Har noen av dere som ble mobbet klart å komme dere videre?

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet gjennom store deler av barndommen og ungdomsårene. Jeg vokste opp på et veldig lite sted, og mobbingen startet på barneskolen og fortsatte gjennom ungdomsskolen. Jeg måtte også gå med de samme folka på vgs.

I mange år var jeg overbevist om at alt var feil med meg. Jeg tenkte at jeg var rar, stygg, eller bare generelt ikke verdt noe. Nå i voksen alder, etter å ha fått hjelp gjennom terapi og møtt folk som faktisk behandler meg bra, har jeg begynt å skjønne at det kanskje ikke handlet om meg likevel.

Når jeg ser på gamle bilder, ser jeg at jeg egentlig ikke var stygg i det hele tatt, tvert imot var jeg pen. Jeg fikk også litt oppmerksomhet fra gutter, men klarte ikke å ta det inn fordi jeg var så ødelagt på innsiden.

Nå nærmer jeg meg 30, og jeg kjenner fortsatt på sosial angst og lav selvtillit. Det gjør veldig vondt å tenke på alt jeg har gått glipp av. Spesielt at jeg har mistet ungdomstiden min. Jeg føler at jeg kunne hatt et helt annet liv hvis ikke selvtilliten min hadde blitt brutt ned så tidlig.

Så… er det noen her som har også har blitt mobbet, og faktisk føler at de har kommet seg videre? Hvordan ser det ut for dere i dag? Går det an å bli ferdig med det til slutt?

Anonymkode: ebfc4...5bc

[AnonymBruker]

Jeg har PTSD fra at jeg ble mobbet ++ Fikk dårlig hjelp i helsevesenet. Men har fått mye fremgang med å gjøre EMDR på egen hånd. Nå tror jeg fullt og helt på et helt annet liv. 

Sorgen over alle de tapte årene er enorm, og det er noe jeg tror en bare må leve med og sørge over litt etter litt. Men nå med håpet om at livet kan bli noe annet gjør at jeg fokuserer mer på det. Gjennom EMDR blir det mye sorg da. Jeg tror 100% på at en kan bli ferdig med det til slutt. 

Mitt beste tips er å ikke vente på at noen andre finner ut av det for deg. Jeg har forsøkt gang på gang i helsevesenet og jeg har fått så mye feilbehandling. Nå stoler jeg på meg selv, og min egen kompetanse. Jeg merker bare på din språklige fremstillingsevne at du er smart og kapabel, så bruk det og de evnene for alt det er verdt for deg selv, for å skape deg et liv. 

Og så vil jeg si en ting til deg, noe som jeg har innsett med meg selv, men som tok mye prosessering å faktisk slippe fullstendig, det at du ble mobbet det handlet INGENTING om noe feil ved deg. Og at du ikke fikk støtten fra folk rundt deg til å håndtere det bedre, handler INGENTING om deg. Ting kunne ikke vært annerledes, fordi de var ikke det. Folkene rundt deg klarte ikke se deg, de som mobbet deg gjorde det de gjorde, og du kunne ikke beskyttet deg bedre enn du gjorde. Men nå er du her, klar for å ta vare på deg selv, for å gi deg selv all den støtten du aldri fikk. Du er mulig å like, du kan få ting til, du kan mestre livet ditt, du kan få ting du ønsker deg! Heier så innmari på deg. 

Å bli traumatisert fra mobbing er jævlig, det blir underspilt noe veldig i phv og traumeverden. Men det ødelegger liv, tar livskvalitet og år fra oss. Men når du er 33 og helet fra dette helvetet, så vil du være glad for at du gjorde den jobben! ❤️❤️❤️ 

Anonymkode: e9610...cc5

[AnonymBruker]

Ja, lever et helt vanlig liv med jobb og familie.

De som mobbet tenker jeg sjelden på. Det var gutter som ikke hadde det bra, og tok det ut på noen «svakere»- altså ei stillferdig jente som jeg var da.

Nå er jeg en sterk og selvstendig kvinne. 
Ta skjebnen din i egne hender, ts. Skap det livet du vil ha. Aldri la andre definere din verdi. Du er verdt akkurat like mye som du velger selv. 
Så, velg deg selv og stå opp for deg selv💪🏻

Anonymkode: 4f8a3...004

[AnonymBruker]

JA! Jeg greide det. I dag er jeg gift med en god person som elsker meg, har egen familie, høyere utdanning, god jobb og venner. Men det beste er at jeg har et godt forhold til meg selv. Jeg trives med å være meg.

