Fire barn - mye søskensjalusi

[Pappa til fire]

Skriver dette innlegget og håper på noen interessante innspill fra andre i samme situasjon.

Min kone og jeg har fire barn på 12, 9, 5 og 2 år. Alt det grunnleggende er på stell, vi har et fint hus, alle er friske, vi har mat i kjøleskapet og klær i klesskapene. Vi er enormt priviligerte som har fått fire friske barn, og alle barna får gode tilbakemeldinger fra skole, barnehage, SFO og andre foreldre og bekjente. Utad er alt i orden. 

Vi har fire barn, og ingen besteforeldre eller annen nær familie i nabolaget. Dette er noe vi har valgt selv. Vi ønsket en stor familie, og det er selvfølgelig både fantastisk fint og ganske krevende. Jeg skriver ikke dette for å klage, bare for å høre med andre som er i samme situasjon hvordan det fungerer. Det som jeg synes er krevende med fire barn, er IKKE det helt konkrete i hverdagen, som å lage matpakker, vaske klær, følge opp lekser og fritidsaktiviteter, lese bøker på senga, og så videre. Dette er IKKE slitsomt, men en del av hverdagen. 

Det som ER ekstra slitsomt og frustrerende med mange barn, er søskenkrangling, sjalusi, og kampen om foreldrenes oppmerksomhet. Fordi det blir så mange forskjellige mulige konflikter, når alle barna potensielt kan begynne å krangle med hvem som helst av de tre andre i løpet av et øyeblikk. Mange søsken gir mange gode søskenbånd, men også mange sammensetninger av konflikter. At et barn er sliten, trøtt, eller lei seg for noe kan "ødelegge" en hel ettermiddag for alle med at det barnet retter tristheten eller sinnet mot andre. Vi jobber hele tiden med å forklare barna, spesielt guttene på 9 og 5, at om de er veldig sinte eller lei seg, må de snakke med en voksen eller gå litt på rommet sitt, ikke ta det ut på søsknene. Men det er ikke så lett...

Vi splitter barna ganske mye opp i hverdagen. For eksempel ved at en voksen tar med de to minste på tur, eller at minstemann blir med en av de største på fotball/håndballtrening, eller at noen drar på lekeplassen eller i svømmehallen, og så videre. Men vi prøver da alltid å lage det til slik at alle får gjøre noe de har lyst til slik at de ikke blir sjalu på de andre som fikk gjøre noe "gøyere". Dette fungerer ofte, men ikke alltid. Tanken på å gjøre ting sammen alle seks blir man nesten bare stressa av, det holder å prøve å ha middagene sammen. At for eksempel alle seks skal gå en tur i skogen sammen fungerer ikke, men det er vel ganske normalt at 12 år gamle jenter ikke er så interessert i dette. 

Jeg er derfor interessert i å høre hvordan andre foreldre med mange barn håndterer disse tingene. Jeg er fullt klar over at søskensjalusi og krangling er helt normalt, og at det til og med er sunt i den forstand at de øver seg på sosiale relasjoner og at de gradvis lærer seg å håndtere situasjoner bedre. Samtidig er det en balanse hvor en er redd for at det blir for mye konflikt, og som forelder tenker en jo mye på hvordan barn kommer til å huske barndommen sin når de selv blir voksne. Kommer de da til å se tilbake og huske mest krangling og drama, eller "preller" dette av over tid?

En siste ting. Jeg har merket meg at barna våre ofte blir mindre kranglete og sutrete med en gang andre voksne dukker opp i huset vårt. Jeg har også merket meg at jeg og min kone skjerper oss når det er andre i huset, mens vi fort blir litt mindre pedagogiske og mer kjeftete når det bare er oss i familien. Dette er jo sikkert ganske normalt, men det betyr jo også at det på en måte er bra for barna at det er andre voksne til stede slik at alle, både barn og voksne, blir litt mer skjerpa på å ikke krangle og kjefte for mye. Jeg har derfor lurt litt på om det kan være en god ide å få inn en barnevakt noen timer noen dager i uka. Ikke en ungdom, men en voksne person, gjerne en litt "streng" og myndig person, som gjør at barna "strammer seg litt opp". Dette ville i så fall være både for å avlaste min kone og meg litt om morgenen når vi skal på jobb, eller på ettermiddager hvor det er fritidsaktiviteter og skal lages middag. Men også, og kanskje mest, rett og slett for å få inn en voksen "utenfra" som med sin tilstedeværelse kan gjøre at barna "skjerper seg litt". Lurer derfor på om det er andre som har hatt samme ide, og eventuelt prøvd det ut, og hva dere tenker om dette. Denne ideen er jo først og fremst for barnas skyld, slik at de skal bli skånet for noe av den kranglingen de holder på med, og dermed at stemningen og "klimaet" i huset blir bedre. 

