Mareritt nesten hver eneste natt ifbm at jeg gjennomgår et ganske stygt brudd. Hva betyr det?

[AnonymBruker]

Som tittelen sier, så går jeg gjennom et ganske stygt brudd nå, og det forplanter seg også videre i underbevisstheten min - eller når jeg sover, da. Det har blitt veldig plagsomt nå, fordi jeg føler ikke at jeg får ro noen gang. 

Vi var sammen i 3,5 år, men vi bodde ikke sammen. Han var veldig snill og behjelpelig helt i starten av forholdet, men etter hvert så dabbet det helt av, og det gikk liksom kun én vei - at jeg stilte opp for han dersom det var noe. Han fikk lappen tidligere i vår, og inntil da var det jeg som sto for all kjøring. Jeg tenkte at dette ville bli bedre når han fikk lappen, men nei. Inntil han bare kastet meg på dynga - nå trengte han jo ikke meg lenger. 

Jeg har vært mye syk siden jeg var 23 år gammel, og nå er jeg 34 år. Dersom mine plager forverret seg, neglisjerte han gjerne det. Han kunne si ting som dette: "Du er dame, du er fra naturens side programmert til å ha barn og dermed tåle mer smerter og ubehag." Jeg har bevisst unngått å få barn pga helseproblemene mine. Dersom han hadde hodepine eller var forkjøla e.l, så var det helt i orden å avlyse avtaler, fordi han ikke følte seg bra. Om jeg ikke følte meg bra, så var det bare å ta seg sammen og komme seg ut. 

Pga mine helseproblemer, så hender det av og til at jeg må legges inn på sykehus. I løpet av de 3,5 årene vi var sammen, var jeg innlagt på sykehus kanskje 4-5 ganger, og kun én gang kom han og besøkte meg. I starten av Juni i år, så fikk jeg en infeksjon (det startet som en bakteriell halsbetennelse med 170 i crp og pusspropper i halsen). Jeg fikk antibiotika av fastlegen, men etter 3 dager følte jeg meg ikke noe bedre. Da jeg tok kontakt med fastlegen på nytt, sendte han meg videre til sykehuset for å ta flere prøver der. Fra jeg hadde vært hos fastlegen kl 11 den dagen og CRP var gått ned til 127, og frem til resultatet av blodprøvene tatt på sykehuset kom kl 18, hadde crp økt til 200. De besluttet å legge meg inn for å få antibiotika intravenøst. Alle prøver som ble tatt, var negative (corona, streptokokker, kyssesyken etc), så legene visste jo ikke helt hva dette var snakk om, og jeg kjente jo naturligvis på en frykt for hva det kunne være. Jeg følte meg jo veldig syk. 

I tillegg så var den øvrige familien min nettopp reist bort på ferie, så han var liksom den eneste som var hjemme, da. Ikke én gang tilbød han seg å komme og besøke meg. Da jeg var såpass bra igjen at jeg kunne skrives ut, så spurte jeg han om han kunne komme å hente meg. Mtp alle de gangene jeg har kjørt og hentet han forskjellige plasser, tenkte jeg at han selvfølgelig ville si ja. Det første han skrev da jeg hadde spurt var: "Kan du ikke be om å få en taxi?" Da sa jeg at da kunne jeg risikere å måtte vente i x antall timer, og jeg var veldig sliten, slik at jeg hadde et veldig sterkt ønske om å komme fort hjem. Etter litt frem og tilbake så sa han at kan kunne komme å hente meg. 

Jeg hadde med meg sekken min og en liten bag, og han så jo hvor sliten og medtatt jeg var. Likevel, da han hadde kjørt inn på p-plassen min, så var det ikke snakk om å hjelpe meg inn eller noe. Da hadde han gjort sitt. 

Dagen etter, spurte jeg han om han skulle ut i butikken. Svaret var nei. Da jeg spurte om han likevel kunne dra i butikken, fordi jeg ikke var i form og trengte å få handlet litt, var svaret like fullt nei. (Han bor typ 5 minutter unna meg med bil, så det var liksom ikke avstanden som var det avgjørende, da). Nå opplevde jeg at han var så tungrodd å be om hjelp fra, så da var jeg ærlig og sa fra at jeg følte meg dårlig behandlet og at jeg følte at det bare gikk én vei etc. Jeg stilte alltid opp om han trengte noe. Det ble tatt veldig dårlig i mot, men det visste ikke jeg før det var gått rundt én måned ca. Greia var at ting roet seg ned i meg etter jeg hadde fått sagt i fra, samt at formen stadig ble bedre, men han klarte aldri å legge fra seg det som hadde skjedd og det jeg hadde sagt. Jeg hadde til og med spurt flere ganger om alt var OK, og han sa ja hver eneste gang, frem til det ikke var OK likevel. 

