Hvordan møte sørgede foreldre?

[Gjest gjest1]

Vet ikke helt om denne tråen hører hjemme her eller på "vi som sørger"...

Vel, ei dame som mannen min har hatt kontakt med i forhold til foreninsgsarbeid har nylig mistet sønnen sin. Vi er veldig usikkre på hvordan vi skal "møte" foreldrene. Dette er ikke noen nære venner, men folk vi har hatt noe kontakt med (2-3 ganger i mnd per telefon bla.)

Merker at orden blir så små og fattige.. Noen inspill/råd?

[Gjest Gjest]

Ser mange leser tråden din men ingen svarer.

Dette er klart ikke det samme, men da jeg mistet min far når jeg var 25 år var det verste at noen folk latet som ingenting, en klem elller kondolere kan være nok - det betyr i hvert fall myyye at folk viser omtanke, men ord blir fattige i slike situasjoner - spesielt når det er et barn som faller fra.

[Malama]

Si NOE i alle fall. Og ha forståelse for at dette kommer til å prege dem i lang, lang tid fremover.

Jeg vet ikke hva eller hvordan... jeg kan aldri late som jeg kan forstå den sorgen de må oppleve, men selv om de ikke er nære venner, så er likevel forståelse og omtanke noe jeg vil tro de setter pris på.

Og ikke forvent at de nødvendigvis fortsetter med foreningsarbeidet med det første. Noen vil kanskje velge å "jobbe seg gjennom det", men de fleste vil trenge en pause fra hverdagen.

[Missbumblebee]

Jeg tror det som de andre her at det viktigste er at dere sier noe, ikke akkurat hva dere sier. Hva med å si nettopp det du føler? At ord blir så små og fattige, men at dere tenker på dem og føler med dem? Så kan de selv velge om de vil fortelle mer eller ikke, og du har vist at du bryr deg.

Ikke lett på noen måte dette, så lykke til.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det som de andre her at det viktigste er at dere sier noe, ikke akkurat hva dere sier. Hva med å si nettopp det du føler? At ord blir så små og fattige, men at dere tenker på dem og føler med dem? Så kan de selv velge om de vil fortelle mer eller ikke, og du har vist at du bryr deg.

Ikke lett på noen måte dette, så lykke til.

←

Enig med missbumblebee

[Anna B.]

Ikke trekk dere unna, men vis og fortell at dere er der.

Da vi mistet sønnen vår, var det mange rundt oss som trakk seg unna. I ettertid sa de at de de ikke ville trenge seg på - men ventet til vi tok kontakt...

For de fleste som har opplevd å miste et barn, er det lettere å bli kontaktet og oppsøkt enn å være den aktive part.

[Gjest Gjest]

Ikke trekk dere unna hvertfall, det merker de som sørger MEGET godt.

Det er ikke alltid vits å si så veldig mye. Ord blir ganske fattige.

MEn og gi en klem føles godt for den som er i sorg.

Eller om dere ikke er 'så nære' at du føler det er naturlig med en klem, så spør i hvertfall hvordan det går med dem..

Eller si at du tenker på dem..

Det er bare så godt å høre at folk tenker på en når man er i sorg.

MEn samtidig må man huske på at de også jobber med å komme seg videre, og kanskje ikke vil rippe opp i alt gang på gang på gang..

Så ikke bli for innpåsliten heller.

Det beste er å oppføre seg normalt, men ikke si noe som sårer, hvis at du tenker på dem.

[Gjest gjest1]

Takk for mange gode svar og tanker rundt dette.

Nei, vi regner ikke med at de fortsetter i foreningen, siden foreningen er i forbindelse med det handikapet som ungen dems hadde...

Vi får i alle fall ta kontkt med dem. Synes bare det er så utrolig grusomt

[Gjest Gjest]

Ja, ord blir fattige når sånt skjer. Men det vet de også, de forstår at det er vanskelig å vite hva man skal si. Man trenger ikke å komme med noe kjempeintelligent og dypt, det holder å spørre hvordan det går, at du tenker på dem, eller gi dem en klem. Alt er bedre enn å late som ingenting. De setter kanskje også pris på å høre fra dere om en stund, noen måneder. Da har de fleste "glemt" dem, mens de fortsatt lever i sorg. Da varmer det å vite at også andre tenker på barnet deres.

Jeg mistet min bror, og en sjelden gang lå det blomster på graven som vi ikke hadde lagt der selv, altså visste vi at noen andre også savnet ham, det varmet utrolig mye, selv om vi ikke visste hvem som hadde lagt dem der.

