ser ingen mening i livet lengere, ingen gode relasjoner

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg skal si, men ingen nære venner, ingen partner, ingen barn og skal snart tilbake til et yrke jeg egentlig ikke trives i(prøvd å jobbe med min lidenskap, men lykkes ikke). Når foreldrene mine er borte, så kommer jeg så og si til å være helt alene, utenom 2 søsken som jeg har ganske lite kontakt med. Hvordan skal man se lyst på fremtiden egentlig?

Har aldri vært populær heller, så aldri opplevd ekte kjærlighet og det å elske og bli elsket. Lengste forholdet jeg har hatt er vel ca. 1.5 år. Opplevd mye avvisninger opp gjennom oppveksten, virker som det har lagd noe dype sår jeg ikke klarer å "gro". Føler meg også stuck i fortiden med nostalgi og savn, savn etter tider hvor jeg i det minste hadde litt håp og glede i livet. Nå er jeg i midten av 40 årene og har innsett at livet aldri blir som jeg håpet på, ikke i nærheten engang.

Flere som sitter med de samme følelsen innimellom?

Anonymkode: 4a41a...ec3

[AnonymBruker]

Hvis du kjenner at du savner nærere relasjoner, kanskje det er noe du kan få til i tiden fremover? Midt i 40-årene er fortsatt ungt, du er antakelig bare halvveis i livet. Det kan være verdt å jobbe med følelsene dine og tilværelsen. Det høres litt depressivt ut, tonen i det du skriver. Og for å være ærlig om det du spør om, jeg kjenner det ikke som deg. Er takknemlig og fornøyd, selv om livet har vært veldig vanskelig. Har det bra der jeg er nå, har fylt 50.

Anonymkode: 63b1b...886

[Nowayback]

Kjenner meg igjen.

Kvinne eller mann?

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik. Innså at hvis jeg skulle få det bedre så måtte jeg bevisst gå inn for å skape meg et godt nettverk. La en langsiktig plan, for det tar tid å få nære venner. Fem-seks år etter har jeg nå fått tre virkelig nære venner, flere gode, men ikke fullt så nære, mange hyggelige bekjente, jeg har skaffet meg et par nye hobbyer som også gir meg mye sosial kontakt.

Og livet er blitt godt på så mange områder. Ikke alt er perfekt, jeg er fremdeles singel, men jeg er langt mer optimistisk på å møte en rett partner nå enn jeg var før jeg aktivt gikk inn for å få et større nettverk.

Det kan i begynnelsen være krevende, det er lett å ta ev. avvisninger som et nederlag, men da er det viktig å minne seg på at man ønsker seg gode venner, og da må det være gjensidig, ikke bare ensidig. Jeg ser også at noen som noen år bare var bekjente, de hadde det veldig travelt i sine liv da, nå begynner å bli mer venner. 

Kom deg ut av egen komfortsone, ta initiativ, få deg en hobby eller flere, vær hyggelig og by på deg selv som person, vis interesse for andre på en god måte.

Kast deg ut i det! 😊

Anonymkode: 00c20...967

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, bare at jeg er i starten av 30-årene. Er enebarn og foreldrene mine fikk meg sent. Vil ikke ha barn, da fremtiden for menneskeheten ikke akkurat ser lys ut. Er enslig og føler meg så ensom at det gjør fysisk vondt. 

Anonymkode: d670c...307

[AnonymBruker]

Jeg har sittet mye med den samme følelsen. Og for meg handlet det om tidlige barndomsopplevelser av avvisning, neglisjering og at jeg ikke fikk dekket mine behov som barn. Jeg bar med meg dette som sår inn i voksenlivet, og som kjerneidéer (core beliefs) om meg selv som jeg så verden ut fra "Ingen liker meg", "jeg kan aldri få det jeg vil ha", "jeg er ikke god nok". Det var først da jeg virkelig prosesserte min oppvekst, og snudde de kjerneidéene at livet fikk farge nærmest. Og da så jeg også hvordan disse grunntankene liksom hadde filtrert hele min verden. Og at jeg hadde handlet på måter som forsterket den opplevelsen av verden. 

