Recovery, emosjonelt ustabil. Hvordan vite forskjell på riktig og galt?

[AnonymBruker]

Jeg holder på å bli bedre fra denne lidelsen og jeg lurer på en ting. Jeg ble sint for den minste lille ting tidligere. Har lært meg å regulere meg, puste, vente mer å reagere osv. Men en ting jeg sliter med å forstå:

Sliter med å forstå når jeg har rett til å reagere på ting. Når har jeg min fulle rett til å si "det der er ikke greit!", og når må jeg bite i meg ting og lære meg å leve med fordi det gjør alle andre også? 

Jeg synes det er vanskelig å forklare hva jeg mener med dette. Når er det den syke delen av meg som reagerer og når er det den lille delen av meg som er rasjonell som reagerer? 

Vet jeg har vært utrolig ustabil i oppførsel og humør i det siste, og man blir jo i blant skremt av seg selv og hvordan man reagerer. Men så skjer det jo ting innimellom i en hverdag som rammer alle nå og da. Tror ikke jeg helt vet hvordan man reagerer på normale hendelser som et normalt menneske hadde blitt såret eller hvertfall satt ut av?

Jeg kan føle meg sviktet eller såret av en venn. Jeg går til en venninne av meg for å lufte dette. Og hun sier at hun også hadde blitt såret av det, og at jeg hadde min fulle rett til å reagere og ta litt avstand fra vedkommende. Så kan jeg ta opp samme episode med en annen venninne og hun kan si at det er da ingenting å bry seg om, du vet da hvordan *venn* er og at han ikke mener noe vondt med det! Såpass må man tåle!

Jeg vet at man kan ha forskjellige meninger om ting. Men for meg og min lidelse blir jeg veldig i villrede rundt hvordan jeg skal reagere og når jeg har rett til å reagere. På grunn av fortiden min er jeg jo så vant til å lage kaotiske tilstander rundt meg så jeg sliter veldig med å skjønne og er redd jeg biter i meg for mye nå fordi jeg tror det er normalt. Håper noen kan gi meg svar

 

Anonymkode: 69239...809

[AnonymBruker]

Pump

Anonymkode: 69239...809

[AnonymBruker]

Det jeg har lært etter halvannet år med behandling, er at jeg nesten alltid har rett til å reagere, men jeg har ikke rett til å reagere som første instinktet mitt sier. Det er selvsagt noen tilfeller hvor jeg kanskje har vært litt for følsom, men det er da det hjelper meg at jeg har jobbet med reaksjonsmønsteret mitt, for da rekker jeg å innse at det var en filleting. Nå jobber jeg med å finne en teknikk som tar meg ut av tankekjøret mitt, f.eks. sette på en sang som jeg blir glad av, så synger og danser jeg til den sangen, når jeg er ferdig er jeg i et annet tankesett og det er lettere for meg å rasjonalisere.

Anonymkode: 61469...2d9