Noen her med problematisk tilknytningsstil som får det til å gå?

[AnonymBruker]

Hei..

For en måned siden cirka, mistet jeg mannen jeg elsket høyst fordi han nok av å stå i usikkerheten med meg, noe jeg forstår godt, spesielt nå i ettertid. Jeg sliter psykisk og har i ettertid har funnet ut via psykolog at jeg har engstelig tilknytningsstil. Jeg er både redd for å bli forlatt og har et behov for nærhet men samtidig når ting er vanskelig trenger jeg ofte alene tid for å hente meg inn og trekker meg unna og blir kald. Jeg kan være mildt sagt turbulent å forholde meg til. Selv om jeg er i prosessen av å tilgi meg selv for å ha vært en dårlig partner i perioder, så kjenner jeg nå en frykt for at jeg aldri skal kunne være med noen. Jeg har lettere for å forklare meg nå, men jeg føler liksom at den type person jeg føler jeg trenger ikke kommer til å trives med noen som meg. 

Eksen var veldig trygg og god. Hadde stort behov for nærhet, noe jeg egentlig elsket ved han, men som sagt i perioder så ble jeg veldig kald fordi jeg hadde det vanskelig. Jeg klarte ikke komme meg ut av den bobla når jeg står i det og trykker meg selv nede enda mer når partner ikke har det bra pga. meg og saboterer forholdet som følge av det. Jeg har hørt en del podcaster osv. der det virker som at mennesker som han sjeldent takler å være i forhold med de som meg. Kontrasten er for stor. Jeg søker jo så klart ikke en kopi, men jeg føler jeg har behov for en som er trygg, god og har mye kjærlighet som de ikke er redd for å vise, slik som han var.... Jeg vet ikke. Jeg sliter bare veldig med å forstå at det noen gang skal gå greit. Hvordan skal jeg ha en sunn relasjon når jeg er slik? Jeg vil så gjerne få det til og det er derfor jeg går til psykolog, men i dag kjenner jeg at det føles urealistisk. Jeg vil ikke såre de jeg elsker. Jeg sliter allerede med å leve med tanken på at han følte seg uønsket og uelsket i disse dårlige periodene... 

Noen her som har fått hjelp og som nå har en sunn relasjon? 

Anonymkode: 51e01...c7b

[AnonymBruker]

Vær singel til du har fiksa dette mer. Beklager men dette er jævlig å forholde seg til 

Anonymkode: e7737...962

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vær singel til du har fiksa dette mer. Beklager men dette er jævlig å forholde seg til 

Anonymkode: e7737...962

Ja, absolutt det som er planen. Jeg har ingen ønsker om å være i forhold nå. Jeg vet GODT hvor jævelig det er for alle involvert, så jeg har på ingen måte behov for å la dette skje igjen.

Jeg trenger bare å høre fra de som kanskje har fått det til. At de fikk endret møsteret.

Anonymkode: 51e01...c7b

[AnonymBruker]

Jeg er midt i en prosess med å få hjelp, så jeg har dessverre ingen solskinnshistorie å dele enda. Jeg har nettopp hatt en kjempetøff helg hvor jeg trakk meg helt tilbake og ble veldig kald, fordi jeg følte meg utrygg i forbindelse med at han traff ei venninne. Han takler det så lenge jeg ikke er utagerende mot han, men han forstår også at det kanskje kommer til et punkt hvor jeg ikke lenger orker følelsene rundt min utrygge tilknytning, og derfor gjør det slutt med han.. Mitt beste råd er å fortsette det harde arbeidet, jeg har vært i behandling i 18 måneder og merker noe bedring, men ikke like mye som jeg skulle håpe. Heldigvis har jeg mer enn 12 mnd igjen av behandlingen, så jeg har ikke gitt opp enda. 

