Mannen har blitt rotete.

[AnonymBruker]

Vi er begge i 40 årene, og er gift på 26 året. Vi har alltid vært nøye på å holde det ryddig, vasker huset hver uke, støvsuger og rydder flere ganger i uken. Har vel det som mange kaller en minimalistisk stil, lite møbler, ikke noen nips og naps, lett å holde i orden. Og vi er heldige og har et godt samarbeid om hus og hjem. 

Mannen har alltid vært veldig ryddig av seg, nøye med å legge ting på plass der det hører hjemme, at det er tellekanter på klær og håndduker osv. Jeg er mer avslappet og gjør bare unna for å bli ferdig med det. 

Har nå oppdaget at han legger fra seg skittentøy på steder som vanligvis brukes til å legge bukser og slikt, som kan brukes en dag til på jobben. Og garderoben hans er blitt så uoversiktlig og blander inn skittentøy i det rene, så jeg har tatt over oppgaven med å rydde tøyvask på grunn av dette. Ofte ligger matboksen i vesken hans over helgen med matrester i. Han rotet bort ene nøkkelen til bilen og nøkkelen til hytten, dette skjedde i to forskjellige situasjoner. Han har helt sluttet å kjøpe nye klær og han var nøye med å kle seg for jobben tidligere. Nå er det jeg som må handle inn skjorter og bukser når det er for slitt til å gå på jobb med. Ofte stresser han seg opp rett før vi skal i et selskap eller ut å spise bare vi to. Da må han skifte klær flere ganger, tuller med slipsknuten eller blir usikker på et eller annet. Når vi skal på hytten har vi måtte snu og hente viktige ting som ligger igjen hjemme, som han har ansvar for. 

Dette er helt utypisk han. Det skal sies at vi begge har mistet foreldre og nære venner hvert år de siste seks årene. Det har vært mye sorg. Så jeg har tenkt tanken på at han kan ha en sorgreaksjon eller er nedstemt. Vi er gode på å snakke om det som skjer i livet, så jeg opplever ikke at han holder noe skjult eller sliter med å mestre andre ting. Han opprettholder egen hygiene og trener, passer jobben, økonomisk på stell og holder sosiale avtaler selv om han er stressa. Han er en veldig god og snill mann som alltid stiller opp for meg, voksne barn og andre i omgangskretsen vår. I tillegg er han god til å sette av tid for fritidsinteressene sine.

Er så redd jeg overser noe viktig eller at jeg har blitt litt hysterisk og overreagerer.

Noen som har tanker om hva det kan være eller har opplevd dette med sin partner? 

 

 

 

Anonymkode: 877e7...c2a

[Durancell]

Begynnende demens?

[AnonymBruker]

Durancell skrev (2 minutter siden):

Begynnende demens?

Ha! Visste at dette var det første som kom! Hva er det med dagens samfunn? Demenskort og ADHD-kort dras opp som om det er på mote... Mange kan gjør slik som TS sin mann, hvis de har en periode hvor de sliter. Jeg er slik selv etter jeg kom i overgangsalderen. Klarer ikke noe oppgaver skikkelig - spesielt hjemme. Hadde noen begynt å lure på om jeg hadde demens, hadde jeg blitt rasende! Det er ikke det første man tenker. 

Anonymkode: bfb63...278

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ha! Visste at dette var det første som kom! Hva er det med dagens samfunn? Demenskort og ADHD-kort dras opp som om det er på mote... Mange kan gjør slik som TS sin mann, hvis de har en periode hvor de sliter. Jeg er slik selv etter jeg kom i overgangsalderen. Klarer ikke noe oppgaver skikkelig - spesielt hjemme. Hadde noen begynt å lure på om jeg hadde demens, hadde jeg blitt rasende! Det er ikke det første man tenker. 

Anonymkode: bfb63...278

Når en mann forandrer seg så hurtig og brutalt som TS sin mann, kan man faktisk begynne å lure på om det er noe alvorlig galt. 

Min mann er svært strukturert og ryddig. Hadde han forandret seg på denne måten som TS beskriver, hadde jeg blitt bekymret. 