Beklager at dette ble langt, men hadde visst mye på hjertet. Håper på konstruktive svar. 

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Helsesøster her jeg bor sa: La være å blande deg så lenge det ikke flyter blod. Det har jeg forsøkt å minne meg selv på når mine to krangler så busta fyker 😄

Men det er bare to år i mellom mine, og har stort sett vært "like gode" om det og relativt like i størrelse. Når det gjelder en på 9 og en liten en på 2, f.eks., må man selvfølgelig gripe inn. 

Anonymkode: 035c9...e42

[AnonymBruker]

Pappa til fire skrev (26 minutter siden):

Skriver dette innlegget og håper på noen interessante innspill fra andre i samme situasjon.

Min kone og jeg har fire barn på 12, 9, 5 og 2 år. Alt det grunnleggende er på stell, vi har et fint hus, alle er friske, vi har mat i kjøleskapet og klær i klesskapene. Vi er enormt priviligerte som har fått fire friske barn, og alle barna får gode tilbakemeldinger fra skole, barnehage, SFO og andre foreldre og bekjente. Utad er alt i orden. 

Vi har fire barn, og ingen besteforeldre eller annen nær familie i nabolaget. Dette er noe vi har valgt selv. Vi ønsket en stor familie, og det er selvfølgelig både fantastisk fint og ganske krevende. Jeg skriver ikke dette for å klage, bare for å høre med andre som er i samme situasjon hvordan det fungerer. Det som jeg synes er krevende med fire barn, er IKKE det helt konkrete i hverdagen, som å lage matpakker, vaske klær, følge opp lekser og fritidsaktiviteter, lese bøker på senga, og så videre. Dette er IKKE slitsomt, men en del av hverdagen. 

Det som ER ekstra slitsomt og frustrerende med mange barn, er søskenkrangling, sjalusi, og kampen om foreldrenes oppmerksomhet. Fordi det blir så mange forskjellige mulige konflikter, når alle barna potensielt kan begynne å krangle med hvem som helst av de tre andre i løpet av et øyeblikk. Mange søsken gir mange gode søskenbånd, men også mange sammensetninger av konflikter. At et barn er sliten, trøtt, eller lei seg for noe kan "ødelegge" en hel ettermiddag for alle med at det barnet retter tristheten eller sinnet mot andre. Vi jobber hele tiden med å forklare barna, spesielt guttene på 9 og 5, at om de er veldig sinte eller lei seg, må de snakke med en voksen eller gå litt på rommet sitt, ikke ta det ut på søsknene. Men det er ikke så lett...

Vi splitter barna ganske mye opp i hverdagen. For eksempel ved at en voksen tar med de to minste på tur, eller at minstemann blir med en av de største på fotball/håndballtrening, eller at noen drar på lekeplassen eller i svømmehallen, og så videre. Men vi prøver da alltid å lage det til slik at alle får gjøre noe de har lyst til slik at de ikke blir sjalu på de andre som fikk gjøre noe "gøyere". Dette fungerer ofte, men ikke alltid. Tanken på å gjøre ting sammen alle seks blir man nesten bare stressa av, det holder å prøve å ha middagene sammen. At for eksempel alle seks skal gå en tur i skogen sammen fungerer ikke, men det er vel ganske normalt at 12 år gamle jenter ikke er så interessert i dette. 

Jeg er derfor interessert i å høre hvordan andre foreldre med mange barn håndterer disse tingene. Jeg er fullt klar over at søskensjalusi og krangling er helt normalt, og at det til og med er sunt i den forstand at de øver seg på sosiale relasjoner og at de gradvis lærer seg å håndtere situasjoner bedre. Samtidig er det en balanse hvor en er redd for at det blir for mye konflikt, og som forelder tenker en jo mye på hvordan barn kommer til å huske barndommen sin når de selv blir voksne. Kommer de da til å se tilbake og huske mest krangling og drama, eller "preller" dette av over tid?