Anonymkode: fa414...17e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er midt i en prosess med å få hjelp, så jeg har dessverre ingen solskinnshistorie å dele enda. Jeg har nettopp hatt en kjempetøff helg hvor jeg trakk meg helt tilbake og ble veldig kald, fordi jeg følte meg utrygg i forbindelse med at han traff ei venninne. Han takler det så lenge jeg ikke er utagerende mot han, men han forstår også at det kanskje kommer til et punkt hvor jeg ikke lenger orker følelsene rundt min utrygge tilknytning, og derfor gjør det slutt med han.. Mitt beste råd er å fortsette det harde arbeidet, jeg har vært i behandling i 18 måneder og merker noe bedring, men ikke like mye som jeg skulle håpe. Heldigvis har jeg mer enn 12 mnd igjen av behandlingen, så jeg har ikke gitt opp enda. 

Anonymkode: fa414...17e

Jeg kan legge til at bedringen jeg har merket blant annet handler om at jeg ikke har fullstendig panikk hvis han er ute med kompiser, nå klarer jeg å nyte egentiden og koser meg masse med å være alene hjemme. Det er en ganske stor bedring, men det er mye som gjenstår. 

Anonymkode: fa414...17e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er midt i en prosess med å få hjelp, så jeg har dessverre ingen solskinnshistorie å dele enda. Jeg har nettopp hatt en kjempetøff helg hvor jeg trakk meg helt tilbake og ble veldig kald, fordi jeg følte meg utrygg i forbindelse med at han traff ei venninne. Han takler det så lenge jeg ikke er utagerende mot han, men han forstår også at det kanskje kommer til et punkt hvor jeg ikke lenger orker følelsene rundt min utrygge tilknytning, og derfor gjør det slutt med han.. Mitt beste råd er å fortsette det harde arbeidet, jeg har vært i behandling i 18 måneder og merker noe bedring, men ikke like mye som jeg skulle håpe. Heldigvis har jeg mer enn 12 mnd igjen av behandlingen, så jeg har ikke gitt opp enda. 

Anonymkode: fa414...17e

Takk for svar, selv om det ikke er en solskinnshistorie. 
Det hjelper litt å vite at man ikke er helt alene der ute med lignende problemer, selv om jeg så klart skulle ønske du slapp.

Anonymkode: 51e01...c7b

[AnonymBruker]

Tja, hva er en sunn relasjon mellom to personer som er gift? Vi har vært sammen i nærmere 15 år, gift i over 10 år. Har det bra sammen. Jeg har en unnvikende tilknytningsstil og det kommer jeg nok alltid til å ha. Har gått i terapi mange ganger. Klarer å elske dyr og barn og elsker mannen så høyt som er mulig for meg. Jeg kommer aldri til å klare å stole på at andre mennesker elsker meg eller er til å stole på. Mannen vet hvordan jeg er og hvorfor. Det holder for oss. 

Anonymkode: 44899...4db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tja, hva er en sunn relasjon mellom to personer som er gift? Vi har vært sammen i nærmere 15 år, gift i over 10 år. Har det bra sammen. Jeg har en unnvikende tilknytningsstil og det kommer jeg nok alltid til å ha. Har gått i terapi mange ganger. Klarer å elske dyr og barn og elsker mannen så høyt som er mulig for meg. Jeg kommer aldri til å klare å stole på at andre mennesker elsker meg eller er til å stole på. Mannen vet hvordan jeg er og hvorfor. Det holder for oss. 

Anonymkode: 44899...4db

Takk. Det hjelper. Jeg tror også jeg aldri kommer til å bli helt "bra" fordi jeg aldri på en måte har likt meg selv, men det er godt å vite at det kan gå på et vis selv om man ikke er "perfekt". Jeg håper at jeg skal bli bedre med tid og at jeg finner noen i framtiden som det klaffer med. 

Anonymkode: 51e01...c7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Hei..