Anonymkode: ecc2d...f20

[Hensatt]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ha! Visste at dette var det første som kom! Hva er det med dagens samfunn? Demenskort og ADHD-kort dras opp som om det er på mote... Mange kan gjør slik som TS sin mann, hvis de har en periode hvor de sliter. Jeg er slik selv etter jeg kom i overgangsalderen. Klarer ikke noe oppgaver skikkelig - spesielt hjemme. Hadde noen begynt å lure på om jeg hadde demens, hadde jeg blitt rasende! Det er ikke det første man tenker. 

Anonymkode: bfb63...278

Å legge skittent undertøy tilbake i garderobeskapet med ren tøy er ikke helt det man gjør når man er "sliten", det er et klart tegn på at det noe som ikke stemmer. Trenger ikke være så langt som demens, men noe er virkelig på gang og bør undersøkes mener jeg.

[AnonymBruker]

Er enig at her bør det en legesjekk til.

 

Anonymkode: 293ad...9cc

[AnonymBruker]

Durancell skrev (24 minutter siden):

Begynnende demens?

 

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Ha! Visste at dette var det første som kom! Hva er det med dagens samfunn? Demenskort og ADHD-kort dras opp som om det er på mote... Mange kan gjør slik som TS sin mann, hvis de har en periode hvor de sliter. Jeg er slik selv etter jeg kom i overgangsalderen. Klarer ikke noe oppgaver skikkelig - spesielt hjemme. Hadde noen begynt å lure på om jeg hadde demens, hadde jeg blitt rasende! Det er ikke det første man tenker. 

Anonymkode: bfb63...278

Dette! Har kjent på hjernetåke og surring da overgangen startet for meg. Så ville selv ikke være så rask til å tro at det kunne være noe strukturelt galt i hjernen hans. Det finnes vel ingen såkalt mannlig overgangsalder, men har lest at det skjer større hormonelle endringer i menn også i vår alder.

Vi har hatt mye sorg som sagt, og vet at menn prosesserer annerledes enn oss kvinner.

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Når en mann forandrer seg så hurtig og brutalt som TS sin mann, kan man faktisk begynne å lure på om det er noe alvorlig galt. 

Min mann er svært strukturert og ryddig. Hadde han forandret seg på denne måten som TS beskriver, hadde jeg blitt bekymret. 

Anonymkode: ecc2d...f20

Når det kommer til jobb, praktiske oppgaver og håndtering av utfordringer i hverdagen (store som små), så er han den samme. Han har fått mye ansvar på jobb, som krever en del mentalt arbeid. Har tenkt på at han kanskje er utslitt og henger litt i en tynn tråd, at han lar det fare hjemme så lenge jobben blir passet. 

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Er enig at her bør det en legesjekk til.

 

Anonymkode: 293ad...9cc

Hva tenker du vi kan be om hos legen, slik at vi kommer forberedt?

Anonymkode: 877e7...c2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Ha! Visste at dette var det første som kom! Hva er det med dagens samfunn? Demenskort og ADHD-kort dras opp som om det er på mote... Mange kan gjør slik som TS sin mann, hvis de har en periode hvor de sliter. Jeg er slik selv etter jeg kom i overgangsalderen. Klarer ikke noe oppgaver skikkelig - spesielt hjemme. Hadde noen begynt å lure på om jeg hadde demens, hadde jeg blitt rasende! Det er ikke det første man tenker. 

Anonymkode: bfb63...278

Du hadde blitt rasende hvis noen rundt deg var bekymret for begynnende demens hos deg? Stakkars deg da som ikke tåler noen ting. Kjenner til flere i 40 årene med demens, så er ikke sånn at det aldri skjer. Det var uansett bare et forslag. 

Anonymkode: 38ff6...2ef

[AnonymBruker]

Dra til legen og få tatt noen blodprøver. Mannen min begynte å surre litt ganske brått, samtidig som han hadde bekymringer med syk far og stress på jobb. Han gikk til lege for helaesjekk

Det viste seg at han hadde d- vit på 6, noe som er alt for lavt. I tillegg manglet han flere andre ting, som jern, folat osv. Han hadde også søvnapne med over 40 pustestopp i timen (han verken snorker eller er overvektig). 