Etter at jeg helet alt dette så var det som jeg ble et annet menneske. Jeg begynte å gå etter det jeg ville ha, fordi jeg trodde at jeg kunne få det til. Det betyr ikke at jeg aldri feilet. For det har jeg gjort. Men jeg bare trodde mye mer på meg selv, og avvisningene gjorde ikke lenger så vondt, jeg fikk også "reversert" en autoimmun sykdom som tok enormt med krefter. Livet mitt fra fem år tilbake til nå er fullstendig 180. Jeg var kronisk ensom, tenkte livet ikke var verdt å leve, faktisk vurderte jeg den ene sommeren der å ta mitt eget liv. Jeg hadde to perifere venner som jeg følte ikke forstod meg, og tenkte dypest sett at "ingen liker meg" så trodde jo ikke de likte meg heller, hadde ikke kontakt med familie, eller kjæreste og var utenfor arbeidslivet. Nå har jeg så mange venner at jeg gidder ikke telle dem (tok og talte bare fordi, vil si jeg har 12 venner jeg har regelmessig kontakt med, og 3 av dem er nære)  tar del i flere forskjellige sosiale fellesskap på ukentlig basis, har funnet mannen i mitt liv, og gjenopptatt kontakten med familien. Jeg har som jeg nevnte reversert den autoimmune sykdommen, og også kommet delvis tilbake i arbeid med 60% stilling! Det er faktisk så jeg ikke alltid tror det selv. Jeg hadde aldri trodd at en slik endring var mulig. 

Det var til tider et helvete å gå gjennom, å faktisk ta innover meg hvordan den oppveksten var, men jeg ville gjort det igjen, fordi nå har jeg livet. Jeg er nok bittelitt yngre enn deg, er 39 nå. Men jeg vil si at jeg tror fullt og helt på at du også kan gjøre en slik endring i ditt liv. ❤️ 

Anonymkode: 7cf98...765

[AnonymBruker]

Jeg støtter det som brukeren over her sier. Gå ut av komfortsonen og bygge relasjoner over tid. 
Jeg tror også det er verdt for deg å huske på at opplevelser du har fra barndo, oppvekst og andre relasjoner påvirker hvordan du tenker om deg selv. 
Det er ikke ofte at andre kan se eller merke at noen har få eller ingen relasjoner, eller strever med å skaffe seg vennskapelige relasjoner. 

Det finnes garantert grupper på Facebook med flere som ønsker å få venner. Da er dere flere i samme båt og det kan være et godt utgangspunkt. Også her kan man tenke langsiktig. 
 

Frivillig arbeid kan også være et fint utgangspunkt. 
 

Anonymkode: c557a...3d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Vet ikke helt hva jeg skal si, men ingen nære venner, ingen partner, ingen barn og skal snart tilbake til et yrke jeg egentlig ikke trives i(prøvd å jobbe med min lidenskap, men lykkes ikke). Når foreldrene mine er borte, så kommer jeg så og si til å være helt alene, utenom 2 søsken som jeg har ganske lite kontakt med. Hvordan skal man se lyst på fremtiden egentlig?

Har aldri vært populær heller, så aldri opplevd ekte kjærlighet og det å elske og bli elsket. Lengste forholdet jeg har hatt er vel ca. 1.5 år. Opplevd mye avvisninger opp gjennom oppveksten, virker som det har lagd noe dype sår jeg ikke klarer å "gro". Føler meg også stuck i fortiden med nostalgi og savn, savn etter tider hvor jeg i det minste hadde litt håp og glede i livet. Nå er jeg i midten av 40 årene og har innsett at livet aldri blir som jeg håpet på, ikke i nærheten engang.

Flere som sitter med de samme følelsen innimellom?

Anonymkode: 4a41a...ec3

Ja føler på det samme noen ganger.

Er i slutten av 40 årene, barnløs, ingen familie som lever lengre. Som deg har jeg hatt mye savn og angret på at ting ble som det ble.

Fikk meg samboer tidlig i 40 årene, holder på med en del hobbyer fordi jeg har en crappy jobb, det gir meg energi i hverdagen.

Fant ut at livet ble lettere å leve når jeg slapp taket i forestillingen om å leve et "normalt" liv. Har flere gode enn dårlige dager.

