Slitsomt å være forelder rundt egne foreldre/besteforeldre

[AnonymBruker]

Jeg har hatt med barna mine på ferie his mine foreldre da vi bor i utlandet til vanlig. De første dagene var veldig fine. Men så blir det bare veldig slitsomt. Føler mine foreldre dømmer alt jeg gjør og at de syns jeg er for streng med barna. De legger seg oppi ting og spør og graver om ting jeg tenker at de ikke trenger å bry seg med. De etterprøver alle mine avgjørelser og kommer med «bedre» alternativer. «Skulle du ikke heller gjort sånn da?». Jeg svarer høflig første gang, men får etter hvert veldig kort lunte og merker at jeg prater til dem på en måte jeg ikke liker. Samtidig merker jeg at jeg irriterer meg over måten de snakker til barna mine på. De er overbeskyttende og litt nedlatende. Og jeg merker at det må ha hatt innvirkning på min selvtillit når det kommer til å prøve nye ting. For eksempel står de over 1-årigen som utforsker verden, klar til å ta i mot ham om han skulle ramle. Jeg tenker selv at barn har godt av å prøve og feile i trygge omgivelser. Det er ikke farlig om de detter over ende i blant. Og de griper inn for fort og sier til barna at «dette greier du nok ikke alene. Jeg skal hjelpe deg». Jeg forsøker å holde tett for at det skal være hyggelig når vi er sammen, men merker at jeg holder på å eksplodere innvendig. Og får så dårlig samvittighet. For de gjør jo så godt de kan og de mener det bare vel. Samtidig føler jeg at de forsøker å presse på meg sin måte å gjøre ting på og «lære meg opp» 

vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje helst lufte litt tanker og høre lignende erfaringer fra andre og hvordan dere håndterer det..? 

Anonymkode: dcfe8...1c6

[AnonymBruker]

Skjønner hva du mener, og jeg er selv helt enig i at barn trenger å bli utfordret og tåler fint å falle og slå seg. MEN, det kan være lurt å velge sine kamper. Om de er litt overbeskyttende mot barnet ditt, så har det veldig lite å si når dere tross alt ikke tilbringer så mye tid med dem. Så lenge de ikke gjør noe som er direkte skadelig, eller som går kraftig ut over feks legging/soverutiner, så er det best å bare bite det i seg. 

Og kritisere de deg, så sier du bare "vi kjenner barnet vårt best og vi gjør det på denne måten". Om de fortsetter å mase, spør gjerne "hvordan syntes du det var å bli kritisert av dine foreldre/svigerforeldre da du hadde små barn selv?"

Fokuser på at de skaper gode bånd med barnebarna, det er det viktigste. Alt det andre er bare detaljer, som i det store og det hele ikke betyr noe.

Anonymkode: a7250...d92

[AnonymBruker]

Jeg må le litt, for mine foreldre var tvert om. De syntes nok at jeg var for lite streng, og at jeg alltid måtte forstå hva barnet følte osv..  Og der var det ingen kjære mor når det gjaldt å utfordre seg, enten det gjaldt å falle eller klatre osv. 

Er du oppvokst slik? Har de vært overbeskyttende med deg, eller er dette noe de har fått for seg etter de ble eldre?

Kanskje du bare skal le litt av dem, og si at du bestemmer, og at du setter grenser. Når de begynner, så får du heller si i fra; NÅ må dere to slutte! Heller det enn å være høflig og koke innvending. Du får lære foreldrene dine at det er greit å sette grenser, og si fra. Det trenger ikke bli surt, hvis du sier det med et litt stramt ansikt, etterfulgt at et smil..og fast blikk. Slik at de skjønner at de går over grensa., 

Anonymkode: c9e70...1b9