Når man ikke lenger er "sterk"

[AnonymBruker]

Jeg har alltid sett på meg selv som en sterk person. Det at jeg har opplevd omsorgssvikt, mobbing og vanskelige menn, har jeg stortsett ignorert. Leger, psykologer og venner beskrev meg som både løvetann og en soldat som aldri gir opp. 

Det hender dog at jeg har måneder og år, der jeg begynner å gjøre ting som plager meg som " unyttig". Slik som å gruble over hvorfor må jeg ha det så vanskelig?  I disse perioder kan jeg bli skikkelig "hobo" ta dårlige valg. Når jeg vanligvis ikke hadde valgt slik. Blir lange perioder med å syns synd på meg selv og jeg føler jeg spiller på "hard" difficulty.  

Er det noen som hat tips til hvordan man lettere kan komme seg opp igjen fra slik grøft?

Anonymkode: 95682...435

[AnonymBruker]

Kanskje det er bedre å gråte en kveld, enn å utagere i ukevis`? Føle litt på de vonde tingene, og så kunne hente deg bedre inn?

Er det ofte om vinteren? Jeg tenker vel rutine med trening, vitaminer, og me-time med litt egenpleie når du føler at det begynner å gå nedover. Jeg blir ofte trigget slik når jeg blir for sliten, og da må jeg bare gå på cafe med venninne, ringe min mor- gå en lang tur med hunden. Jeg kjenner vel etterhvert igjen tegnene. Og så blir verden så grå og mørk...så jeg må faktisk minne meg selv om hvor mye kjærlighet det er i verden, alle gode folk som har hjulpet. Det å se verden med myke øyne føler jeg hjelper mens jeg puster. Bare minne meg selv om at nå er det litt vanskelig, så jeg må puste, roe ned, og prøve å ha det litt godt. 

Anonymkode: 942f8...f05