En siste ting. Jeg har merket meg at barna våre ofte blir mindre kranglete og sutrete med en gang andre voksne dukker opp i huset vårt. Jeg har også merket meg at jeg og min kone skjerper oss når det er andre i huset, mens vi fort blir litt mindre pedagogiske og mer kjeftete når det bare er oss i familien. Dette er jo sikkert ganske normalt, men det betyr jo også at det på en måte er bra for barna at det er andre voksne til stede slik at alle, både barn og voksne, blir litt mer skjerpa på å ikke krangle og kjefte for mye. Jeg har derfor lurt litt på om det kan være en god ide å få inn en barnevakt noen timer noen dager i uka. Ikke en ungdom, men en voksne person, gjerne en litt "streng" og myndig person, som gjør at barna "strammer seg litt opp". Dette ville i så fall være både for å avlaste min kone og meg litt om morgenen når vi skal på jobb, eller på ettermiddager hvor det er fritidsaktiviteter og skal lages middag. Men også, og kanskje mest, rett og slett for å få inn en voksen "utenfra" som med sin tilstedeværelse kan gjøre at barna "skjerper seg litt". Lurer derfor på om det er andre som har hatt samme ide, og eventuelt prøvd det ut, og hva dere tenker om dette. Denne ideen er jo først og fremst for barnas skyld, slik at de skal bli skånet for noe av den kranglingen de holder på med, og dermed at stemningen og "klimaet" i huset blir bedre. 

Beklager at dette ble langt, men hadde visst mye på hjertet. Håper på konstruktive svar. 

 

 

 

 

Syns dere gjør mye riktig. Søsken krangler. Har selv mamge søsken, selv om jeg ikle kranglet så skulle de krangle med hverandre og meg. Bare pass på hvem som hele tiden får kjeft.. Krangler dere? Eller gode forbilder? Barn må finne ut av litt ting selv og. Hbæva med å ta skjermtid fra de eller andre ting om det er mye hele tiden?

Anonymkode: 57626...9bc

[AnonymBruker]

Hva krangler de om? Er det luft og vind? Eller mer ordentlig? 

Vi har 4 barn, 15, 13, 9 og 6. Her er det 13åringen og 9åringen som krangler mest. De er så like i personligheten at det kræsjer. 13åringen skjønner ikke at lillebror er en egen person med egne meninger og venner. Og lillebror har null tålmodighet med 13åringen som vil styre over han. 13åringen er desverre en minimamma, og vi må ofte korrigere å si at det faktisk er vi som er foreldrene og som skal ta kampene. Samtidig får de krangle og lære seg å ordne opp. Men de får ikke være stygge med hverandre. 

Vi prøver å ikke dele oss for mye, og er nok ekstra heldige med 15åringen som fortsatt vil være med på ting. Vi er ofte i skogen, fisketurer, fotballkamper, etc. Alle barna er aktive i idrett, og vi er ofte hele gjengen å ser på kamper til hverandre om det passer. Samtidig så er vi gode på å gi barna alenetid i hverdagsstresset. Feks så liker de to minste å sitte på kjøkkenet når jeg lager mat. Da tegner de og snakker. Når de små legger seg, så ser jeg og 13åringen på tv serie sammen. Eldste får tid alene i bil, eller han kommer å setter seg med oss på kvelden når huset er stille. VI drikker ofte en kopp te og snakker litt om dagen eller det han tenker på. Huset er rolig og jeg burde sikkert lagt meg, men er da han kommer. 

Anonymkode: 6de36...c4f

[AnonymBruker]

Høres jo ut som det er dere foreldre som trenger mer tilsyn av en voksen slik at dere skjerper dere. 
Ellers er det jo en ide hvis dere virkelig trenger avlastning, litt vanskelig rent praktisk og økonomisk med hjelp  med morgenstresset eller middagslaging, au pair-ordningen er jo avsluttet.
For barnas del tenker jeg de har mer enn nok andre lærere, sfo- og barnehageansatte, trenere og andres foreldre i livene sine, de trenger ikke en "fremmed" til for å oppføre seg. 

Anonymkode: a27da...34b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Høres jo ut som det er dere foreldre som trenger mer tilsyn av en voksen slik at dere skjerper dere. 
Ellers er det jo en ide hvis dere virkelig trenger avlastning, litt vanskelig rent praktisk og økonomisk med hjelp  med morgenstresset eller middagslaging, au pair-ordningen er jo avsluttet.
For barnas del tenker jeg de har mer enn nok andre lærere, sfo- og barnehageansatte, trenere og andres foreldre i livene sine, de trenger ikke en "fremmed" til for å oppføre seg. 

