Til dere foreldre med adhd

[AnonymBruker]

Hvordan er det å være foreldre med adhd? Har du i tillegg slitt med angst/depresjon som ofte er komorbid med adhd?

Har begynt å vurdere barn, men har adhd og har tidligere slitt med angst og depresjon. Sliter ikke med dette lenger, men er nok likevel over gjennomsnittet engstelig og "brenner" meg selv ofte ut med høyt tempo.

Angrer dere på valget om å få/ikke fått barn? 

Er det største valget en tar i livet, så er i skikkelig tankekjør fortiden. 

Anonymkode: c7a0f...ba5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvordan er det å være foreldre med adhd? Har du i tillegg slitt med angst/depresjon som ofte er komorbid med adhd?

Har begynt å vurdere barn, men har adhd og har tidligere slitt med angst og depresjon. Sliter ikke med dette lenger, men er nok likevel over gjennomsnittet engstelig og "brenner" meg selv ofte ut med høyt tempo.

Angrer dere på valget om å få/ikke fått barn? 

Er det største valget en tar i livet, så er i skikkelig tankekjør fortiden. 

Anonymkode: c7a0f...ba5

Trodde meste av mitt voksne liv at jeg ikke ville være i stand til å få barn. For lite struktur, kaos og særegenheter. Lett angst og depresjon i perioder hjalp heller ikke på. Så kom barna på tampen likevel og det har gått overraskende bra. Angsten slapp feks helt taket etter jeg fikk barn (og også sluttet å drikke alkohol). Samme depresjonen. Kaoset ble likevel ikke bedre, tvert i mot. Særlig fra de begynte i barnehagen og senere skolen. Jeg hadde jo egentlig nok med å huske ting og holde styr på ting for meg selv. Nå er det to små barn jeg må holde styr på (tingene til) i tillegg. Det var etter at jeg fikk barn jeg skjønte hvor stor funksjonsnedsettelse jeg egentlig sliter med daglig og fikk meg til å vurdere medisiner. 

Så om du har adhd og får barn så blir kaoset komplett, det kan jeg love deg😅 Men kaos og stress blir det med barn uten adhd også. Og gleden og kjærligheten barna gir deg er verdt alt kaoset. Har aldri angret.

Anonymkode: 3c312...b1b

[AnonymBruker]

Visste ikke at jeg hadde ADHD før etter at jeg fikk barn, da var det for sent 🤭 

Det var vel ungene som tippet lasset her i grunn. Det ble for mye rett og slett. Samfunnet er ikke lagt opp til at vi skal fungere optimalt. 

Jeg sliter med tidsblindhet, noe som ikke passer med hverken skole eller jobb. Det gikk greit da det var bare meg som skulle ut døra, men med to små er det vanskelig. 

Men ungene er her, jeg gjør så godt jeg kan for å gjøre livet enklest mulig mtp rutiner og systemer, og jeg ville ikke vært foruten ungene. 

Anonymkode: 086a0...01e

[AnonymBruker]

Som partner til en med ADHD (medisinert) signerer jeg det folk sier at det fort blir kaotisk. Å følge opp barn handler mye om rutiner, struktur, praktisk oppfølging, tidsfrister, og stabil psyke/evne til å regulere følelser. Når ADHD har såpass høy arvelighet, og barna gjerne får de samme utfordringene med selvregulering blir det vanskelig å hjelpe når man har nok med seg selv. En bieffekt er også at det fort kan bli gnisninger og frustrasjon i parforholdet når den andre parten må ta seg av det meste av oppfølgingen, eller at den med ADHD konsekvent glemmer og ikke følger opp avtaler. Sier ikke dette for å svartmale, men mange er ikke klar over at utfordringene kan påvirke fungering i dagliglivet i ganske stor grad. Og at de ofte blir forsterket av å ha barn er det liten tvil om. 

Anonymkode: 43f88...4f0

[AnonymBruker]

Jeg visste ikke at jeg hadde ADHD før etter jeg fikk barn og på vei inn til å bli bonusmamma til 2 barn til 😅

Jeg ble syk under svangerskapet og ble etterhvert varig ufør av kronisk utmattelse og fikk et barn med autisme.

