Støtte fra venner/samfunn ved kreft vs ved psykiske lidelser

[AnonymBruker]

For et par år siden var jeg innlagt flere ganger pga selvmordsforsøk når jeg var fanget i mitt eget syke sinn etter årevis med grov seksuell og psykisk mishandling. Det ble en kamp for å overleve som varte lenge, men jeg klarte det.

Siden da har jeg hatt flere venner med kreft, og ser at det er det samme hver gang - hele verden heier på dem gjennom sosiale medier, blomster, gode ord, tjenester, maraton, fuck cancer-armbånd etc. La meg være klinkende klar; jeg er en del av heiagjengen og de fortjener alt de får av støtte. Absolutt alt.

Samtidig blir jeg trist av å tenke på at det ikke ventet noen heiagjeng på samme måte når jeg verken var syk eller ble frisk. Jeg har gode venner, men ingen vet helt hva de skal gjøre eller si, for samfunnet er ikke lagt opp til det. Jeg synes faktisk det at jeg kom meg gjennom innleggelsene og ut på andre siden, fortjener en skikkelig fest. 

Jeg tenker på alle de jeg møtte på institusjon som kjempet for livet - jeg vet ikke hvor mange som lever i dag, men jeg vet at de fleste av oss helst ikke snakker høyt om det på samme måte som de med kreft eller andre somatiske, dødelige lidelser. Helst skal vi ikke snakke for høyt om det, da blir det kleint. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil fram til eller spørre om med dette. Jeg ville bare sukke litt. 

Anonymkode: 63983...878

[AnonymBruker]

Jeg tror nok at det en del som tenker at psykisk sykdom er noe selvpåført og hvor det kun er du selv som sitter med nøkkelen og at det bare er å skjerpe seg vs kreft som er noe du har blitt påført. Og så er dessverre psykisk helse og særlig psykisk uhelse noe mange synes det er vanskelig å prate om, derfor unngår de det. De vet ikke helt hva de skal si til folk som sliter psykisk, redd for reaksjonen de får hvis de tar det opp, redd for å trigge noe og forverre noen og da er det lettere å snakke om «vind og vær» enn «hvordan har du - egentlig?»

Anonymkode: 66801...d76

[AnonymBruker]

Kreftsyke kan være med på sin egen kamp på en helt annen måte, de kan kommunisere og forstå den og seg selv mye mer grunnleggende. Det er lettere å ha med dem å gjøre, og lettere å ha med sykdommen deres å gjøre. Man kan engasjere seg uten at det egentlig koster noe. Psykisk uhelse, derimot, er forferdelig vond og tung å være i nærheten av. Man skal være veldig glad i noen for å orke det.

Anonymkode: 63dca...ba2

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg er enig i at det er lettere å kommunisere behov ved kreft osv men jeg tror det er mer "ufarlig" å snakke om enn mental sykdom fordi folk er så innmari redd for å trå feil forståelig nok, man vil ikke legge last til byrden og blir litt kleine i hvordan man forholder seg rett og slett, og det eneste som kan endre det er at de som står i det snakker om det, hva de opplever, hvilke behov de har osv - og DET kan oppleves veldig vanskelig når man er syk slik, det er kanskje større forståelse for kreft fordi "alle kjenner noen som har hatt kreft" og man tror det er en samlegreie og glemmer at kreft også er veldig individuelt forløp. 

Anonymkode: a9aba...d60

[AnonymBruker]

Ser det er lettere at folk støtter mennesker med alvorlig sykdom enn psykisk. "Venner" av meg sa alltid må bare gi beskjed hvis det er noe. Når jeg har sagt jeg er helt nede i kjelleren får jeg bare beskjed om at, ja ja alle har dårlige dager. Da sier jeg det er ikke det det er snakk om ,jeg er deprimert ikke nedfor at det er derfor jeg ikke går ut. Da er det liksom bare og ta seg sammen. En gang sa jeg skulle ønske dere forstod forskjell på og være nedfor og dårlig dag enn depresjon. Da begynte de og snakke om noe annet. Så jeg har sluttet og si noe om hvordan jeg har det til tider. 

Anonymkode: 9266b...547

[Hannabanna]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

For et par år siden var jeg innlagt flere ganger pga selvmordsforsøk når jeg var fanget i mitt eget syke sinn etter årevis med grov seksuell og psykisk mishandling. Det ble en kamp for å overleve som varte lenge, men jeg klarte det.