Anonymkode: 11040...05f

[AnonymBruker]

Sidetmedord - På Sidetmedord kan du anonymt dele det som er vanskelig

Fint å snakke med noen anonymt også. Denne chatten er åpen hele døgnet.

Jeg kjenner meg igjen ts, men jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe meg selv engang egentlig. Jeg fant andre ting å finne glede i, og etterhvert ble det bedre. Dersom det aldri blir bedre trenger du kanskje litt "drahjelp". Psykolog eller lignende. Man trenger ikke være syk for å be om det. 

Anonymkode: d6059...a61

[AnonymBruker]

Absolutt gjenkjennelig

Det finnes både hjelp og tilbud der ute, om man virkelig ønsker å finne dem.

Frivillighetssentral, lavterskel tilbud o.l.

Også er det noe med å sette punktum for fortiden.

Det er ikke der, du finner svar. Nå er det voksen-versjonen som vet bedre, og den biten som ønsker å se fremover, må ta mer plass. Vær interessert og søk forandring, så er det ofte bare små justeringer som må til

Anonymkode: 6c3f3...db0

[AnonymBruker]

Ja, kjenner jeg igjen. Livet mitt er kjipt og tror det blir sånn resten av livet. Har ingen grunn til å tro noe annet. 

Anonymkode: dd5bd...c2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Absolutt gjenkjennelig

Det finnes både hjelp og tilbud der ute, om man virkelig ønsker å finne dem.

Frivillighetssentral, lavterskel tilbud o.l.

Også er det noe med å sette punktum for fortiden.

Det er ikke der, du finner svar. Nå er det voksen-versjonen som vet bedre, og den biten som ønsker å se fremover, må ta mer plass. Vær interessert og søk forandring, så er det ofte bare små justeringer som må til

Anonymkode: 6c3f3...db0

Jeg tviler ikke på at det å sette punktum fungerer for noen, min erfaring er en annen, og for meg fungerte det tvert i mot mot sin hensikt, og det er det viktig å være oppmerksom på, og kanskje TS også er en av dem som har forsøkt å sette punktum mange ganger allerede. Jeg forsøkte i mange år og mange ganger å sette punktum for fortiden, si at ting hadde vært som de var, nå ville jeg se fremover. Men fortiden hadde en måte å likevel innhente meg på. Selv om jeg fokuserte på å utvide mitt nettverk, og slik jeg ser det nå egentlig lykkes med mye, følte jeg meg verdiløs og ubetydelig inni meg, og tenkte likevel de samme tankene "de liker meg ikke egentlig". For meg så bodde fortiden inni meg, i nervesystemet mitt, og ingenting annet enn å faktisk prosessere det hjalp. Alt presset om å si "nå går jeg fremover" og å skyve det andre til side, gjorde at jeg følte meg mindre autentisk og mindre i kontakt med meg selv. 

Anonymkode: 7cf98...765

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Vært ensom omtrent hele lucet. Hatt noen forhold, men er singel nå. Har et par venninner, men de er opptatte med familien sin. Jeg har dessverre nesten ingen familie igjen, ingen her jeg bor, og det er en stor livssorg. Jeg har prøvd å få venninner og bekjente, men når man har møttes en stund, og prarer en del, er det som om noe skjer. Tror jeg har en negativ energi jeg ikke klaret å styre, og folk trekker seg unna. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre noe med det. Har prøvd forskjellige hobbyer, men ikke kommet noen vei der. Å være frivillig har jeg ikke energi til, jobben tar all energien min.

Anonymkode: 66ede...cf6

[AnonymBruker]

Setter pris på svarene her inne, slik at det er sagt

Men det som svier mest:

1. føler ingen er interessert i meg, alltid vært slik. ALLTID jeg som har har måtte jobbet for de få vennskapene jeg har hatt opp gjennom oppveksten og jeg orker rett og slett ikke mer, ønsker ikke å mase.  Jeg føler også det samme når det kommer til min lille familie(søsken som er lite interessert osv)

2. det å føle at man ikke er god nok for motsatte kjønn. Avisning, etter avisning, etter avisning. Det føles bare bare verre og verre! Men hvis man ikke prøver så finner man i hvert fall ikke den "rette"

3. frykten for å være totalt alene når min far og mor er borte. De har heldigvis fortsatt god helse, men jeg vet den tiden engang kommer. Det kommer jeg rett og slett ikke til å takle.

