Jeg syns det er så vanskelig å forholde meg til dagens sjargong

[AnonymBruker]

Først: jeg er ikke på noe spekter selv om det kanskje kan høres sånn ut, men jeg er en nerd med kanskje litt sære interesser. Har en god vennegjeng av både menn og kvinner og vi har et nært samhold hvor vi finner på mye sammen. Men med en gang jeg er utav denne trygge gjengen, spesielt på jobb, så er det en sjargong som er rådende som jeg ikke føler meg klarer å navigere på en god måte. 

Det er mye personlig drama, mye analyse av hvordan ting blir sagt, og tonen (men aldri foran de personene det gjelder) og mye sykdomssnakk. 50% av tiden om hvordan folk blir møtt i helsevesenet med symptomer. Jeg jobber med kvinner som er eldre enn meg, så det har selvfølgelig mye med saken å gjøre. Men én kollega er på samme alder, og hun klarer å prate dette språket helt fint. Jeg trekker meg mye tilbake, og føler at det ikke er bra fordi jeg ønsker jo å være en del av gjengen. De gangene jeg prøver så føler jeg meg ofte litt falsk. Moren min hadde en operasjon (ikke noe alvorlig), og det følte jeg var noe som ville bli godt mottatt på jobb. Og det ble det i den perioden, men så var det ikke mer å si om den saken når hun var skrevet ut. 

Jeg mangler ikke empati, men er nok veldig rasjonell. Og det passer ikke inn i et kvinnefellesskap alltid. Når vi er på konferanser eller andre tilstevninger hvor vi møter andre i bedriften eller nye folk utenfra så blomster jeg. Jeg syns såkalt smalltalk er mer givende. Hvor kommer du fra, den dialekten du har har den og den historiske utviklingen, det stedet du har reist til har jeg alltid hatt lyst å besøke!

Grunnen til at jeg skriver her i kveld er at jeg fikk høre via at en kollega mente at jeg "smisket" med en av de mannlige lederne fordi jeg hadde en god samtale med han på en slik tilstelning. Jeg ble jo litt lei meg fordi jeg føler at jeg blir misforstått 🙂 Men hun får nå lov å tro det uten at jeg skal blande meg, selv om jeg ikke ville tenkt at det var "smisk" at vi hadde mye å prate om.  Jeg prøver virkelig med kollegaene, men hater å føle meg falsk. 

Om noen kjenner seg igjen, er det å være litt falsk av og til en del av det å være kollega? Er det noe alle føler på? Eller er jeg bare altfor rar til å passe inn. 

Anonymkode: c9a48...0a4

[AnonymBruker]

Dette har ikke noe med rasjonalitet og irrasjonalitet å gjøre. Du og de andre er ikke kompatible sosialt sett. Det kan ofte skje i jobber. Har skjedd med meg med både kvinner og menn, i hverdag, ulike typer organisasjoner og på jobb. Synes selv det er en belastning, så er det sånn, så bytter jeg jobb fort.

Anonymkode: 2c550...b03

[AnonymBruker]

En venninne av meg har det slik du har det på jobb, og hun føler hun blir smårar av alt dette sykdomssnakket og også snakk som hun sier bare er sladder om andre. Hun har mye empati med andre og er god til å vise det, men konstant "gnaging" på alle verdens  småplager og kanskje-muligens-plager (som nesten aldri er noe) og det å alltid snakke kun om egen sykdom slik hennes kollegaer gjør, det er hun blitt så lei av at hun faktisk ser seg om etter ny jobb.

Jeg er enig med min venninne og kan oppleve det samme. Det enda jeg er interessert i helse og har utdanning i det og gjerne diskuterer helse. Men det er stor forskjell på å diskutere helse enten fordi man der og da trenger å lufte et problem man har eller å diskutere det mer generelt - og det å stadig klage på helse i alle sammenhenger, slik noen gjør. 

Jeg tror noen finner et fellesskap i denne stadige dissekeringen av egen (og andres) helse. 

Alle trenger av og til å lufte seg ang. helse, og det kan man ha i perioder også, og det er naturlig og da lytter jeg gjerne og er støttende. Men det konstante sykdomsfokuset som noen driver med selv om de knapt feiler noe, det orker jeg ikke engasjere meg i. Da forsøker jeg heller å snu samtalene til å ta andre vinklinger, og har funnet ut at hvis man på generelt grunnlag begynner å diskutere folkehelse og ansvar for egen helse, så begynner "gnagerne" gjerne å snakke om alt annet enn helse

Det er ikke noe galt med deg, men du er nok mer praktisk anlagt og mer løsningsorientert. Du forteller at du har empati, og da er du vel omtrent som både min venninne og meg (og flere andre venner jeg har), som alle har mye omsorg og empati for andre, men som heller ikke orker et konstant sykdomsfokus som enkelte synes å like å ha.

Du er nok helt alldeles normal! 😊

Anonymkode: e945b...c59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

En venninne av meg har det slik du har det på jobb, og hun føler hun blir smårar av alt dette sykdomssnakket og også snakk som hun sier bare er sladder om andre. Hun har mye empati med andre og er god til å vise det, men konstant "gnaging" på alle verdens  småplager og kanskje-muligens-plager (som nesten aldri er noe) og det å alltid snakke kun om egen sykdom slik hennes kollegaer gjør, det er hun blitt så lei av at hun faktisk ser seg om etter ny jobb.

Jeg er enig med min venninne og kan oppleve det samme. Det enda jeg er interessert i helse og har utdanning i det og gjerne diskuterer helse. Men det er stor forskjell på å diskutere helse enten fordi man der og da trenger å lufte et problem man har eller å diskutere det mer generelt - og det å stadig klage på helse i alle sammenhenger, slik noen gjør. 

Jeg tror noen finner et fellesskap i denne stadige dissekeringen av egen (og andres) helse. 

Alle trenger av og til å lufte seg ang. helse, og det kan man ha i perioder også, og det er naturlig og da lytter jeg gjerne og er støttende. Men det konstante sykdomsfokuset som noen driver med selv om de knapt feiler noe, det orker jeg ikke engasjere meg i. Da forsøker jeg heller å snu samtalene til å ta andre vinklinger, og har funnet ut at hvis man på generelt grunnlag begynner å diskutere folkehelse og ansvar for egen helse, så begynner "gnagerne" gjerne å snakke om alt annet enn helse

Det er ikke noe galt med deg, men du er nok mer praktisk anlagt og mer løsningsorientert. Du forteller at du har empati, og da er du vel omtrent som både min venninne og meg (og flere andre venner jeg har), som alle har mye omsorg og empati for andre, men som heller ikke orker et konstant sykdomsfokus som enkelte synes å like å ha.

Du er nok helt alldeles normal! 😊

Anonymkode: e945b...c59

Takk for et gjennomtenkt og fint svar ❤️ Jeg har samme erfaringen! Spesielt nå i valgåret så har jeg også prøvd å løfte samtalen på et mer overordnet nivå om politiske og strukturelle løsninger. Men kanskje at det kan føles litt avvisende? 

Anonymkode: c9a48...0a4