Skjønte ingenting. Jeg som har jobbet siden jeg var 14 og kunne jogge 7 mil i uka. Allohaty masse energi og vært rå på å multitaske.

Samtidig så har jeg alltid følt meg sær og at jeg aldri passet inn noen steder.

Allikevel "passet jeg inn" med alt og alle uansett bakgrunner og livsstil.

Når jeg fikk en hobby så ble jeg besatt og ble latterlig god på det jeg interesserte meg for.

Og det var dager jeg ikke orket sosial kontakt.

Innimellom kunne jeg space helt ut. Spesielt i konflikter. Måtte inn i en boble og reflektere og sortere tanker og følelser og da fikk ikke folk kontakt med meg.

Nå som jeg vet at jeg har ADHD falt alle puslespill bitene sammen.

Hyperfokus, maskering, "lese rommet og energien", burnouts og paralyse.

Jeg lærte meg selv å håndtere disse utfordringene før jeg innså at jeg hadde ADHD, men jeg fikk bedre forståelse for hvorfor jeg reagerte og følte som jeg gjorde. Så det ble lettere å flyte med følelsene og omfavne dem.

Med det sagt. Som mor er jeg føkking awesome.

Barnet mitt har fått ALT han trenger og har krav på. Han ble et naturlig hyperfokus. Jeg mistenkte autisme da han var 8 mnd.

Så han fikk igjennom alt av hjelpemidler, stønader, forsikringer og spesialskole. Jeg leste meg opp om autisme og spesialpedagogikk og innen han var 3 og fikk diagnosen hadde jeg jobbet med han likt som proffene. 

Han er i dag 10 år og selv om språket ikke er helt på plass er han verdens blideste og mellow unge du kan møte. Ingen meltdowns eller utageringer. Han har stor språkforståelse og har blitt veldig selvgående og selvstendig. På skolen har han utelukkende positiv utvikling.

Jeg skilte meg fra barnefaren da han meldte seg helt ut da jeg ble syk og han ikke klarte å møte barnets behov. Jeg har daglig omsorg og fullt foreldreansvar. Eks ser barnet knapt annenhver helg med én overnatting.

Møtte så han jeg er forlovet med. Jeg mistenkte raskt at yngste har ADHD. Så jeg har jobbet likt med han som med mitt barn, pluss jeg kjente igjen meg selv som liten.

Utviklingen hans siden vi møttes har også vært veldig positiv med mindre utageringer og klare å prate mer og kommunisere følelser. 

Og jeg innser at mest sannsynlig er ADHD'en pluss en tøff barndom som barnevernsunge grunnen til at jeg ble syk med kronisk utmattelse. 

Jeg gir 200% på alt jeg gjør. Det er et indre driv i meg som aldri slås av. Og jeg har aldri hatt offer mentalitet. Tross mørke perioder der jeg bare ville skrike og slutte å kjempe, så er det denne indre drivkraften som nekter å gi opp. 

Hver erfaring, på godt og vondt, har jeg valgt å vokse og lære av. Lukkes en dør så bygger jeg en ny dør om det er det som må til for å gå videre.

Jeg gikk fra en kasteball i barnevernesystemet uten familie til å bli selvstendig som 16 åring, snuble rundt for å finne ut hvem jeg var og hva jeg ville, til å bli mor og begynne å finne meg selv.

I dag er jeg i 40 årene, fremdeles ufør, men eier hus med stor hage, har en nydelig og fantastisk mann som elsker meg for alt jeg er og har 3 nydelige barn.

Og jeg innser at ADHD'en er en av de største grunnene til at jeg står her i dag, sterkere og tryggere i meg selv enn noensinne.

"ADHD is the Hunter's Mind - an old survival code on foreign terrain. Long before factories, humans lived as hunters; alert toevery shift of wind or shadow.

What the modern world calls 'distractibility' was once a mind always seeking patterns and meaning.

ADHD carries the raw intelligence of survival, adaptation, and problem-solving. It whispers: you are built for movement, for scanning horizons, for sensing the unseen.

The mismatch is not in the person, but in the world that demands a steady, linear, repetitive mind. Yet hunters have always been visionaries, scouts of the unknown.

