadde likt å være rundt! Tror du kan komme langt ved å våge ta litt mer plass

Anonymkode: 41bd2...647

[AnonymBruker]

Kan det være at du «holder igjen» litt på det sosiale og overtenker folks reaksjon?

Jeg tror i alle fall at jeg er sånn. 

Jeg har adhd, men har blitt roligere med årene, ikke like plaget lengre som før. Men jeg sliter litt sosialt med å holde riktig samtaletempo. 

Føler at jeg har to modus:

Ett hvor jeg bare braser på, snakker for mye og for gira, klarer ikke å lytte skikkelig og havner i lange digresjoner som er uinteressante for samtalen egentlig. 

Denne siden av meg selv hater jeg og undertrenger noe ekstremt. De få gangene jeg blir sånn en gang i blant hvis jeg blir veldig gira blir jeg ordentlig flau i ettertid og skammer meg. 

Så stort sett så har jeg blitt en som for det meste lytter, lukker meg veldig i samtalen og da får jeg ikke helt til den naturlige flyten. 

På tomannshånd finner jeg stort sett en balanse fordi jeg kan «tune meg inn» på den personen jeg snakker med og følge vedkommenes tempo, men jo flere vi er jo vanskeligere er det for meg å skjønne når jeg bør bidra eller ikke. Av frykt for å overta ordet helt så blir jeg ganske stille og litt lukket. Men følger meg i samtalen, lytter og venter liksom på min tur til å gi et innspill, men den luka finner jeg som regel ikke. 

Så over tid så kan jeg havne helt utenfor. Synes det er ganske slitsomt å f.eks. være ute å spise med mange på jobben fordi det gjerne foregår to-tre samtaler rundt meg og jeg faller bare ut av alle. Så da prøver jeg jo å se litt «opptatt» ut så folk ikke tenker at jeg er en stakkar. 

Innerst inne så vet jeg jo at det er jeg som overtenker egen sosial rolle noe ekstremt. Har gode vennskap i livet, hadde nok fått høre det en eller annen gang om jeg virkelig var så teit som det jeg til tider tror at jeg er. 

Anonymkode: b9308...3c7

[AnonymBruker]

Jeg tror det er litt sånn for alle egentlig. Folk som er utadvendte bare driter i det og tar plass uansett. Hvis de blir avbrutt så bare gjentar de seg eller hopper på det nye temaet i samtalen.

Anonymkode: 0ed9d...c23

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen! Det skjer dessverre selv om jeg har blitt mer snakkesalig med årene. Blir fortsatt avbrutt og oversett. Noen ganger gir jeg bare opp og gidder ikke snakke. Det skjer på jobb også. Heldigvis er det et fåtall der som er sånn, men irriterende er det.

Anonymkode: 71b65...dbe

[AnonymBruker]

At du snakker raskt gir uttrykk for at du er nervøs, og nettopp redd for at de skal avbryte, de kjeder seg når du snakker for du har ingen autoritet eller integritet, det er sånn subtile signal en gir. Og så blir det selvoppfyllende profeti. Jeg hadde det sånn. Jeg var skikkelig usikker på meg selv, redd for at folk skulle syns jeg var dum. Da jeg begynte å like meg selv mer, merket jeg at jeg snakket saktere, og så merket jeg plutselig sånn "oi, folk lytter til meg?!?!" og det var så rart fordi da ble jeg veldig selvbevisst på om det jeg sa hadde noe for seg. Så da ble jeg usikker litt igjen. Men så kom jeg på at jaja, jeg er nå bare meg, trenger ikke bli godkjent. 

Nå har jeg også begynt å si "du, jeg var ikke ferdig", ikke med noe sinne eller noe, det bare faller mer naturlig at jeg også får plass. Og det hender også at noen mennesker avbryter meg, og da innser jeg at det er fordi DE er veldig usikre. 

Anonymkode: 73c03...ebf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan det være at du «holder igjen» litt på det sosiale og overtenker folks reaksjon?

Jeg tror i alle fall at jeg er sånn. 

Jeg har adhd, men har blitt roligere med årene, ikke like plaget lengre som før. Men jeg sliter litt sosialt med å holde riktig samtaletempo. 

Føler at jeg har to modus:

Ett hvor jeg bare braser på, snakker for mye og for gira, klarer ikke å lytte skikkelig og havner i lange digresjoner som er uinteressante for samtalen egentlig. 

Denne siden av meg selv hater jeg og undertrenger noe ekstremt. De få gangene jeg blir sånn en gang i blant hvis jeg blir veldig gira blir jeg ordentlig flau i ettertid og skammer meg. 

Så stort sett så har jeg blitt en som for det meste lytter, lukker meg veldig i samtalen og da får jeg ikke helt til den naturlige flyten. 

På tomannshånd finner jeg stort sett en balanse fordi jeg kan «tune meg inn» på den personen jeg snakker med og følge vedkommenes tempo, men jo flere vi er jo vanskeligere er det for meg å skjønne når jeg bør bidra eller ikke. Av frykt for å overta ordet helt så blir jeg ganske stille og litt lukket. Men følger meg i samtalen, lytter og venter liksom på min tur til å gi et innspill, men den luka finner jeg som regel ikke. 

Så over tid så kan jeg havne helt utenfor. Synes det er ganske slitsomt å f.eks. være ute å spise med mange på jobben fordi det gjerne foregår to-tre samtaler rundt meg og jeg faller bare ut av alle. Så da prøver jeg jo å se litt «opptatt» ut så folk ikke tenker at jeg er en stakkar. 

Innerst inne så vet jeg jo at det er jeg som overtenker egen sosial rolle noe ekstremt. Har gode vennskap i livet, hadde nok fått høre det en eller annen gang om jeg virkelig var så teit som det jeg til tider tror at jeg er. 

Anonymkode: b9308...3c7

Du må bare øve.

Jeg har hatt det akkurat slik som deg og jeg har ikke adhd. Har øvd utrolig mye bare på å snakke, gjøre meg forstått, forstå meg selv.

Det er mye jobb 😅

Jeg analyserer og ekstremt mye. Når jeg blir usikker eller er sliten så blir jeg veldig kort, for å prøve og få med meg mest mulig.

Jeg tuller og tøyser masse, for det har jeg skjønt at de aller fleste liker. Å få andre til å le er kjempegøy.

Om jeg kan klare å gi et positivt bidrag i noens liv, så er jeg superfornøyd med meg selv 🙌

Så er jeg en god lytter. Prøver å gjengi min forståelse gjennom metaforer, lignelser, symboler, musikk eller bilder.

Det er jo et hav av uttrykksformer. 

Det synes jeg er utrolig spennende å utforske.

Anonymkode: b0755...6db