Uansett da, for å forsøke og korte ned litt (takk hvis du har lest så langt ❤️ ), så ba jeg om å få treffe han, men han hadde plutselig aldri tid, eller så sa han ja, vi kan treffes da og da, for å så avlyse enten dagen før eller 30 minutter før. Til slutt satte jeg meg ned og skrev det jeg ønsket å formidle til han fordi han skulle innom meg, og jeg ønsket å være sikker på at jeg fikk frem alt jeg ønsket å si. Så avlyste han i siste liten - igjen. Da tok jeg bilde av det jeg hadde skrevet, og sendte avgårde på snap til han. Det var snakk om 2-3 håndskrevne A4-sider. Han sa at dersom han ikke fikk tid til å lese det den kvelden, så skulle han lese det dagen etter. Da jeg så at snappen ikke var åpnet etter 24 timer, sende jeg han en melding og spurte han hvordan jeg skulle tro på at han fremdeles brydde seg om meg, når han ikke en gang tok seg bryet med å lese det jeg hadde skrevet. (Dagen før hadde han nemlig skrevet til meg at han alltid ville være glad i meg og bry seg om meg....) Den meldingen fikk jeg aldri noe svar på, for i det neste øyeblikket så var jeg blokkert. 😢

Så, ja, først nå kommer jo det som jeg lurer på. Jeg sliter veldig med mareritt for tiden. Jeg har lenge hatt veldig "vivid dreams", men det "fine" har vært at når jeg har våknet, så har jeg kunne fastslå at det bare var et mareritt. Jeg drømmer om han omtrent hver eneste natt, og det som tar livet av meg, er at når jeg våkner, så er jo drømmen på en måte sann. MEN, det som ofte går igjen nå, er at jeg har mareritt om at jeg er naken på overkroppen. Og selvfølgelig på offentlige steder. HVA er greia med det? Jeg kjenner jeg er helt utslitt av disse marerittene og jeg gruer meg til å legge meg om kvelden, fordi jeg ikke får ro. 

Anonymkode: cdd3e...aef

[AnonymBruker]

Det er helt normalt å ha mareritt når man står i en stressende situasjon. Det betyr ikke noe spesielt, bare at du har det tøft for tida. Det går over etter hvert når dette bruddet kommer litt på avstand. ❤️

Anonymkode: 192bc...42d

[AnonymBruker]

Det er hjernen din som øver på å prosessere vanskelige følelser på en trygg måte, slik at du lettere skal prosessere det selv i virkeligheten. 

Anonymkode: 847f9...87e

[AnonymBruker]

Hørte/så på et program der de sa at mareritt er bra for deg, da prosesserer du tingene rett❤️

Anonymkode: d9606...12b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Som tittelen sier, så går jeg gjennom et ganske stygt brudd nå, og det forplanter seg også videre i underbevisstheten min - eller når jeg sover, da. Det har blitt veldig plagsomt nå, fordi jeg føler ikke at jeg får ro noen gang. 

Vi var sammen i 3,5 år, men vi bodde ikke sammen. Han var veldig snill og behjelpelig helt i starten av forholdet, men etter hvert så dabbet det helt av, og det gikk liksom kun én vei - at jeg stilte opp for han dersom det var noe. Han fikk lappen tidligere i vår, og inntil da var det jeg som sto for all kjøring. Jeg tenkte at dette ville bli bedre når han fikk lappen, men nei. Inntil han bare kastet meg på dynga - nå trengte han jo ikke meg lenger. 

Jeg har vært mye syk siden jeg var 23 år gammel, og nå er jeg 34 år. Dersom mine plager forverret seg, neglisjerte han gjerne det. Han kunne si ting som dette: "Du er dame, du er fra naturens side programmert til å ha barn og dermed tåle mer smerter og ubehag." Jeg har bevisst unngått å få barn pga helseproblemene mine. Dersom han hadde hodepine eller var forkjøla e.l, så var det helt i orden å avlyse avtaler, fordi han ikke følte seg bra. Om jeg ikke følte meg bra, så var det bare å ta seg sammen og komme seg ut. 

Pga mine helseproblemer, så hender det av og til at jeg må legges inn på sykehus. I løpet av de 3,5 årene vi var sammen, var jeg innlagt på sykehus kanskje 4-5 ganger, og kun én gang kom han og besøkte meg. I starten av Juni i år, så fikk jeg en infeksjon (det startet som en bakteriell halsbetennelse med 170 i crp og pusspropper i halsen). Jeg fikk antibiotika av fastlegen, men etter 3 dager følte jeg meg ikke noe bedre. Da jeg tok kontakt med fastlegen på nytt, sendte han meg videre til sykehuset for å ta flere prøver der. Fra jeg hadde vært hos fastlegen kl 11 den dagen og CRP var gått ned til 127, og frem til resultatet av blodprøvene tatt på sykehuset kom kl 18, hadde crp økt til 200. De besluttet å legge meg inn for å få antibiotika intravenøst. Alle prøver som ble tatt, var negative (corona, streptokokker, kyssesyken etc), så legene visste jo ikke helt hva dette var snakk om, og jeg kjente jo naturligvis på en frykt for hva det kunne være. Jeg følte meg jo veldig syk. 