Siden da har jeg hatt flere venner med kreft, og ser at det er det samme hver gang - hele verden heier på dem gjennom sosiale medier, blomster, gode ord, tjenester, maraton, fuck cancer-armbånd etc. La meg være klinkende klar; jeg er en del av heiagjengen og de fortjener alt de får av støtte. Absolutt alt.

Samtidig blir jeg trist av å tenke på at det ikke ventet noen heiagjeng på samme måte når jeg verken var syk eller ble frisk. Jeg har gode venner, men ingen vet helt hva de skal gjøre eller si, for samfunnet er ikke lagt opp til det. Jeg synes faktisk det at jeg kom meg gjennom innleggelsene og ut på andre siden, fortjener en skikkelig fest. 

Jeg tenker på alle de jeg møtte på institusjon som kjempet for livet - jeg vet ikke hvor mange som lever i dag, men jeg vet at de fleste av oss helst ikke snakker høyt om det på samme måte som de med kreft eller andre somatiske, dødelige lidelser. Helst skal vi ikke snakke for høyt om det, da blir det kleint. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil fram til eller spørre om med dette. Jeg ville bare sukke litt. 

Anonymkode: 63983...878

Så synd du hadde en slik opplevelse. Da jeg var innlagt med alvorlig depresjon, selvmordstanker og angst fikk jeg besøk av familie og venner så mye jeg orket. Blomster kom fra de som bor lenger vekke. Dette var før jeg var gift og kjæresten (nå mannen) kjørte for å besøke meg hver helg. Svigerforeldre og søsken sende blomster og meldinger. Ikke alle visste hva de skulle si, men de sa det og ba meg si ifra uansett hva jeg trengte. Utrolig synd at du ikke opplevde den støtten og at de rundt deg ikke støttet deg. Det er vondt å høre.

Endret onsdag kl 08:54 av Hannabanna

[AnonymBruker]

Enig med deg TS.. Her var det et barn som ble veldig syk, og den tausheten vi har blitt møtt med av familie, den er bare ganske hjerteskjærende. 

Så jeg er litt bitter faktisk.

 

Anonymkode: bbe20...d00

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg så innmari godt, og jeg har merket det samme, og jeg kjenner på det samme. Du fortjener en skikkelig fest. Du fortjener noen som sender blomster og sier "god bedring", at noen snakker varmt og deg og sier "ja, Stine da, tenk alt hun har fått til", slik en hører andre framsnakke dem som har kommet seg etter kreften. Alt det folk med kreft blir sett og applaudert og støttet, det fortjener du. Og jeg. 

Å overleve selvmordsforsøk er knalltøft, beinhardt. Og en er så ensom i det. Jeg har noen venner som regner seg som gode venner av meg, og jeg har sett dem som gode venner også, inntil jeg faktisk ble ganske frisk av traumene mine, og kom i kontakt med følelsene min, da så jeg hvordan de virkelig ikke kjenner meg i det hele tatt. Og det er helt greit det, da kan vennskapene være slik. Men det er en bismak når de snakker om meg om mennesker som helt objektivt er mindre syke og lidende enn jeg er og all støtten de gir til dem, mens jeg er litt forundret fordi den støtten kunne jeg også tenke meg. Og jeg har tenkt på "hva er det med hvordan jeg er, som gjør at jeg ikke får den støtten", og det har jeg grublet en stund over, men det handler ikke om meg. Det handler rett og slett om at de ikke forstår. Jeg er nå ufør f.eks, og jeg jobber beinhardt hver dag, men likevel tror mine nære venner at jeg stort sett har "fri". Når jeg snakker om hva jeg gjør for å handtere hverdagen og bli bedre, så er de uinteressert. Mens cellegift osv. er de interessert i. For all del er sikkert mange med kreft også som erfarer det samme, at folk faller fra. Det tror jeg absolutt på. Men min erfaring med mine venner er at det er en helt annen støtte for fysiske ting, særlig tydelige ting som ulykker og skader og kreft. Mens uforklarte plager, og traumer (psykisk) er ikke det samme. Det gjør vondt, absolutt. ❤️ 

Aller mest vil jeg bare si til deg at jeg hører deg, jeg ser den smerten, og jeg kjenner den selv, og at jeg er så takknemlig for at du delte dette nå, fordi da vet jeg at jeg er mindre alene i disse følelsene. Og jeg vet at du hadde sendt meg de blomstrene og gitt meg gratulasjoner da jeg overlevde og møtt opp på en real fest for meg, slik jeg hadde deg. Takk! 