For en måned siden cirka, mistet jeg mannen jeg elsket høyst fordi han nok av å stå i usikkerheten med meg, noe jeg forstår godt, spesielt nå i ettertid. Jeg sliter psykisk og har i ettertid har funnet ut via psykolog at jeg har engstelig tilknytningsstil. Jeg er både redd for å bli forlatt og har et behov for nærhet men samtidig når ting er vanskelig trenger jeg ofte alene tid for å hente meg inn og trekker meg unna og blir kald. Jeg kan være mildt sagt turbulent å forholde meg til. Selv om jeg er i prosessen av å tilgi meg selv for å ha vært en dårlig partner i perioder, så kjenner jeg nå en frykt for at jeg aldri skal kunne være med noen. Jeg har lettere for å forklare meg nå, men jeg føler liksom at den type person jeg føler jeg trenger ikke kommer til å trives med noen som meg. 

Eksen var veldig trygg og god. Hadde stort behov for nærhet, noe jeg egentlig elsket ved han, men som sagt i perioder så ble jeg veldig kald fordi jeg hadde det vanskelig. Jeg klarte ikke komme meg ut av den bobla når jeg står i det og trykker meg selv nede enda mer når partner ikke har det bra pga. meg og saboterer forholdet som følge av det. Jeg har hørt en del podcaster osv. der det virker som at mennesker som han sjeldent takler å være i forhold med de som meg. Kontrasten er for stor. Jeg søker jo så klart ikke en kopi, men jeg føler jeg har behov for en som er trygg, god og har mye kjærlighet som de ikke er redd for å vise, slik som han var.... Jeg vet ikke. Jeg sliter bare veldig med å forstå at det noen gang skal gå greit. Hvordan skal jeg ha en sunn relasjon når jeg er slik? Jeg vil så gjerne få det til og det er derfor jeg går til psykolog, men i dag kjenner jeg at det føles urealistisk. Jeg vil ikke såre de jeg elsker. Jeg sliter allerede med å leve med tanken på at han følte seg uønsket og uelsket i disse dårlige periodene... 

Noen her som har fått hjelp og som nå har en sunn relasjon? 

Anonymkode: 51e01...c7b

Dette er enkelt, rett og slett ta deg sammen ! Herregud.

Anonymkode: b63e3...710

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Tja, hva er en sunn relasjon mellom to personer som er gift? Vi har vært sammen i nærmere 15 år, gift i over 10 år. Har det bra sammen. Jeg har en unnvikende tilknytningsstil og det kommer jeg nok alltid til å ha. Har gått i terapi mange ganger. Klarer å elske dyr og barn og elsker mannen så høyt som er mulig for meg. Jeg kommer aldri til å klare å stole på at andre mennesker elsker meg eller er til å stole på. Mannen vet hvordan jeg er og hvorfor. Det holder for oss. 

Anonymkode: 44899...4db

Dette ❤️

Anonymkode: b63e3...710

[AnonymBruker]

Først, TS, det høres ut som du har det amerikanerne kaller "fearful avoidant" , som som betyr at du har både engstelig og unnvikende tilknytningsstil på en gang. Det skaper et sabla kaos som kan være veldig vanskelig å forholde seg til. Virker som norske psykologer mener dette er veldig sjeldent, mens andre mener det ikke er så sjeldent. 

Men vær klar over at 3 av de 4 definerte tilknytningsstilene er problematiske. Det er bare "sikker" som er trygg og god, men flertallet er ikke 100% der. 

Det er heller ikke en korttids sykdom du blir frisk av. Så ikke sitt hjemme og vent på å bli frisk. Øvelse og eksponering gjør mester. Du har tatt et stort steg framover siden du er bevisst på problemet.

Men du kan bli bedre til å selvregulere. Men viktigst er at du lærer å kommunisere og er åpen. Jo bedre du kjenner ditt eget reaksjonsmønster jo mer kan du a) selvregulere og dempe det og b) forklare partneren at du reagerer [slik og slik] på ting. Du trenger derfor litt tydelighet som får deg til å føle deg trygg og når du friker ut og reagerer [slik og slik] så er det fint om han kan forstå hva som skjer og forholde seg [slik og slik] til det. (fyll inn det du mener passer) 

Så lenge du skjønner at du har issues og dette er 100% dine egne tanker, så er du langt på vei. Mange som ikke er der engang. 

