samvær - når barnet ikke vil

[Gjest Gjest_la flaca_*]

Hvor mye skal man ta hensyn til det? Nå er datteren til mannen min 8 år. Stadig oftere er det ting som foregår hjemme som hun har lyst til å være med på - en bursdag, kor, fotballkamp etc. Det er alltid noe som frister mer enn å komme til oss. Barn lever jo i nuet og det er ikke noe hyggelig å gå glipp av noe venninnene skal være med på for eksempel.

Som regel pleier vi å innrette oss. Men vi har bare fast samvær hver 4. uke så det blir jo ingenting igjen hvis vi hele tiden skal gi etter og utsette. Mor og datter har bosatt seg 6 timers kjøring herfra, så jenta kan ikke både være med på tilstelninger hjemme og være hos oss.

Nå står påska for døra, og vi har ikke samvær da. Derfor skulle hun hit i helgen, men så er det atter en gang noe hun har lyst til å være med på. Helgen etter har jeg termin og siden pappan må hente og bringe (!) er det lite ideelt å ha samvær akkurat da.

Foreldrene syns visst det er greit at hun kommer hit etter fødselen en gang, men jeg kan ikke forstå at det skal være sånn. Jeg er vel også redd for å bli skyld i et dårlig forhold mellom far og datter senere, nå som jeg setter enda et barn til verden. (vanskelig å forklare) De har jo en samværsavtale - skal en 8-åring kunne "velge bort" den?

[Titti72]

Jeg syns ikke en 8 åring skal kunne bestemme og avlyse disse besøkende.

Hun skal til dere den helgen og da er det ingen andre ting som skal komme i veien.

Javel, så har f.eks. Trude bursdag, men det er sikkert 30 bursdager i året hun er bedt i, så at hun ikke kommer i alle får hun bare tåle. Og en kamp i ny og ne kan hun også gå glipp av. Syns de i hjemmet hennes burde kjøre en bestemt linje ang. dette og ikke vurdere å vike fra helgebesøkene engeng.

Skulle det vise seg at det dukket opp noe helt spesielt max 1 gang i året så får dere som er voksne snakke sammen og finne ut hva dere gjør med det. Og informere vesla etterpå.

Hvis det viser seg at hun må avlyse en helg så burde hun komme helgen etterpå så sant det passer for dere.

[Gjest Enestående mor]

Har selv 1 datter på 9 år, og stadig oftere opplever jeg at det skjer ting i helgene som datteren vil være med på.

Nå bor vi bare 1/2 kjøre fra pappa'n, og pappa er ikke så flink til å følge opp helgeaktiviteter, bursdager osv.

Det blir derfor til at jeg henter datteren hos pappa når hun skal noe, kjører henne dit hun skal og sørger for at hun igjen kommer til pappa.

Hun sier at hun kjeder seg hos pappa for hun kjenner ingen der, å at hun ikke har noe å finne på når hun er hos pappa.

Jeg synes at det er viktig at barnet er hos pappa så lenge ingenting tilsier at han ikke bør ha omsorgen for barn, men har også forståelse for hennes argumenter, og legger da forholdene til rette slik at hun kan være hos pappa og samtidig være med på aktiviteter.

Nå ser jeg jo an bursdager. Er det noen av vennene hennes som har bursdag syns jeg det er viktig for henne å kunne dra i de, men er det noen i klassen som hun ikke leker så mye med eller har jeg forklart at hun ikke kan få med seg alle bursdager. Sånn er det bare, å det er heller ikke sikkert at det passer at hun går i alle bursdager når hun er hos meg også.

Selv om vi foreldre legger forholdene til rette for å oppfylle barnas ønsker, så må de også lære at det er ikke alle ønsker som kan oppfylles.

En på 8 år er såpass stor at h*n skjønner det hvis det blir forklart.

Har også stebarn (de er tenåringer) som alltid har fått lov til å bestemme hva de skal gjøre, å der vinner selvfølgelig det som er mest behagelig og morsomt for de.

De har dermed lært seg til å kun tenke på seg selv, å de har fått lov av mor til å ta egne uten å tenke konsekvens veldig tidlig.

