Særboere

[Dame76]

 særboere, får dere det til? 

Vi har vært sammen i 5 år. Jeg kan ikke flytte da jeg fortsatt har en datter boende hos meg annenhver uke, bor nok hjemme i ca 3 år til . Kjæresten min vil ikke flytte. Han trives best hjemme, har størst plass og har masse hobbyer som han bare kan gjøre hjemme hos seg selv. Så nesten alltid jeg som drar til han annenhver uke.  Jeg er så sliten av å bo i en bag, være gjest , kjøre frem og tilbake + at vi har litt forskjellig mening om hvordan man har det hjemme…. 
Så nå kjenner jeg at jeg tror at jeg ikke orker det mer. Trist, siden vi egentlig har det veldig bra sammen også. 

[AnonymBruker]

Nei, det fungerer ikke kjempebra. Kjæresten min trives med det, jeg gjør ikke. 

Vært sammen i seks år, lite sannsynlig å kunne flytte sammen før om fem til. Det som plager meg mest med det er imidlertid en kjæreste som nekter å legge planer for den tid "fordi det er så langt frem." Det føles uforpliktende og jeg vurderer også om jeg orker. 

Anonymkode: aef70...176

[Dame76]

Enig i det med at det er vanskelig å planlegge frem i tid. Jeg bor jo nesten 50 % hos han, det jeg sliter mest med er å ikke trives/føle meg hjemme et sted jeg er så mye. Det er jo bare hans ting der og veldig annerledes enn jeg har det. 
Jeg er også lei av å ha 2 hjem å rydde/vaske. Klarer ikke å la være…

[AnonymBruker]

Jeg synes det går fint. Han gjør alt han kan for at det skal føles som mitt hjem nummer 2 og det gjør det virkelig. Han varter meg opp og jeg vasker aldri hos han annet enn oppvasken etter vi har laget middag og litt sånne ting. Han gjør heller ikke noe mer hos meg. 

Vi bor ikke sammen så mange dagene på rad, men vi treffes veldig ofte likevel da vi bor bare minutter unna hverandre. Jeg har hjemmeboende barn så derfor har vi det slik til de flyttet ut om noen år. 

Vi planlegger ikke sånn i detalj, men vi snakker jo mye om hvordan vi tenker vi kunne hatt det, hva vi ønsker og tenker. 

Så vi har det fint nå og samtidig gleder vi oss til å flytte sammen. 

Anonymkode: 11a7d...1c0

[AnonymBruker]

Synes ikke noe om det.

Vært særboere i tre år. Vi bor 35 minutter unna hverandre, føles ut som vi har dobbelt opp av alt. Hus, biler, sykler, barn, klær, tursko, akematter, shampoo, etc. Vi er alle så lei av dette. Alle trives best når vi er sammen og etterspør å flytte sammen.  Jeg har barna mine 100% og vi lever som vi gjør ut av hensyn til barna og timing for skolebytte.

Vi gjør klar husene for salg og har begynt å gå på visning. 

Vi trives best sammen og vil ha alt på godt og vondt. Ingen av oss er ute etter en godværskjæreste. Vi vil bli gamle sammen under samme tak. 

Vi lever uansett selvstendige liv med venner, trening, turer, jobbreiser, hobbyer osv selv om vi bor sammen. Føles bare enda friere og mindre komplisert ut de periodene vi er under samme tak.

Heldigvis var vi begge tydelige fra start om hva det var vi så etter i en partner. Jeg hadde ALDRI gått inn i et forhold med en mann som kun ville være kjærester og særboere. 

Vi snakket om forventninger til tidsaspektet rundt flytting, det praktiske rundt salg og tanker rundt økonomi, før vi definerte oss som et par. 

Anonymkode: 254f9...4c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, det fungerer ikke kjempebra. Kjæresten min trives med det, jeg gjør ikke. 