Har lært å akseptere den tapte ungdomstiden. Det tok lang tid. Var i terapi av og på fra 25 til langt opp i 30 årene. Det var tøft, men virkelig verdt slitet.

Nå er jeg straks 50. Reflekterer innimellom over at jeg brukte lengre tid på å finne min plass i livet, og at andre er kommet lengre i livet enn meg. Da tenker jeg på hvor heldig jeg er og hvor godt livet ble fordi jeg stilte opp for meg selv. 

Heier på deg❤️

Anonymkode: 97303...68f

[AnonymBruker]

Både ja og nei. Jeg er ikke lenger bitter, og har klart å tilgi selvom ingen har bedt om tilgivelse. Jeg har dessverre fått påvist unnvikende personlighetsforstyrrelse, som til stor del kan spores tilbake til mobbingen. 

Anonymkode: 2c604...211

[AnonymBruker]

Jeg er over 40. Har slitt så sykt mye over mange år. Masse terapi og selvhjelp som bare hjalp midlertidig og overfladisk. Mye bra hjelp, men jeg følte ikke at det egentlig gjaldt meg. Altså, at det er fint og flott med alt av psykologi og teknikker og teorier, ingenting galt med psykologien, men det gjelder ikke for meg, for jeg er ubrukelig og det er ingenting å hjelpe. Det gikk veldig langt og jeg kom dit at jeg tenkte at det spiller ingen rolle hva jeg gjør eller hvilke teknikker jeg bruker, for jeg er verdiløs uansett. Jeg kan sammenlikne det med å streve i mange år i kulda for å skaffe brensel, og så fikser du det til slutt og sitter med stua full av ved og en lighter (altså selvhjelpsteknikker og kunnskap om hvordan psyken fungerer) men du er så langt nede at du klarer ikke få deg til å faktisk tenne på den veden så du får varme, for du er overbevist om at den varmen var aldri ment for deg uansett. Sånn har jeg hatt det i årevis. Jeg skal droppe detaljene, men i sommer skjedde det noe som gjorde at jeg endelig skjønte at jeg faktisk må bruke det jeg har lært. At det virkelig er et poeng i at jeg skal jobbe for å få det bedre og ikke bare råtne sakte vekk. 

Anonymkode: 77cc8...655

[AnonymBruker]

Har en på ungdomsskolen som ble mobbet før ungdomsskolen, opplever at hun nå har fått det veldig bra.

Vi valgte å flytte da vi fant ut hva som foregikk. Har vært kjempe heldige med både nye lærere og nye trenere som virkelig har hjulpet oss å bygge henne opp igjen. Hun har nok med seg en last videre, men opplever at sårene blir stadig mindre. Nå har vi en jente som blomstrer dag for dag. 

Anonymkode: b280b...fd4

[AnonymBruker]

Både og. Det har formet meg på godt og vondt og preger meg nok mer enn folk flest (meg selv inkludert) tenker over. Kombinert med dysfunksjonellt familie har jeg opplevd mer enn noen burde måtte.

Samtidig: det gjorde meg seig, jeg er stolt over meg selv og hva jeg har oppnådd til tross for kortene livet delte ut til meg.

Anonymkode: 134a1...418

[AnonymBruker]

Ja, det har gått fint. Men det har krevd en del jobb. Har gått til psykolog flere perioder siden videregående. Hatt lite tro på meg selv, vært sjenert og ikke turt å snakke høyt og si mine meninger. Vært opphengt i å unnskylde neg til andre. Hatt voldsomt tankekjør. Til langt ut i voksen alder. Nå, som 35-åring, har jeg god jobb, venner, familie og samboer. Jeg tør i si mine meninger på jobb. Det høres lite ut, men er stort for meg. Midt i mobbing og i tiden etterpå trodde jeg ikke at jeg kunne få et så fint liv. Men det gikk bra, er så takknemlig for det!

Anonymkode: 96376...3e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Så… er det noen her som har også har blitt mobbet, og faktisk føler at de har kommet seg videre? Hvordan ser det ut for dere i dag? Går det an å bli ferdig med det til slutt?

Anonymkode: ebfc4...5bc

Ble mobbet og kom meg videre i den forstand at jeg ikke er bitter eller tenker på det som skjedde lenger. 
Men det ser likevel ikke bra ut. Sliter med sosial angst og det å skulle prestere noe i arbeidslivet. Takler ikke press og stress. Tynnslitte nerver.  