Anonymkode: 09e66...74f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Kreftsyke kan være med på sin egen kamp på en helt annen måte, de kan kommunisere og forstå den og seg selv mye mer grunnleggende. Det er lettere å ha med dem å gjøre, og lettere å ha med sykdommen deres å gjøre. Man kan engasjere seg uten at det egentlig koster noe. Psykisk uhelse, derimot, er forferdelig vond og tung å være i nærheten av. Man skal være veldig glad i noen for å orke det.

Anonymkode: 63dca...ba2

For det er tyngre å sende blomster til noen med PTSD enn kreft? Denne her forstår jeg ikke helt. Jo, å stå i endeløs gjentaking, å høre på grubling osv. det er tungt. Men det finnes tusen måter å støtte som er akkurat lik som det en gjør for andre med fysiske sykdommer å gjøre. 

Og dette med at mennesker med psykiske lidelser mangler selvinnsikt er vel en fordom som ikke alltid stemmer. 

Anonymkode: 09e66...74f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg tror nok at det en del som tenker at psykisk sykdom er noe selvpåført og hvor det kun er du selv som sitter med nøkkelen og at det bare er å skjerpe seg vs kreft som er noe du har blitt påført. Og så er dessverre psykisk helse og særlig psykisk uhelse noe mange synes det er vanskelig å prate om, derfor unngår de det. De vet ikke helt hva de skal si til folk som sliter psykisk, redd for reaksjonen de får hvis de tar det opp, redd for å trigge noe og forverre noen og da er det lettere å snakke om «vind og vær» enn «hvordan har du - egentlig?»

Anonymkode: 66801...d76

Oi, dette var jeg ikke klar over at noen tenkte. Psykisk uhelse kommer som oftest av at har hatt dårlige erfaringer og opplevelser, eller genetisk disposisjon. Mens kreft er selvpåført i stor grad gjennom livsstil og at en nettopp ikke har tatt vare på seg selv (som også handler om erfaringer en har hatt, som har gjort at en har blitt A-type menneske f.eks). 

Jeg skulle for folk som sleit med kreft sin del ønsket at livsstil ble trukket mye mer frem som årsak til utvikling av kreft. 

Anonymkode: 09e66...74f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Mens kreft er selvpåført i stor grad gjennom livsstil og at en nettopp ikke har tatt vare på seg selv

Anonymkode: 09e66...74f

Du skal lete veldig lenge før du finner en onkolog som hevder det du beskriver.

For øvrig helt enig med konklusjonen, men kreft, og de fleste andre sykdommer, fysisk som psykisk, handler i stor grad om flaks og uflaks. Noen røyker hele livet og blir 103 år, noen slipper ut av konsentrasjonsleir og blir statsminister, mens andre har utdelt dårligere (genetiske og andre) kort og blir syke uten noe spesielt man kan peke på som direkte årsak.

Nettopp fordi sykdom rammer så tilfeldig burde vi være mer ydmyke og forståelsesfulle i møte med andres vanskelige situasjoner. Synd mange opplever at støtten uteblir ved psykiske plager, sånn burde det ikke være.

Anonymkode: e0206...961

[Mezzosoprena]

Som en person som har hatt både fysisk og psykisk sykdom, ser jeg at jeg var langt mer åpen om min fysiske sykdom - mens min psykiske snakket jeg veldig lite om. Jeg tenker at dette hadde en stor innvirkning på hvordan folk rundt med oppførte seg ovenfor meg. 

Jeg vet ikke om dette er tilfellet hos deg, men kan det være en tanke?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du skal lete veldig lenge før du finner en onkolog som hevder det du beskriver.

For øvrig helt enig med konklusjonen, men kreft, og de fleste andre sykdommer, fysisk som psykisk, handler i stor grad om flaks og uflaks. Noen røyker hele livet og blir 103 år, noen slipper ut av konsentrasjonsleir og blir statsminister, mens andre har utdelt dårligere (genetiske og andre) kort og blir syke uten noe spesielt man kan peke på som direkte årsak.

