Hjelper parterapi

[AnonymBruker]

Dette blir et langt innlegg, men ønsker høre om noen kjenner seg igjen og har funnet ut av ting med sin partner.  

Jeg har vokst opp med omsorgssvikt og fått mye hjelp for dette som voksen. Gradvis har min tilknytning gått fra å være traumatisert, til å lene mer mot den trygge siden.  

Valgte partner mens jeg fortsatt var redd for å bli forlatt og forholdet var veldig kaotisk første årene. Han var viktig og stødig for meg i denne fasen, selv om hans taushet i etterkant av konflikt påvirket meg i stor grad. Men tenkte det var min feil og at det var jeg som hadde gjort han slik siden jeg selv var ustabil. Vi har to barn sammen som nå er 10 og 14 år.  

Det som har skjedd etter at jeg ble tryggere, er at jeg ser jeg sider ved han som jeg lukket øynene for før. Han kommer fra en lukket familie der følelser ikke har vært noe tema og en psykisk voldelig far. Dvs si at han avviste barna og straffet de med taushet om de ikke oppførte seg slik han ville. Han er også spydig og sarkastisk når han føler seg truet. (f.eks ved spørsmål som han tolker som kritikk eller lignende.) 

Disse sidene har også mannen min, om enn i noe mildere grad. Når jeg har vært sliten og trengt hjelp, har han som oftest avvist meg. Han føler seg kontrollert når jeg spør han om hjelp. Ønsker ikke å snakke om følelser, da kjenner han seg truet og blir spydig eller lar være å svare.  

Han er den som må ta initiativet til aktiviteter. Når vi hadde små barn ville han aldri planlegge helger, da kjente han seg også kontrollert. Paraktiviteter har han hatt liten interesse for, vil da komme fram til dette selv. 

Konklusjonen min er at han føler seg kontrollert ved at jeg tar initiativ, spør om støtte/hjelp. Dette har han også innrømt. Vet han ble dirigert mye som barn og var en forsiktig gutt som ikke turte annet enn å gjøre som foreldrene sa. Virker om han tolker vennlige initiativ som forsøk på kontroll fra min side.  

Straffer med taushet når han er fornærmet, men forteller aldri hva jeg har gjort. Ønsker frihet, autonomi setter han svært høyt. Føler seg derfor raskt truet på dette og dermed kontrollert.  

Han kan være hjelpsom og snill på eget initiativ, flink i huset og følger opp barna, men en må ikke spørre han om hjelp. Han spør selv aldri om hjelp og søker aldri emosjonell støtte fra meg. Han deler lite fra eget liv og ingenting om sine følelser. Det har vært skremmende for han at jeg har forandret meg gjennom terapi. Satt andre krav, f.eks i forhold til hjelpsomhet. Han har forsøkt å bedre noe av dette, men det sitter hardt. Jeg har spurt om det er måter jeg kan spørre på som virker mindre provoserende, men han vil ikke gå i dialog om dette. Og det er også en stor del av problemet. Det er ikke mulig å snakke sammen om hvordan vi skal løse ting. Han vil ikke si noe om hvordan han vil bli møtt av meg, vil ikke bestemme hvordan jeg skal oppføre meg. Låser seg alltid. Etter konflikter blir det aldri snakket om i etterkant, og dette har tært på mine følelser over år. 

Tenker ikke han er ondskapsfull, men en veldig usikker mann som er livredd emosjonell nærhet. Livredd for å kjenne seg bestemt over og miste friheten sin. Stenger av og blir hard for å beskytte seg. Faren hans er sjefen i den familien og ingen tør si han imot. Mulig han på et ubevisst plan også føler at mannen skal bestemme.. Det er så ensomt å leve slik, vi er ikke et team. Også dette er truende på friheten hans.  

Flink med guttene våre og har ikke overført dette mønsteret til de enda, tror jeg hvertfall. Men de er heller ikke blitt en trussel for han emosjonelt enda, og han gjør sitt beste på å møte og følge de opp slik han selv aldri ble. Guttene har nok fått med seg mer enn jeg tror og de har jo ofte sett at det jeg som har tatt de med på aktiviteter siden han ikke vil når jeg spør.  

Nå er det gått så langt for min del at jeg vil ut av forholdet hvis han ikke tar imot hjelp selv, eller parterapi. Og dette er jeg fast bestemt på. Han har fått panikk og plutselig vil han bli med i parterapi. Men jeg er veldig usikker om et så fastlåst mønster lar seg endre...  

Så spørsmålet mitt er: Er det noen andre som har erfaring med om det i hele tatt er mulig å endre en slik tilknytningsstil som han har? 

 

Anonymkode: 49614...140

[Verbena]

Jeg tviler på at parterapi vil føre til varig endring hos han.

Jeg hadde en ganske lik erfaring med min x.

Vi hadde to runder hos parterapaut. 5-6 timer hver gang.

Det ble bedre en liten stund, men det gamle mønsteret hans kom tilbake i sterkere og sterkere grad.

Det kan jo hjelpe at dere får snakket om ting med en utenforstående, og at dere kan få noen gode råd på veien videre om du ikke allerede har bestemt deg for at nok er nok.

Og når / hvis det til slutt ender med at du går, så kan du med hånden på hjertet si at du har prøvd alt for å få det til å fungere.

Lykke til.