Vært sammen i seks år, lite sannsynlig å kunne flytte sammen før om fem til. Det som plager meg mest med det er imidlertid en kjæreste som nekter å legge planer for den tid "fordi det er så langt frem." Det føles uforpliktende og jeg vurderer også om jeg orker. 

Anonymkode: aef70...176

Samme med min kjæreste, han vil ikke snakke om fremtiden, og kan ikke svare på om han noen gang vil vi skal flytte sammen eller ei. Jeg er også i tenkeboksen på om jeg skal gå eller ei. Veldig leit😔

Anonymkode: c5a01...9da

[Dame76]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Samme med min kjæreste, han vil ikke snakke om fremtiden, og kan ikke svare på om han noen gang vil vi skal flytte sammen eller ei. Jeg er også i tenkeboksen på om jeg skal gå eller ei. Veldig leit😔

Anonymkode: c5a01...9da

Min kjæreste snakker mye om fremtiden og at det er at vi alltid skal være sammen. Men det forutsetter jo at jeg besøker han og etter hvert flytter til han siden han ikke vil flytte. Og jeg vet ikke om jeg fikser lenger å være særboere og jeg her heller ikke lyst til å flytte inne til han. Jeg vil vi skal finne noe sammen. Men det er uaktuelt. 

[Snok1]

Avstandsforhold i mer enn ti år her. Det fungerer knall i den forstand at ingen av oss vurderer å avslutte. Familie binder oss begge, men vi fokuserer på alt vi er og representerer som et par.

[AnonymBruker]

Dame76 skrev (1 time siden):

 særboere, får dere det til? 

Vi har vært sammen i 5 år. Jeg kan ikke flytte da jeg fortsatt har en datter boende hos meg annenhver uke, bor nok hjemme i ca 3 år til . Kjæresten min vil ikke flytte. Han trives best hjemme, har størst plass og har masse hobbyer som han bare kan gjøre hjemme hos seg selv. Så nesten alltid jeg som drar til han annenhver uke.  Jeg er så sliten av å bo i en bag, være gjest , kjøre frem og tilbake + at vi har litt forskjellig mening om hvordan man har det hjemme…. 
Så nå kjenner jeg at jeg tror at jeg ikke orker det mer. Trist, siden vi egentlig har det veldig bra sammen også. 

Dette er jo slik datteren din lever. Er jo ikke noe mindre slitsomt for barn å bytte hjem vær uke. Tilpasse seg det hjemme ene uka så det andre hjemmet neste uke. Passe på å få med seg ting en trenger osv.

Men det mest optimale her ville vært om din kjæreste og du byttet på byrden det er å flytte på seg. Han må ikke ha tilgang til sine hobbyer 24/7. 

Viss dere er uenige om hvordan det skal ha det hjemme så forsvinner ikke den uenigheten av seg selv ved å flytte sammen den blir med på flyttelasset.

 

 

Anonymkode: 79fe1...ef7

[Dame76]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Dette er jo slik datteren din lever. Er jo ikke noe mindre slitsomt for barn å bytte hjem vær uke. Tilpasse seg det hjemme ene uka så det andre hjemmet neste uke. Passe på å få med seg ting en trenger osv.

Men det mest optimale her ville vært om din kjæreste og du byttet på byrden det er å flytte på seg. Han må ikke ha tilgang til sine hobbyer 24/7. 

Viss dere er uenige om hvordan det skal ha det hjemme så forsvinner ikke den uenigheten av seg selv ved å flytte sammen den blir med på flyttelasset.

 

 

Anonymkode: 79fe1...ef7

Er sånn hun lever også ja. Men hun har 2 av det meste, så lite pakking. Hjemmene er 5 min fra hverandre, 1 time mellom meg og kjæreste. Og hun kommer alltid til et rent og ryddig hjem som hun føler seg hjemme. Begge steder. 
Men ikke ideelt for henne heller selvsagt. 
 