Nettopp fordi sykdom rammer så tilfeldig burde vi være mer ydmyke og forståelsesfulle i møte med andres vanskelige situasjoner. Synd mange opplever at støtten uteblir ved psykiske plager, sånn burde det ikke være.

Anonymkode: e0206...961

Nå jobber vel onkologer med behandling av kreft og ikke forebygging av kreft så jeg vet ikke helt hva det har å si at de ikke er enig med det. Det er uflaks å vokse opp med mye belastninger absolutt, men jeg tenker også at det handler om manglende kunnskap. Vi har et samfunn som tjener på at mange mennesker er syke. Hvis folk f.eks visste hva lavgradig stress og kronisk inflammasjon gjør med kroppen (som er bakgrunn for både fysiske og psykiske plager) så ville de kanskje valgt noe annet. 

Anonymkode: 09e66...74f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Enig med deg TS.. Her var det et barn som ble veldig syk, og den tausheten vi har blitt møtt med av familie, den er bare ganske hjerteskjærende. 

Så jeg er litt bitter faktisk.

 

Anonymkode: bbe20...d00

Her også.. Tausheten var nesten dømmmende. 

Vi sat her med en alvorlig syk ungdom, og vi følte oss stigmatisert. 

 

Anonymkode: b70ac...2bc

[AnonymBruker]

Har hatt kreft, og kan bare fortelle at det var ikke sånn at man ble overøst med støtte, tvert imot faktisk. Det er mye falskt i sosiale medier og folk som skal vise at de støtter kreftsaken ved å bruke armbånd og stille i løp osv. men å dukke opp på døra med en klem, be med ut for å ta en kaffe, gå en tur eller en en prat på telefonen orker mange ikke. Mange kreftsyke blir ensomme i tillegg til å slite med behandlingen. Det sitter i, men man lærer hvem som er der når for deg når det trengs. 

Anonymkode: 5d2d6...bc4

[AnonymBruker]

Mine foreldre har vært bitter hele livet for at vennene deres ikke støttet dem da de sto i kriser eller ved et tidspunkt da jeg ble alvorlig syk. Da jeg etter utbrenthet og et brudd med en eks fikk lagt meg selv inn på psykiatrisk, var det foreldrene mine selv som uteble.. Har ikke lært å håndtere følelsene mine fra dem for å komme videre i livet, for å si det mildt. 😄

Anonymkode: a734b...4fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Mine foreldre har vært bitter hele livet for at vennene deres ikke støttet dem da de sto i kriser eller ved et tidspunkt da jeg ble alvorlig syk. Da jeg etter utbrenthet og et brudd med en eks fikk lagt meg selv inn på psykiatrisk, var det foreldrene mine selv som uteble.. Har ikke lært å håndtere følelsene mine fra dem for å komme videre i livet, for å si det mildt. 😄

Anonymkode: a734b...4fb

Forresten enig med trådstarter. Lettere å prate om fysisk sykdom enn psykisk. Kanskje vanskelige å vite hva man skal si til en med psykisk sykdom fordi man vet at det sitter i hodet, mens en fysisk person sees på som «vanlig» mentalt.

Mener ikke at fysisk sykdom ikke gjør noe med det mentale - for det gjør det absolutt, men tror kanskje folk er enda reddere for å si feil ting til de som sliter med psykisk sykdom?

Anonymkode: a734b...4fb

[SPOCA]

Som pårørende til tidligere eksmann som var alvorlig psykisk syk, og pårørende til et nært psykisk syk familiemedlem, forstår jeg den andre siden også veldig godt. 

Ja, det er tydelig for meg at mange som er psykisk syke ikke får behandlingen de burde fått, og at de ikke nødvendigvis blir behandlet bra. Samtidig så er det en grunn til at mange pårørende til psykisk syke selv sliter psykisk. Det er ekstremt krevende å forholde seg til mennesker som lider av alvorlig psykisk sykdom. 

