Blitt bedre fra dissosiasjon og husker mer minner fra barndom og er plutselig bitter??

[AnonymBruker]

Jeg har kompleks PTSD med dissosiasjon og i mange år husket jeg ingenting fra ting som skjedde mer enn 2 år siden. Så har jeg gått i behandling, fått hjelp, grunnet, blablabla. Uansett. Jeg pleide å være bitter, og så jobbet jeg med det kom i kontakt med sinnet og sorgen min og var ikke lenger bitter (enkelt sagt, vanskelig i praksis). Men så nå har jeg brutt ned de dissosiative barrierene og husker barndom, voksentid, det er overveldende. Det tar all min kapasitet. Og livet mitt handler vel i stor grad om å prosessere. Men det er verdt det fordi funksjonsnivået mitt blir virkelig mye bedre nesten ukentlig. 

Men så er det en ting jeg har lagt merke til, fra å ikke ha vært bitter de siste 2-3 årene, men mer og mer takknemlig for livet mitt, for folkene i det, er jeg nå de siste 2-3 månedene blitt skikkelig bitter. Og ikke da bare mot de som skadet meg og forgrep seg på meg, men folk jeg har i livet mitt. Venner, kjente, folk på internett. Masse slags sjalusi og dømmende tanker "de vet ikke hvor lett de har det" osv. Kjenner ofte på avsky og forakt mot folk. En delte hvor heldig hun var med kjæresten og jeg kjente en del av meg var glad på hennes vegne, men under der så merket jeg også som en slags kraft i meg ville lage spy-lyder og bare stikke derfra. Det er intenst. Før da jeg var bitter var det en grublende bitterhet, det her derimot aldri erfart. Det er en veldig fysisk avsky og bitterhet. 

Jeg er en sterk forkjemper av at alt vi føler på er deler av oss som gir mening på en eller annen måte, så jeg vil ikke lenger undertrykke dette, jeg tenker at det mest sannsynlig har en lur bakgrunn. (Det betyr ikke at jeg gir uttrykk for dette til andre, eller tenker at andre fortjener det.) Og noen har jeg hørt mener bitterheten er et naturlig steg på veien. Jeg har enda ikke forstått helt hva det handler om for meg, og ville høre om andre har erfart det samme, og eventuelt hvordan de forholdt seg til det? Går det over liksom? Er dette den jeg er blitt nå, eller bare en fase? 

Anonymkode: 61eb4...bc6

[Natu]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har kompleks PTSD med dissosiasjon og i mange år husket jeg ingenting fra ting som skjedde mer enn 2 år siden. Så har jeg gått i behandling, fått hjelp, grunnet, blablabla. Uansett. Jeg pleide å være bitter, og så jobbet jeg med det kom i kontakt med sinnet og sorgen min og var ikke lenger bitter (enkelt sagt, vanskelig i praksis). Men så nå har jeg brutt ned de dissosiative barrierene og husker barndom, voksentid, det er overveldende. Det tar all min kapasitet. Og livet mitt handler vel i stor grad om å prosessere. Men det er verdt det fordi funksjonsnivået mitt blir virkelig mye bedre nesten ukentlig. 

Men så er det en ting jeg har lagt merke til, fra å ikke ha vært bitter de siste 2-3 årene, men mer og mer takknemlig for livet mitt, for folkene i det, er jeg nå de siste 2-3 månedene blitt skikkelig bitter. Og ikke da bare mot de som skadet meg og forgrep seg på meg, men folk jeg har i livet mitt. Venner, kjente, folk på internett. Masse slags sjalusi og dømmende tanker "de vet ikke hvor lett de har det" osv. Kjenner ofte på avsky og forakt mot folk. En delte hvor heldig hun var med kjæresten og jeg kjente en del av meg var glad på hennes vegne, men under der så merket jeg også som en slags kraft i meg ville lage spy-lyder og bare stikke derfra. Det er intenst. Før da jeg var bitter var det en grublende bitterhet, det her derimot aldri erfart. Det er en veldig fysisk avsky og bitterhet. 