Anonymkode: d0b71...e80

[AnonymBruker]

Ja, jeg gikk flere år i terapi rett etter mobbinga. Jeg fikk også erstatning og mef det anerkjennelse av hva som hadde skjedd. Og jeg har aldri hatt noen identitet som mobbeoffer, tvert imot har jeg sett ned på de som mobbet meg, de brukte tid på det heller enn å prøve å bli en bedre person. 

Dette var tre ting som hjalp meg. 

Anonymkode: 5712b...86c

[AnonymBruker]

Ikke personlig historie bortsett fra at jeg av og til ble fryst ut av trespann, venninnegjengen. Alt det vanlige.

Men mannen min vokste opp i en liten bygd og ble grovt mobbet gjennom slutten av barneskolen og hele ungdomsskolen. Han var liten for alderen og ble hele tiden løftet og stappet ned i do, en gang prøvde de å heise han opp i en flaggstang, de jævlene brukte han som sitt personlige leketøy 😭 Og han tok det bare. Sa aldri i fra. 

Han flyttet til byen i fylket for å gå på vgs og skapte en ny personlighet. Når puberteten endelig kom ble han større, og vokste til 183 cm. Han fikk mer status, og ble faktisk en av de mest populære på skolen. Ingen kjente historien hans. Dette var tidlig på 2000-tallet, det er ikke like lett å "flykte" slik i dag med sosiale medier. 

Min kjæreste kjære ❤️ er vellykket. Han har høy utdanning og god jobb. Og han er også sensitiv og åpen nok til å tørre å prate om det som skjedde med han. 

En av de verste mobberne har vi søkt opp. Skulle ønske jeg kunne si at han var i fengsel, men det er han ikke, men det virker ikke som han har fått noe til med livet sitt i hvert fall. 

Anonymkode: dbb85...b6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ble mobbet gjennom store deler av barndommen og ungdomsårene. Jeg vokste opp på et veldig lite sted, og mobbingen startet på barneskolen og fortsatte gjennom ungdomsskolen. Jeg måtte også gå med de samme folka på vgs.

I mange år var jeg overbevist om at alt var feil med meg. Jeg tenkte at jeg var rar, stygg, eller bare generelt ikke verdt noe. Nå i voksen alder, etter å ha fått hjelp gjennom terapi og møtt folk som faktisk behandler meg bra, har jeg begynt å skjønne at det kanskje ikke handlet om meg likevel.

Når jeg ser på gamle bilder, ser jeg at jeg egentlig ikke var stygg i det hele tatt, tvert imot var jeg pen. Jeg fikk også litt oppmerksomhet fra gutter, men klarte ikke å ta det inn fordi jeg var så ødelagt på innsiden.

Nå nærmer jeg meg 30, og jeg kjenner fortsatt på sosial angst og lav selvtillit. Det gjør veldig vondt å tenke på alt jeg har gått glipp av. Spesielt at jeg har mistet ungdomstiden min. Jeg føler at jeg kunne hatt et helt annet liv hvis ikke selvtilliten min hadde blitt brutt ned så tidlig.

Så… er det noen her som har også har blitt mobbet, og faktisk føler at de har kommet seg videre? Hvordan ser det ut for dere i dag? Går det an å bli ferdig med det til slutt?

Anonymkode: ebfc4...5bc

Samme skjedde meg som barn og ungdom, i tillegg hadde jeg et søsken som mobbet meg hjemme. 

Men jeg har klart meg helt ok! Holder på å trappe ned på antidepressiva som var mot angst og depresjon. Holdt også på med rus i flere år, men sluttet når jeg fikk meg en god og trygg samboer og etterhvert også hund. 

Trodde jeg levde så bra jeg kunne helt jeg fikk hund. Da ble livet enda et hakk bedre. Alt angsten gikk til å bekymre om hunden og hvordan den hadde det. Hadde ikke tid til å tenke på egne problemer. Hunden er en sånn som trenger konstant jobbing og trimming, så det var akkurat hva jeg trengte.