ADHD isn't a flaw.

It is an ancient operatinqikessystem awaiting a life of wonder."

Anonymkode: b606d...0a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg visste ikke at jeg hadde ADHD før etter jeg fikk barn og på vei inn til å bli bonusmamma til 2 barn til 😅

Jeg ble syk under svangerskapet og ble etterhvert varig ufør av kronisk utmattelse og fikk et barn med autisme.

Skjønte ingenting. Jeg som har jobbet siden jeg var 14 og kunne jogge 7 mil i uka. Allohaty masse energi og vært rå på å multitaske.

Samtidig så har jeg alltid følt meg sær og at jeg aldri passet inn noen steder.

Allikevel "passet jeg inn" med alt og alle uansett bakgrunner og livsstil.

Når jeg fikk en hobby så ble jeg besatt og ble latterlig god på det jeg interesserte meg for.

Og det var dager jeg ikke orket sosial kontakt.

Innimellom kunne jeg space helt ut. Spesielt i konflikter. Måtte inn i en boble og reflektere og sortere tanker og følelser og da fikk ikke folk kontakt med meg.

Nå som jeg vet at jeg har ADHD falt alle puslespill bitene sammen.

Hyperfokus, maskering, "lese rommet og energien", burnouts og paralyse.

Jeg lærte meg selv å håndtere disse utfordringene før jeg innså at jeg hadde ADHD, men jeg fikk bedre forståelse for hvorfor jeg reagerte og følte som jeg gjorde. Så det ble lettere å flyte med følelsene og omfavne dem.

Med det sagt. Som mor er jeg føkking awesome.

Barnet mitt har fått ALT han trenger og har krav på. Han ble et naturlig hyperfokus. Jeg mistenkte autisme da han var 8 mnd.

Så han fikk igjennom alt av hjelpemidler, stønader, forsikringer og spesialskole. Jeg leste meg opp om autisme og spesialpedagogikk og innen han var 3 og fikk diagnosen hadde jeg jobbet med han likt som proffene. 

Han er i dag 10 år og selv om språket ikke er helt på plass er han verdens blideste og mellow unge du kan møte. Ingen meltdowns eller utageringer. Han har stor språkforståelse og har blitt veldig selvgående og selvstendig. På skolen har han utelukkende positiv utvikling.

Jeg skilte meg fra barnefaren da han meldte seg helt ut da jeg ble syk og han ikke klarte å møte barnets behov. Jeg har daglig omsorg og fullt foreldreansvar. Eks ser barnet knapt annenhver helg med én overnatting.

Møtte så han jeg er forlovet med. Jeg mistenkte raskt at yngste har ADHD. Så jeg har jobbet likt med han som med mitt barn, pluss jeg kjente igjen meg selv som liten.

Utviklingen hans siden vi møttes har også vært veldig positiv med mindre utageringer og klare å prate mer og kommunisere følelser. 

Og jeg innser at mest sannsynlig er ADHD'en pluss en tøff barndom som barnevernsunge grunnen til at jeg ble syk med kronisk utmattelse. 

Jeg gir 200% på alt jeg gjør. Det er et indre driv i meg som aldri slås av. Og jeg har aldri hatt offer mentalitet. Tross mørke perioder der jeg bare ville skrike og slutte å kjempe, så er det denne indre drivkraften som nekter å gi opp. 

Hver erfaring, på godt og vondt, har jeg valgt å vokse og lære av. Lukkes en dør så bygger jeg en ny dør om det er det som må til for å gå videre.

Jeg gikk fra en kasteball i barnevernesystemet uten familie til å bli selvstendig som 16 åring, snuble rundt for å finne ut hvem jeg var og hva jeg ville, til å bli mor og begynne å finne meg selv.

I dag er jeg i 40 årene, fremdeles ufør, men eier hus med stor hage, har en nydelig og fantastisk mann som elsker meg for alt jeg er og har 3 nydelige barn.

Og jeg innser at ADHD'en er en av de største grunnene til at jeg står her i dag, sterkere og tryggere i meg selv enn noensinne.

"ADHD is the Hunter's Mind - an old survival code on foreign terrain. Long before factories, humans lived as hunters; alert toevery shift of wind or shadow.