Han ble helt seg selv igjen etter han fikk medisiner og cpap. Han tåler også stress og bekymringer mye bedre.

Anonymkode: 2b27b...c3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

 

Dette! Har kjent på hjernetåke og surring da overgangen startet for meg. Så ville selv ikke være så rask til å tro at det kunne være noe strukturelt galt i hjernen hans. Det finnes vel ingen såkalt mannlig overgangsalder, men har lest at det skjer større hormonelle endringer i menn også i vår alder.

Vi har hatt mye sorg som sagt, og vet at menn prosesserer annerledes enn oss kvinner.

Når det kommer til jobb, praktiske oppgaver og håndtering av utfordringer i hverdagen (store som små), så er han den samme. Han har fått mye ansvar på jobb, som krever en del mentalt arbeid. Har tenkt på at han kanskje er utslitt og henger litt i en tynn tråd, at han lar det fare hjemme så lenge jobben blir passet. 

Hva tenker du vi kan be om hos legen, slik at vi kommer forberedt?

Anonymkode: 877e7...c2a

I første omgang vitaminmangler som kan påvirke kognitiv funksjon.

Og så kan en vel ha de mer alvorlige tingene i bakhodet som hjernesvulst og demens. 

Anonymkode: 293ad...9cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dra til legen og få tatt noen blodprøver. Mannen min begynte å surre litt ganske brått, samtidig som han hadde bekymringer med syk far og stress på jobb. Han gikk til lege for helaesjekk

Det viste seg at han hadde d- vit på 6, noe som er alt for lavt. I tillegg manglet han flere andre ting, som jern, folat osv. Han hadde også søvnapne med over 40 pustestopp i timen (han verken snorker eller er overvektig). 

Han ble helt seg selv igjen etter han fikk medisiner og cpap. Han tåler også stress og bekymringer mye bedre.

Anonymkode: 2b27b...c3b

Det var informativt og godt å høre det ble full bedring.

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

I første omgang vitaminmangler som kan påvirke kognitiv funksjon.

Og så kan en vel ha de mer alvorlige tingene i bakhodet som hjernesvulst og demens. 

Anonymkode: 293ad...9cc

Får håpe på det beste her, bestiller en time for han med helsesjekk.

Anonymkode: 877e7...c2a

[AnonymBruker]

Er det noen eksterne faktorer som påvirker?

Jeg ble ekstremt sløv på slik da jeg både opplevde dødsfall i nær familie + kjæledyr + et ekstremt press på jobb. Det var som om skittentøy i en haug med rent tøy, eller en boks mat i kjøleskapet som muglet, ble het uviktig. Og da er jeg i bunn veldig ryddig, hygienisk og strukturert. 

Anonymkode: b093b...840

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er det noen eksterne faktorer som påvirker?

Jeg ble ekstremt sløv på slik da jeg både opplevde dødsfall i nær familie + kjæledyr + et ekstremt press på jobb. Det var som om skittentøy i en haug med rent tøy, eller en boks mat i kjøleskapet som muglet, ble het uviktig. Og da er jeg i bunn veldig ryddig, hygienisk og strukturert. 

Anonymkode: b093b...840

Ja, se under her så har jeg uthevet fra det opprinnelige innlegge mitt. 

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Det er nesten som vår situasjon bortsett fra at jeg kom til hektene igjen raskere enn mannen. Var det noe spesielt som hjalp deg å komme ovenpå igjen?

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Dette er helt utypisk han. Det skal sies at vi begge har mistet foreldre og nære venner hvert år de siste seks årene. Det har vært mye sorg. Så jeg har tenkt tanken på at han kan ha en sorgreaksjon eller er nedstemt. Vi er gode på å snakke om det som skjer i livet, så jeg opplever ikke at han holder noe skjult eller sliter med å mestre andre ting. Han opprettholder egen hygiene og trener, passer jobben, økonomisk på stell og holder sosiale avtaler selv om han er stressa. Han er en veldig god og snill mann som alltid stiller opp for meg, voksne barn og andre i omgangskretsen vår. I tillegg er han god til å sette av tid for fritidsinteressene sine.