Barn må også lære at det er ikke de som bestemmer, men voksenpersonene. Å at man sammen kan diskutere seg fram til løsninger.

[Gjest Gjesta]

Jeg syns faktisk at en åtteåring selv må få være med på å bestemme over sin fritid. Om barnet har mer lyst til fex å gå i bursdag bør det tas hensyn til.

Generellt sett.

Men i deres tilfelle, når det er så langt mellom, og samværet er satt til hver fjerde helg, bør ikke åtteåringen bestemme. Det bør ikke gis mulighet for at åtteåringen skal være med på vurderingen en gang. Her bør mor og far si at den helgen er det pappahelg, sånn er det bare.

Ellers syns jeg at foreldre må være litt mer fleksible etterhvert som barna blir større og får sitt eget sosiale liv. Pappa må godta at datteren vil i bursdag, så får han kjøre og hente / levere etter forholdene. Foreldre må legge til rette for at barna skal få opprettholde kontakten med sine venner på lik linje som sine klassekamerater.

[la Flaca]

Syns de i hjemmet hennes burde kjøre en bestemt linje ang. dette og ikke vurdere å vike fra helgebesøkene engeng.

←

Ja det kan hende det hadde blitt lettere da. Sånn som det er nå ringer jenta pappa og spør om hun kan slippe å komme. Pappan er selvfølgelig redd for å bli upopulær og sier som regel at det er greit. Syns litt synd på han, men mener samtidig han og moren burde kunne planlegge samværet uten å blande inn datteren.

Ikke vet jeg hvordan andre gjør det. Men jeg syns ikke det virker urimelig at en 8-åring skal kunne pålegges samvær i utgangspunktet. Barn skjønner jo ikke at å velge bursdagsselskapet i helga på sikt betyr å velge bort et godt forhold til en av foreldrene sine!

[Gjest Gjest]

Vi har det samme problemet. Min manns sønn på 6 setter seg på bakbeina når han skal hit. Det har ikke så mye med far å gjøre, mer som utagering når han ikke får det som han vil. Det kan være nok at han er i dårlig humør og ikke finner en leke som han ville ha med seg til far. Da nekter han å reise. Min manns datter ender da opp med å komme til oss alene ca halvparten av gangene.

Moren til barna har planer på samværsdagene og dette fører jo til problemer for henne også. Vanskelig å vite hva en skal gjøre. Gutten får skikkelig raseriannfall og det er fysisk umulig å få han inn i bilen, noe min mann uansett ikke vil presse han til.

Når han er her så koser han seg, men det er trist at vi aldri vet om han kommer eller ikke. Nå er det en mnd siden sist. Håper det går seg til med tiden...

[Far til 2]

Ja det kan hende det hadde blitt lettere da. Sånn som det er nå ringer jenta pappa og spør om hun kan slippe å komme. Pappan er selvfølgelig redd for å bli upopulær og sier som regel at det er greit. Syns litt synd på han, men mener samtidig han og moren burde kunne planlegge samværet uten å blande inn datteren.

Ikke vet jeg hvordan andre gjør det. Men jeg syns ikke det virker urimelig at en 8-åring skal kunne pålegges samvær i utgangspunktet. Barn skjønner jo ikke at å velge bursdagsselskapet i helga på sikt betyr å velge bort et godt forhold til en av foreldrene sine!

←

Jeg må si jeg har forståelse for flere alternativer som har kommet frem.

I dette tilfellet er det altså bostedsforelder som har flyttet langt unna samværsforelder. Og igjen ser vi med dette eksempelet hvordan det går utover barnet.

Nå bostedsforelder har valgt en slik løsning synes det som om det er denne forelderen som bør få ulempen flyttingen har medført. Det er det altså ikke foreløpig. Så lenge samværet bare er hver 4.uke bør derfor barnet akseptere samvær. Etterhvert vil hun sansynligvis se hvem som har utsatt henne for denne vanskelige situasjonen.

Når det er sagt har jeg også forståelse for barnets behov for kontakt med sitt nærmiljø. Da mine barn var mindre var de også skeptiske til avstanden mellom moren og meg. Dette fordi jeg en periode måtte flytte ganske langt unna (20 min med bil), og at stedet var lite barnevennlig. Da vi endelig fikk gjort opp boet fikk jeg økonomi til å flytte tilbake, og holdningene til barna snudde dramatisk.