What the modern world calls 'distractibility' was once a mind always seeking patterns and meaning.

ADHD carries the raw intelligence of survival, adaptation, and problem-solving. It whispers: you are built for movement, for scanning horizons, for sensing the unseen.

The mismatch is not in the person, but in the world that demands a steady, linear, repetitive mind. Yet hunters have always been visionaries, scouts of the unknown.

ADHD isn't a flaw.

It is an ancient operatinqikessystem awaiting a life of wonder."

Anonymkode: b606d...0a6

Første delen av hva du skriver kjenner jeg meg 100% igjen i! 

Jeg ble også diagnostisert først i voksen alder. Da jeg var på utredning i midten av 20 årene viste iq-testen at jeg har litt over gjennomsnittet iq, noe som psykiater mente har bidratt til at jeg ikke ble fanget opp som barn. Gjorde leksene på 10 minutter så bråkte jeg resten av timen, lærerene hatet meg riktig nok, men ingen mistenkte diagnose.

Takk for at du svarer! Håper jeg også blir en slik mor som deg! Jeg tror og håper jeg også ville gitt alt av meg til barnet mitt, og stått skikkelig på. 

Motiverende å lese! 

Anonymkode: c7a0f...ba5

[AnonymBruker]

Ikke fått noen ADHD diagnose, men tror jeg skal prøve på utredning når barna er litt eldre. Ting har gått ganske i ett de siste 4 årene med graviditet, nattamming, ny graviditet samtidig og da ny runde med nattamming og dårlig søvn. Tror ikke det er noen som gidder å prøve å utrede meg for noe som helst nå 😅 Det som har blitt mye bedre etter jeg fikk barn er faktisk overtenking og småangsten jeg hadde for helt trivielle ting. Det har jeg liksom ikke tid til lenger, eller så orker jeg bare ikke. Kunne feks bekymre meg en hel uke i forveien for å kjøre til jobben fordi det var meldt snø. Mye småting ble liksom veldig stort, men nå rekker jeg ikke å gå helt i tankefellen på sånt, og det har vært veldig deili

Anonymkode: 8fdad...fab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Som partner til en med ADHD (medisinert) signerer jeg det folk sier at det fort blir kaotisk. Å følge opp barn handler mye om rutiner, struktur, praktisk oppfølging, tidsfrister, og stabil psyke/evne til å regulere følelser. Når ADHD har såpass høy arvelighet, og barna gjerne får de samme utfordringene med selvregulering blir det vanskelig å hjelpe når man har nok med seg selv. En bieffekt er også at det fort kan bli gnisninger og frustrasjon i parforholdet når den andre parten må ta seg av det meste av oppfølgingen, eller at den med ADHD konsekvent glemmer og ikke følger opp avtaler. Sier ikke dette for å svartmale, men mange er ikke klar over at utfordringene kan påvirke fungering i dagliglivet i ganske stor grad. Og at de ofte blir forsterket av å ha barn er det liten tvil om. 

Anonymkode: 43f88...4f0

Mht både ADHD og autisme er ikke diagnose i seg selv en "unnskyldning" for kaos.

Som liten merket jeg at forutsigbarhet og struktur gjorde hverdagen lettere. Jeg måtte riktignok skape det selv fra barnehagealder da jeg ble utsatt for grov omsorgssvikt med en mor som aldri burde ha blitt mor.

Jeg har jobbet og gått inn i meg selv og jobbet iherdig med meg selv.

Jeg forsto ikke at jeg hadde ADHD for jeg var i 40 årene. Men kaoset tok jeg kontroll over som 5 åring. For jeg innså selv at jeg trengte det.

Jeg fikk et barn med autisme og de første årene var det utageringer som inneholdt vold mot meg. Jeg sto i det og viste nulltoleranse for det. Jeg så han og hva han trengte. Trygghet, omsorg, struktur, forutsigbarhet og at jeg var streng og konsekvent, men også kjærlig, empatisk og støttende.

I tillegg utfordret jeg han til å takle at "life happens". Så av og til vil ikke ting gå som en tenkte eller planla. Og så må vi deale med det.

Sentrum av universet er ikke deg og vi må tilpasse oss de rundt oss og samfunnet.