 

[monican94]

Dame76 skrev (1 time siden):

Enig i det med at det er vanskelig å planlegge frem i tid. Jeg bor jo nesten 50 % hos han, det jeg sliter mest med er å ikke trives/føle meg hjemme et sted jeg er så mye. Det er jo bare hans ting der og veldig annerledes enn jeg har det. 
Jeg er også lei av å ha 2 hjem å rydde/vaske. Klarer ikke å la være…

men selv om dere skulle kjøpe noe nytt sammen endrer han seg jo ikke.. ift hvordan han har det, du som må rydde vaske etc..som setter hobbyer og egne interesser foran deg (ift aldri kommer til deg osv) er det en slik mann du vil ha ?

[AnonymBruker]

Dame76 skrev (9 minutter siden):

Er sånn hun lever også ja. Men hun har 2 av det meste, så lite pakking. Hjemmene er 5 min fra hverandre, 1 time mellom meg og kjæreste. Og hun kommer alltid til et rent og ryddig hjem som hun føler seg hjemme. Begge steder. 
Men ikke ideelt for henne heller selvsagt. 
 

 

Det har mye å si😊 

Kanskje du og kjæresten ikke helt perfekt matcher på bo fronten, mange gror seg litt fast med årene, spesielt menn. Men du må nesten prøve å kommunisere med han og slik at dere sammen kan finne løsninger som fungerer for begge over tid. Et forhold skal være gi og ta og viss du føler deg alene med byrden er det ikke sikkert at forholdet overlever. 

Anonymkode: 79fe1...ef7

[AnonymBruker]

Dame76 skrev (2 timer siden):

 særboere, får dere det til? 

Vi har vært sammen i 5 år. Jeg kan ikke flytte da jeg fortsatt har en datter boende hos meg annenhver uke, bor nok hjemme i ca 3 år til . Kjæresten min vil ikke flytte. Han trives best hjemme, har størst plass og har masse hobbyer som han bare kan gjøre hjemme hos seg selv. Så nesten alltid jeg som drar til han annenhver uke.  Jeg er så sliten av å bo i en bag, være gjest , kjøre frem og tilbake + at vi har litt forskjellig mening om hvordan man har det hjemme…. 
Så nå kjenner jeg at jeg tror at jeg ikke orker det mer. Trist, siden vi egentlig har det veldig bra sammen også. 

Elsker det! Men jeg har da ikke 2 hjem å vaske? Jeg blir vartet opp, massert, han lager middag hver gang jeg er hos han selv om han jobber 100% ( ikke jeg uføre), ikke vasker jeg heller.  

Jeg har mitt hus. Der vasker jeg.

Vil ikke bo med noen jeg..beste av 2 verdner for meg🥰

Anonymkode: 2c377...f41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Elsker det! Men jeg har da ikke 2 hjem å vaske? Jeg blir vartet opp, massert, han lager middag hver gang jeg er hos han selv om han jobber 100% ( ikke jeg uføre), ikke vasker jeg heller.  

Jeg har mitt hus. Der vasker jeg.

Vil ikke bo med noen jeg..beste av 2 verdner for meg🥰

Anonymkode: 2c377...f41

Akkurat dette er mitt mål også når jeg finner den rette. ☺️☺️

Anonymkode: df71e...6ac

[AnonymBruker]

Dame76 skrev (2 timer siden):

Enig i det med at det er vanskelig å planlegge frem i tid. Jeg bor jo nesten 50 % hos han, det jeg sliter mest med er å ikke trives/føle meg hjemme et sted jeg er så mye. Det er jo bare hans ting der og veldig annerledes enn jeg har det. 
Jeg er også lei av å ha 2 hjem å rydde/vaske. Klarer ikke å la være…

Men dette er jo dine valg. 
Det er ditt liv, ts. Dersom du ikke trives med å dra til han? La det være. Sett grenser. Bestem deg for at han får dra til deg 50% av tiden, eller så er ikke forholdet liv laga.