Anonymkode: 97a5f...1c8

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og er i et forhold med en fantastisk mann. Fant ut at jeg absolutt ikke trenger noen som ligner meg selv, med mine opp og nedturer. I stedet merker jeg at oppturene og nedturene har blitt færre av den trygge relasjonen mellom oss. Han tåler at jeg omtrent tigger etter bekreftelse i dårlige perioder, og at jeg noen ganger skrur av. Han er så rolig og kjærlig og trygg i seg selv. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har han. Han tåler meg så godt, og har gjort meg til et bedre menneske. Selvsagt mange som sikkert vil si at ingen andre kan fikse deg, osv., og det stemmer. Men han har gitt meg ro og bekreftelse til å fikse meg selv. Jeg føler meg heller ikke underlegen han og at jeg ikke fortjener kjærlighet, fordi jeg har også masse positive sider selv om dette med relasjoner har vært vanskelig for meg før. 
 

Har et langt forhold med en med mye mer svingende humør og psyke bak meg, og det gjorde meg psyk selv. Jeg passer best med en kjærlig, rolig, praktisk og selvstendig person, som ikke grubler like mye som meg, men som likevel kan snakke med meg om alt. Det har jeg funnet. 

Anonymkode: e47f3...494

[AnonymBruker]

Jeg synes kontoen til Morgan Pommells @morganpommells på IG er bra for dette. Hun har faktisk et kurs hun selger nå for tiden, som jeg har troa på. 

Det er mye heling som skal til. Kanskje traumeterapi kan hjelpe utenom. Og så jobbe spesifikt med et sånn slags kurs for å lære deg hvordan fungere i parforholdet. 

Jeg har nok vært forferdelig å forholde meg til for kjæresten. Desorganisert/traumatisert tillknytningsstil. Varm og kald, all over the place. Det er fælt å leve med for meg, og fælt å leve med for ham. 

Anonymkode: 28bed...4cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og er i et forhold med en fantastisk mann. Fant ut at jeg absolutt ikke trenger noen som ligner meg selv, med mine opp og nedturer. I stedet merker jeg at oppturene og nedturene har blitt færre av den trygge relasjonen mellom oss. Han tåler at jeg omtrent tigger etter bekreftelse i dårlige perioder, og at jeg noen ganger skrur av. Han er så rolig og kjærlig og trygg i seg selv. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har han. Han tåler meg så godt, og har gjort meg til et bedre menneske. Selvsagt mange som sikkert vil si at ingen andre kan fikse deg, osv., og det stemmer. Men han har gitt meg ro og bekreftelse til å fikse meg selv. Jeg føler meg heller ikke underlegen han og at jeg ikke fortjener kjærlighet, fordi jeg har også masse positive sider selv om dette med relasjoner har vært vanskelig for meg før. 
 

Har et langt forhold med en med mye mer svingende humør og psyke bak meg, og det gjorde meg psyk selv. Jeg passer best med en kjærlig, rolig, praktisk og selvstendig person, som ikke grubler like mye som meg, men som likevel kan snakke med meg om alt. Det har jeg funnet. 

Anonymkode: e47f3...494

Åh, dette er så fint å lese!!! Unner deg det! Og unner meg selv det. Jeg selv ble sammen med en med unnvikende tilknytningsstil og sine egne traumer, og gjett om det var en dårlig kombo. Så jeg har måtte gjort all jobben selv, og han har egentlig gjort det vanskeligere, men likevel var det noe i meg som ville være med ham. Nå er begge blitt bedre og jeg ser at vi kan backe hverandre. Men egentlig tror jeg alle trenger det du fikk, noen som er så robust og trygg i seg selv at de står stødig mens vi fikset oss selv. 