Han er i dag den mest chille ungen. Ingen utageringer.

Og som nevnt så har jeg en bonus unge med sterk mistanke om ADHD. Har brukt samme metode. Da vi først møttes hadde han meltdowns son kunne vare i timer. Med meg roer han seg på minutter.

Alt handler om hvordan en møter barn med nevroutviklingsforstyrrelse.

Møter du dem rett kan ADHD bli deres største styrke. 

Jeg var heldig. Jeg hadde det i meg selv å klare å utnytte det. Men om jeg hadde fått hjelp kunne jeg i dag vært frisk og vært i jobb.

Men en diagnose er ikke en unnskyldning. Man kan ALLTID jobbe med seg selv for å bli en bedre versjon av seg selv.

Det ser jeg i meg selv og begge barna mine. De vokser og utvikler seg til å bli bedre versjoner av seg selv hver eneste dag.

Anonymkode: b606d...0a6

[AnonymBruker]

Nå er det vel bare samfunnet som har gjort adhd diagnosen til tabu ettersom ville unger ikke passer inn med statens intensjoner for læring i skole og behovet for teoretisk kunnskap. De aller fleste jeg har møtt og kjenner som har barn - og som i tillegg har adhd, er de foreldrene jeg ofte misunner. De har lært seg å drite i kaos (altså leve med det) noe som faktisk er realiteten - Det er kaos å ha familie! , de lærer ofte å drite i forventninger fra andre og samfunnet om et strøkent hjem og alt du må få til for å være «en god forelder» da som hansterhjulet barna ofte havner i og blir utslitte av, Trening ditt og kulturskole datt og cup meg her og cup meg der, og de er kjempe flinke til å finne på ting med barna sine. Også merker jeg såklart at de har perioder hvor de er slitne - men de er rå på å finne metoder for å slappe av. 
 

 

Anonymkode: d7819...021

[AnonymBruker]

Jeg har ADHD, og er mor til 2, ble og alene med de, da minste var 1 år. Men det har gått veldig bra. Men jeg har fra jeg var barn, alltid trent mye, og yoga og meditasjon. Og det hjelper på. Også har jeg vært veldig aktiv med barna, mye i skogen, svømmehall, sykling, skøyter, ski, aking og på stranda. Også reist en del med de. Jeg har det best med mye aktivitet.

Anonymkode: 8904b...b65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Mht både ADHD og autisme er ikke diagnose i seg selv en "unnskyldning" for kaos.

Som liten merket jeg at forutsigbarhet og struktur gjorde hverdagen lettere. Jeg måtte riktignok skape det selv fra barnehagealder da jeg ble utsatt for grov omsorgssvikt med en mor som aldri burde ha blitt mor.

Jeg har jobbet og gått inn i meg selv og jobbet iherdig med meg selv.

Jeg forsto ikke at jeg hadde ADHD for jeg var i 40 årene. Men kaoset tok jeg kontroll over som 5 åring. For jeg innså selv at jeg trengte det.

Jeg fikk et barn med autisme og de første årene var det utageringer som inneholdt vold mot meg. Jeg sto i det og viste nulltoleranse for det. Jeg så han og hva han trengte. Trygghet, omsorg, struktur, forutsigbarhet og at jeg var streng og konsekvent, men også kjærlig, empatisk og støttende.

I tillegg utfordret jeg han til å takle at "life happens". Så av og til vil ikke ting gå som en tenkte eller planla. Og så må vi deale med det.

Sentrum av universet er ikke deg og vi må tilpasse oss de rundt oss og samfunnet.

Han er i dag den mest chille ungen. Ingen utageringer.

Og som nevnt så har jeg en bonus unge med sterk mistanke om ADHD. Har brukt samme metode. Da vi først møttes hadde han meltdowns son kunne vare i timer. Med meg roer han seg på minutter.

Alt handler om hvordan en møter barn med nevroutviklingsforstyrrelse.

Møter du dem rett kan ADHD bli deres største styrke. 

Jeg var heldig. Jeg hadde det i meg selv å klare å utnytte det. Men om jeg hadde fått hjelp kunne jeg i dag vært frisk og vært i jobb.