Er så redd jeg overser noe viktig eller at jeg har blitt litt hysterisk og overreagerer.

Noen som har tanker om hva det kan være eller har opplevd dette med sin partner? 

 

 

 

Anonymkode: 877e7...c2a

 

Anonymkode: 877e7...c2a

[AnonymBruker]

Er din mann klar over hvordan han holder på, Ts? Har han noen tanker/følelser rundt de episodene som har skjedd? 

Når det gjelder skittentøy sammen med rene klær - rydder du det bort uten å si noe, eller tar du det opp med ham, at dette har blitt et mønster?

Har du snakket med ham om hvordan han har det med seg selv?

 

Uansett hva som er årsaken til denne endringen, så gjør du lurt i å ta det på alvor. Man skal som pårørende være oppmerksom på og bli bekymret når partner endrer seg såpass mye på slike elementære områder. Det betyr at man bryr seg!

Det at mange raskt tenker tidlig demens, det er ikke så rart, all den tid dette er noe som blir omtalt en del i media og det er blitt mer av det siste årene. Men selv om det er en mulighet (som i det minste lege bør ha i bakhodet), så er det langt større sjanse for at det er helt andre ting din mann sliter med, Ts. Spesielt siden dere over flere år har opplevd mange dødsfall blant deres nærmeste, også venner i samme alder. Når mannen i tillegg oppi alt dette også har fått mye mer ansvar på jobb som gir mer mentalt krevende oppgaver, så styrker dette bare inntrykket.

 

Jeg har siste årene opplevd mange dødsfall, personer jeg stod nært og personer som stod nært noen av mine nære. Selv om jeg isolert sett har taklet dette bra, så ser jeg at jeg ikke har mentalt fokus til å holde orden hjemme slik jeg før gjorde. Det føles på mange måter uoverkommelig i øyeblikk i hverdagen, så velger jeg en lettvint løsning der og da, og har en plan om at jeg skal rydde opp/fikse etterpå. Så går dagen med ansvar og andre nødvendige gjøremål, og så er all energi borte. Gode intensjoner, men det har blitt for mye. Og jo lenger tid dette går, jo mer uoverkommelig virker det å være. (Er i gang med å snu alt nå, men det tar tid, kjenner jeg. Føler meg ikke deprimert, men det er nok likevel en form for sorgreaksjon, for jeg ser nye dødsfall, selv de som ikke står veldig nært, nå tar mer på meg. Man vet man har vært i (veldig) mange begravelser på kort tid når selv begravelsesbyråansatte begynner å gi uttrykk for at de synes dette er mye og ser på deg med medlidenhet de ikke gjorde ved de første ti-tolv begravelsene..).  Nå bor jeg, på godt og vondt, alene. For din mann kan det også ligge en del skam i dette, Ts, skamfullhet fordi han ikke fikser det, at han glemmer, og kanskje også en frykt for at det kanskje er noe mer alvorlig galt. 

Du skriver når "vi" går til legen. Hvis det betyr at din mann gjerne vil ha deg med til legen for å ta opp dette, så synes jeg det er flott! For det kan være lettere for deg å snakke om dette enn det kanskje er for ham. Jeg tror du lettere kan gi et oversiktsbilde av din manns problemer. Og det kan være godt for ham å vite at dere står sammen i dette.

Selv om tidlig demens selvfølgelig kan være et alternativ, så tenker jeg det er langt større sjanse for at han lider av sorgreaksjon/depresjon, kanskje begynnende utbrenthet. Men det kan også være så enkelt at han mangler vitaminer/mineraler eller testosteron. Menn er dessuten større utsatt for å få for høye jernverdier i kroppen, hemokromatose, og det kan også gi lignende symptomer. Samme med ulike stoffskifteproblemer. Jeg antar at legen vil starte med en slik grunnleggende og enkel utredning og at blodprøver er første steg, sammen med enkle spørsmål de bruker for å vurdere ev. depresjon/depresjonsnivå. 