Anonymkode: a27da...34b

Unnskyld meg, men leste du i det hele tatt innlegget? Du kommer jo ikke med noe relevant ifh det ts spør om.

Anonymkode: 0c5e1...800

[AnonymBruker]

Kanskje dere bør prøve å gjøre mer sammen som familie i stedet for å splitte de opp hele tiden for på den måten å styrke samholdet i familien?

Anonymkode: 6d66a...0e4

[AnonymBruker]

Våre to på 8 og 12 krangler veldig ofte. Kan omtrent ikke være i samme rom, verken hjemme eller borte. Er til å bli gal av. Synes det er flaut å ta de med bort og liker bedre å dele de opp hvis det er mulighet for det. Har rett og slett ingen tips, men dere er ikke alene med problemet, selv om vi «bare» har to. Regner med det ordner seg etter hvert, i hvert fall når eldste blir tenåring kanskje og får litt andre interesser🤞

Anonymkode: aac7b...e59

[AnonymBruker]

Først så handler det om å anerkjenne at dere voksne har valgt dette. Dere har valgt å få så mange barn, og dere har vurdert det som greit nok å ha den kapasiteten per barn som dere har. 

Det er et valg barna selv på ingen måte er forpliktet til å være enig i. Barn har rett til å mene foreldrene fikk for mange (eller for få) barn. De har rett til å mistrives i den situasjonen dere har valgt for dem. De har, for delen del, rett til å mene dere er og var udugelige til foreldreoppgaven. Og det må bare anerkjennes og aksepteres. Og ikke bagatelliseres eller forsøkes rasjonaliseres. De er individer med egen evne til å vurdere verden, som er og skal være ulik din og din partners.

Så anbefales det å gi barna alenetid. Du beskriver oppdeling, men kun i «mindre flokk». Men barn er ikke «del av flokk». De er individer. Dere må lage planer der hver voksen har alenetid med hvert barn, fortrinnsvis ukentlig. Den tiden behøver ikke alltid være på barnets premisser. Å ta med et barn inn i den voksens interesse og hobbyer er like verdifullt. La oss si du liker å jogge. Ta med et av barna på det, og neste gang dere to gjør noe sammen så pleier dere barnets hobbyer. Og barna må også ha alenetid seg imellom. All sosialisering barna imellom kan heller ikke skje 4 sammen.

Deretter så må dere faktisk stable på beina fellestid. Dere må finne på felles aktiviteter for hele familien der primærfokuset er bonding og det å bygge fellesskap. For om alt dere, som flokk, deler er hverdager? Da mangler jo moroa. Hvem føler seg som et fellesskap av hverdager på repeat? Skoler Norge over drar i disse tider på telttur, fjelltur, aktivitetsdager og diverse nettopp for å bygge klassefellesskap. Det bygges ikke i hverdag, men i unntak. Så lag dere faste unntak. Og bygg fellesskap.

 

Anonymkode: 72939...48d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.9.2025 den 11.21):

Kanskje dere bør prøve å gjøre mer sammen som familie i stedet for å splitte de opp hele tiden for på den måten å styrke samholdet i familien?

Anonymkode: 6d66a...0e4

Dette prøvde faktisk foreldrene mine mange ganger i løpet av barndommen min. Problemet var jo selvfølgelig at Det var cirka åtte år mellom den eldste og den yngste blant oss søsknene. Så noe som kunne være morsomt for en 10 år gammel gutt, var overhodet ikke interessant for en atten år gammel kvinne. Ønsker et barn å for eksempel å gå på sirkus, eller være med på noe til 17. mai, så gidder ikke de eldre søsknene å være med på noe sånn. 

Hvis vi skulle gå på tur hele familien, og kanskje grille eller være med på fisketur, så tar det ganske lang tid å gå dit vi skulle gå. Så den yngste blir derfor hengende en god del etter de eldste, noe som igjen fører til at de eldste søknene blir irriterte - fordi dette går alt for treigt for dem. Så man ender opp med å bli splittet uansett, ved at en forelder går sammen med eldre søsken (og annen forelder  går sammen med yngste søsken. 😁

Anonymkode: 24b44...fd6