Ble også i mye bedre fysisk form, og dermed også lykkeligere av endorfiner og fikk i tillegg en helt ok bakdel 😂

Men jeg sliter fremdeles når nye problemer dukker opp. Tenker ofte at det er urettferdig at jeg skal fortsette å oppleve dritt, selv om jeg allerede har gått gjennom så mye. Men nesten alle får nye problemer hele tiden, jeg er ikke spesiell 😅

Anonymkode: 30eb7...03f

[Otilia]

Ikke gått så bra her

[AnonymBruker]

Jeg vil si både og, jeg tenker ikke på mobbingen og bærer ikke noe nag over hva som skjedde. Allikevel bærer jeg det med meg i form av ekstrem angst(og andre diagnoser), selv om det sikkert også er en del av det som stammer fra omsorgssvikt. Jeg er uføretrygdet og lever et innskrenket liv, men har akseptert at det har blitt slik. Har det veldig fint i hverdagen nå, og er glad i meg selv og livet mitt. Tok meg mange år å komme dit, og i mange år brukte jeg store deler av hverdagen på å bli frisk og var svært deprimert. 

Anonymkode: be828...3ae

[AnonymBruker]

Ja, jeg har kommet ganske mye videre. Ble mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen. Utviklet sosial angst og hadde ingen form for flørting eller dating med gutter som tenåring eller i 20-årene pga det. Var heller ikke aktiv med hobbyer jeg var interessert i eller gjorde så mye annet enn å være hjemme, fordi jeg ikke våget.

Da jeg var 35 år så fikk jeg nok. En tidlig midlivskrise, kanskje? Jeg fant ut at skulle jeg leve resten av livet fra sofaen så ville det ble veldig begrenset. Så jeg begynte å utfordre meg selv og pushe meg selv utenfor komfortsonen. Hver gang det dukket opp noe jeg kunne bli med på så var min automatisk reaksjon "Nei, det skal jeg ikke". Og hver gang jeg fikk den automatiske reaksjonen, så var det et tegn for meg om at - jo, det skulle jeg nettopp gjøre. 

Nå er jeg 48 år gammel og de siste 13 årene av mitt liv har vært mine beste så langt. Har endelig våget å bli aktiv innenfor de hobbyer jeg liker, aktiv på SoMe og legge ut ting jeg har fått til og prestert, fått samboer, nye venner, god jobb... 

Jeg sliter enda med sosial angst i enkelte situasjoner, men har kommet veldig langt fra der jeg var.

Anonymkode: 42215...9ef

[AnonymBruker]

Ja. Jeg hadde så travelt med å overleve som ung voksen, rent økonomisk. Jeg flyttet langt bort, jobbet og jeg tok meg ikke tid til å tenke. Jeg har nok vært preget, men mest litt ubekvem i store sosiale  forsamlinger...og jeg har en viss kynisme med folk. Men jeg kan ikke si at det har preget livet noe voldsomt. Det har kanskje hjulpet meg i karriere. Hadde jeg blitt der jeg var...så hadde det selvsagt vært noe annet.

Jeg hater mobbing, mobbere. Og i voksen alder er jeg ute etter å ta de små og store psykopatene. Så det er en del hevn som kanskje vil ut. Jeg stemmer ut fra det..

Jeg har ingen sympati med slike folk, og jeg er villig til til å gå langt for at mobbere for sin straff. Men jeg tenker jo at det er noe veldig feil med dem, og ikke de som blir mobbet. Jeg hater vel alle former for saue- tendenser grunnet det, og tenker at mange folk er sauer, og ser ned på dem grunnet det.

 

Anonymkode: 70af7...7ab

[AnonymBruker]

Både ja og nei. Følte jeg gikk bedre i 20-årene da jeg oppnådde et normalt A4-liv med barn, mann, jobb og hus osv. Dårlig selvbilde, men resten hadde jeg jo klart veldig godt. 

Nå er jeg i starten av 30-årene, på vei til å bli ufør av helt andre årsaker, kronisk sykdom. Har ikke jobb, er NAVer. Føler jeg har mistet en del av meg selv og er mindre verdt i samfunnet igjen 😔

At mobbingen kommer til å prege meg resten av livet? Absolutt. 

Anonymkode: 75b02...9ad

[AnonymBruker]

Så mange fine svar det var her! Dere gir meg håp. Tusen takk❤️ Veldig vondt å høre om dere det ikke har gått så bra med også så klart.

Anonymkode: ebfc4...5bc

[AnonymBruker]

Det tok over fem år i traumeterapi, og jeg må leve med kronisk ptsd, men ja, jeg har klart å komme emg videre fra alt det fæle jeg opplevde og måtte igjennom i oppveksten.

Anonymkode: 46cfb...ff4