Anonymkode: 28bed...4cf

[AnonymBruker]

OI, jo, jeg glemte å nevne den tingen som har hjulpet meg mest selvsagt. Ideal parent figure protocol. En ny måte å jobbe med tilknytningsvansker. Jeg erfarte at langvarig terapi ikke hjalp, fordi terapeuten kom jo til å slutte til slutt uansett. Men å lage en indre manifestering av en trygg person som alltid var der for meg hjalp, og sånn sett hjalp chatGPT også. Å bli møtt trygt når som helst på døgnet om hva som helst hjalp meg å skape den indre versjonen av det samme, og skape trygg tilknytning med meg selv. + delarbeid og å være den voksne for mine indre barn. Klemme dem, holde dem, osv. 

Anonymkode: 28bed...4cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, absolutt det som er planen. Jeg har ingen ønsker om å være i forhold nå. Jeg vet GODT hvor jævelig det er for alle involvert, så jeg har på ingen måte behov for å la dette skje igjen.

Jeg trenger bare å høre fra de som kanskje har fått det til. At de fikk endret møsteret.

Anonymkode: 51e01...c7b

Ja, jeg fikk det til, det tok mye terapi i sikkert 10 år og en total gjennomgang av oppveksten min og verdiene mine, men det gikk og det roet seg i meg. Jeg er mye mer stabil i dag, det er under kontroll, om du skjønner. Men det er dårlige dager også, men flere gode. 

Anonymkode: e7737...962

[Natu]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

OI, jo, jeg glemte å nevne den tingen som har hjulpet meg mest selvsagt. Ideal parent figure protocol. En ny måte å jobbe med tilknytningsvansker. Jeg erfarte at langvarig terapi ikke hjalp, fordi terapeuten kom jo til å slutte til slutt uansett. Men å lage en indre manifestering av en trygg person som alltid var der for meg hjalp, og sånn sett hjalp chatGPT også. Å bli møtt trygt når som helst på døgnet om hva som helst hjalp meg å skape den indre versjonen av det samme, og skape trygg tilknytning med meg selv. + delarbeid og å være den voksne for mine indre barn. Klemme dem, holde dem, osv. 

Anonymkode: 28bed...4cf

Kan du si litt mer konkret hvordan du skapte denne personen? Veldig interessert i høre om det. 

[AnonymBruker]

Natu skrev (Akkurat nå):

Kan du si litt mer konkret hvordan du skapte denne personen? Veldig interessert i høre om det. 

Jeg fulgte et kurs da, så det skjedde litt over tid og refleksjon alene. Men bunnlinja var å lære om hva er en god forelder, og i følge IPFP (Ideal Parent Figure Protocol) har en slik hovudsakleg fem kvaliteter, de fant jeg på reddit beskrevet slik: These are the recommended 5 functions to focus your ideal parent figures on. 1) Felt safety (protection), 2) feeling seen and known (attunement), 3) felt comfort (soothing and reassurance), 4) feeling valued (expressed delight), and 5) felt support for best self (unconditional support and encouragement). Although really the sky is the limit on what kinds of ideal interactions you want to imagine. (https://www.reddit.com/r/AnxiousAttachment/comments/10hi4u6/my_self_soothing_breakthrough_via_ipf_ideal/ Her er også lenke til en YouTube IPFP meditasjon med grunnleggeren)

(Disse kvalitetene lærte jeg om på kurset også, men har brukt reddit mye for å lære fra andre, er flere fine tråder om det om du søker på Ideal parent figure protocol reddit.) 