Tenk også gjennom om han har andre symptomer som kan gi legen noen ledetråder. En i vår familie ble f.eks. diagnostisert med cøliaki i godt voksen alder, en annen med melkeproteinallergi - begge uten de klassiske symptomene folk (og leger) normalt forbinder med dette, men med lignende symptomer som din mann har. Tenk mage-tarm, hudendringer (eks. utslett) m.m.

Håper dere får svar og at mannen din kommer tilbake til sin normalfunksjon!

 

Anonymkode: 5e8f0...b47

[AnonymBruker]

Det høres ut som noe dere bør sjekke ut. Vitaminmangel, svulst, demens..

Ofte er det noe mindre alvorlig, men det alvorlige må også utelukkes

Anonymkode: 0a457...442

[Hannabanna]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ha! Visste at dette var det første som kom! Hva er det med dagens samfunn? Demenskort og ADHD-kort dras opp som om det er på mote... Mange kan gjør slik som TS sin mann, hvis de har en periode hvor de sliter. Jeg er slik selv etter jeg kom i overgangsalderen. Klarer ikke noe oppgaver skikkelig - spesielt hjemme. Hadde noen begynt å lure på om jeg hadde demens, hadde jeg blitt rasende! Det er ikke det første man tenker. 

Anonymkode: bfb63...278

Begynnende demens kan utarte seg på mange måter. Det er ikke ett kort som dras (ADHD er en helt annen diskusjon). Hvis du hadde blitt rasende for at noen var bekymret for det foreslår jeg at du prøver å ta det litt med ro og se at folk rundt deg som regel vil det beste. Her er det flere ting over tid og om det forverrer seg er det ikke rart at demens kan være grunnen.

Endret onsdag kl 12:38 av Hannabanna

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Er din mann klar over hvordan han holder på, Ts? Har han noen tanker/følelser rundt de episodene som har skjedd? 

Når det gjelder skittentøy sammen med rene klær - rydder du det bort uten å si noe, eller tar du det opp med ham, at dette har blitt et mønster?

Har du snakket med ham om hvordan han har det med seg selv?

 

Uansett hva som er årsaken til denne endringen, så gjør du lurt i å ta det på alvor. Man skal som pårørende være oppmerksom på og bli bekymret når partner endrer seg såpass mye på slike elementære områder. Det betyr at man bryr seg!

Det at mange raskt tenker tidlig demens, det er ikke så rart, all den tid dette er noe som blir omtalt en del i media og det er blitt mer av det siste årene. Men selv om det er en mulighet (som i det minste lege bør ha i bakhodet), så er det langt større sjanse for at det er helt andre ting din mann sliter med, Ts. Spesielt siden dere over flere år har opplevd mange dødsfall blant deres nærmeste, også venner i samme alder. Når mannen i tillegg oppi alt dette også har fått mye mer ansvar på jobb som gir mer mentalt krevende oppgaver, så styrker dette bare inntrykket.

 

Jeg har siste årene opplevd mange dødsfall, personer jeg stod nært og personer som stod nært noen av mine nære. Selv om jeg isolert sett har taklet dette bra, så ser jeg at jeg ikke har mentalt fokus til å holde orden hjemme slik jeg før gjorde. Det føles på mange måter uoverkommelig i øyeblikk i hverdagen, så velger jeg en lettvint løsning der og da, og har en plan om at jeg skal rydde opp/fikse etterpå. Så går dagen med ansvar og andre nødvendige gjøremål, og så er all energi borte. Gode intensjoner, men det har blitt for mye. Og jo lenger tid dette går, jo mer uoverkommelig virker det å være. (Er i gang med å snu alt nå, men det tar tid, kjenner jeg. Føler meg ikke deprimert, men det er nok likevel en form for sorgreaksjon, for jeg ser nye dødsfall, selv de som ikke står veldig nært, nå tar mer på meg. Man vet man har vært i (veldig) mange begravelser på kort tid når selv begravelsesbyråansatte begynner å gi uttrykk for at de synes dette er mye og ser på deg med medlidenhet de ikke gjorde ved de første ti-tolv begravelsene..).  Nå bor jeg, på godt og vondt, alene. For din mann kan det også ligge en del skam i dette, Ts, skamfullhet fordi han ikke fikser det, at han glemmer, og kanskje også en frykt for at det kanskje er noe mer alvorlig galt. 

