Dere som valgte å bli i ekteskapet etter å ha vært i tvil

[AnonymBruker]

Ble det noen gang bra igjen? Jeg hadde en periode for et par år siden som jeg sa til mannen at jeg vurderte å bryte ut. Så jobbet vi oss gjennom det på et vis. Han lovet bot og bedring. Det hjalp en stund, men så skled det ganske fort tilbake til gamle mønstre. Nå går jeg i de samme tankene som jeg gjorde med å bryte ut av ekteskapet. Det er en stor klump i brystet som nesten gjør at jeg føler at jeg blir kvalt. Jo da, jeg holder nok ut. Han er ikke slem eller noe, men jeg har det ikke noe bra. Går bare rundt og er lei meg, gråter og føler meg som verdens verste menneske som ikke får det til å funke. Ble det noen gang bra igjen hos dere eller gikk det bare en vei til slutt? 

Anonymkode: cad10...ff9

[Odine]

Hva savner du hos han da?

[AnonymBruker]

Jeg gikk etter han ville jobbe med seg selv og ekteskapet.

Han var ikke villig til å faktisk vokse og ble en bedre versjon av seg selv lenger enn en liten stund for å så gå tilbake til samme mønster.

Skilte meg.

Er nå forlovet med verdens fineste mann 💞

Vi har bare et liv. Jeg valgte å leve det livet som ga meg lykke.

Anonymkode: 06452...408

[Snok1]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Går bare rundt og er lei meg, gråter og føler meg som verdens verste menneske som ikke får det til å funke. Ble det noen gang bra igjen hos dere eller gikk det bare en vei til slutt? 

Jeg gjorde som deg. Gikk rundt og tok ansvar og bar børen mens jeg forvitret innvendig. Dette gikk på sett og vis helt til det ikke gikk lengre. Etter at jeg nådde det punktet så jeg meg aldri tilbake.

Jeg er likevel glad for at jeg bar børen og sto i det så lenge som jeg gjorde. Det skal aldri være lett å gå. Man må vite med seg selv at det er eneste vei.

[carlberner1]

Snok1 skrev (7 minutter siden):

Jeg er likevel glad for at jeg bar børen og sto i det så lenge som jeg gjorde. Det skal aldri være lett å gå. Man må vite med seg selv at det er eneste vei.

Nemlig. Jeg gjorde det motsatte og ble. Og håpet. Og prøvde "alt". Intet vondt eller vemmelig, men mange mangler som ikke falt på plass, og jeg tror det er fordi vi ikke fikk til å i hvert fall prøve å ta tak i det. Fortsatt usikker på hva som er eller hadde vært rett 20+ år etter. Så kom alvorlig, uhelbredelig sykdom og avskar en mulighet.

Men nei, det ble ikke bedre, for å svare TS, det anonyme krek