For der ligger «hemmeligheten». Å grensesette er ikke å forvente at andre tilpasser seg dine regler. Det er å leve ditt liv etter dine regler. Og kun slippe inn i det de som trives med dine regler. De andre? De lar du drifte forbi. 

For dere liker hverandre. Dere trives med hverandre. Topp. Ikke alle du liker skal bli dine partnere. Og det er en god ting. Ikke alle dine partnere skal forbli dine partnere. Og det er også en god ting. Å like noen er ikke fundament nok for et forhold. At de øker din livskvalitet er også et minimumskrav.

Han har forstått det. Han tar ansvar og har sørget for et forhold som dekker hans ønsker og behov. Som enhver voksen skal. Du må bare trå til og ta ansvar for å få dekket dine ønsker og behov i det forholdet du velger deg. Med han her, eller med en annen. Men få dem dekket. Ikke finn deg en som egentlig ikke duger for deg og så resigner deg til å avspise deg selv med smuler. For det er ikke han som avspiser deg med et forhold med han - det er du som har valgt han.

Anonymkode: 7a3c4...51d

[AnonymBruker]

Vi har hver vår bolig, 4 timer fra hverandre. Han driver bedrift på sin eiendom og kan ikke flytte helt bort. Jeg får ikke jobb der. Så vi ofte hos meg i ukedagene, og hos han i helgene. Han har hjemmekontor når han er hos meg, og tar litt husarbeid. Jeg har mer fritid når vi er hos han, så da lager jeg middag. 

Problemet deres er ikke at dere er særboere, men at han behandler deg som en vaskehjelp/sexdukke. Vi har ett gjensidig ta og gi forhold, dere har ett "han tar, du gir" forhold. 

Anonymkode: cfbbd...dfe

[AnonymBruker]

Å være særboere er veldig slitsomt i lengden. Dessuten får man ikke hverdagen sammen, og det blir med som et «vennskap og sex» forhold der man bare er sammen i «gode dager». 

Anonymkode: c0e2a...996

[AnonymBruker]

Jeg har det litt motsatt, jeg har egentlig lyst til å bli særboer igjen😊Samboer er verdens fineste fyr på alle måter, men jeg flyttet inn til ham, og vi har veldig ulik smak i interiør på en måte som gjør det vanskelig å kombinere stilene. Jeg må ha det ryddig rundt meg for å trives og få ro, og som så mange andre (menn) sluttet han vel litt å anstrenge seg da jeg flyttet inn.....han har ikke det samme behovet, dermed faller det meste av ryddingen på meg dersom jeg skal ha det så ryddig som jeg trenger. Vi har også ganske ulike kostpreferanser, dvs. jeg er nærmest altetende mens han er mer kresen. Jeg vil helst ha lett mat med friske og ferske smaker, han foretrekker tung, kraftig og sterkt krydret mat. I tillegg kunne jeg ha ønsket meg mer enn de få timene alenetid jeg får èn gang i uka da han er på klubbmøte.

Ingen ting av dette er jo umulig å leve med, og vi kan helt sikkert kompromisse mer på disse tingene enn vi gjør i dag, så det er ikke slik at jeg mistrives, vi har det veldig fint sammen på alle andre områder. Men innimellom savner jeg særboerlivet, det skal jeg innrømme.

Anonymkode: a3143...32d

[Kålrota]

Folk er så forskjellige og jeg tror det er viktig å være ærlig med seg selv om hva som fungerer best, selv om det kan såre partneren. 
 

Jeg kunne aldri vært særboer og har vært ærlig om det i innledning av forhold. For meg er det viktig med den hverdagsintimiteten som oppstår man deler et hjem. 

[AnonymBruker]

Vært særboer i 15 år og det går knirkefritt. Er ikke enig i at vi ikke deler hverdagen for det gjør vi. Det er flest hverdager. Men vi får tid for oss selv og slipper og ta vårt gruff utover hverandre. Helt topp! 

Anonymkode: c0a24...fe5