Du skriver når "vi" går til legen. Hvis det betyr at din mann gjerne vil ha deg med til legen for å ta opp dette, så synes jeg det er flott! For det kan være lettere for deg å snakke om dette enn det kanskje er for ham. Jeg tror du lettere kan gi et oversiktsbilde av din manns problemer. Og det kan være godt for ham å vite at dere står sammen i dette.

Selv om tidlig demens selvfølgelig kan være et alternativ, så tenker jeg det er langt større sjanse for at han lider av sorgreaksjon/depresjon, kanskje begynnende utbrenthet. Men det kan også være så enkelt at han mangler vitaminer/mineraler eller testosteron. Menn er dessuten større utsatt for å få for høye jernverdier i kroppen, hemokromatose, og det kan også gi lignende symptomer. Samme med ulike stoffskifteproblemer. Jeg antar at legen vil starte med en slik grunnleggende og enkel utredning og at blodprøver er første steg, sammen med enkle spørsmål de bruker for å vurdere ev. depresjon/depresjonsnivå. 

Tenk også gjennom om han har andre symptomer som kan gi legen noen ledetråder. En i vår familie ble f.eks. diagnostisert med cøliaki i godt voksen alder, en annen med melkeproteinallergi - begge uten de klassiske symptomene folk (og leger) normalt forbinder med dette, men med lignende symptomer som din mann har. Tenk mage-tarm, hudendringer (eks. utslett) m.m.

Håper dere får svar og at mannen din kommer tilbake til sin normalfunksjon!

 

Anonymkode: 5e8f0...b47

Veldig godt innspill, håper det går bedre for deg, dødsfall tar så innmari på. Vi har hatt mange dødsfall i nær krets, som jeg skrev. I tillegg har vi vært ressurspersoner for noen som slet med livet i en lang stund. Så min tanke er også i retning av sorgreaksjon, depresjon eller start på utbrenthet.

Vi prater åpent sammen om alt man kan tenke seg, han har aldri skånet meg der han har kommet til kort og aldri vært redd for å involvere meg og be om hjelp til noe. Så jeg har tillit til at han forteller meg hvordan han har det. Tenker litt på at han kanskje ikke er helt klar over alt han har gått igjennom. 

 

Anonymkode: 877e7...c2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det høres ut som noe dere bør sjekke ut. Vitaminmangel, svulst, demens..

Ofte er det noe mindre alvorlig, men det alvorlige må også utelukkes

Anonymkode: 0a457...442

Kommer til å bestille time hos fastlegen.

Anonymkode: 877e7...c2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ha! Visste at dette var det første som kom! Hva er det med dagens samfunn? Demenskort og ADHD-kort dras opp som om det er på mote... Mange kan gjør slik som TS sin mann, hvis de har en periode hvor de sliter. Jeg er slik selv etter jeg kom i overgangsalderen. Klarer ikke noe oppgaver skikkelig - spesielt hjemme. Hadde noen begynt å lure på om jeg hadde demens, hadde jeg blitt rasende! Det er ikke det første man tenker. 

Anonymkode: bfb63...278

Kanskje han har kommet i overgangsalderen da? Som du?

Anonymkode: 9c247...d4a

[Seff]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ha! Visste at dette var det første som kom! Hva er det med dagens samfunn? Demenskort og ADHD-kort dras opp som om det er på mote... Mange kan gjør slik som TS sin mann, hvis de har en periode hvor de sliter. Jeg er slik selv etter jeg kom i overgangsalderen. Klarer ikke noe oppgaver skikkelig - spesielt hjemme. Hadde noen begynt å lure på om jeg hadde demens, hadde jeg blitt rasende! Det er ikke det første man tenker. 

Anonymkode: bfb63...278

Hvorfor det? Det er altså ingen bastant konklusjon, det er et forslag til noen som spør.