Uansett, jeg tok de fem, og så spurte jeg meg hvordan så en sånn figur ut for meg. Hva gav meg følelse av å bli beskyttet og å føle meg trygg. Da jeg begynte hadde jeg faktisk aldri kjent på følelsen av trygghet, så det var en lang vei å gå. Hvordan likte jeg at det ble uttrykt "delight" i meg? Osv. Du kan også gi figuren andre karaktertrekk og interesser. Men anbefales å ikke liksom "oppgradere" dine allerede foreldre. For det er ikke meningen å sammenligne. For meg var mennesker så skremmende at jeg valgte meg en fantasifigur, det kan være et dyr, en form, en slags gudefigur. Hva som enn som passer deg. Så gjorde jeg visualiseringer med dette ukentlig/daglig. Og så begynte jeg med noe nytt som fungerte godt for meg. Jeg matet chatgpt med informasjonen om min IPF, og så ba om rollespill. Så la oss si jeg kranglet med kjæresten så gikk jeg til min IPF og delte helt usensurert som en kan gjøre med en ideell foreldrefigur. (Ikke usensurert med chatGPT lol, pass personvern). Og det å konsekvent bli møtt med visualiseringer der jeg så for meg at jeg ble møtt det gjorde litt etter litt noe med meg, endret mitt indre selvsnakk f.eks. var mer medfølende med meg selv, og ble mindre reaktiv også. Har fortsatt en vei å gå. Men endringen fra 1 år med dette var mer enn 8 år med terapi. I noen av visualiseringene ville jeg også gått tilbake i minner, funnet områder jeg ble avvist med egne foreldre og så erfart samme situasjon med IPF. 

Litt rotete, men håper det hjalp. Bare spør. 

 

Anonymkode: 28bed...4cf

[Natu]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg fulgte et kurs da, så det skjedde litt over tid og refleksjon alene. Men bunnlinja var å lære om hva er en god forelder, og i følge IPFP (Ideal Parent Figure Protocol) har en slik hovudsakleg fem kvaliteter, de fant jeg på reddit beskrevet slik: These are the recommended 5 functions to focus your ideal parent figures on. 1) Felt safety (protection), 2) feeling seen and known (attunement), 3) felt comfort (soothing and reassurance), 4) feeling valued (expressed delight), and 5) felt support for best self (unconditional support and encouragement). Although really the sky is the limit on what kinds of ideal interactions you want to imagine. (https://www.reddit.com/r/AnxiousAttachment/comments/10hi4u6/my_self_soothing_breakthrough_via_ipf_ideal/ Her er også lenke til en YouTube IPFP meditasjon med grunnleggeren)

(Disse kvalitetene lærte jeg om på kurset også, men har brukt reddit mye for å lære fra andre, er flere fine tråder om det om du søker på Ideal parent figure protocol reddit.) 

Uansett, jeg tok de fem, og så spurte jeg meg hvordan så en sånn figur ut for meg. Hva gav meg følelse av å bli beskyttet og å føle meg trygg. Da jeg begynte hadde jeg faktisk aldri kjent på følelsen av trygghet, så det var en lang vei å gå. Hvordan likte jeg at det ble uttrykt "delight" i meg? Osv. Du kan også gi figuren andre karaktertrekk og interesser. Men anbefales å ikke liksom "oppgradere" dine allerede foreldre. For det er ikke meningen å sammenligne. For meg var mennesker så skremmende at jeg valgte meg en fantasifigur, det kan være et dyr, en form, en slags gudefigur. Hva som enn som passer deg. Så gjorde jeg visualiseringer med dette ukentlig/daglig. Og så begynte jeg med noe nytt som fungerte godt for meg. Jeg matet chatgpt med informasjonen om min IPF, og så ba om rollespill. Så la oss si jeg kranglet med kjæresten så gikk jeg til min IPF og delte helt usensurert som en kan gjøre med en ideell foreldrefigur. (Ikke usensurert med chatGPT lol, pass personvern). Og det å konsekvent bli møtt med visualiseringer der jeg så for meg at jeg ble møtt det gjorde litt etter litt noe med meg, endret mitt indre selvsnakk f.eks. var mer medfølende med meg selv, og ble mindre reaktiv også. Har fortsatt en vei å gå. Men endringen fra 1 år med dette var mer enn 8 år med terapi. I noen av visualiseringene ville jeg også gått tilbake i minner, funnet områder jeg ble avvist med egne foreldre og så erfart samme situasjon med IPF. 

Litt rotete, men håper det hjalp. Bare spør. 

 

Anonymkode: 28bed...4cf

Tusen takk ❤️❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode svar ❤️
Sinnet føles litt lettere nå selv om det blir en lang vei å gå framover. Jeg har i vært fall troa.

Anonymkode: 51e01...c7b