Barn har behov for et trygt nærmiljø, og den av foreldrene som fratar dem dette bør innse at det kan få konsekvenser for barnet. Såfremt begge foreldrene gjør sitt ytterste for å følge opp barnet på best mulig måte vil det nødvendigvis bli barnet som må ta ulempen med store avstander. Ihvertfall når ikke foreldrene gjør det.

[Caramba]

Jeg må si jeg har forståelse for flere alternativer som har kommet frem.

I dette tilfellet er det altså bostedsforelder som har flyttet langt unna samværsforelder. Og igjen ser vi med dette eksempelet hvordan det går utover barnet.

Nå bostedsforelder har valgt en slik løsning synes det som om det er denne forelderen som bør få ulempen flyttingen har medført. Det er det altså ikke foreløpig. Så lenge samværet bare er hver 4.uke bør derfor barnet akseptere samvær. Etterhvert vil hun sansynligvis se hvem som har utsatt henne for denne vanskelige situasjonen.

←

Hvordan vet du at det er MOR som har satt henne i en "vanskelig situasjon"? Ikke sikkert det var noe annet alternativ en å bo der de bor nå etter et evt brudd...

[Far til 2]

Hvordan vet du at det er MOR som har satt henne i en "vanskelig situasjon"? Ikke sikkert det var noe annet alternativ en å bo der de bor nå etter et evt brudd...

←

Nå har vi riktignok ikke hørt noe om bakgrunnen for flyttingen, men det er slik saken fremstår ingen tvil om at det er mor som har tatt med seg barnet og flyttet. Dette medfører i ettertid en vanskelig situasjon for barnet.

Hvis ikke det er moren som har satt barnet i en vanskelig situasjon kan du kansje fortelle meg hvem som har gjort det. Kansje du mener at det er faren eller barnet selv ? Skulle gjerne hørt hvem du ønsker å legge ansvaret på ?

[Gjest regine]

Trådstarter sier INGENTING om hvem som har flyttet eller når denne flyttingen fant sted.

dermed blir det både bortkasta og helt fjernt å legge skylden på mor for dette, selv om jeg jo ser at Far til 2 aldri gjør annet enn å skylde på mor.

Til trådstarter:

Det ER en vanskelig situasjon, men i utgangspunktet syns jeg nok foreldrene burde bestemme dette mer enn det virker som de gjør i dag. Jeg syns vel og det virker som om faren er noe tafatt - har ha overhode forsøkt å ta dette opp med mor? Det sies jo at barn gjerne vil ha grenser etc. så dermed skjønner jeg ikke helt at han ikke kan si at han synd jenta burde komme de gangene hun skal, selv om hun ringer fordi det er noe mer spennende på gang.

[Far til 2]

Trådstarter sier INGENTING om hvem som har flyttet eller når denne flyttingen fant sted.

dermed blir det både bortkasta og helt fjernt å legge skylden på mor for dette, selv om jeg jo ser at Far til 2 aldri gjør annet enn å skylde på mor.

Til trådstarter:

Det ER en vanskelig situasjon, men i utgangspunktet syns jeg nok foreldrene burde bestemme dette mer enn det virker som de gjør i dag. Jeg syns vel og det virker som om faren er noe tafatt - har ha overhode forsøkt å ta dette opp med mor? Det sies jo at barn gjerne vil ha grenser etc. så dermed skjønner jeg ikke helt at han ikke kan si at han synd jenta burde komme de gangene hun skal, selv om hun ringer fordi det er noe mer spennende på gang.

←

Joda. Det gjør hun (ref innlegget nedenfor).

Hun sier at "Mor og datter har bosatt seg 6 timers kjøring herfra". Slik jeg forstår dette er det altså ikke faren som har bosatt seg 6 timer fra moren. Hadde det vært det hadde det vært han som flyttet og ville måtte ta ulempen det er for barnet.

...

Som regel pleier vi å innrette oss. Men vi har bare fast samvær hver 4. uke så det blir jo ingenting igjen hvis vi hele tiden skal gi etter og utsette. Mor og datter har bosatt seg 6 timers kjøring herfra, så jenta kan ikke både være med på tilstelninger hjemme og være hos oss.