Jeg er mann, men tenker det jeg sliter med ikke nødvendigvis er kjønnsrelatert. Selv om vi menn i 40 årene dessverre topper statistikken i selvmord.

Det er bare et sted jeg innimellom finner roen og det er ute i naturen. Men samfunnet og livet skjer ikke der dessverre og jeg er alene der også..

Hilsen TS

Anonymkode: 4a41a...ec3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vet ikke helt hva jeg skal si, men ingen nære venner, ingen partner, ingen barn og skal snart tilbake til et yrke jeg egentlig ikke trives i(prøvd å jobbe med min lidenskap, men lykkes ikke). Når foreldrene mine er borte, så kommer jeg så og si til å være helt alene, utenom 2 søsken som jeg har ganske lite kontakt med. Hvordan skal man se lyst på fremtiden egentlig?

Har aldri vært populær heller, så aldri opplevd ekte kjærlighet og det å elske og bli elsket. Lengste forholdet jeg har hatt er vel ca. 1.5 år. Opplevd mye avvisninger opp gjennom oppveksten, virker som det har lagd noe dype sår jeg ikke klarer å "gro". Føler meg også stuck i fortiden med nostalgi og savn, savn etter tider hvor jeg i det minste hadde litt håp og glede i livet. Nå er jeg i midten av 40 årene og har innsett at livet aldri blir som jeg håpet på, ikke i nærheten engang.

Flere som sitter med de samme følelsen innimellom?

Anonymkode: 4a41a...ec3

Flytt til en liten bygd. Der kommer du deg inn i en ny vennegjeng. Det er så lite folk der, de elsker nye folk. 

Anonymkode: 4aea6...546

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Etter at jeg helet alt dette så var det som jeg ble et annet menneske

Hvilken tilnærming var det som hjalp?

Anonymkode: 1cebc...b5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Setter pris på svarene her inne, slik at det er sagt

Men det som svier mest:

1. føler ingen er interessert i meg, alltid vært slik. ALLTID jeg som har har måtte jobbet for de få vennskapene jeg har hatt opp gjennom oppveksten og jeg orker rett og slett ikke mer, ønsker ikke å mase.  Jeg føler også det samme når det kommer til min lille familie(søsken som er lite interessert osv)

2. det å føle at man ikke er god nok for motsatte kjønn. Avisning, etter avisning, etter avisning. Det føles bare bare verre og verre! Men hvis man ikke prøver så finner man i hvert fall ikke den "rette"

3. frykten for å være totalt alene når min far og mor er borte. De har heldigvis fortsatt god helse, men jeg vet den tiden engang kommer. Det kommer jeg rett og slett ikke til å takle.

Jeg er mann, men tenker det jeg sliter med ikke nødvendigvis er kjønnsrelatert. Selv om vi menn i 40 årene dessverre topper statistikken i selvmord.

Det er bare et sted jeg innimellom finner roen og det er ute i naturen. Men samfunnet og livet skjer ikke der dessverre og jeg er alene der også..

Hilsen TS

Anonymkode: 4a41a...ec3

Kjenner meg igjen i alt. Jeg følte jeg var den som alltid tok initiativ til absolutt alt. Søsken som utelukkende tok kontakt en sjelden gang når de trengte noe fra meg. Forsøkte å kommunisere bedre og legge opp til at det var andre sin tur neste gang. Og hvis jeg ikke holdt fast i ting forsvant det. Da jeg sluttet å ta insj forsvant alle. Ingenting endret seg før jeg helet kjernetankene om meg selv. Livet er natt og dag til forskjell. Tror på at det er mulig for deg også! 

Anonymkode: 7cf98...765

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kjenner meg igjen i alt. Jeg følte jeg var den som alltid tok initiativ til absolutt alt. Søsken som utelukkende tok kontakt en sjelden gang når de trengte noe fra meg. Forsøkte å kommunisere bedre og legge opp til at det var andre sin tur neste gang. Og hvis jeg ikke holdt fast i ting forsvant det. Da jeg sluttet å ta insj forsvant alle. Ingenting endret seg før jeg helet kjernetankene om meg selv. Livet er natt og dag til forskjell. Tror på at det er mulig for deg også! 