Jeg er en sterk forkjemper av at alt vi føler på er deler av oss som gir mening på en eller annen måte, så jeg vil ikke lenger undertrykke dette, jeg tenker at det mest sannsynlig har en lur bakgrunn. (Det betyr ikke at jeg gir uttrykk for dette til andre, eller tenker at andre fortjener det.) Og noen har jeg hørt mener bitterheten er et naturlig steg på veien. Jeg har enda ikke forstått helt hva det handler om for meg, og ville høre om andre har erfart det samme, og eventuelt hvordan de forholdt seg til det? Går det over liksom? Er dette den jeg er blitt nå, eller bare en fase? 

Anonymkode: 61eb4...bc6

Kroppen din har undertrykt følelser i årevis. De har bygd seg opp, og nå kommer de ut i det du kaller bitterhet men jeg vil kalle sinne. Dette er noe du må igjennom og jeg tror absolutt det er fase. Du bør få det ut fysisk og du skal få ett godt råd. Dette vil høres rart ut, men prøv!. Finn ett sted, enten i skogen, eller hvor som helst der du kan skrike uten å være redd for at noen hører deg. Se for deg et barn med raseri som skriker, hytter med neven og tramper hardt. Prøv sånn ca annenhver dag, eller gjerne hver dag om du får det til 🙂 Kroppen frigjør seg med UTROLIG mye grums på denne måten. 

[AnonymBruker]

Natu skrev (2 minutter siden):

Kroppen din har undertrykt følelser i årevis. De har bygd seg opp, og nå kommer de ut i det du kaller bitterhet men jeg vil kalle sinne. Dette er noe du må igjennom og jeg tror absolutt det er fase. Du bør få det ut fysisk og du skal få ett godt råd. Dette vil høres rart ut, men prøv!. Finn ett sted, enten i skogen, eller hvor som helst der du kan skrike uten å være redd for at noen hører deg. Se for deg et barn med raseri som skriker, hytter med neven og tramper hardt. Prøv sånn ca annenhver dag, eller gjerne hver dag om du får det til 🙂 Kroppen frigjør seg med UTROLIG mye grums på denne måten. 

Jeg hører hva du sier. Jeg kjenner det ikke helt som sinne, jeg har hatt en "sinnepraksis" ganske lenge (2,5 år), med å slå i puter, og skrike i puter, og sinnedagbok. Har hjulpet enormt. En periode var jeg sint i 1,5 år inni der. Og mens jeg gjorde det følte jeg meg mindre bitter. Jeg har ikke gjort det på en stund da. Da jeg gjorde det var det knyttet til overgriperne mine, de som sviktet meg. 

Men det rare nå er liksom at dette hatet, foraktet, og bitterheten "de har fått ting jeg ikke har fått" osv. er mot folk som ikke har såret meg i det hele tatt. Er mer sjalusi enn sinne kanskje. Kanskje du har rett at det er sinne. Men jeg forstår det ikke, så kanskje jeg unngår det litt, fordi jeg tenker at det ikke er akseptabelt. Å være sint på venner av meg liksom. Når jeg er ærlig nå kjenner jeg det er nærmest et hat, det er nærmest et hat mot folk som egentlig bare er god? Høres jo helt skada ut. Kanskje jeg er redd at hvis jeg gjør sinnepraksisen min sammen med dette at jeg skal bli en veldig antisosial og frekk person. AT hvis jeg gir plass til sinne, avsky og bitterhet/sjalusi mot mennesker som er gode for meg, så vil jeg frastøte meg gode ting i livet. 

Takk! 

TS

Anonymkode: 61eb4...bc6

[Natu]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg hører hva du sier. Jeg kjenner det ikke helt som sinne, jeg har hatt en "sinnepraksis" ganske lenge (2,5 år), med å slå i puter, og skrike i puter, og sinnedagbok. Har hjulpet enormt. En periode var jeg sint i 1,5 år inni der. Og mens jeg gjorde det følte jeg meg mindre bitter. Jeg har ikke gjort det på en stund da. Da jeg gjorde det var det knyttet til overgriperne mine, de som sviktet meg. 