I tillegg så var den øvrige familien min nettopp reist bort på ferie, så han var liksom den eneste som var hjemme, da. Ikke én gang tilbød han seg å komme og besøke meg. Da jeg var såpass bra igjen at jeg kunne skrives ut, så spurte jeg han om han kunne komme å hente meg. Mtp alle de gangene jeg har kjørt og hentet han forskjellige plasser, tenkte jeg at han selvfølgelig ville si ja. Det første han skrev da jeg hadde spurt var: "Kan du ikke be om å få en taxi?" Da sa jeg at da kunne jeg risikere å måtte vente i x antall timer, og jeg var veldig sliten, slik at jeg hadde et veldig sterkt ønske om å komme fort hjem. Etter litt frem og tilbake så sa han at kan kunne komme å hente meg. 

Jeg hadde med meg sekken min og en liten bag, og han så jo hvor sliten og medtatt jeg var. Likevel, da han hadde kjørt inn på p-plassen min, så var det ikke snakk om å hjelpe meg inn eller noe. Da hadde han gjort sitt. 

Dagen etter, spurte jeg han om han skulle ut i butikken. Svaret var nei. Da jeg spurte om han likevel kunne dra i butikken, fordi jeg ikke var i form og trengte å få handlet litt, var svaret like fullt nei. (Han bor typ 5 minutter unna meg med bil, så det var liksom ikke avstanden som var det avgjørende, da). Nå opplevde jeg at han var så tungrodd å be om hjelp fra, så da var jeg ærlig og sa fra at jeg følte meg dårlig behandlet og at jeg følte at det bare gikk én vei etc. Jeg stilte alltid opp om han trengte noe. Det ble tatt veldig dårlig i mot, men det visste ikke jeg før det var gått rundt én måned ca. Greia var at ting roet seg ned i meg etter jeg hadde fått sagt i fra, samt at formen stadig ble bedre, men han klarte aldri å legge fra seg det som hadde skjedd og det jeg hadde sagt. Jeg hadde til og med spurt flere ganger om alt var OK, og han sa ja hver eneste gang, frem til det ikke var OK likevel. 

Uansett da, for å forsøke og korte ned litt (takk hvis du har lest så langt ❤️ ), så ba jeg om å få treffe han, men han hadde plutselig aldri tid, eller så sa han ja, vi kan treffes da og da, for å så avlyse enten dagen før eller 30 minutter før. Til slutt satte jeg meg ned og skrev det jeg ønsket å formidle til han fordi han skulle innom meg, og jeg ønsket å være sikker på at jeg fikk frem alt jeg ønsket å si. Så avlyste han i siste liten - igjen. Da tok jeg bilde av det jeg hadde skrevet, og sendte avgårde på snap til han. Det var snakk om 2-3 håndskrevne A4-sider. Han sa at dersom han ikke fikk tid til å lese det den kvelden, så skulle han lese det dagen etter. Da jeg så at snappen ikke var åpnet etter 24 timer, sende jeg han en melding og spurte han hvordan jeg skulle tro på at han fremdeles brydde seg om meg, når han ikke en gang tok seg bryet med å lese det jeg hadde skrevet. (Dagen før hadde han nemlig skrevet til meg at han alltid ville være glad i meg og bry seg om meg....) Den meldingen fikk jeg aldri noe svar på, for i det neste øyeblikket så var jeg blokkert. 😢

Så, ja, først nå kommer jo det som jeg lurer på. Jeg sliter veldig med mareritt for tiden. Jeg har lenge hatt veldig "vivid dreams", men det "fine" har vært at når jeg har våknet, så har jeg kunne fastslå at det bare var et mareritt. Jeg drømmer om han omtrent hver eneste natt, og det som tar livet av meg, er at når jeg våkner, så er jo drømmen på en måte sann. MEN, det som ofte går igjen nå, er at jeg har mareritt om at jeg er naken på overkroppen. Og selvfølgelig på offentlige steder. HVA er greia med det? Jeg kjenner jeg er helt utslitt av disse marerittene og jeg gruer meg til å legge meg om kvelden, fordi jeg ikke får ro. 

Anonymkode: cdd3e...aef

Jeg har hatt samme type drømmer som deg i perioder i livet. Bare at jeg drømte at jeg var helt naken og våknet opp på steder jeg ikke visste hvor jeg var og var hinsides fortvilet. Hadde også problemer med å vite om jeg drømte eller var våken. Kunne ikke sove naken på den tiden for det forsterket drømmene. Første gangen jeg hadde disse drømmene var i ungdomstiden hvor jeg hadde problem med kjæresten. Manglet selvtillit og evnet ikke å ta tak i ting og stå opp for meg selv på en sunn måte.

 

Anonymkode: 3b7a3...c4f