...

←

[Caramba]

Nå har vi riktignok ikke hørt noe om bakgrunnen for flyttingen, men det er slik saken fremstår ingen tvil om at det er mor som har tatt med seg barnet og flyttet. Dette medfører i ettertid en vanskelig situasjon for barnet.

Hvis ikke det er moren som har satt barnet i en vanskelig situasjon kan du kansje fortelle meg hvem som har gjort det. Kansje du mener at det er faren eller barnet selv ? Skulle gjerne hørt hvem du ønsker å legge ansvaret på ?

←

Dette kan bare La Flaca svare på. Hverken du eller jeg vet noe om bakgrunnen for flyttingen. Har det falt deg inn at hverken mor eller far har noen "skyld" her, men at omstendigheter som jobb, nye samboerforhold eller boligpriser/boligtilbud/økonomi har gjort flytting nødvendig for enten moren, faren eller begge to?

[Titti72]

Men Far til 2, trådstarter nevner dette i en bisetning. Det er ikke dette hun ønsker svar om, så hvorfor må du da forandre på problemstillingen?

Hun lurte på hva de kunne gjøre med at poden ikke ville komme de oppsatte helgene.

Blir lei av den skylden du skal legge over på BF i omtrent hver eneste tråd.

[Gjest baby-E]

mamma tvange meg omtrent til samvær med pappa. Slik at jeg skulle få mulighet til å utvikle et godt forhold til han også, og slik at hun fikk litt tid for seg selv..

[Gjest Gjest]

En 8-åring bør da ikke få bestemme slikt, men det er desverre altfor mange ettergivende foreldre der ute.

[la Flaca]

Ser diskusjonen har havnet litt på villspor her. Skjønner egentlig ikke hva *hvem som flyttet fra hvem* har med saken å gjøre jeg da. Dette har da ikke med hevn å gjøre, men om barn skal få bestemme samværet selv. Dersom pappan hadde vært den som flyttet, hadde det betydd at han "fortjente" å ikke få det avtalte samværet??

Det ble nevnt at pappan virker tafatt, og det må jeg faktisk bare si meg enig i. Men sånn blir det jo når man er redd for å tråkke folk på tærne og miste det lille man har. (Bruddet kom i sin tid uten forvarsel for å si det sånn.)

[Gjest Gjest]

De gjør jenta en bjørnetjeneste hvis de føyer henne i ett og alt. Hun skal være glad hun faktisk er ønsket på besøk, for det er ikke alle som vil ha stebarna sine på besøk.

[Gjest Gjest]

Tvungent samvær har jeg ikke trua på. Samvær skal være for at BARNET skal få treffe den andre forelderen. Ikke for foreldrene. Slett ikke sikkert at barnet føler seg nært knytta til far eller noen sinne vil gjøre det. Samvær eller ei.

Men visse regler må holdes for alle parter uansett. For flytende avtaler funker sjeldent i lengden. Hva med å planlegge på sikt, lengre perioder i skoleferie og lignende, og forbered jenta på det i forveien. Slik at hun vet hun skal til pappa da og da, så hun ikke planlegger seg bort hver gang.

[la Flaca]

Hva med å planlegge på sikt, lengre perioder i skoleferie og lignende, og forbered jenta på det i forveien. Slik at hun vet hun skal til pappa da og da, så hun ikke planlegger seg bort hver gang.

←

Jo men ferie er det jo så sjelden, så det blir så unaturlig for alle parter. Feriene fungerer som regel greit, men så blir det ekstra merkelig for henne å være så lenge borte fra mamma når hun er det så sjelden. Det blir en ond sirkel. I sommerferien skulle hun være her i 2 uker men måtte reise før fordi hun begynte å savne mamma enormt etter ei uke. Hvis man hadde vært flinkere til å holde samværet på et minimum tror jeg ikke det ville blitt sånn!?

[Gjest Gjest1]

Jeg hadde aldri i livet tvunget min datter til samvær med far mot hennes vilje. Når man er åtte kan et bursdagsselskap være selve meningen med livet, og foreldre er der bestandig uansett.