Men det rare nå er liksom at dette hatet, foraktet, og bitterheten "de har fått ting jeg ikke har fått" osv. er mot folk som ikke har såret meg i det hele tatt. Er mer sjalusi enn sinne kanskje. Kanskje du har rett at det er sinne. Men jeg forstår det ikke, så kanskje jeg unngår det litt, fordi jeg tenker at det ikke er akseptabelt. Å være sint på venner av meg liksom. Når jeg er ærlig nå kjenner jeg det er nærmest et hat, det er nærmest et hat mot folk som egentlig bare er god? Høres jo helt skada ut. Kanskje jeg er redd at hvis jeg gjør sinnepraksisen min sammen med dette at jeg skal bli en veldig antisosial og frekk person. AT hvis jeg gir plass til sinne, avsky og bitterhet/sjalusi mot mennesker som er gode for meg, så vil jeg frastøte meg gode ting i livet. 

Takk! 

TS

Anonymkode: 61eb4...bc6

Det du beskriver er kanskje mer sorg. Du har en sorg over alt som har gått forbi deg i livet, en sorg over helsa di, historien din og alle traumene dine. Sorg og sinne kan henge sammen som hånd i hanske for traumatiserte folk, og det kan være vanskelig å vite hva som er hva. Du har kommet langt i prosessen din og nå er du der at du skjønner at traumene har  tatt tiden din, tiden der "alle" andre har fått det til. Det manifesterer seg i at du ser "lykkelige" og tilsynelatende vellykkede folk og situasjoner over alt. Jeg tror du skal fortsette med sinnemestringen litt til. Og så må du huske at SoMe er en fasade der man kan late som alt er fantastisk. Men SoMe gjenspeiler ikke det virkelige livet. Det er så forbaska mange som sliter rundt forbi! Du er ikke alene i kampen, vi er mange som strever hardt for å holde hodet over vannet ❤️

[AnonymBruker]

Natu skrev (Akkurat nå):

Det du beskriver er kanskje mer sorg. Du har en sorg over alt som har gått forbi deg i livet, en sorg over helsa di, historien din og alle traumene dine. Sorg og sinne kan henge sammen som hånd i hanske for traumatiserte folk, og det kan være vanskelig å vite hva som er hva. Du har kommet langt i prosessen din og nå er du der at du skjønner at traumene har  tatt tiden din, tiden der "alle" andre har fått det til. Det manifesterer seg i at du ser "lykkelige" og tilsynelatende vellykkede folk og situasjoner over alt. Jeg tror du skal fortsette med sinnemestringen litt til. Og så må du huske at SoMe er en fasade der man kan late som alt er fantastisk. Men SoMe gjenspeiler ikke det virkelige livet. Det er så forbaska mange som sliter rundt forbi! Du er ikke alene i kampen, vi er mange som strever hardt for å holde hodet over vannet ❤️

Ja, jeg har en sorg over det jeg har manglet. Men det er ikke det jeg føler som er utfordringen. Jeg griner masse for tiden altså, det er ikke det. 😅 Sørger og innser, tar inn alt jeg har mistet. Men det er bare en fullstendig avsky mot de andre som har det jeg manglet. Som oppleves som separat fra sorgen da. 

Vil bare si at det er ikke hovedsaklig SoMe, det er bare et av stedene, er mer i kontakt med de få vennene jeg fortsatt har. Jeg har tidligere kjent så enormt fellesskap til andre som nettopp strever hardt for å holde hodet over vannet, men nå har denne bitterheten blitt rettet mot dem også. La oss si en annen med KPTSD har et godt forhold til sin søster da kommer tanken "ugh, der ser du, du har jo noe støtte rundt deg, du tar det for gitt, jeg har ikke det en gang!". Jeg prøver å møte det med medfølelse, er som en veldig ung versjon av meg. Men jeg føler meg jo litt ekkel da, fordi egentlig unner jeg jo alle med KPTSD og som strever å ha all støtten de kan ha. 