Anonymkode: 7cf98...765

Hvordan fikk du det til? Prøver å tenke bra ting om meg selv, men på dårlige dsger, som det er mange av, er ikke det like lett.

Anonymkode: 66ede...cf6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hvordan fikk du det til? Prøver å tenke bra ting om meg selv, men på dårlige dsger, som det er mange av, er ikke det like lett.

Anonymkode: 66ede...cf6

Jeg skrev et lengre innlegg over her. Jeg måtte snu mine kjerneideer om meg selv. Jeg gjorde det ved hjelp av EMDR og å snakke med alt i meg som kom opp, skrev masse dagbok og gjorde daglig mye selvmedfølelse-øvelser og mindfulness. Jeg hadde prøvd en del ulik terapi før dette, men alltid med veldig begrenset effekt, alt føltes like trådt fremdeles, fortsatt som at "ingen liker meg egentlig". Så leste jeg boken til hun som grunnla EMDR,  Getting past your past av Francine Shapiro. Det virket for godt til å være sant. Men jeg bestemte meg for å forsøke. På fem år er livet mitt helt 180. På en måte var EMDR prosessen og å bli bedre verre enn å ha det på det jevne jævlig som før, men resultatene er så verdt det. 

Denne metoden treffer ikke alle, men for meg var det det som funket etter mange år med å forsøke å tenke positivt om meg selv som du sier og alt mulig annet. Er som at alt ble drevet av noen uprosesserte minner underbevisst og at det jeg gjorde av atferd og å snu tanker bevisst aldri liksom "nådde frem" alt i livet føltes som å gå motbakke. Jeg følte meg grunnleggende utrygg og udugelig, nå føler jeg meg trygg i kroppen, og tror på meg selv. Jeg vet ikke at denne metoden vil funke for deg, men jeg VET at det finnes en metode for deg, og jeg tror at så lenge en ser hele verden gjennom negative kjerneideer så vil alt annet sjelden funke. 

Anonymkode: 7cf98...765

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Jeg skrev et lengre innlegg over her. Jeg måtte snu mine kjerneideer om meg selv. Jeg gjorde det ved hjelp av EMDR og å snakke med alt i meg som kom opp, skrev masse dagbok og gjorde daglig mye selvmedfølelse-øvelser og mindfulness. Jeg hadde prøvd en del ulik terapi før dette, men alltid med veldig begrenset effekt, alt føltes like trådt fremdeles, fortsatt som at "ingen liker meg egentlig". Så leste jeg boken til hun som grunnla EMDR,  Getting past your past av Francine Shapiro. Det virket for godt til å være sant. Men jeg bestemte meg for å forsøke. På fem år er livet mitt helt 180. På en måte var EMDR prosessen og å bli bedre verre enn å ha det på det jevne jævlig som før, men resultatene er så verdt det. 

Denne metoden treffer ikke alle, men for meg var det det som funket etter mange år med å forsøke å tenke positivt om meg selv som du sier og alt mulig annet. Er som at alt ble drevet av noen uprosesserte minner underbevisst og at det jeg gjorde av atferd og å snu tanker bevisst aldri liksom "nådde frem" alt i livet føltes som å gå motbakke. Jeg følte meg grunnleggende utrygg og udugelig, nå føler jeg meg trygg i kroppen, og tror på meg selv. Jeg vet ikke at denne metoden vil funke for deg, men jeg VET at det finnes en metode for deg, og jeg tror at så lenge en ser hele verden gjennom negative kjerneideer så vil alt annet sjelden funke. 

Anonymkode: 7cf98...765

Jeg trenger bare noen gode mennesker i livet som bryr seg og føle at jeg er verdsatt. For slik ting er nå, så føles det ut som at ingen hadde brydd seg særlig om jeg gikk bort. Vi mennesker er sosiale vesner og det å føle seg utenfor er ikke bra. Det betydde døden før i tiden, så derfor gjør det så vondt mentalt innimellom.

 

Anonymkode: 4a41a...ec3