Men en diagnose er ikke en unnskyldning. Man kan ALLTID jobbe med seg selv for å bli en bedre versjon av seg selv.

Det ser jeg i meg selv og begge barna mine. De vokser og utvikler seg til å bli bedre versjoner av seg selv hver eneste dag.

Anonymkode: b606d...0a6

Det er ingen unnskyldning for kaos nei, men ADHD innebærer jo svekkelse i eksekutive funksjoner, som nettopp gjør summen av hverdagens krav vanskelig, selv når personen jobber hardt. Om man i tillegg sliter med emosjonsregulering og impulskontroll, og ofte komorbide tilstander, blir summen av forventingene og kravene til familieliv/jobb forståelig nok utfordrende for mange. Jeg syns det er naivt å ikke anerkjenne at dette skaper reelle vedvarende vansker, både for personen selv og de rundt. Ellers hadde man jo tross alt ikke fått diagnosen, om man fungerer helt fint? Det betyr selvfølgelig ikke at man ikke kan være en god forelder, eller at ADHD ikke har positive sider - for det har det uten tvil. 

Men det er viktig å nyansere denne glorifiseringen om at det er utelukkende en slags superpower. Barn trenger ikke strøkent hjem nei, men de trenger forutsigbarhet i hverdagen og stabile, stødige voksne.

Anonymkode: 43f88...4f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er ingen unnskyldning for kaos nei, men ADHD innebærer jo svekkelse i eksekutive funksjoner, som nettopp gjør summen av hverdagens krav vanskelig, selv når personen jobber hardt. Om man i tillegg sliter med emosjonsregulering og impulskontroll, og ofte komorbide tilstander, blir summen av forventingene og kravene til familieliv/jobb forståelig nok utfordrende for mange. Jeg syns det er naivt å ikke anerkjenne at dette skaper reelle vedvarende vansker, både for personen selv og de rundt. Ellers hadde man jo tross alt ikke fått diagnosen, om man fungerer helt fint? Det betyr selvfølgelig ikke at man ikke kan være en god forelder, eller at ADHD ikke har positive sider - for det har det uten tvil. 

Men det er viktig å nyansere denne glorifiseringen om at det er utelukkende en slags superpower. Barn trenger ikke strøkent hjem nei, men de trenger forutsigbarhet i hverdagen og stabile, stødige voksne.

Anonymkode: 43f88...4f0

Joda.

Men man kan jobbe med teknikker for å håndtere kaoset med struktur, forutsigbarhet og faste rutiner.

Jeg har ADHD, så jeg vet det kan bli overveldende til tider.

Anonymkode: b606d...0a6

[AnonymBruker]

Jeg har adhd og alene med to gutter. Det går igrunn overaskende bra. Jeg ble MYE bedre med følelsesregulering når jeg ble mamma. Jeg måtte jo så det ikke gikk utover barna. 

Det er jo kaos, er latterlig dårlig på de 700 lappene som kommer fra skolen, men har igrunn bestemt meg at det er helt greit. Men lekser er ikke problem å følge opp, ikke det andre rutinepregede heller. Ut døra kommer vi selv om tiden er med nødskrik. 

Ville ikke vært foruten.

Anonymkode: 339b0...94e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.9.2025 den 2.27):

Hvordan er det å være foreldre med adhd? Har du i tillegg slitt med angst/depresjon som ofte er komorbid med adhd?

Har begynt å vurdere barn, men har adhd og har tidligere slitt med angst og depresjon. Sliter ikke med dette lenger, men er nok likevel over gjennomsnittet engstelig og "brenner" meg selv ofte ut med høyt tempo.

Angrer dere på valget om å få/ikke fått barn? 

Er det største valget en tar i livet, så er i skikkelig tankekjør fortiden. 

Anonymkode: c7a0f...ba5

Har adhd, autisme og flere andre diagnoser. Er alenemor, men har aldri angret på valget om å få barn. De er virkelig lyset i livet mitt!

Klart en blir sliten, og vi er jo utsatt for å bli utbrent. Derfor er det viktig med de rette verktøyene for å takle hverdagen og alle utfordringene diagnosene gir. 

Anonymkode: 83ec8...9cc