Veldig tankevekkende det du skriver. Setter stor pris på det. ❤️

Holdt på å si at jeg synes denne fasen er så slitsom, men det er jo egentlig alle fasene. Er vel kanskje at dette er en av de tingene jeg aller mest har sendt i eksil inni meg. Sjalusi og bitterhet har vært det styggeste jeg vet. Så når det nå får så mye plass ... 😶

TS

Anonymkode: 61eb4...bc6

[AnonymBruker]

Tror jeg skjønner deg. Jeg hadde kompleks dissosiativ lidelse, er "bare" kptsd igjen. Blir stadig kjent med folk. Av diverse grunner er det ofte folk med bagasje. Men med beskyttelsesfaktorer jeg ikke har hatt. Selvom dette er folk som er ålreite og anerkjennende kan jeg kjenne på sorg/sinne/bitterhet over at de har hatt flere og bedre livsmuligheter enn det jeg har hatt. Så da holder jeg meg for meg selv til det har gått over.

Anonymkode: 068ce...a76

[AnonymBruker]

Jeg tror og at dette er et naturlig steg på veien. Jeg tror det vil gå over og at det er noe du kommer til å jobbe deg gjennom. 

Anonymkode: 04808...2db

[AnonymBruker]

Har hatt den følelsen med bitterhet/sjalusi/avsky som du sier. Spesielt over de som sutrer over ekstremt små ting i hverdagen - men har det superenkelt i forhold til meg. De har kanskje masse familie som stiller opp når det måtte være, trygge gode barndomsminner, trygghet i seg selv.. ja, kjennes bare ut som om jeg vemmes av tanken. "Urettferdig!!!!" Vil nok det lille barnet langt inni meg rope. Jeg bare aksepterer det. Er bare en følelse, en tanke - og de går over. Jeg er ikke en dårlig person selv om disse tankene kommer, men jeg har hatt det dårlig.
 

Så mye arbeid som ligger bak det å prøve å helbrede seg selv. Du høres sterk og reflektert ut! Husk at vi er flere som har det sånn. Skikkelig dritt 😅 

Anonymkode: d3b0f...8a2

[AnonymBruker]

Du virker veldig moden, reflektert og som en flott person, Ts! 😊

Jeg har kptsd, men regnes som frisk av traume-terapeuten min. Tenker likevel at det man har vært gjennom er en livslang prosess av bearbeiding til tross for at man kommer til et punkt der man klarer å balansere livet og hverdagen uten at det tipper over.

For meg er det fortsatt fascinerende og til tider heftig (på en helt annen måte enn før) at følelsene nå sitter veldig løst og «utenpå» kroppen enn tidligere. Før gikk reaksjoner innover. Jeg var glad på andres vegne, men så kom alle nyansene av hva jeg følte plutselig til overflaten. 😄 Sorg, sinne, vemmelse, hat, spyr av andre mennesker osv osv.. Jeg som alltid har vært så positiv og snill, løsningsorientert og altoppofrende 🫣😄 Orker ikke-vil ikke-gidder ikke, rett og slett!

Som flere sier her, tror jeg også det du føler nå er en periode som ikke vil sitte fast i deg i lang tid, men du trenger nok å føle på disse tingene også..  🥰

Klem herfra!

Anonymkode: 3c5b9...96e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.9.2025 den 20.17):

Tror jeg skjønner deg. Jeg hadde kompleks dissosiativ lidelse, er "bare" kptsd igjen. Blir stadig kjent med folk. Av diverse grunner er det ofte folk med bagasje. Men med beskyttelsesfaktorer jeg ikke har hatt. Selvom dette er folk som er ålreite og anerkjennende kan jeg kjenne på sorg/sinne/bitterhet over at de har hatt flere og bedre livsmuligheter enn det jeg har hatt. Så da holder jeg meg for meg selv til det har gått over.

Anonymkode: 068ce...a76

❤️ Det er sånn jeg også kjenner på. Men dette er så nytt for meg, så jeg har hatt så mye skam denne uka for det. Veldig godt å høre at flere kjenner seg igjen. Jeg har hatt noen venner, som jeg hadde fra barndommen og det jeg innser når jeg prosesserer er at jeg innser hvordan vi ikke passer sammen, og hvor ufattelig ulike liv vi har. Og der jeg tidligere ikke har stolt på min opplevelse av at de ikke forstår, så ser jeg det jo nå tydelig at jeg føler meg ikke forstått av dem. Og det er jo egentlig helt greit det, men jeg kjenner bare på en sånn bitterhet for det. 