For min del måtte jeg ta avstand til særlig mitt familiemedlem. Det var tydelig at familiemedlemmet trengte mye hjelp og støtte, men det gikk også på bekostning av alle oss rundt. Det er vel kanskje derfor jeg føler det er en viss forskjell mellom en kreftsykdom. Ja, det er vanskelig å se noen ha det fysisk vondt, men den maktesløsheten jeg har følt ved psykisk sykdom som pårørende er rett og slett helt forferdelig. Det å stå å se på at noen du er glad i ikke oppføre seg rasjonelt, nekte behandling, stadig av og på medisiner grunnet psykisk uhelse som gjør at man ikke ser hvorfor man trenger medisinering, generelt ustabil, stort humørskifte, voldsomme og mange følelser, trusler om selvskading osv.

Jeg skal være ganske brutal, men mitt psykisk syke familiemedlem jeg er vokst opp med, føltes helt ærlig som en terrorist. Det var aldri fred, bare uro og vanskelige følelser. Det var alltid verre for det syke familiemedlemmet, det var opp og ned hele tiden. Stor glede, mye sinne og stor sorg.

Jeg måtte ta avstand for å bevare min egen psykiske helse. Jeg følte meg ofte utnyttet, sint over et familiemedlem som virkelig ikke så sitt eget beste, som kun tenkte på seg og sitt, som opplevdes selvsentrert og egoistisk, vanskelig og voldelig. 

Det er mine minner fra min barndom med dette familiemedlemmet. Jeg husker fremdeles hvordan familiemedlemmet truet med å ta sitt eget liv da jeg var 14 år, og jeg satt oppe hele natta og var livredd for at det skulle ta sitt eget liv. Hvordan familiemedlemmet ikke fikk akuttplassering fordi det ikke var plass (men fikk plass 3 dager senere).

Jeg tror mange tar avstand fordi psykisk uhelse hos andre også kan gå utover en selv, og man gjør det også som en forsvarsmekanisme. Min mor unnskyldte alltid mitt familiemedlems framferd og opptreden med at "det er psykdommen som snakker". Men, jeg synes ikke det er greit allikevel.

Å forholde seg til psykisk sykdom er vanskelig. Og man vet ikke hvordan man skal snakke om det, eller hvordan man skal snakke om det. OG, jeg opplevde også at hvis man prøvde å snakke om det, var man også redd for at det kunne resultere i akutte og alvorlige situasjoner: trusler om selvmord, beskyldninger om "du er ikke glad i meg", et stadig liv med opp og ned. 

Mitt familiemedlem kunne være verdens fineste, men også verdens verste. Og det var en lettelse da kreften kom, og man kunne konsentrere seg om det. Det var mye mer konkret, mye bedre støtteapparat for alle - både den syke og oss rundt, og en lettelse å ha noe annet å snakke om en psykisk uhelse. 

Det er fælt å skrive om det, men jeg er livredd for psykisk uhelse, og spesielt mennesker med tunge psykiske lidelser. Så ærlig må jeg være. Det er dog stor forskjell på psykisk uhelse, bare så det er sagt, og noe er lettere å forholde seg til enn andre ting.

Endret onsdag kl 22:18 av SPOCA

[AnonymBruker]

Mamma fikk alvorlig kreft, jeg var så og si alene, knapt støtte fra sykehuset en gang, jeg sliter med traumer etter å se hvordan sykdommen utviklet seg og manglende smertlindring hos min mor.

 

Anonymkode: 9df92...01b

[Callista]

AnonymBruker skrev (På 3.9.2025 den 21.36):

Oi, dette var jeg ikke klar over at noen tenkte. Psykisk uhelse kommer som oftest av at har hatt dårlige erfaringer og opplevelser, eller genetisk disposisjon. Mens kreft er selvpåført i stor grad gjennom livsstil og at en nettopp ikke har tatt vare på seg selv (som også handler om erfaringer en har hatt, som har gjort at en har blitt A-type menneske f.eks). 

Jeg skulle for folk som sleit med kreft sin del ønsket at livsstil ble trukket mye mer frem som årsak til utvikling av kreft. 

Anonymkode: 09e66...74f

Omtrent 5-10% av alle krefttilfeller skyldes arv. Miljø og sosioøkonomiske forhold spiller også inn, som økonomi og arbeid. Antall krefttilfeller øker, noe som i hovedsak skyldes at befolkningen blir eldre.

Livet for en psykisk syk person blir ikke enklere om man skal påføre mennesker som har fått kreft skam.