[Gjest Gjest]

Sånt er så trist, da er det godt det finnes mennesker som deg som faktisk bryr seg og vil gjøre sitt beste.

I sånne tilfeller har jeg tro på å være åpen og ærlig. Noe av det beste jeg kommer på dere kan si, er at dere så gjerne vil gjøre noe for dem hvis det er mulig, men at dere ikke vet hva. Og at dere ville satt stor pris på om de tok kontakt hvis det var noe. Uansett om de tar kontakt eller ikke, så tar dere kontakt - bak feks. ei kake - ring bort og spør om det er ok at dere kommer bort med ei kake dere har bakt, eller ring dem og si at dere slenger litt ekstra middagsmat ippi grytene og spør om de vil komme bortom på middag.

Ikke lat som. Noe av det jeg reagerer på i sånne tilfeller, er når folk som i hovedsak kun har tanke for seg og sitt plutselig skal fremstå som empatiske - sånt blir bare feil og den type menensker gjør best i å holde seg unna.

Ser lenger opp at en ble forklart av sine venner at de holdt seg unna fordi de ikke ville trenge seg på - bare feighet mener nå jeg.

Du er av de som bryr seg, og disse foreldrene som nå er rammet vil merke du virkelig gjør det, og de vil sette pris på det.

Fint du finnes.

[Gjest Gjest]

Noen som ikke er i vennekretsen vår, men som jeg kjenner som nabo var utsatt for en tragisk ulykke. Jeg var veldig i tvil om hvordan jeg skulle "møte" dem. Jeg bestemte meg for å kjøpe en blomster til dem. Leverte bomstene personlig på døren og fikk dermed pratet litt med vedkommede. Sa at jeg bare ønsket å gi dem disse blomstene, og vise at vi tenkte på dem og syntes det var tragisk det som hadde skjedd. Stod ganske lenge og pratet med dem, og det virket som om de satte stor pris på dette. Det var veldig vanskelig å bestemme seg for dette, men det var så godt i ettertid. Nå er det ikke "vanskelig" å treffe på dem i byen.

Husmusa

[Lemming]

Vil si som alle andre her. Hva dere gjør er ikke så viktig, hovedsaken er at dere gjør noe. Hvis dere ikke pleier og treffes (du sier ikke så mye om det, bare at dere snakker per tlf) kan du kanskje sende blomster og et kort? Og som en gjest sa.. Rett etter en slikt tragisk hendelse får man ofte masse blomster,kort, og mange viser omtanke.. Men noen måneder senere føles det som om verden har "glemt" dem. Så prat gjerne med dem om en stund også. Det er sikkert nok å fortelle at dere tenker på dem og føler med dem.

Lykke til. Slike ting er aldri lett...!

[prinsessa]

Ser du har fått mange gode råd her.

Siden dere ikke er så nære så syns jeg ikke du skal gjøre noe som ikke er naturlig. Kan hende det blir for "mye" med å komme på besøk med middag. Noen ganger kanskje at det holder med et smil og et klapp på skulderen som viser at du bryr deg uten at du sier at du bryr deg.

For det kan være vanskelig for de som ha mistet og måtte snakke om det "til alle" bekjente og alle de møter.

Jeg er litt i det samme dilemma en kollega av meg har mistet sønnen sin. Første dagen på jobb jeg møtte hun sa jeg at det var godt å se henne igjen og strøk henne på armen. Nå ser det ut som det "går bra" med vedkommende og jeg lurer på om jeg skal si at jeg tenker mye på sønnen hennes, noe jeg gjør - faktisk hver dag selv om det er 4 måneder siden han døde. Vi er ikke sånn kjempenære kollegaer men snakker sammen hver dag.

Noen som har noen synspunkter?

[Gjest Gjest]

Prinsessa, det synes jeg godt at du kan gjøre, i en situasjon hvor det passer seg sånn.

Noe jeg kom på: da jeg mista broren min, var mine foreldre naturligvis helt i tåka. Utmatta, forvirra og ute av stand til å ta helt hverdagslige beslutninger. Å gå på butikken og tenke noenlunde klart i 20 minutter virket uoverkommelig. Plutselig kom en nabo innom med to ferske hjemmebakte brød. Det varmet utrolig, noe så helt enkelt og praktisk, og mye mer "nyttig" en enda en blomsterkvast. Og så trengte jo ikke naboen å si noe som helst, vi skjønte at hun tenkte på oss da hun sto der med brødene i armene.