AnonymBruker skrev (På 2.9.2025 den 21.10):

Jeg tror og at dette er et naturlig steg på veien. Jeg tror det vil gå over og at det er noe du kommer til å jobbe deg gjennom. 

Anonymkode: 04808...2db

Takk ❤️ Jeg håper du har rett. Det er så intenst når det står på. 

TS

Anonymkode: 61eb4...bc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.9.2025 den 21.18):

Har hatt den følelsen med bitterhet/sjalusi/avsky som du sier. Spesielt over de som sutrer over ekstremt små ting i hverdagen - men har det superenkelt i forhold til meg. De har kanskje masse familie som stiller opp når det måtte være, trygge gode barndomsminner, trygghet i seg selv.. ja, kjennes bare ut som om jeg vemmes av tanken. "Urettferdig!!!!" Vil nok det lille barnet langt inni meg rope. Jeg bare aksepterer det. Er bare en følelse, en tanke - og de går over. Jeg er ikke en dårlig person selv om disse tankene kommer, men jeg har hatt det dårlig.
 

Så mye arbeid som ligger bak det å prøve å helbrede seg selv. Du høres sterk og reflektert ut! Husk at vi er flere som har det sånn. Skikkelig dritt 😅 

Anonymkode: d3b0f...8a2

Takk for at du deler. Jeg VEMMES er ordet 😅 Og ja, for meg også er det som et lite barn, som at jeg har blitt tatt over av versjoner av meg selv som var den alderen til det jeg har prosessert i det siste. Jeg tar virkelig med meg det du og andre deler, som støtte. For jeg har slitt med dette særlig siste uka, og nå får jeg mer lyst til å bare akseptere det slik du gjør. 

Og hjertelig takk for anerkjenningen. Du aner ikke hvor mye jeg har grått i dag i ensomhet av å stå i det helvetet traumebearbeidingen er. Så lite forstått jeg har følt meg. Så forbanna ensom. Men når jeg leser her, så ser jeg jo at det er folk som forstår. Det er folk som ser hva det krever. Det er folk som ønsker å støtte. TAKKKKKKK! 😭❤️‍🩹

AnonymBruker skrev (På 3.9.2025 den 7.30):

Du virker veldig moden, reflektert og som en flott person, Ts! 😊

Jeg har kptsd, men regnes som frisk av traume-terapeuten min. Tenker likevel at det man har vært gjennom er en livslang prosess av bearbeiding til tross for at man kommer til et punkt der man klarer å balansere livet og hverdagen uten at det tipper over.

For meg er det fortsatt fascinerende og til tider heftig (på en helt annen måte enn før) at følelsene nå sitter veldig løst og «utenpå» kroppen enn tidligere. Før gikk reaksjoner innover. Jeg var glad på andres vegne, men så kom alle nyansene av hva jeg følte plutselig til overflaten. 😄 Sorg, sinne, vemmelse, hat, spyr av andre mennesker osv osv.. Jeg som alltid har vært så positiv og snill, løsningsorientert og altoppofrende 🫣😄 Orker ikke-vil ikke-gidder ikke, rett og slett!

Som flere sier her, tror jeg også det du føler nå er en periode som ikke vil sitte fast i deg i lang tid, men du trenger nok å føle på disse tingene også..  🥰

Klem herfra!

Anonymkode: 3c5b9...96e

😭😭 Takk for at du ser meg og skriver støttende og anerkjennende ord. Fy søren som jeg trengte disse svarene her i dag. 

Det er også veldig fint å høre at det går an å bli "frisk". Dette med at ting gikk innover før gir mening, før kunne jeg gruble i timesvis om ikke dagevis om hva som er feil med meg, hvorfor jeg ikke får ting til, hvorfor jeg ikke er god nok, skade meg, sulte meg osv. Mens nå er det andre som er helt SPY! 🫣 Det er godt å lese at dette jeg kjenner på gir mening for andre som har vært gjennom den samme prosessen. Og godt å høre at noen minner meg på at det vil gå over. 

Stor klem tilbake ❤️ 

TS

Anonymkode: 61eb4...bc6